Av Morten Johansen
Hva er en fagforening?
Kjernen i det vi driver med, og det tror jeg det er mange som mister av synet også i fagbevegelsen, er å være et lønnsmonopol. Det er vår rolle i kapitalismen.
Kan du utdype det?
Vi vet at en kapitalist kan styre betingelsene, spesielt for ufaglærte ansatte i yrker og funksjoner hvor man ansetter folk rett fra gata, eller der kapitalistene mener man kan ta folk rett fra gata. Hvis ikke vi skal bli diktert av de betingelsene vi jobber under, så må vi forhandle samlet. Det er konseptet, og ved å opptre samlet etablerer vi et lønnsmonopol. Det innebærer for det første å få på plass en avtale og for det andre å håndheve den. Men det holder ikke å si at vi skal ha så og så mye i lønn. Hvis arbeidsgiver kan styre arbeidstiden, så er ikke det verdt en dritt. Da kan de bare legge på arbeidstiden, unnlate å betale tillegg eller et eller annet. Eller hvis arbeidsgiver bare kan si opp folk, da mister vi også forhandlingsmakten. Så det innebærer mer enn de to punktene.
En fagforening må hele tiden håndheve at avtaler ikke blir brutt, og det er ikke mulig å gjøre for en gruppe profesjonelle folk ansatt sentralt. Skal du gjøre det ordentlig, må du være til stede på arbeidsplassene daglig når beslutningene i praksis blir fattet, for å følge med. Hvis du dreper apparatet der ute, dreper du samtidig massegrunnlaget for fagbevegelsen.
Vår fagforening er et godt eksempel på det. Det som skjedde på begynnelsen av nittitallet var at alle ressursene ble flyttet fra fagforeninga til forbundets regionale kontorer, både penger og ansatte, samtidig som de regionale kontorene tok over oppgavene til fagforeningene.
Da jeg kom inn i fagforeninga her i 2012 var den i praksis død. Den var i praksis satt under administrasjon av forbundet. Du hadde en ansatt i forbundet som innkalte til noen møter, hadde agendaen, styrte ordet og skrev protokollen. Også satt alle og drakk litt kaffe og spiste kaker og så gikk vi hjem. Det var fagforeninga. Man hadde ikke kontroll på sine egne penger, hadde ikke lokaler, og medlemstallet hadde gått ned år etter år etter år. Så det var krisestemning.
Da var vi en del folk som bestemte oss for å gjenopplive fagforeninga og ta tilbake kontrollen. Det førte til full intern krig fordi det gikk imot den retningen forbundet var på vei, med å omdanne Handel og Kontor til en såkalt profesjonell serviceorganisasjon. Vi mente at dette verken var ønskelig eller mulig, fordi det å drive en fagforening krever tilstedeværelse av aktive tillitsvalgte på arbeidsplassene. Vi har 8-900 tariffavtaler i Oslo og Akershus, 12-1300 tillitsvalgte. De kan utrette helt andre ting enn 20 ansatte folk, samme hvor flinke de ansatte er.
På grunn av motstanden vi møtte ble den første kampen å få på plass ressurser til å kunne bruke noe tid utenfor jobben på å være leder av fagforeninga, og ta kontroll over fagforeningas egne penger. Det skulle egentlig være en lett sak fordi vi hadde mange millioner på bok. Men på det tidspunktet var hele fagforeninga parkert av en regel som sa at man trengte to årsmøtevedtak for å bruke penger fra fagforeningas egenkapital. I praksis måtte fagforeninga søke om å bruke egne penger. Når vi fikk kontroll på pengene, hadde vi råd til både frikjøp og lokaler. Banale ting, men viktige for å drive en ordentlig organisasjon og ikke et tomt skall. Så vi har på en måte reddet fagforeninga fra et tilbakeslag, det er slik jeg vil vurdere det.
Det som har skjedd i forbundet nå, er at folk har sett at dette har virket. Selv om det ikke bare er å knipse i fingrene og få til dette hvor som helst i landet, fordi det demografiske grunnlaget er annerledes andre steder enn i Oslo og Akershus. Men jeg opplever at det er i denne retningen vinden blåser i Handel og Kontor nå, at man skjønner at man må ta tilbake noe av makta til de tillitsvalgte. Ikke minst for å ansvarliggjøre de tillitsvalgte, få opp aktivitet og motvirke passivisering som følger av at man bare har en eller annen profesjonell ansatt man skal ringe til.
Har du noen eksempler på arbeidskamper fagforeninga har stått i etter at du tok over som leder?
Den viktigste saken som viser hvor viktig det er å bygge kamporganisasjoner basert på tillitsvalgte, er streik for tariffavtaler. For 20 år siden var det knapt noen i HK som hadde erfaringer med å streike for tariffavtale. Det oppleves som det er større legitimitet blant arbeidsgiverne i dag å motsette seg tariffkrav. Men at streik for tariffavtale er mer vanlig i dag skyldes nok også at vi har blitt mer offensive, og ikke gir oss på ting som vi kanskje ville gitt oss på før. Nå har vi til enhver tid en gruppe ansatte som vi forbereder på streik for å få tariffavtale. Krever vi tariffavtale på en Kiwi eid av Norgesgruppen som er medlem av Virke, så er det ikke noe problem. Krever vi tariffavtale der så skriver de under. Men om det gjelder en bedrift som ikke er medlem av en arbeidsgiverforening må vi gjøre en analyse av hva det er vi har å gjøre med. Gjennomanalysere at vi har styrke nok, at folk vet hva de går inn på og ikke faller fra, hvilke motargumenter vi kan bli møtt med, og så videre. Sånn holder vi på hele tiden og det er en jobb der de vi organiserer, er avhengige av å treffe folk som er som dem selv og jobber på tilsvarende arbeidsplasser i konkurrerende bedrifter. Et eksempel som viste nødvendigheten av dette, er det som skjedde med Expert.
Hva skjedde?
Øivind Tidemandsen og broren gikk ut av Elkjøp og kjøpte etter hvert opp Expert. Expert hadde da ca. 30 tariffavtaler. Disse avtalene sa han bare opp, noe som i praksis betød en krigserklæring. Når fagbevegelsen blir angrepet på den måten, har vi ikke så mye valg, da må alle ledd delta i kampen. Og vi i Oslo og Akershus var motoren. På Expert på Klingenberg turte de ikke ha medlemsmøter på jobben, så vi inviterte dem til å ha møtene i kantina vår. Og sånn holdt vi på overalt. Også sendte vi helst inn tillitsvalgte i stedet for ansatte i forbundet. Blant annet fordi et av talepunktene til ledelsen i Expert var at Handel og Kontor var en bedrift som alle andre, som bare var ute etter medlemmenes kontingentpenger. Så da var det viktig å sende inn folk som var som dem selv og hadde svar på hvorfor de burde organisere seg og erfaring med hvordan ting virker, i stedet for en som kommer og sier hei, jeg er fra Handel og Kontor. Det endte med at vi doblet organisasjonsgraden i bedriften og at Tidemandsen skrev under hos mekleren siste dagen før streik. Det ble full seier.
I den konflikten ble det jobbet på alle nivåer i Handel og Kontor, men uten de tillitsvalgte hadde vi aldri vunnet. Og det tror jeg var en øyeåpner for forbundet, at den retningen det hadde beveget seg i, var et blindspor. Du må gjerne ha en advokat på et eller annet kontor som vet hva som står i lovverket, men min erfaring er at de fungerer litt som prester. De gir deg troen på at det finnes et eller annet der som du kan bruke. Men det er alt. Det viktigste er at du har selvtilliten til å slåss, selvtilliten til å argumentere, kreve og stå på krava, ikke at det skal komme inn en jurist utenfra med noen paragrafer.
Jeg hørte nylig en formulering av Ola Innset hvor han omtalte venstresiden som de nye konservative, begrunnet slik jeg forstod det, med at venstresidens selvpålagte oppgave var blitt å forsvare allerede oppnådde rettigheter og goder. Slik kunne man også beskrive fagbevegelsens oppgave med å bevare allerede inngåtte tariffavtaler, høy organisasjonsgrad, og så videre. Stopper det der?
Nå vet jeg ikke om den beskrivelsen er helt riktig. Men jeg kommer rett ut fra bobla på LO-kongressen og der har vi helt opplagt vært i en forsvarskamp. Jeg holdt ett innlegg fra talerstolen, og det var om situasjonen vi står i når det gjelder pensjon. Og det kan du gjerne si var en sånn forsvarstale for det bestående, for det er det jo til en viss grad. For å si det med Reiulf Steen, så er Folketrygdloven fra 1967 kronjuvelen i sosialdemokratiet. Det er den som gir oss rettigheter til pensjon, sykelønn, permisjoner og alt det der. Og den har vært under en målrettet avvikling.
Hvis vi bruker pensjonsreformen fra 2005 som eksempel, sier historien at Jens Stoltenberg måtte bruke to runder rundt Sognsvann for å overbevise Gerd Liv Valla til å gå med på den. Det holdt ikke med den vanlige, faste runden. Pensjonsreformen hadde tre formål og de to viktigste her var at den skulle spare staten for penger og den skulle sørge for at folk ikke hadde nok penger til å gå av, så de måtte jobbe lenger. LO-kongressen gikk med på pensjonsreformen mot at vi fikk beholde AFP-ordningen, som var en god tidligpensjonsordning. Men i 2011 så dukket det plutselig opp noe som ble kalt ny AFP, og det var noe helt annet. Den inneholdt ikke tidligpensjon, men var en form for individuell tilleggspensjon som er en usosial løsning. Og siden har vi ikke hørt noe annet fra ledelsen enn at den AFP’en vi har, er helt forferdelig, at den er så dyr og så videre.
Noe forsvar må fagbevegelsen åpenbart drive med. Men hva med studiearbeidet deres, det kan kanskje sees på som noe som peker videre?
Hvis man starter med utgangspunktet å kritisere for å forandre, er produktivitet et av de interessante temaene. Produktiviteten er mangedoblet fra vi fikk på plass 8-timersdagen. Man skulle tro at når vi produserer mer med mindre arbeidskraft, så ville det berede grunnen for at vi skulle få det bedre og bedre. Men det er det motsatte som skjer. Hvorfor det? Det henger liksom ikke på greip med mindre man forstår at systemet er avhengig av arbeidskraft for å produsere verdier, og at kapitalen er en umettelig størrelse som er avhengig av mer og mer på grunn av konkurransen mellom kapitalistene. Det er en påfallende mangel på forståelse av hvordan kapitalismen fungerer, som gir seg forskjellig uttrykk i fagbevegelsen, og vi har innsett at vi er nødt til å skolere både oss selv og medlemmene våre i dette. Også her kan du i og for seg si at vi er konservative, vi gjenoppretter bare en tradisjon for skolering som alltid har funnes der. Selv var jeg første gang med på en litt omfattende Marx-skolering med Jørgen Sandemose i regi av Heismontørene. Senere har fagforeninga vår holdt slike opplegg jevnlig. For å etablere det på fast basis har vi stiftet Opplysningsorganisasjonen Hva Må Gjøres?. For oss har det vært et poeng at vi ikke bare skal holde skolering for et forbund, for når man skal studere hvordan kapitalismen fungerer, så nytter det ikke å bare se på en sektor i samfunnet. Så nå har vi landet en mal som gir en grunnskolering i kritisk analyse av kapitalismen, og gir et innblikk blant annet i arbeidsverditeori, utbytting og profittratens fallende tendens. Dette er jo ikke noe du leser om i avisa, men folk må være klar over at disse ideene finnes, når man skal analysere ting.
Vi har også et par påbyggingskurs. Et om klasser og den kapitalistiske samfunnsformasjon. Og en historiedel med Harald Berntsen hvor Marx’ kritikk av kapitalismen er en rød tråd i historiefortellingen. I tillegg legger Berntsen vekt på en del ting som blir borte i LO sin historieundervisning. De lager et bilde av at arbeiderne stod sammen mot kapitalistene. Mens Berntsen tvert imot viser at den sosialdemokratiske reformismen og ledelsen i den sosialdemokratiske fagbevegelsen ikke nødvendigvis sloss solidarisk med arbeiderne. Det er ikke, og har aldri vært slik, at alle i arbeiderbevegelsen vil i samme retning. Når man skal ta en kamp for noe som betyr noe, så må man være klar over at det ikke er noe nytt at ledelsen vår faller oss i ryggen. Det er også en rød tråd i Berntsens historiefortelling, og et vesentlig poeng som tillitsvalgte går glipp av i en sånn svart-hvitt, forenklet historiefortelling. Det får konkrete og alvorlige konsekvenser. En ting er om vi prater om en ulovlig streik, hvor folk kan miste jobben og så videre. Men også når det gjelder enkle politiske krav du vil ha gjennomslag for på LO-kongressen, der de som vil ha gjennomslag for noe mer ender opp som skuffet fordi de du trodde ville det samme, snur ved første motstand ovenfra. At makta i fagbevegelsen havner på feil side skyldes ikke en personlig svakhet hos den enkelte forbunds- eller LO-leder, men er knyttet til selve rollen. Man må vite at hvis man skal bygge en bevegelse som skal endre noe, så må man bygge nedenfra og opp. Det er ikke ledelsen som skal vurdere hvilke kamper som skal utkjempes, hvor hardt og hvordan.
I forlengelsen av det, hvis vi trekker inn frontfagsmodellen og reallønnsutviklingen de senere årene, og setter det i sammenheng med lønnsmonopolets første oppgave, altså å få på plass en avtale. For meg virker det som om tariffavtalen også har en disiplinerende funksjon som har blitt veldig viktig i det siste, og at det å holde lønna nede kontra å få lønna opp, er en slags prioritet i LO-ledelsen og Fellesforbundet.
Det har dessverre blitt veldig tydelig i de siste 10 årene, hvor det omtrent ikke har vært reallønnsvekst. Og det er på en måte et brudd med historiefortellingen om at den norske modellen har ført til reallønnsvekst i hele etterkrigstiden. Fredrik Solvang påpekte også i Debatten at i fjor, da vi skrøt av at det var blitt reallønnsvekst igjen, så er det fordi man ikke tar med boligrenta.
Måten den norske modellen rettferdiggjøres på, er at vi aksepterer kapitalismen og privat eierskap fordi arbeiderne får reallønnsvekst og flere velferdsgoder. Når reallønnsveksten uteblir og velferdsgodene innskrenkes, begynner dette forsvaret å bli litt tynt. Med mindre argumentene for den norske modellen bare blir endret til noe annet?
Utviklingen med reallønnsnedgang kan ikke fortsette og her må det sterkere krutt til. Hvis inflasjonen blir så og så mye høyere enn estimatet ved inngangen til lønnsforhandlingene tilsier, så må det enten reforhandles, eller en automatisk oppregulering av lønna må tre i kraft. Det har blitt gjort i tidligere lønnsoppgjør, men nå ble forslaget bare latterliggjort. Men så ser vi av LOs medlemsundersøkelse i år, med alle mulige forbehold om at resultatene kan være styrt av svaralternativene, at LO-medlemmene er veldig tydelige på at det aller viktigste LO skal drive med, er å sikre reallønnsvekst. Det er kravet. Så det er helt opplagt en sko som trykker voldsomt her, men jeg tror nok du har et poeng i at man må være forberedt på at de kan finne på nye begrunnelser for den norske modellen. Allikevel er det helt opplagt resultatene som har gitt systemet legitimitet, og nå er det mye som uthuler det.
Til sist, har du noen tanker om fagbevegelsen og samarbeidet med partiene?
Det skal jeg love deg. Det er noen som har en illusjon om at Rødt er en spydspiss i opposisjon. Den opposisjonen har jeg sett veldig lite til. Jeg sitter i styret i Pensjon for alle og har jobbet med pensjon i årevis. Vi opplever ikke akkurat at det er til oss Rødt kommer til for å spørre om pensjon. Med et parti som har det imaget og den historien som Rødt har, så skulle man kanskje tro at deres oppgave var å gi drahjelp til venstreopposisjonen i fagbevegelsen. Men jeg opplever heller at de synes det er viktigere å gjøre seg vakker for resten av den sosialdemokratiske, såkalte venstresiden. Jeg skjønner ikke helt eksistensberettigelsen til tre, eller flere, sosialdemokratiske partier. Den rørende enigheten på den såkalte venstresiden er bare et klamt lokk, en illusjon av enighet om at vi vil det samme.
Sosialistisk framtid 
Legg igjen en kommentar