Jørn Eggums tiår med moderasjon

Av Morten Johansen

Moderasjon er neppe det første man assosierer med navnet Jørn Eggum. Resultatene han har levert som forbundsleder er allikevel kjennetegnet av dette.

Jørn Eggum ble valgt som leder av Fellesforbundet ved akklamasjon 13.10.2015 og sneket ut døra juni 2025 bare måneder etter at han ble spådd å bli LOs neste leder. Lederen for Fellesforbundet er en av fagbevegelsens viktigste forhandlere i kraft av rollen i frontfaget, som er normgivende for all annen lønnsdannelse i Norge. Når lederen går av etter ti år, er det på sin plass å gjøre opp status på hva han har levert. Men først en disclaimer til lesere som er på jakt etter nye, pikante detaljer om Eggums nattlige meldinger til ymse kvinner på venstresiden, ekskonas reaksjon da hun fant meldingene på Eggums iPad, og ikke minst beskrivelsene av hva en Merethe-behandling egentlig er. Det kommer ingen nye avsløringer i denne artikkelen da dette allerede er behørig dekket av den frie, uavhengige og sannhetssøkende presse. Vil man lese om ekskonas reaksjon, må man skaffe seg Aftenposten+. I denne artikkelen er det Eggums prestasjoner som forbundsleder det skal felles dom over. 

En naturlig standard å måle forbundslederen opp mot, er forbundets slagord på egen nettside. Der kan vi lese: «Fellesforbundets medlemmer står sammen for bedre lønn og arbeidsvilkår». Bedre lønns- og arbeidsvilkår, enkelt og greit. Eggum hadde imidlertid ikke sittet lenge i sjefsstolen før han offentlig gikk imot en reform for bedre arbeidsvilkår. I Klassekampen 22.12.2015 skriver han at «sekstimers arbeidsdag som norm for hvor lang den daglige arbeidstid skal være, er lite ønsket og heller ikke sett på som realistisk». Som vi skal se i lønnsoppgjør etter lønnsoppgjør nedenfor, er Eggum ekspert på såkalt realisme, og mandatet han påtar seg selv å jobbe for er «realistiske» lønns- og arbeidsvilkår snarere enn bedre. 

Adjektivene bedre og realistiske kan imidlertid forenes om vi skiller mellom arbeidernes kortsiktige, og antatte langsiktige interesser. Fellesforbundets leder skal ikke bare jobbe for arbeidernes kortsiktige interesser, altså høyere lønns- og bedre arbeidsvilkår. Innbakt i LO-ledelsens rolleforståelse, og særlig for Fellesforbundslederen, ligger det en ytterligere antakelse, nemlig at arbeiderens langsiktige interesser kun kan ivaretas om det finnes industrijobber å gå til. Som Eggum uttaler til Aftenposten 02.01.2016: «Det aller viktigste for Fellesforbundet er et lønnsoppgjør som sikrer at folk beholder jobben». Dette innebærer at om industrikapitalistenes interesser står i motsetning til arbeidernes kortsiktige interesser (høyere reallønn, kortere arbeidsdag osv.), er det industrikapitalistenes interesser (nivået på profitten) som må prioriteres, fordi høy nok profittforventning er en forutsetning for investeringer, som igjen er en forutsetning for å ivareta arbeiderens langsiktige interesser, altså arbeidsplasser. Det er med andre ord viktigere at Fellesforbundets leder bidrar til at norske industrikapitalister oppnår minst like høy profitabilitet som industrikapitalistene i sammenlignbare land, enn at arbeiderens reallønninger øker. Forbundslederrollen, som i utgangspunktet skal forsvare arbeiderenes klasseinteresser, går over til å forsvare kapitalens interesser, da dette angivelig tjener alle aktører i den nasjonale økonomien inklusive arbeiderne. 

Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi
Et viktig bakteppe for Eggums første frontfagsoppgjør var NOU 2013:13. Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi, skrevet av Holden III-utvalget. Utvalget skriver: «Et vesentlig høyere kostnadsnivå enn i andre land reflekterer høy produktivitet og store bytteforholdsgevinster, men innebærer samtidig en utfordring for konkurranseutsatte virksomheter». Den gang var timelønnskostnadene i norsk industri over 50 prosent høyere enn hos handelspartnere i EU og Storbritannia¹.

I en blanding av profeti og bestilling til kapitalens håndlangere, hvorav Fellesforbundets leder er en av de viktigste, skriver utvalget: «Konsekvensene for norsk økonomi vil bli vesentlig kraftigere om betydelig svakere vekst i verdensøkonomien skulle føre til et kraftig fall i oljeprisen. Det vil kunne gi en brå nedgang i oljevirksomheten både i Norge og internasjonalt, og annen norsk eksport vil også bli rammet. Arbeidsledigheten vil da stige markert. En slik utvikling vil kreve vesentlige tilpasninger både i den økonomiske politikken og i lønnsdannelsen. Norges Bank vil trolig redusere styringsrenten, kronekursen vil trolig svekkes betydelig, finanspolitikken må etter hvert strammes inn som følge av lavere vekst i fondskapitalen, og lønnstakerne må trolig godta en vesentlig svakere utvikling i kjøpekraften. Over tid vil svekkelsen av kronekursen og en lavere lønnsvekst bidra til ny vekst i tradisjonelle konkurranseutsatte næringer, og til at ledigheten etter hvert går ned igjen. Frontfagsmodellen er etter utvalgets mening godt egnet til å bidra til en tilpasning til et lavere kostnadsnivå for å bedre konkurranseevnen [min uthevning]».

Og videre slår utvalget fast: «Et lavt konfliktnivå i arbeidslivet krever godt samarbeid, felles mål og en felles virkelighetsforståelse. Antall arbeidskonflikter i Norge er relativt lavt, mens antall tapte arbeidsdager er høyere enn i mange andre europeiske land. Både organisasjonene og myndighetene har et ansvar for å holde konfliktnivået nede, noe som kan bli mer krevende i perioder med mindre rom for reallønnsvekst.» Bestillingen til Fellesforbundets leder er altså todelt. For det første må frontfaget sørge for at norsk industriarbeidskraft synker i pris relativt til utenlandsk industriarbeidskraft. For det andre må forbundslederen sikre arbeidsfred. 

2016
Utvalget avga rapporten til Finansdepartementet 03.12.2013. Fra dette tidspunktet og fram til 20.01.2016 sank spotprisen på nordsjøolje fra 113 dollar fatet til et bunnpunkt til i underkant av 28 dollar. Norges Bank satte gradvis ned styringsrenta fra 1,5 % til 0,5% i april 2016. Prisen på en dollar steg fra drøye 6 kroner ved utgangen av 2013 til mellom 8 og 9 dollar ved inngangen til 2016. Mye var altså gjort i årene før 2016 for å hjelpe norsk kapital med konkurranseevnen. Allikevel var gjennomsnittlige timelønnskostnader i norsk industri i 2015 anslagsvis 30 prosent høyere enn hos våre handelspartnere i EU. Visst var det bättre, men inte var det bra. 

Eggums oppgave i 2016 var fortsatt moderasjon og arbeidsfred i industrien. Eggums strategi ser ut til å ha vært 1) å fremstille krav om null reallønnsvekst som høyt, og 2) få fokus bort fra lønn og over på pensjon. Til 1 fikk han hjelp av daværende leder for Norsk Industri, Stein Lier Hansen, som i en rekke medier foreslo 0 kroner i lønnsoppgjør. Eggums krav, som på LOsk lyder «opprettholde kjøpekraften», fremstod i lys av Lier Hansens utspill nesten offensivt. Angående pensjon kan vi lese i Aftenposten 02.01.2016 at «Eggum gir inntrykk av at forbundet bruker mer energi på pensjon og avtaleprinsipper enn på kroner og øre». Etter en knapp måned til med priming av egen medlemsmasse uttaler Eggum selvsikkert til Klassekampen 28.01.2016: «Pensjon fra første krone kommer til å bli utfallet av dette tariffoppgjøret».

Løftet viste seg imidlertid å være tomt. I stedet for pensjon fra første krone (som i rettferdighetens navn ble innfridd fra 2022) ble resultatet av forhandlingene en utredning. Frontfagsrammen ble på 2,4, 0,1 prosentpoeng lavere enn Teknisk beregningsutvalgs (heretter TBUs) anslag for inflasjonen. Dette anslaget viste seg å være altfor lavt. Inflasjonen for året endte på 3,6 prosent og sist reallønna falt like mye var i 1981. 

2017, 2018, 2019
Optimistiske LO-medlemmer så kanskje for seg at siden TBU hadde gått på en beregningssmell med inflasjonen i 2016, skulle reallønnsfallet hentes inn igjen i 2017. Neida. Det gjorde daværende LO-leder Gerd Kristiansen klart i forkant av det samordnende oppgjøret. I et intervju med Klassekampen 22.02.2017 spør journalisten Pål Hellesnes: «I fjor vedtok LO at man skulle forsøke å sikre kjøpekraften, det klarte dere ikke?». Kristiansen svarer: «Nei, men hvis du er ute etter å si at vi skal ta igjen etterslep fra i fjor, er vi ikke der». Gjennomsnittlige timelønnskostnader i industrien i Norge sammenlignet med handelspartnere i EU var fortsatt ca. 30 prosent høyere. Det var visst ikke bare norsk fagbevegelse som var gode på moderasjon. Rammen på oppgjøret ble 2,4 prosent. TBU overvurderte inflasjonen med 0,1 prosentpoeng, som endte på 1,8 prosent og følgelig endte oppgjøret med en liten reallønnsoppgang. 

Også oppgjøret i 2018 ble gjennomført som samordnet oppgjør (med forbundsvise tilpasninger). På tross av TBUs relativt positive syn på utviklingen i verdensøkonomien og et moderat oppgjør året før, hadde konkurranseevnen mot utlandet forverret seg i 2017. Gjennomsnittlige timelønnskostnader i norsk industri var i 2017 46 prosent høyere enn hos handelspartnere i EU/Storbritannia. Sånn er det med frontfagsmodellen, det hjelper ikke å være moderat i egne krav om lønnsarbeiderne i andre land er enda mer moderate. I tillegg hadde kronekursen styrket seg. LO, som i sin egen selvforståelse kun har ett tilgjengelig virkemiddel for å ivareta arbeidernes langsiktige interesser av lav arbeidsløshet, tyr nok en gang til moderasjon. TBU anslo inflasjonen til 2 prosent, og rammen for oppgjøret endte på 2,8 prosent.  Dessverre bommet inflasjonsanslaget, den endte på 2,7 og det som allerede så ut som et magert oppgjør ble enda magrere. 

I 2019 bestemmer Eggum seg for å gå til kamp, ikke for å høyne nivået på lønnsmassen, men for å fordele den. I VG 28.02.2019 erklærte han med sjarmen han er så kjent for at «lønnsfesten i stat og kommunene er avlyst», og videre «i de kommende lønnsoppgjørene må de ansatte i kommunene og staten besinne seg og få mindre enn de ansatte i industrien». Med statistikk over lønnsutviklingen for et beleilig utvalgt år som så bort i fra strukturelle forhold som at høytlønnede industrifunksjonærer hadde mistet jobben under oljekrisa, kunne Eggum vise at lønnsutviklingen i offentlig sektor, som også hadde vært lav, likevel hadde vært høyere enn i industrien. I Dagbladet 11.03.2019 går Eggum så langt som å si at frontfagsmodellen «er i fare». Eggum er det speilvendte bildet av Sykepleieforbundet som tidvis kritiserer frontfagsmodellen, men med utgangspunkt i interessene til en annen yrkesgruppe. Ingen av dem utfordrer nivået på lønnsmassen eller lønnsomhetskravet til industrikapitalistene, det er fordelingen av lønnsmassen mellom yrkesgrupper det kjempes for. I stedet for arbeid mot kapital, får vi arbeid mot arbeid. 

Samme år går for øvrig Eggum sammen med daværende leder i Norsk Industri, Stein Lier Hansen, mot grunnrenteskatt på havbruk. Den såkalte radikale delen av Fellesforbundets medlemsmasse og tillitsmannsapparat var i 2019 som vanlig fullt beskjeftiget med å bli kvitt EØS-avtalen (men bevare kapitalismen), denne gang i forbindelse med et forslag til vedtak på Fellesforbundets landsmøte i oktober. Rammen på lønnsoppgjøret ble 3,2 prosent, og inflasjonen kom inn på 2,2 prosent slik TBU forventet i februar. Dette var 0,2 prosentpoeng lavere enn TBUs anslag i deres endelige rapport i mars. Reallønna gikk opp, men var fortsatt lavere enn i 2016.

2020 og 2021
I starten av 2020 er Jørn Eggum tøff i språket. 17.02.2020 får han hovedoppslag i Dagbladet under overskriften «LO varsler lønnsfest for deg». Da har allerede Merethe Solberg, fått forsiden i Klassekampen 30. januar med overskriften «Lei av magre lønnsoppgjør». I podkasten Skartveit fra 28.02.2020 kommer Eggum med spådommer om ikke mindre enn en fremtidig revolusjon: «Altså, det er jo noe som er, det er jo systemfeil, sånn som kapitalismen har fått utvikle seg. Og hvis dette bare skal gå fortere og fortere, og verre og verre, på færre hender, altså formue og inntekt, ja, så tror jeg at det til syvende og sist kommer til å ende med en revolusjon». Men som vanlig med Eggum så blir det med praten. Det dukker alltid opp en god grunn til moderasjon, og i 2020 var det et virus.

I TBUs foreløpige rapport av 18.02.2020 er coronaviruset nevnt seks ganger og spiller på ingen måte noen hovedrolle i rapporten. Så sent som 10.03.2020 uttalte Eggum til Aftenposten at «Dette er absolutt ikke noe å dramatisere», og han vil ikke skru ned forventningene til lønnsoppgjøret. To dager senere stenger regjeringen ned samfunnet, og med det kan Eggum løpe fra tidligere løfter og fokusere på å ivareta profitabiliteten til norsk industrikapital uten for mye kommunikativt fiksfakseri. Lønnsfesten ble ikke bare avlyst, men hele lønnsoppgjøret ble utsatt. Da Fellesforbundet og Norsk Industri møttes igjen i august er «dugnad» det populære å henvise til når man vil holde lønningene nede. For den som behersker tidsåndens begreper tilbyr det norske språk hundrevis av synonymer for ordene klassekompromiss og lønnsnedslag. 

TBUs endelige rapport i forkant av lønnsoppgjøret anslo inflasjon i 2020 på 1,2 prosent og oppjusterte anslaget til 1,4 prosent i august, 0,1 prosentpoeng unna fasiten på 1,3. På tross av mye retorikk i forkant av oppgjøret og den sedvanlige uenigheten som endte hos riksmekleren, ble partene selvfølgelig enige og frontfagsramma endte på 1,7 prosent. Selv om oppgjøret ble magert, ble heldigvis arbeiderne rikelig kompensert med applaus. 

Nå har Eggums samarbeidsvilje med kapitalen blitt så godt etablert at Trygve Hegnar formulerer følgende i Finansavisen 17.02.2021: «Vi tror nok at lederen i Fellesforbundet, Jørn Eggum,… vil bli enkel å samarbeide med. … Jørn Eggum er blitt en slags tariffoppgjørenes puddel, selv om han knurrer med at ‘Norsk Industri og NHO har et forklaringsproblem’. Skal vi tippe, vil Lier-Hansen åpne med et kort hvor det står null (han liker det), også kan Eggum krangle det opp til 2,5 prosent. Det er bra for landet, det er bra for industriarbeiderne og det holder lønnsveksten hos de øvrige gruppene, inkludert statsansatte, nede. Pudler er ikke farlige selv om de knurrer». I 2020 har gjennomsnittlige timelønnskostnader i norsk industri sunket til å være 26 prosent høyere enn EU/Storbritannia.

TBU anslo i sin foreløpige rapport av februar inflasjonen til 1,5 prosent, men justerte inflasjonsforventningen opp til 2,8 prosent i mars. LO godtok i det samordnede oppgjøret en ramme på 2,7 prosent, det vil si en forventet reallønnsnedgang. Rent faktisk endte inflasjonen på 3,5 prosent og arbeiderne fortsatte sitt dugnadsarbeid for kapital, konge og fedreland, skjønt til noe mindre applaus.

2022
I 2022 er det inflasjon som skal prege lønnsoppgjøret. Foruten corona er krigen i Ukraina årets bekymring i TBUs endelige rapport av 10. mars. Der har de også oppjustert sitt inflasjonsanslag fra 2,6 til 3,3 prosent. I forkant av lønnsoppgjøret virker imidlertid Eggum sikker på at lønnsoppgjøret vil ende med reallønnsvekst, blant annet i VG 24.02.2022. Fellesforbundet og Norsk Industri ble enige om en frontfagsramme på 3,7 prosent. Inflasjonen endte derimot på 5,8 prosent. Og voopsi deisi så ble det ikke reallønnsøkning allikevel. Når Eggum blir intervjuet av Klassekampen 13.06.2022 er det ikke for å ta selvkritikk, men for å tigge penger av staten. På spørsmål om frontfagsmodellen svarer han «Finnes det en modell som er bedre? Jeg har til gode å se den». 2022 er for øvrig året hvor Eggum lanseres som kandidat til å bli LOs neste leder i 2025.  

2023
Mellomoppgjøret i 2023 gjennomføres som et samordnet oppgjør. For første gang i vår fortelling blir det streik i industrien og flere andre bedrifter. Om dette var et PR-stunt fra LO-ledelsen for å minne medlemmene på at de liksom jobber for dem, eller om det skyldtes en uoverkommelig uenighet mellom partene, er umulig å vite. Ubekreftede rykter ville ha det til at rammen som riksmekleren la frem var like høy som resultatet. I så fall virker streikeiveren noe mistenkelig. Da tredagersstreiken var over, slo uansett LO opp på egne nettsider² at streiken hadde ført til «Et historisk godt resultat». I nominelle tall fremstod kanskje en anslått ramme på 5,2 prosent som høyt. Men i og med at TBU hadde anslått inflasjonen til 4,9 prosent, og den faktiske inflasjonen endte på 5,5, skal man ha dytta i seg ganske mye MDMA for å få dette til å bli historisk godt, eller bare godt.  Siden lønnsoppgjøret var samordnet, hadde Eggum tid til andre sysler tidlig på våren. I Klassekampen 27.02.2023 er han ute med Stein Lier Hansen i et felles tiggeri til staten om subsidier til «grønn industri». Eggum fryktet blant annet at Morrow sine planer om å bygge batterifabrikk i Mo i Rana kunne gå tapt dersom ikke skattebetalerne ble tvunget til å subsidiere investorene.  

2024
Etter flere år med reallønnsnedgang som følge av feilslåtte inflasjonsanslag er det åpenbart for de fleste at noe må gjøres. I forkant av oppgjøret i 2024 avviser imidlertid daværende LO-leder Peggy Helsen Følsvik forslaget fra John Thomas Suhr om å legge inn klausuler i avtalene om nye forhandlinger dersom inflasjonen blir høyere enn TBUs anslag. Til Dagsrevyen 18.02.2024 sier hun følgende «Det er ikke en modell som vi har hatt noen erfaring med her i landet. Som sagt, vi forholder oss til eksportindustriens lønnsevne». Siden eksportindustriens lønnsevne avgjøres fullt og helt av forhold som LO-ledelsen ikke anser som påvirkelige, avgjøres også lønnskravene av forhold som LOs ledelse angivelig ikke kan påvirke. Jobben til LO-ledelsen blir følgelig bare å skrive ned det tallet TBU har kommet frem til, og sørge for at egne medlemmer ikke lager for mye styr. En ny runde med forhandlinger øker bare potensialet for mer styr. Heldigvis var de ytre forholdene endelig på lag med norske lønnsarbeidere i 2024. Frontfagsramma ble 5,2 prosent og inflasjonen endte på 3,2 prosent, vesentlig lavere enn TBUs anslag i mars på 4,1 prosent. 

Tallens tale
Da har vi kommet til oppsummeringen. Siden tallene for 2025 ennå ikke er ferdige når denne artikkelen skrives, er de utelatt. I rettferdighetens navn ville Eggums tiår trolig blitt bittelitt bedre om 2025 ble medregnet. Uansett. Tallene fra TBU nedenfor viser at tiåret er preget av en nesten flat reallønnsutvikling og en lønnskostnadsandel, det vil si hvor stor andel av verdiskapningen i økonomien som tilfaller arbeiderne, som har sunket betraktelig. 

	Nominell lønnsvekst (Faktisk lønnsvekst, ikke frontfagsramma)	Reallønnsvekst	Lønnskostnads-andel i industrien
2016	1,8	-1,8	84,2
2017	2,3	0,4	80,7
2018	2,8	0,1	83,0
2019	3,5	1,2	85,5
2020	3,1	1,8	82,7
2021	3,5	0,0	80,6
2022	4,3	-1,4	72,9
2023	5,2	−0,3	71,0
2024	5,6	2,4	72,2

La oss vende tilbake til der vi startet og LO-ledelsens versjon av arbeidernes interesser. Stemmer det ikke at arbeiderne har interesse av å ha en jobb å gå til? Og er det ikke riktig som frontfagsmodellen forutsetter, at dersom profitabiliteten på industrikapitalisters investeringer i Norge blir lavere enn i sammenlignbare land, så faller investeringene i Norge? Som igjen vil føre til enten høyere arbeidsløshet eller fallende lønninger? For det første er det viktig å påpeke at i måneden Eggum ble valgt var den sesongjusterte arbeidsløsheten 5,0 prosent, i måneden han gikk av var den 5,4 prosent. Den moderate hestekuren Eggum påførte norske lønnsarbeidere var ikke engang i stand til å sikre lav ledighet. Men som Eggum så fint sa det i sitatet over, han har til gode å se en bedre modell enn frontfagsmodellen.

Det vil si at dersom de såkalt eksterne faktorene som bestemmer lønnsevnen til norsk eksportindustri utvikler seg til det verre, kan reallønnsutviklingen bli enda dårligere, uten at dette er noen garanti for lav arbeidsløshet. Den samme visa kan vi forvente av samtlige nye medlemmer av LOs ledelse, uavhengig av hvor plettfri moralsk vandel de måtte ha.

For det andre. Det er først når lønnsarbeiderne i Norge forstår seg som arbeidere med felles interesser med lønnsarbeidere i eksempelvis Tyskland heller enn med industrikapitalister i Norge at et arbeid med å bryte moderasjonslinja kan ta til. Det TBU behandler som eksterne faktorer (f.eks. lønnsnivået i Tyskland) påvirkes av handlende subjekter det er mulig å alliere seg med. Gjennom slike allianser kan arbeiderne gi fra seg den selvpålagte oppgaven med å holde profittraten oppe. Om det fører til investeringsstopp og arbeidsløshet, er det på tide med en annen organisering av økonomien. Arbeiderne kan ta ansvar for sine langsiktige interesser på andre måter enn å gjøre seg avhengige av industrikapitalistenes investeringsvilje.    

SLUTTNOTER 

1. Tallet er hentet fra NOU 2025:4 Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2025 fig. 8.1. I denne teksten henvises det konsekvent til denne NOUen for å legge til grunn de siste revisjonene både når det gjelder timelønnskostnader i industrien, lønnskostnadsandelen og reallønnsutvikling slik at tallene blir sammenlignbare og det er mulig å spore en utvikling over tid. En svakhet med å referere til NOUen fra 2025 er at på flere steder avviker den fra tallmaterialet som var tilgjengelig tidligere. Eksempelvis stod det i Holden III at forskjellene på timelønnskostnadene i norsk industri og EU var vesentlig mye høyere enn det de blir revidert ned til senere. ↩︎
2. https://www.lo.no/hva-vi-mener/lonn/nyheter-om-lonn-2023/streiken-avsluttet/ ↩︎