Rødt har forlatt kamplinja i fagbevegelsen

Av Ola Haugstad

Rødts landsmøte i 2025 gjorde en markant moderasjon av partiets faglige politikk. Partiet har gjennomført en vending i en ikke-revolusjonær retning på to punkt. For det første har partiet kraftig moderert kritikken av frontfagsmodellen. For det andre har partiet moderert kritikken av tvungen lønnsnemnd, i tillegg til at støtten til forbund og foreninger i ulovlig streik er tatt bort.

I forrige arbeidsprogram for perioden 2021-2025 sto nemlig Rødt, iallfall i prinsippet, for aktiv støtte til fagforeninger og -forbund som utfordra fredsplikten. Programmet gikk også inn for å avvise den såkalte «solidariske lønnspolitikken», altså frontfagsmodellen, med begrunnelse om at denne politikken virker passiviserende på medlemmene og økt makt til kapitalistene. Dessuten gikk partiet inn for å avvikle tvungen lønnsnemnd, samt å gjøre fagbevegelsen selvstendig og partipolitisk uavhengig (det vil si uavhengig av Arbeiderpartiet).

Dette har nå endra seg. Rødt skal ikke lenger arbeide for å avvise frontfagsmodellen, men for at den «ikke brukes til å hindre kampen for demokratisk vedtatte krav i forbundsvise oppgjør». I stedet for å avvikle tvungen lønnsnemnd som sådan, skal Rødt nå arbeide for å «begrense muligheten til å bruke tvungen lønnsnemnd ved streik» (min utheving). Punktet om støtte til foreninger og forbund i (såkalt) ulovlige konflikter, blei renska helt ut. Dette er særlig problematisk fordi det eneste sikre kampmiddelet mot tvungen lønnsnemnd er nettopp ulovlig streik.

Kroneksempelet på dét er bygningsarbeiderstreiken i 1928 som møtte framstøt om lønnsnedslag, med å åpent erklære at streiken ville trosse enhver tvungen lønnsnemnd. Denne strategien førte ikke bare fram til seier for bygningsarbeiderne. På grunn av deres seier, turte ikke staten å ty til tvungen lønnsnemnd igjen på godt og vel ti år – og arbeidskjøperne turte ikke å spekulere i det. Selv om ikke alle forsøk på å trosse tvungen lønnsnemnd har vært like suksessfulle som bygningsarbeiderstreiken, har flere forbund lyktes med å følge de samme prinsippene som er satt av deres eksempel. (For en gjennomgang av bruken av ulovlig streik i Norge, se artikkelserien Tvers gjennom lov til seier av Harald Berntsen på hjemmesidene til Marxistisk senter.)

Den norske stats utstrakte bruk av tvungen lønnsnemnd er fortsatt et stort problem for den norske arbeiderbevegelsen. ILO har kritisert Norge gjentatte ganger for brudd på blant annet den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og folkeretten. Siden 2000 er tvungen lønnsnemnd brukt 39 ganger, ifølge en oversikt hos Fri fagbevegelse. Mange av disse har både SV og Rødt stemt for. Siden Rødt blei store nok til å få plass i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget i 2021, er det kun avviklinga av lærerstreiken ved lønnsnemnd i 2022 de har stemt imot.

Spørsmålet er med andre ord fortsatt aktuelt. Er middelet mot tvungen lønnsnemnd å trosse den eller å “begrense” den, slik Rødt nå tar til orde for? Allerede i forrige stortingsperiode så vi et tegn på hvordan en slik “begrensning” av tvungen lønnsnemnd kan se ut. Rødt fremma i 2022 – tilfeldigvis omtrent samtidig som lærerstreiken – et forslag om at partene i en arbeidskonflikt bør få kontradiksjonsrett før regjeringa vedtar tvungen lønnsnemnd. Forslaget blei blankt avvist av de andre partiene i komiteen. Men som historiker Harald Berntsen har påpekt, vil en slik ordning legitimere tvungen lønnsnemnd heller enn å begrense den. Det vil være enkelt for arbeidskjøperne, med mediene som brekkstang, å splitte opinionen i fagforbundene og vinne flertall for tvungen lønnsnemnd. Dessuten vil tvungen lønnsnemnd etter all sannsynlighet få økt oppslutning om den avgjøres ved demokratisk avstemming. Tvert om bør tvungen lønnsnemnd trosses og avvises med begrunnelsen at det er gift for streikeretten.

Bak Rødts skifte i faglig politikk ligger større spørsmål om hva slags fagbevegelse vi ønsker oss, og hva slags rolle Rødt skal spille i og overfor fagbevegelsen. Strykinga av de nevnte punktene fikk ingen reell debatt på landsmøtet. Men andre punkt som tok til orde for å endre LOs politikk, blei avvist fra talerstolen med begrunnelsen at det ikke er opp til Rødt å blande seg inn i hva fagbevegelsen skal mene. Da vil partiet nemlig få fagbevegelsen mot seg. Men fagbevegelsen er ikke monolittisk. Den er prega av motsetninger i interesser, strategi og visjoner. Og et sosialistisk parti bør i høyeste grad interessere seg for hva slags linje fagbevegelsen fører, og lede an sine medlemmers arbeid innad i bevegelsen for å vinne fram med den linja man mener er rett. Da krever det at partiets linje i fagbevegelsen er nedfelt et sted. Hvis ikke vil på den ene sida partiets arbeid innad i fagbevegelsen svekkes, og på den andre sida vil det bli mindre åpenhet om hva Rødts medlemmer i fagbevegelsen faktisk kjemper for.

Like etter Rødts landsmøte gjorde LO-kongressen et historisk vedtak: De ga en million kroner i valgkampstøtte til Rødt. Ville dette vært mulig om Rødt beholdt punktene i programmet som gikk på tvers av LOs politikk? LOs vedtak kan ha gitt Rødt større legitimet blant LOs medlemmer. Samtidig finnes det ikke lenger et norsk stortingsparti som leder an en kamplinje i fagbevegelsen. Rødt virker mer interessert i å ha fagbevegelsen i ryggen, enn i hva slags fagbevegelse de har i ryggen. Nå som kritikken mot den faglige ledelsen er moderert, ser strategien ut til å være å søke samarbeid med den sittende (sosialdemokratiske) ledelsen i fagbevegelsen, framfor å føre en mer langsiktig kamp nedenfra for å snu fagbevegelsens linje i sosialistisk retning. Det vil i alle fall bli effekten av det nye arbeidsprogrammet.