av Hans I. Kleven. Bokomtalen er fra 2010.
“Om Kapitalen av Marx “. Av Ben Fine og Alfredo Saad- Filho. Forlaget “Rødt”. Oslo 2009.
De to forfattere er professorer i henholdsvis økonomi og politisk økonomi ved School of Oriental and African studies ved University of London, og har gitt ut flere bøker om økonomiske og politiske emner, ut fra et marxistisk ståsted. Nærværende bok er en utmerket både innføring i og veileder for studium av Marx`hovedverk “Kapitalen”.
Filosofi og metode
I “Kapitalen” analyserer Marx det kapitalistiske samfunnet bevegelses- og utviklingslover og i samband med det definerer han de grunnleggende begreper i politisk økonomi. Men “Kapitalen! er ingen “rein” økonomisk framstilling. Det er derfor naturlig og korrekt at de to forfattere innleder med ei kort oversikt over Marx` filosofi og metode, dvs. materialismen og den materialistiske dialektikk. Og de poengterer dermed det nære sambandet mellom de materielle forhold, dialektikk og historie. “Samfunnsfenomener fins bare og kan bare forstås i en konkret historisk sammenheng.” (18.)
Her er det imidlertid viktig å skille mellom den konkrete undersøkelsesmetode, som baserer seg på et enormt empirisk materiale, og framstillingsmetoden for å få fram det vesentlige. Historia avkles sine konkrete og tilfeldige former og vi får en dialektisk logisk framstilling av utviklinga som begynner med vareanalysen og verdibegrepet og verdiformene fram til pengenes tilkomst – den alminnelige ekvivalent – og så til kapitalanalysen.
Den abstrakte framstillinga, særlig i første delene av “Kapitalens” første bind, gjør mye av teksten vanskelig tilgjengelig for begynnere. Denne vanskeligheten forsøker Fine og Saad- Filho å overvinne ved å popularisere framstillinga, blant annet med aktuelle eksempler. Uten dermed å svekke det vitenskapelige kravet. Og den faktiske historiske utvikling ligger der hele tida, bak begrepene. (I motsetning til hos Hegel der begrepene er det opprinnelige og der naturen og den konkrete utviklinga bare er uttrykksformer.)
“Når Marx anerkjenner at historisk analyse hører med til undersøkelsesmetoden (dvs. at historie og logikk kan ikke skilles fra hverandre), er det ikke noe knefall for empirismen. Det betyr bare å innse det faktum at en omskiftelig virkelighet ikke kan reduseres til (og langt mindre bestemmes av) et system av begreper.” (20.)
Noe som på den andre sida slett ikke forringer begrepenes betydning for vår erkjennelse av virkeligheten. Tvert om, de er nødvendige og uunnværlige. Marx går bak de ytre fenomener og søker fram til vesensinnholdet. For tingene er slett ikke alltid virkelig slik de umiddelbart framstår. Det gjelder særlig under kapitalismen, da de viktigste forhold er skjult bak vare- og pengeforhold. Og det gjelder ikke bare økonomiske forhold, som til dømes utbyttinga, men også politiske forhold, som til dømes demokratiet.
“Dette skille mellom virkeligheten (eller innhold eller vesen) og slik det ser ut (eller form) er et sentralt trekk ved Marx` dialektiske tenkning. Det skaper en forbindelse mellom abstrakte begreper (som klasse, verdi og utbytting, for eksempel) og den konkrete og praktiske måten de gjør seg gjeldende på i hverdagslivet (som lønn, pris og profitt).” (17.)
En av Marx` aller viktigste oppdagelser er hans oppdagelse, og definisjon og analyse av det abstrakte arbeid – i motsetning til det konkrete arbeid. Han stiller seg som oppgave nettopp å etterspore sambandet og motsetningsforholdet mellom disse to grunnformer for arbeid og hvilken fundamental betydning de har for kapitalanalysen. For utgangspunktet her er arbeidsverditeorien: “Den grunnleggende egenskap ved alle varer er at de er produkter av arbeid.” (32.) Verdiene som Marx` vareanalyse framfor alt opererer med er bruksverdi, bytteverdi og verdi. Det konkrete arbeidet, som opptrer i utallige former, er arbeid som produserer ulike bruksverdier. Bytteverdien uttrykker en vares likhetsforhold til en annen vare, til dømes x brød = 1 skjorte, for så gjennom historisk utvikling å nå fram til en allmenn ekvivalent – penger. Verdien refererer seg nettopp til det abstrakte arbeid. Her kunne boka ha presisert næmere den kvalitative side, nemlig at verdi er abstrakt arbeid, dvs. arbeid overhodet uansett konkret form, og den kvantitative sida ved verdibegrepet, nemlig sjølve verdistørrelsen: samfunnsmessig nødvendig arbeid.
Det er en nødvendig, ubrytelig, sammenheng mellom verdi og bruksverdi.
“ … Nettopp fordi produktene må ha samfunnsmessig bruksverdi (produksjon for ukjente mennesker som man kommer i kontakt med på markedet) er de produkter av abstrakt samfunnsmessig arbeid (utført av anonyme lønnsarbeidere, hyret inn på arbeidsmarkedet og disiplinert internt av profittvangen i de konkurrerende bedriftene og eksternt av bankvesenet og aksjemarkedet) … Varens verdi er den samfunnsmessige nødvendige arbeidstida som trengs til å produsere den, inkludert både direkte (levende) og indirekte (dødt) arbeid der det sistnevnte omfatter arbeidstida som trengs for å produsere de produserte produksjonsmidlene: råvarer, maskiner, fabrikkbygninger osv.” (33,34.)
Arbeidskraft og utbytting
Det er naturlig – og framfor alt nødvendig – i ei framstilling av “Kapitalen”, og i en kapitalismeanalyse, at den viktigste av alle varer, og samtidig den mest spesielle, nemlig arbeidskrafta, får ei inngående behandling og drøfting i Fines og Saad-Filhos bok. For det “som kjennetegner kapitalismen er ikke” først og fremst “varebytte mellom uavhengige produsenter”, et slikt varebytte eksisterte lenge før kapitalismen gjorde sitt inntog, “men kjøp og salg av arbeidernes evne til å arbeide, og bruken av denne spesielle varen i vareproduksjon for profitt”. (36.) Ja, skillet mellom arbeidskraft og arbeid er helt vesentlig. Som forfatterne bemerker: disse to viktige begrepene både misforstås og sammenblandes ofte. Det hører til den utviklede kapitalens innerste vesen at arbeidskrafta blir en vare, får en bruksverdi – som kan skape andre bruksverdier – og en verdi og samtidig en pris (verdiens framtoningsform), nemlig i form av arbeidslønn.
Under kapitalismen får altså arbeidskrafta den spesielle bruksverdien at den ikke bare skaper andre bruksverdier, men at den skaper verdi og en større verdi enn de verdier som trengs for å produsere og reprodusere den. Den utfører med andre ord ikke bare konkret arbeid, men først og fremst abstrakt arbeid. I motsetning til slaven eier lønnsarbeideren sin egen arbeidskraft og kan selge den fritt på det spesielle markedet – arbeidsmarkedet. Men da han/hun ikke eier andre varer de kan selge og leve av, er han/hun tvunget til å selge arbeidskrafta. Og må dermed la seg utbytte.
Derfor ser vi at “arbeidsverdilæra ikke bare handler om fordelingsforholdene som etableres gjennom kjøp og salg av arbeidsprodukter, men også tar opp i seg og og uttrykker produksjonsforholdene“ (dvs. eiendomsforhold, fordelingsforhold, bytteforhold og konsum), “og utbyttingen som er særegen for kapitalismen, om bare distinksjonen mellom arbeid og arbeidskraft er trukket.” (37.) Det er nettopp denne distinksjonen som er så vesentlig i marxistisk politisk økonomi, i motsetning til den overfladiske borgerlige økonomi betraktning. For på overflata ser det ut som om arbeideren, lønnstakeren, får betaling for (hele) sitt arbeid, mens han i virkeligheten bare får betaling for arbeidskrafta. Karakterisk nok kalles kapitalisten som kjøper arbeidskrafta for arbeidskjøper eller “arbeidsgiver” – som er en enda mer villedende beteknelse!
Varefetisjismen
Vareforholdene tilslører disse og andre grunnleggende forhold. De skaper falske forestillinger. Marx river sløret vekk og blottlegger virkeligheten. Og noe av det mest interessante og epokegjørende han gjør er å påvise mystifasjonen som tingliggjøringa av varebyttet forårsaker. Som forfatterne bemerker var forholdet mellom arbeiderne og produktene av arbeidet deres for hans samtidige økonomer og for nesten alle seinere borgerlige økonomer, bare et forhold mellom ting, bruksverdier. x brød = skjorte. Tingliggjøringa av økonomien – og andre samfunnsforhold – er i det hele tatt karakteristisk for borgerlig økonomi, samfunnslære og politikk og bare forsterker den framherskende fremmedgjøringa. For Marx er tingene en ytre framtoningsform for indre samfunnsmessige forhold mellom menneskene. Han skiller strengt mellom framtoningsform (fenomen) – Erscheinung, og vesensinnholdet – Wesen. Og mellom ting og forhold.
“Mens … kapitalismen organiserer produksjonen som bestemte samfunnsmessige forhold mellom kapitalistene og arbeiderne, så kommer disse forholdene til syne og uttrykkes delvis som forhold mellom ting. Disse samfunnsmessige forholdene blir ytterligere mystifisert når penger kommer inn i bildet og alt uttrykkes som priser. Marx kaller et slikt perspektiv på den kapitalistiske verden for varefetisjisme. Den kommer klarest til uttrykk i moderne økonomi, der til og med arbeidskraft betraktes som innsatsfaktor. Man ser faktoravlønningen som noe som først og fremst er bestemt av de fysiske egenskapene ved innsatsfaktorer. Som om profitt eller grunnrente var produsert direkte av maskineri eller jord, snarere enn av folk som sammen inngår i bestemte produksjonsforhold og samfunn. … Kjøp og salg av varer avslører ingen ting om omstendighetene som har brakt dem til markedet eller om kapitalistklassens utbytting av de direkte produsentene (lønnsarbeiderne” (38, 39. Forfatterne bruker her den borgerlige terminus “innsatsfaktorer”, i stedet for mer konsekvent de poliøkonomiske begreper som Marx har utviklet: konstant kapital, variabel kapital etc., og som refererer seg til forhold og ikke bare til ting.)
Det mest typiske og viktigste eksempel på mystifikasjonen er nettopp at kjøp og salg av arbeidskraft framtrer i lønnsformen som kjøp og salg av arbeid. Og at følgelig merverdi og profitt framtrer som et tillegg til – en frukt av – av kapitalen (penger gir avkastning og renter, jorda gir grunnrente, verdipapiret dividende osv.). Forskjellen mellom nødvendig arbeid og merarbeid utviskes, går i ett. I middelalderens føydalisme var utbyttinga åpen: merarbeidet som godseieren tilegnet seg var klart atskilt fra bondens arbeid for seg sjøl. Særlig klart kom dette fram i hoveriarbeidet.
Samtidig som det er en forskjell mellom den religiøse fetisjisme og varefetisjismen, er det tydelige paralleller: “På samme måte som det er mulig å innse at Gud ikke finnes, er det mulig å innse at kapitalismen er et klassesystem med utbytting og ufrihet, uansett om alle formelt har like rettigheter på markedet.” (41.) Det åpner for både økonomisk, politisk og ideologisk kamp. Og den som åpnet øynene for oss her, dvs. ga oss innsikt og erkjennelse for å kunne føre kampen, var Marx.
Vare- og verdianalysen som Marx begynner med er både prologen til kapitalanalysen og er samtidig absolutt forutsetning for å forstå sistnevnte. Derfor er det så viktig å kjenne begrepene og utviklinga her. (For å gjenta: den logiske begrepsutvikinga gjenspeiler og kondenserer den historiske utviklinga.)
Mesteparten av boka til Fine og Saad-Filho er viet den teoretiske framstillinga av grunntrekkene og lovmessighetene i kapitalismens økonomi, uansett hvilke forhold den eksisterer og virker i. Det er basert på Marx`analyse, men ført fram til vår egen tid. Her må det tilføyes at Marx virket og skreiv under forhold med frikonkurransekapitalisme. Men ved overgangen fra det 19. til 20. hundreåret gikk den utviklede kapitalismen over til et nytt – og høyere – stadium, nemlig monopolkapitalismen. Konsentrasjonen og sentraliseringa av produksjon og kapital fører til nye former for sammmenslutninger organisert som aksjeselskaper. I motsetning til kapitalistiske enkeltforetak kommer monpolistiske former for kapitaleiendom som syndikater, truster og konsernere etc. Det fører igjen til viktige strukturendringer innafor kapitalismen, uten dermed å oppheve kapitalismen, men tvert om forsterke den.
Dette får også konsekvenser for marxismens økonomiske teori som må utvikles, og blir utviklet, videre av folk etter Marx. Her inntar Lenin, og først og fremst hans verk “”Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium”, en sentral plass. Denne analyseprosess er kontinuerlig. Sjøl om Fines og Saad-Filhos bok har som tema “Om kapitalen av Marx”, burde de ha påkostet seg det ekstraarbeid å nevne dette – om så bare i korte trekk. At de ikke gjør det, medfører at deres ellers så verdifulle framstilling blir ufullstendig. Dessuten en ting til: Boka har relativt omfattende kjeldehenvisninger. Men hovedsakelig er det engelske arbeider som refereres. De foreligger imidlertid en omfattende – og verdifull – litteratur om kapitalismen både av sovjetiske, tyske, franske, italienske, amerikanske osv. skribenter. Men det er in nå, også innen deler av venstresida, å gjøre disse verker og forfattere ikke-eksisterende.
Kapitalens bevegelser i produksjon og sirkulasjon. Merverdiens fordelingsformer
“Om Kapitalen av Marx” inneholder ikke bare omtale av “Kapitalens” første bind, men også annet og tredje bind, slik at vi får Marx` kapitalanalyse og – kritikk i sin helhet. Samtidig som altså forfatterne fører framstillinga fram til dagens kapitalisme med overproduksjons- og finanskrise. Først gis en kort karakteristikk av den enkle varerproduksjon V(arer) – P(enger)- V(arer) og de førindustrielle former for kapital: handelskapital og penge/ågerkapital, som illustreres ved formelen P(enger) – P`(flere penger). Den er den “korte”, mest allmenne, formelen for kapital overhodet. Deretter går man inn i en nærmere analyse av kapital som “sjølekspanderende verdi”. Marx bruker vanligvis begrepet “Selbstverwertung”, dvs. at kapitalen formerer eller forøker seg sjøl. Den føder levende unger eller verper gullegg, som han sier metaforisk. For hele saken går ut på å få mer penger tilbake enn man skyter inn, og helst det optimale. Profittlogikken bestemmer, som vi ofte sier i dag. Til hvilket formål det produseres, selges og investeres er likegyldig. Bruksverdien er underordnet verdien og merverdien.
“Penger fungerer som kapital bare når de brukes til å generere mer penger, eller mer presist når de brukes i produksjonen av merverdi. Denne grunnleggende forståelsen av kapital gjør det mulig å sondre mellom kapital og de ulike særskilte formene den tar og funksjonene som disse formene fyller, enten det nå er penger, innsatsfaktorer” (!) “i produksjonen eller varer. Hver av disse formene er kapital bare i den grad de bidrar direkte til å utvide den satsede kapitalen. De fungerer da som kapital samtidig som de oppfyller sine spesifikke oppgaver som betalingsmiddel, forråd av bytteverdi og produksjonsmiddel.” (47,48.)
I analysen av den utvidede kapitalformel P – V – P` består problemet i å finne og forklare hva som er merverdiens kjelde. Og det er hovedinnholdet i “Kapitalens” første bind. (Profitt er merverdiens forvandlede form, som skjuler sin kjelde, dvs. merverdien, og trer fram som overskudd på hele den investerte kapital. Profitt kan også ha som kjelde andre, mer underordnede former, som til dømes prisgevinst på bekostning av forbrukerne eller de store varekjedenes utbytting av bøndene. Men hovedkjelda var og er merverdien.)
Vi har jo allerede kort forklart merverdiens kjelde, nemlig utbyttinga av arbeidskraft. “Arbeidskraftas bruksverdi for den som kjøper den er å skape merverdi.” (50.) Tilegnelsen av ubetalt arbeid i massemålestokk er det daglige organiserte og legaliserte tjuveri, som setter det kriminaliserte tjuveri og ran helt i skyggen. (Uten at vi dermed skal avkriminalisere vinningsforbrytelser som begås i henhold til straffelova! Men proporsjonene mellom legalisert og kriminalisert tjuveri er interessante.)
Utbytningsgraden framstillerMarx gjennom formelen for merverdiraten – m`= m/v. (Hos Fine og Saad-Filo brukes til dels andre formelbokstaver, uten at det endrer forholdene. Det er imidlertid en pedagogisk fordel konsekvent å bruke Marx`egne tekn – oversatt til norsk.)
I forbindelse med analysen av tilegnelsen av merverdi er det viktig, som forfatterne gjør, å ofre plass på de to hovedformer absolutt og relativ merverdi. Ikke sjelden forveksles de eller det hersker begrepsuklarhet. Men det er viktig å være klar over forskjellen for å forstå hovedmetodene for utbyttinga. Den enklest måte å produsere absolutt merverdi på er å øke lengda på arbeidsdagen. Men langt viktigere er den mer kompliserte og mindre gjennomskuelige måte, nemlig å intensivere arbeidet ved å innføre ny teknologi, omorganisere arbeidsprosessen, akkordarbeid, kutte pauser osv. På den måten blir arbeidsdagen forlenget ved at tidsenheten fortettes. Gjennom den relative merverdi reduseres verdien av arbeidskrafta – den variable kapitalen v, ved å bedre produksjonen av forbruksvarer (forutsatt konstant reallønn).
Materiell og ikke-materiell sektor
Det er fortjenstfullt at de forfatterne har et eget avsnitt om produktivt og uproduktivt arbeid. For også på dette felt rår mye uklarhet, begrepsforvirring og misforståelse. Noen legger nærmest et moralsk mål på distinksjonen, og reagerer på beteknelsen “uproduktivt/ikkeproduktivt” arbeid, som de oppfatter som beteknelse på unyttig, mindreverdig, ja, sågar snyltende virksomhet. Men her er det igjen viktig å holde fast på det vitenskapelig begrepsmessige innholdet. Mye av det uproduktive arbeidet er samfunnsmessig nødvendig (tenk bare på arbeidet i skole- og helsesektoren). Hos Marx er produktivt arbeid det lønnsarbeid som produserer merverdi direkte for kapitalisten, altså ikke arbeid som man utfører for seg sjøl eller vanlig, ikke-kapitalistisk handverks- og jordbruksarbeid. Derimot, ut fra kapitalens ståsted, er også arbeid i ikkemateriell virksomhet “produktivt”, så sant som de ansatte i privatbedriften, lønnstakerne, skaffer eieren profitt som han kan akkumulere og utvide virksomheten med. Det kan være en eier av et sirkus eller et orkester. Også her det viktig å holde fra hverandre ting og forhold, og om virksomheten er underkastet profittlogikk eller ikke.
“Skillet mellom produktivt og uproduktivt gjelder arbeid under kapitalismen. Det avgjørende er samfunnsforholdene som arbeidet utføres under, snarere enn hva som produseres, hvor nyttig det er, eller hvor viktig. For eksempel kan doktorer og sjukepleiere utføre produktivt eller uproduktivt arbeid, avhengig av hvor de er ansatt – i en privatklinikk eller et offentlig sjukehus. Sjøl om det de gjør er det samme, og kanskje like nyttig for samfunnet i en forstand, så yter de i det ene tilfelle en offentlig tjeneste gratis, men i det andre tilfellet er deres ansettelsesforhold avhengig av at bedriften går med overskudd.” (58.)
Her er det naturlig å presisere at doktorer og sjukepleiere sjøl på en privateid klinikk ikke produserer merverdi, men genererer likevel profitt for eieren og dermed for ham framstår som produktive. I denne sammenheng må det innskytes at sjøl om en lønnsarbeider ikke produserer merverdi, så er likevel han eller hun utbyttet, “hvis de arbeider lengre enn verdien, som lønna deres representerer”. (Samme sted.) Og etter hvert som tallet på lønnstakere i direkte produksjon, så som industriarbeidere, avtar ikke bare relativt, men nå også absolutt, får utbyttinga utafor produksjonen, i den immaterielle sfære, større betydning. Det gjelder blant annet for det økende antall funksjonærer. Ikke minst er det i dag viktig å være klar over utbyttingsforholdene i varehandelen, der de store kjedene driver rovdrift på underbetalt arbeidskraft,
Skillet mellom produktivt og ikke-produktivt arbeid har også direkte samfunnsøkonomisk og samfunnspolitisk betydning, nemlig “som utgangspunkt for å undersøke de ulike rollene som spilles av industrisektoren, finanssektorene , offentlig sektor og andre arbeidere i den økonomiske og sosiale reproduksjonen.” (60.) Tar vi begrepet produktivt arbeid i sin “reine” – og ikke bare kapitalistiske – betydning, er det jo dette arbeid som direkte “før” oss, dvs. forsyner oss med mat, klær, boliger, industrivarer etc. Og den vitenskapelig-tekniske utviklinga fører til at færre og færre “før” flere og flere – og kan gjøre det.
For de som vil studere nærmere, det til dels vanskelige, spørsmålet om produktivt og ikke produktivt arbeid under kapitalismen, viser jeg til Hefte nr. 1-1999, “Merverdien og utbyttinga av arbeidskrafta i vår tids kapitalisme”, utgitt av Marxistisk Forum.
Mens det som hittil er omtalt, og behandlet, av de to forfatterne hovedsakelig dreier seg om innholdet i “Kapitalens” første bind, tar de nå for seg grunnelementer i annet og tredje bind – som videreutvikler og utvider den generelle analysen i første bind. I pakt med annet bind om kapitalens sirkulasjonsprosess, begynner det med industrikapitalens kretsløp og de tre hovedformer: kapitalens pengekretsløp, produksjonskapitalens og varekapitalens kretsløp – samt kretsløpet som helhet – med de tilsvarende formler som Marx opererer med. Det er ulike stadier som både den individuelle og totale industrikapitalen gjennomløper og som må fullbyrdes for at det ikke inntrer brems eller kriser i systemet. Samtidig som disse stadier representerer en enhet har hver av dem sin relative sjølstendighet. Men basis var, er og blir produksjonen. “Hvis en nasjons kapitalister blir grepet av tanken om profitt uten den uunngåelige forbindelsen til produksjonen, vil de snart befinne seg i en spekulativ oppgang som krasjer når økonomien blir brakt tilbake til virkeligheten, som er at produksjonen er eneste mulige kilde til verdien som trengs å betale utbytter, gjøre opp gjeld, betjene lån og innfri forpliktelser … “
I det vareproduserende kapitalistiske samfunnet er sirkulasjonen like nødvendig som produksjonen: De produserte varer må selges. I den relasjon blir tilbud og etterspørsel “alfa og omega”. Og “det produktive kretsløpet … tenderer mot å ignorere markeder. Det
“er ikke tilstrekkeligå produsere (mer)verdi, den må også realiseres gjennom salget. Det er økonomene som oftere enn kapitalistene har en tendens til å overse den nødvendige men usikre forvandlingen av varer til penger ved salget. En kapitalist som uforvarende har akkumulert et voksende varelager, vil raskt bli brakt tilbake til virkeligheten når arbeidskapitalen går tapt.” (67.)
Kapitalakkumulasjonen
Den siste delen av “Kapitalens” annet bind omhandler den økonomiske reproduksjonen, særlig den samfunnsmessige totalkapitalens reproduksjon. Forfatterne forklarer enkelt og greit forskjellen mellom enkel og utvidet reproduksjon. Men kanskje sterkere og mer eksplisitt kunne de ha påvist forskjellen mellom ekstensiv utvidet reproduksjon og intensiv utvidet reproduksjon. I vår tid er særlig den sistnevnte hovedformen viktig, spesielt i samband med den vitenskapelig tekniske revolusjon – VTR. (At Sovjetunionen og Østeuropa ikke maktet overgangen til høyteknologisk intensiv reproduksjon var en av hovedårsakene til realsosialismens sammenbrudd.) Boka er illustrert med instruktive modeller, knyttet til utvidede formler for c(k) + v + m. Det er fristende i denne sammenheng å nevne den kjente polske marxistiske økonomen Oskar Langes arbeid “Reproduksjonen og akkumulasjonens teori”, fra 1961, som kom i russisk oversetting i 1963. Med hjelp av høyere matematikk, blant annet integral- og differensiallikninger, analyseres betingelsene for reproduksjon og akkumulasjon med henblikk på sosialistisk planøkonomi. Et pionerarbeid, men ikke tilgjengelig for “legfolk”.
Men tilbake til kapitalismens økonomi basert på konjunkturer og ubalanser. Fine og Saad-Fino tar et oppgjør med både konservativ borgerlig økonomisk tenkning og med keynesianismen. Den nylige store økonomiske krisa som har rystet kapitalismens økonomi – og framleis ryster deler av den – har jo samtidig vist hvor ubrukelige disse teorier er både til å forklare krisa og for å kunne treffe tiltak for avverge den, sjøl om den omfattende innsatsen av statlige finansmidler greide å dempe virkningene noe ned. De to forfatterne avlegger også den mer “radikale” fordelingsteorien – med den berømmelige “kaka” som skal deles “rettferdig”. Det vil si det økonomiske aktivitetsnivået “er bestemt av fordelingsforholdene mellom kapital og arbeid”. (76.) De tar her et ideologisk oppgjør ikke bare med høyresida, men også med deler av venstresida. Mens høyresida framholder at fagforeningenes makt må tøyles, “framholder venstresida at konfliktene er uløselige innafor kapitalismens rammer“ og sverger i stedet til bedre fordelingsvilkår. I boka argumenteres det slik mot “fordelingsteorien”:
“Analytisk avhenger dette synet av en oppfatning om at økonomien er en kake av en gitt størrelse, slik at det en av klassene tjener når nasjonalinntekta v1 + v2 + m2 skal fordeles må den andre tape. Om for eksempel lønningene, representert ved v1 + v2, øker for mye, vil profitten, representert ved m1 + m2, falle, og det undergraver både viljen og muligheten til å akkumulere. – Sjøl om det kanskje ikke virker slik, er dette synet svært forskjellig fra Marx`egen framstilling av strukturen i den kapitalistiske økonomien. Å tillegge fordelingsforholdene en sentral betydning for lønnsomheten er bare mulig om man innskrenker perspektivet til sirkulasjonssfæren. Om man også tar med produksjonssfæren, fordunster det tilsynelatende symmetriske forholdet mellom kapital og arbeid som framkommer når man betrakter lønn og profitt som et spørsmål om fordeling av nasjonalinntekten. For utbetaling av lønn er en forutsetning for at produksjonen skal komme i gang (sjøl om den faktiske utbetalingen kommer etter kjøpet av arbeidskrafta), mens profitten er det som blir igjen etter at lønn og andre produksjonskostnader er betalt, snarere enn et kakestykke av størrelse som det kan forhandles om på forhånd. For Marx er ikke fordelingsforholdene av typen fordeling av en gitt kake. Alt annet likt vil nok profitten være høyere når lønna er lav, sjøl om postkeynesianerne kan hevde noe annet med utgangspunkt i begrepet om utilstrekkelig etterspørsel. Men profitten avhenger først og fremst av kapitalistenes evne til å utvinne merverdi i produksjonen. For å få profitt trenger kapitalistene å tvinge arbeiderne til å arbeide ut over den arbeidstida som er nødvendig for å produsere lønnsvarene, uansett hva lønnsnivået måtte være. “ (76,77.)
I det hele tatt står kapitalistene overfor ei rekke usikkerhetsmomenter, hvorav usikkerheten med omsyn til produksjonen av merverdi/profitt bare er en om enn den viktigste. Som Lenin sa: kapitalismens hovedproblem er markedsproblemet. Man har ikke merverdien i handa før varene er solgt. Dessuten kommer konkurransemomentet inn, som tvinger enkeltkapitalistene til å innføre ny og bedre teknologi, rasjonalisere virksomheten m.m Også tilgangen på kreditt, og til hvilken pris, er ofte et usikkerhetsmoment Tilgangen er livsviktig for å understøtte akkumulasjonen. Som regel kan ikke den gjennomføres bare med egne midler. Usikkerhetsmomentene har psykologisk effekt som kan spille en viktig rolle, særlig foran, under og like etter krisesituasjoner.
Men framfor alt er kapitalismen avhengig av at – den individuelle og samfunnsmessige – økonomiske reproduksjonen fungerer tilfredsstillende. Og ikke bare kapitalen er avhengig av det, men for lønnstakerne også arbeidsplassen, heimen og det sivile samfunn. Det er i denne forbindelse viktig at Fine og Saad-Filo viser til statens viktige rolle for reproduksjonen. Og nettopp i en krisesituasjon som den vi opplever, viser dette særlig tydelig, blant annet den borgerlige statens hjelperfunksjon for å berge sjølve systemet.
Reproduksjonen, dvs. akkumulasjonen, er livsviktig for kapitalismen (og er det også for sosialismen!) “Om kapitalen av Marx” har derfor et eget kapittel nettopp om det og åpner med ei oversikt over den opprinnelige akkumulasjon, slik den begynte og tok sin spesielle – og brutale – historiske form i England. Det er prosessen da kapital samles på den ene sida og arbeidet skilles fra eiendomsretten til produksjonsmidlene på den andre sida. Og skaper dermed grunnvilkåret for kapitalistisk produksjon – først i form av manufakturer med samfunnsmessig arbeidsdeling innafor sjølve bedriftsenheten, sia, med den industrielle revolusjon, i form av fabrikker. Hvorfor ble nettopp landbruksbefolkninga hovedrekrutteringskjelda til industriproletariatet som vokste fram? Jo, fordi mesteparten av befolkninga var sysselsatt i jordbruket, og ble på en eller annen måte – voldelig eller “frivillig” – drevet bort fra jord. Samme prosess, men under andre historiske forhold og i andre former, gjentar seg i etterkrigsåra i vårt land, da folk strømmet fra landsbygda for bli industri-, bygningsarbeidere etc. i byene. Tislsvarende sank tallet på skog- og landarbeidere, småbrukere og bønder. Samtidig som kvinnene blir ei viktig arbeidskraftkjelde.
I England skjer den opprinnelige akkumulasjonen i særdeles råe og brutale former. Blant annet ved at statsmakta settes inn. I likhet med Marx poengterer Fine og Saad-Filho
“den avgjørende betydningen fysisk maktutøvelse og staten hadde for framveksten av proletariatet. Politiet, hæren, rettsvesenet og skattesystemet var langt viktigere i denne prosessen enn markedskreftenes frie spill.“ (Her må skytes inn at indirekte var markedets behov for ull til manufakturene i England og på kontinentet utslagsgivende for godseiernes ekspropriasjon av småbøndene, gjennom inngjerdingsbevegelsen, slik at jorda kunne legges ut til beite for kjempestore saueflokker.) “I dag er forholdene for de fleste arbeidere annerledes. De økonomiske behovenes jevne tvang, slik de er utviklet gjennom tradisjon, utdanning, vaner og etablerte lover, fører til at arbeiderklassen godtar forholdene under den kapitalistiske produksjonsmåten uten å stille spørsmål. De oppfatter dem som stort sett riktige og som uunngåelige. Fordi arbeid og kapital er tett sammenknyttet og det virker som det alltid har vært slik og kan ikke være ennerledes, er det sjelden nødvendig å bruke makt (men maktmidlene er på plass hvis det blir behov for dem).” (86.)
Går vi tilbake til den opprinnelige akkumulasjonen i kapitalismens klassiske land England, frambrakte inngjerdingsbevegelsene på 1600- og 1700-tallet en klasse av jordlause arbeidere på den ene sida og, på den andre sida, en kapitalistklasse som i utgangspunktet forpaktet jorda hos godseierne, og som bygde opp store formuer som snart også skulle investeres i industri og annen virksomhet. Det er viktig å få fram disse hovedmomentene slik at industrikapitalismens tilkomst blir forståelig, og ikke bare knyttet til produktivkreftenes framvekst (mekaniske vestoler, spinnemaskiner og dampmaskiner), som sjølsagt var den drivende utviklingsfaktor. Vi må ikke bare se “teknisk”, men også samfunnshistorisk på forutsetningene. “For Marx er dannelsen av lønnsarbeiderklassen med utgangspunkt i førkapitalistiske forhold nøkkelleddet i overgangen til kapitalismen.” (87.) Marx kaller det for lønnsarbeidets formelle underordning under kapitalen. Dermed blir også sjølve arbeidsprosessen grunnleggende endret.
Går vi så over til den andre polen, nemlig kapitalen, kommer forfatterne igjen tilbake til konkurranse og kapitalakkumulasjon. Samtidig beskriver de mekanismen med kapitalens bevegelse – flyt – mellom produksjonsgreinene og utviklinga av en gjennomsnittsprofittrate m/ c+v. Og beskriver også konsentrasjonen av mer og mer kapital på færre og færre hender. “Akkumuler eller dø.” Eller for å forlenge det til sirkulasjonsfæren – til det indre og ytre markedet – der profitten skal realiseres: “Eksportere eller dø”, som Hitler sa.
Overproduksjonskrisenes dynamikk
Dette fører oss så over til Marx` analyse av de kapitalistiske – relative – overproduksjonskriser, deres (abstrakte) mulighet, deres nødvendighet og periodisitet. Her kunne det i boka kanskje vært sterkere differensiert mellom overordnede og underordnede og tilfeldige faktorer. Med andre ord sterkere skille mellom grunnleggende årsaksfaktorer, skjerpende faktorer og utløsende faktorer. Det har ikke minst betydning for djupere innsikt i krisa som ble utløst i 2008 (og som i mesteparten av mediene – ufullstendig og upresist – bare kalles “finanskrise”). Jeg viser i denne sammenheng til brosjyrene om krisa gitt ut av Marxist Forlag i skriftserien SØKELYS. I rettferdighetens navn må det imidlertid tilføyes at i samband med betraktningene om profittratens tendensielle fall og dens innflytelse på krisa, framhever Fine og Saad-Filho at viktigere enn alle sammenhenger “er den grunnleggende årsaka til kriser. For Marx er kriser i siste instans et resultat av motsigelsen mellom den kapitalistiske tendensen til å utvikle produktivkreftene ut over alle grenser” (men ikke bare produktivkreftene, men også, og her vel først og fremst, sjølve produktene, varene), “og den begrensede mulighetene i dette samfunnet til å forbruke det som produseres.” (103.) Som stikkord bruker de “disproporsjonaliteter, overproduksjon, underkonsumpsjon og fallende profittrate.” Det kan tilføyes at i de periodiske kapitalistiske overproduksjonskrisene dreier det seg ikke om absolutt overproduksjon og underkonsumpsjon, men om relative slike.
Sin analyse av lova om profittratens tendensielle fall knytter Marx til kapitalens økte tekniske sammensetning, dvs. at produksjonsmidlene får større plass i forhold til arbeidskrafta, og kapitalens tilsvarende økte organiske sammensetning, dvs. at verdien c (konstant kapital) øker i forhold til verdien v (variabel kapital). De to forfattere innfører en tredje faktor, nemlig “kapitalens verdisammensetting”. (109.) For meg synes dette å være en unødig konstruksjon, i og med at organisk sammensetting nettopp relaterer seg til verdisammensetting av de to investeringsfaktorene produksjonsmidler og arbeidskraft.
Bakgrunnen for økinga av den tekniske og organiske sammensettinga er at arbeidsproduktiviteten vokser under kapitalismen i samband med den teknologiske utvikling, konkurransen og akkumulasjonen. Formelen c/v forteller oss om den organiske sammensettinga. Hvilke elementer i c (verdien av maskiner, driftsbygninger, råstoffer, hjelpestoffer, høyteknologi etc.) som spiller den største rolle for økt organisk sammensetting er et spørsmål for seg og vi finner ulike svar for den tidlige og for den seine kapitalismen. I alle tilfelle står den faste kapitalen sentralt. I vår tid kommer VTR inn som et helt vesentlig moment.
Boka har et eget avsnitt med tittelen “Profittratens fall”. Og som forfatterne sier innledningsvis: “Marx`lov om profittratens tendens til å falle (LPTF) har vært ekstremt omstridt, både når det gjelder spørsmålet om den er gyldig, hvordan den skal tolkes og hvilken betydning den har.” (116.) Det er helt riktig og temaet er vanskelig. Loven må sees, som det heter hos Marx, som en tendens og over et lengre tidsrom og der de motvirkende tendenser er mange. Profittraten m/c+v må sjølsagt ikke forveksles med merverdiraten (utbyttingsforholdet) m/v, som kan – og vanligvis, normalt, gjør merverdiraten det! – stige, sjøl om profittraten faller. Viktig er her videre merverdiens og profittens “masse”, dvs absolutte størrelse. Her ligger basisen for akkumulasjonen og dens øking, dvs. merverdiens forvandling til (ny og mer) kapital. Marx påviser at det eksisterer en tvang til å akkumulere. Og at akkumulasjonen fører til strukturendringer i kapitalen.
Forhåpentligvis vil jeg ved et seinere høve komme nærmere inn på temaet profittratens tendensielle fall. Her og nå vil jeg begrense meg til å trekke inn et par forhold som Fine og Saad-Filo setter fingeren på. Sjøl om Marx sammenlikner de økonomiske lover med naturlover, er de ikke identiske med dem. I samfunnet virker mennesker og klassekrefter som kan styre de økonomiske lover og begrense virkningene av dem. I forbindelse med revolusjoner oppheves, sammen med systemet sjøl, tidligere økonomiske lover. Naturlovene er “evige”, de kan ikke oppheves og de kan heller ikke kalles for “tendenser”. Det er nok å vise til gravitasjonslova – lova om at legemer tiltrekker hverandre – og lovene for planetenes bevegelser rundt sola. Videre: Aleine gir ikke lova om profittratens tendensielle fall “grunnlag for konkrete spådommer” med omsyn til kapitalismens utvikling. Lova er dessuten begrenset til produksjonen, ikke sirkulasjonen, sjøl om den er slags kompass som viser hvor kapitalen skal søke hen uansett investeringsområde.
Kapitalens produksjon og sirkulasjon i samspill og som helhet
Mens “Kapitalens” første og andre bind omhandler henholdsvis kapitalens produksjons- og sirkulasjonsprosess tar tredje bind for seg kapitalens “totalprosess”, dvs. samspillet mellom produksjon og sirkulasjon, merverdiens fordeling og forvandling til underformer som industriprofitt, handelsprofitt, bankrente, grunnrente, gjennomsnittsprofitten, verdiens forvandling til produksjonspris etc. Dette blir oversiktlig behandlet i Fines og Saad-Filhos bok. Jeg skal ikke gå nærmere inn på detaljer her, men bare understreke hvor viktig “Kapitalens” tredje bind er for å forstå betydningsfulle sider ved, og funksjoner i, systemet under dagens forhold. For å markere dette vil jeg likevel trekke fram et par sentrale områder.
Forfatterne trekker forbindelsen tilbake til arbeidsverditeorien/verdilova og den grunnleggende relasjonen til prisforholdene som har en relativ sjølstendighet i forhold til verdien, blant annet gjennom lova om tilbud og etterspørsel. Samtidig som de poengter at verdien er en objektiv realitet. Men vi kan ikke konkret ta og føle på den, slik vi kan med bruksverdiene. Det er et abstrakt forhold. “Det fundamentale som Marx har vist”, skriver de, “er at verdier eksisterer som følge av at det fins et samfunnsmessig forhold mellom produsenter, og at dannelsen av priser er en oversettelse av produksjonsforholdene til bytteforhold. Fordi verdiene eksisterer (snarerere enn å være reine tankekonstruksjoner) kan de ikke oppheves eller avskaffes ved den ene eller andre forståelsen av et regnestykke innen pristeori.” (138.) Den teoretiske argumentasjonen fører de med hjelp av “innsatsfaktorene” k(c) og v og bevegelser i profittraten.
Analysene av profitt, rente og grunnrente i “Kapitalen” viser hvor nødvendig det er å studere grundig forholdene også utafor produksjonen, uten dermed å miste sambandet med den. Dagens kapitalistiske virksomhet og krisa kan ikke forståes uten slike studier. Framfor alt gjelder det undersøkelsen av handelskapitalen og den rentebærende kapitalen.
Sjøl om det går et skille mellom industrikapital som produserer merverdi og handelskapital som sirkulerer merverdien og sørger for at kapitalen går over fra vareform til pengeform, som er forholdsvis enkelt nok å konstaterer i prinsippet og teoretisk – på bakgrunn av oppdelinga av kapitalen kretsløp i produksjonssfære og sirkulasjonssfære, er skillet mer komplisert i praksis. Og ikke minst under dagens kapitalistiske forhold. Spesialiseringa i industrikapital og handelskapital var mer utpreget før, sjøl om det også da eksisterte “hybridformer”. For industrikapitalisten var det enklere med ei arbeidsdeling: Han tok seg av merverdiproduksjonen, kjøpmannen tok seg av omsetninga. I dag er det ofte slik
“at industriforetak også driver annen slags produksjon, handel og finansvirksomhet” (i vårt land ligger det nær å tenke på dagens skipsredere som er involvert i i flere former for virksomhet, det samme gjelder storkjøpmennene). “For eksempel gjelder det store bilprodusenter. Slik kryssing av grenser gjør ikke det analytiske skillet mellom produksjon og sirkulasjon ugyldig. Men det viser at klassifikasjonsproblemer ofte ikke kan avklares og unngås ved teoretisk klargjøring, men bare gjennom detaljerte empiriske undersøkelser.” (146.)
Her ligger ei innebygd oppfordring om konkrete marxistiske undersøkelser av kapital- og eiendomsforholdene i vårt eget land, blant annet ajourføring av tidligere undersøkelser. Teoretisk tangerer vi her imperialismeanalysen hos Lenin, særlig om bankenes rolle (pengenes rolle ikke bare som verdimåler, sirkulasjons- og betalingsmidler, men også som kapital), og sammensmeltinga av industrimonopolkapital og bankmonopolkapital til finanskapital. Den konkrete, empiriske, analyse og “eksistensen av hybridformer” gjør ikke en mer abstrakt analyse ugyldig. Som Fine og Saad-Finho sier: “De abstrakte kategoriene er grunnlaget for studier og forståelsen av stadig mer komplekse empiriske sammenhenger.” (147.) Med andre ord: Studiet av “Kapitalen” hos Marx, og av annen marxistisk grunnlagsforskning, er obligatorisk for å få virkelig innsikt i dagens meget kompliserte kapitalistiske virkelighet.
Enda mer komplisert enn produksjon og sirkulasjon – samt sammenfletting – mellom industrikapital og handelskapital er kapitalens finans- og kredittsystem i vår tid. Den “uhørte ekspansjonen av kreditt og finansielle tjenester i våre dagers kapitalisme har ført til at privat finansieringsvirksomhet er dypt involvert i pensjoner, boligformidling, helsetjenester, utdanning og kultur.” (148.) Det leder oss over til kapitlet om bankkapital og renteteori i Fines og Saad-Filhos bok.
Pengekapital, profitt og rente
Det er først og fremst kredittens, de rentebærende pengenes og verdipapirenes funksjon som pengekapital, og ikke så mye långivinga til “vanlige kunder”, som er interessant. Først to viktige presiseringer for å skille rentebærende kapital fra industrikapital og handelskapital: 1. Bruk av lån, dvs. etablering av kredittforhold, til “å satse pengekapital for å tilegne seg merverdi”. Dette kredittforholdet (i motsetning til andre kredittforhold), “involverer de to viktigste delene av kapitalistklassen, pengekapitalistene, som kontrollerer tilbudet av rentebærende kapital, og industrikapitalistene, som låner rentebærende kapital for å bruke den som kapital i produksjonen … “ (149,150.) 2. Den rentebærende kapitalen i form av tidligere akkumulert pengekapital – oppsamlede reserver som tilhører forskjellige klasser – fra kapitalister til lønnstakere og stat. “Disse reservene og sparepengene samles sammen og sentraliseres gjennom finansinstitusjonene og omdannes til potensiell pengekapital som kan gjøres tilgjengelig for industrikapitalen.” (150.) Men i den nyliberalistiske kapitalismen gjøres pengene ikke bare, og kanskje heller ikke først og fremst, tilgjengelig for industrikapitalen, men for kapitalister av ulik format som investerer midlene i verdipapirer – aksjer, obligasjoner, ulike fonds m.v. for å få pengene til å yngle direkte, uten å gå den “tungvinte” vegen om produksjon og lignende. Altså umiddelbar formering og akkumulasjon av pengekapital. Og pengenes funksjon som rein pengekapital “ivaretas av mange slags finansielle instrumenter”. (151.) Vi får et vidstrakt finanssystem og finansmarked med mange ledd og lag.
“Det ene verdipapirmarkedet bygger på det andre. Porteføljer av verdipapirer bygges opp, pakkes om og selges videre, som i pensjonsfond og private investeringsfond. Hver type verdipapirer er et eiendomskrav på framtidig inntekt, som kan, men ikke nødvendigvis vil, omfatte krav på en andel i den framtidige merverdien til en produktiv kapital. Dette kalte Marx ‘fiktiv kapital’ – omsettelige fordringer på framtidig merverdi som kan gi uttelling eller ikke, men som ikke nødvendigvis har noe med svindel å gjøre. – Ut fra dette er det neppe noen overraskelser at finanssektoren vil kunne finansiere overproduksjon og lage spektakulære spekulasjonsbobler og like spektakulære sammenbrudd. Det er heller ikke overraskende at faren for svindel alltid er til stede. Skillet mellom finans og industri, og forskyvningen i balansen mellom dem, illustreres på en dramatisk måte av utviklingen i både internasjonal finans og de nasjonale finanssystemene i de siste 30 åra. Det oppblåste og meget godt betalte internasjonale finanssystemet har vokst på bekostning av virkelig akkumulasjon, og de siste åra har det vært utsatt for alvorlig ustabilitet og kostbare kriser.” (153,154.)
Særlig i dag må vi være takknemlige for at “Marx har en egen teori om renta“ (og fiktiv kapital), “til forskjell fra bare en teori om profitten … “(157). Også dette er av de mange ting som stiller Marx i en særstilling – og høyt over – både de klassiske økonomer, hans samtidige og framtidige økonomer. Det er “et utmerkende trekk ved hans analyse” at han begrepsmessig holder rente og profitt fra hverandre, sjøl om de har samme grunnkjelde. De to forfatterne bemerker at
“til og med i keynesiansk økonomi, der penger spiller en stor rolle, er profittraten (under navnet kapitalens effektivitet) satt lik renta. Til grunn for keynesianismen ligger en idé om at det fins et naturlig rentenivå ved full sysselsetting, sjøl om forventninger på kort sikt riktignok kan føre til et ulikevekts rentenivå. Denne betydelige teoretiske avstanden til Marx henger nøye sammen med at keynesiansk teori aldri har klart å skille mellom etterspørsel til akkumulasjon og forbruk, unntatt når det gjelder ringvirkningene av de to former for etterspørsel.” (158.)
Fine og Saad-Filho har nok mye rett i at til tross for
“pengenes og finansvesenets enorme betydning for våre dagers kapitalisme, har marxistiske analyser av penger gjort relativt små framsteg, og ganske lite har blitt sagt om de mer fundamentale spørsmålene, som finansvesenets natur og forholdet mellom industrikapital og finanskapital. Man har nøyd seg med å påpeke at finanskapitalen får stadig større betydning, spesielt i nyliberalismens tidsalder.” (158,159.)
Men noe har vi! Vi må bare bruke det og utvikle analysene videre.
I “Kapitalens tredje bind har Marx en omfattende og detaljert gjennomgang av grunnrenta – både dens historiske former (som arbeidsrente, produktrente og pengerente) og framfor alt dens innhold og form under utviklede kapitalistiske agrarforhold, særlig med henblikk på England. Ikke tilfeldig har han valgt som hovedtittel på tredje avsnitt: “Forvandling av merprofitt <surplusprofitt> til grunnrente.” Utgangspunktet er samfunnsforhold som gjør det mulig for de store grunneierne å tilegne seg en del av merverdien nettopp i form av grunnrente. “Teorien om grunnrenta følger av forholdet mellom jordeiendommen og den kapitalistiske produksjonen … “ (160. 161.) Det er hovedsakelig jorda Marx har som undersøkelsesobjekt. Men, som han sjøl viser til, grunnrenta har betydning langt ut over det, nemlig også for bergverk, skog, vannfall, boligtomter, olje osv. Fine og Saad-Filo kommer relativt utførlig inn på det teoretiske innholdet i de to hovedformene for differensialrente. Derimot får den fundamentale absolutte grunnrente, og som blant annet Lenin var opptatt av i samband med det russiske sosialdemkratiets (bolsjevikenes) agrarprogram, ei noe for svak vektlegging som monopolrente.
Sosialisme fra det 21. århundre
Mot slutten av boka har vi kapitlet “Marxismen og det 21. århundre”. Jeg finner her synspunkter som faller helt i tråd med mine egne når det gjelder marxismens aktualitet, dens popularitet og posisjon. Hva det siste angår “stiger og synker det med intellektuelle moteretninger og hendelser i verdenshistorien”. (175.) Realsosialismens fall og Sovjetunionens oppløsning svekket alvorlig marxismen gjennomslagskraft og “prestisje”, sjøl om det så langt fra var marxismens skyld at det gikk ad undas. Heller det motsatte. Fallet kunne vært unngått dersom de ledende organer hadde holdt seg i ånd og handling til marxismens teori og metode, i stedet for å bygge opp en pragmatisk ideologi med betekninga “marxismen-leninismen” og med stadig høytidelige erklæringer om “trufasthet” overfor den.
Da imidlertid ei ny og stor økonomisk krise rammet kapitalismen i 2008/9, ble interessen for marxismen og dens kapitalismekritikk vekket på ny – i hvert fall i deler av den utviklede kapitalismens land. Og Fine og Saad-Filo stiller seg som oppgave “å argumentere for at Marx` politiske økonomi fortsatt er fruktbar i studiet av samtidsfenomener”. (173.)
Forfatterne tar et klart klassestandpunkt også når det gjelder staten, samtidig som de viser til dens økte rolle på de økonomiske, sosiale og kulturelle områder – som i dag er sentrale felter for klassekamp. De tar også opp det høyaktuelle, men hittil lite fokuserte temaet om kapitalen og miljøet. Denne forbindelsen hører vi svært lite om fra de mange organiserte miljøforkjempernes side. I stedet får de vanlige forbrukerne skylda. Boka gir den rette hovedadressen: Det er ingen
“overhistorisk konflikt mellom økologiske systemer og samfunnssystemer, eller miljøet og økonomien. Miljøproblemene blir skapt og formet av de kapitalistiske produksjonsforholdene. Det er lett å forstå” (i hvert fall burde det være det) “at jakta på profitt, drevet fram som den er av den økte organiske sammensettingen av kapitalen, fører til at stadig mer råstoffer omdannes til varer og at det innebærer mer utvinning og bruk av energi og mineraler, uten tanke på virkningene for miljøet:” (181.)
På den andre sida viser boka til at kapitalismen også er i stand til “å begrense, eller til og med (i hvert fall delvis) reversere miljøødeleggelsene, ved å utvikle nye materialer og ved statlig regulering.” (Samme sted.) Og vi ser tilløp til at enkelte kapitalister lukter profitt ved nettopp å satse på produksjon av fornybar energi og miljøvennlige produkter. Det er imidlertid ikke nok til å snu utviklinga. Her må det bredt folkelig engasjement og press til overfor kapitalen og staten. Virkelig løse disse problemene er kapitalismen ikke i stand til. Det kan bare en utviklet form for ekte demokratisk og effektiv sosialisme som tar lærdommer av den forutgående form for realsosialisme. Boka avslutter kapitlet nettopp med ei kort framstilling av hva sosialisme er og en prinsipiell oversikt over hva Marx har sagt om sosialismen, først og fremst i “Kritikken av Gothaprogrammet”. Med fordel kunne dette avsnittet vært bygd ut.
I sluttkapitlet “Finansialisering, nyliberalisme og krisa” reflekterer forfatterne nærmere over den siste økonomiske krisas karakter og den plass krakket i finansverdenen har hatt – og har framleis – i den. Disse spørsmål har, som sagt, blant annet Marxistisk Forum behandlet ganske grundig og inngående og vil sikkert komme tilbake med ajourførte analyser. “Om Kapitalen av Marx” gir oss et verdifullt supplement ved å trekke fram også andre sider ved problemene og sette dem inn i den store sammenhengen. For bokas hovedsiktemål er “å gi en relativt enkel oversikt over Marx`politiske økonomi, spesielt slik den er presentert i Kapitalen”. Og følgelig til slutt vil forfatterne “forsøke å anvende den politiske økonomien til å analysere den globale krisa i kapitalismen slik den utspiller seg akkurat nå.” For:
“Kriser vil ha en tendens til å aksentuere og dermed avsløre de grunnleggende trekkene og motsigelsene i samfunnet. Dette blir særlig godt belyst ved finansborgerskapets tap av ansikt. Men krisas nådeløse søkelys gjør ikke kapitalismen til en åpen bok med store bokstaver som enkelt kan leses fra perm til perm. Så selv om nyliberalismen åpenbart har blitt rammet av en legitimitetskrise i tillegg til den økonomiske krisa, så er det fortsatt mye diskusjon i intellektuelle og politiske kretser, og også blant marxister, om årsakene til krisa og hvordan den kan løses.” (188.)
Sanne ord. For å forstå – og blottlegge – det kapitalistiske systemets anatomi og funksjon, herunder krisene, trenger vi “Kapitalen” og andre arbeider. “Om Kapitalen av Marx” av Ben Fine og Saad-Filho er et bidrag i denne retning.
Boka er oversatt til godt norsk av Harald Minken og Anne Minken.
Legg igjen en kommentar