Av Harry Nick. Artikkelen er fra 2009.
Dreier det seg om forskjellen mellom Keynes og de nyliberale, er jeg 100% keynesianer; dreier det seg om forskjellen mellom Marx og Keynes, er jeg 100% marxist. Naturligvis kan man, som det ofte høres fra politisk venstre-orienterte økonomer, forstå neoliberalis-men som teoretisk motstykke til keyne-sianismen og praktisk-politisk til velferdsstaten, til sosial markedsøkono-mi. Men det treffer ikke sakens kjerne. Nyliberalismen retter seg teoretisk fram for alt og direkte mot Marx og politisk mot sosialismen.
Fellestrekk mellom Marx og Keynes
Nyliberalismen er et motsatt konsept i forhold til marxismen; det er et syn på økonomien sett fra sirkulasjonen, fra markedet, til forskjell fra marxismens syn som er rettet mot produksjonen, produk-sjonsforholdene, eiendomsforholdene, merverdien; som også gjelder hos Keynes. Nyliberalismen, som ble etablert i 1940 og -50 årene skar så vel praktisk-politisk som økonomisk fascisme og den reelle sosial-isme, «sentralforvaltningsøkonomi» hen-holdsvis planøkonomi, over samme kam. Kapitalisme og sosialisme skulle ikke anses som fundamentale alternativer; det skulle imidlertid planøkonomi og markedsøkono-mi, diktatur og demokrati. Teoretisk grunnlag for denne historieforståelse var Fredrich A. Hayeks skrift «Vegen til under-trykkelse», som kom i 1944. Det var rettet mot alle «som i nasjonalsosialismen så en ‘kapitalistisk’ reaksjon mot Weimarrepublikkens sosiale tendenser og skulle skape forståelse for at det handlet om en videreutvikling av sosial-ismen». Det kan føres tilbake til Hayek at i Vest-Tysklands politikk og medier hørte Hitlerfascistenes sjøl-beteknelse — «Nasjonalsosialismen» – ,den mest brutale av deres løgner, til det vanlige språkbruk.
De viktigste overnesnstemmelsene i Marx’ og Keynes’ lære besår i at begge ser årsakene til de kapitalistiske økonomiske kriser i økonomien, i motsetning til de nyliberale som ser disse årsakene i forhold og omstendigheter utenfor økonomien, i falske forhold, falsk politikk, i naturkatastrofer, uår, i demografiske forandringer. Etter deres overbevisning, behøvde det egentlig ikke finnes økonomiske kriser i det hele tatt. Til deres fundamentale læresetninger, hører det sayiske teorem. Jean-Babtiste Say (1767 — 1832) forsøkte å påvise at det totaløkonomiske varetilbudet og vareetterspørselen befant seg i en naturnødvendig likevekt; at hvert tilbud frambringer likeså stor etterspørsel. At verdidelene i en vare som tilbys, samtidig er lik med komponentene i etterspørselen: At lønnen samtidig er lik etterspørselen etter konsumvarer, likeså er arbeidsgivergevinsten lik med en del av etterspørselen. Benyttede maskiner og vinning forbrukt i investeringer, er lik med etterspørsel etter investeringsvarer osv. Marx gjør oppmerksom på en avgjørende tankefeil hos Says: Det som blir solgt, må ikke ubetinget og med det samme gi salgssummen tilbake; slik inneholder pengeøkonomien fra begynnelsen muligheten for at varetilbudet og vareetterspørselen ikke faller sammen, dermed den abstrakte muligheten for økonomisk krise.
Den økonomiske krisens umiddelbare årsak er den samme for Marx som for Keynes: At totaletterspørselen utvikler seg langsommere enn totaltilbudet. Om man med det mener begrepet «overakkumulasjon» eller begrepet «etterspørselsessvikt», anser jeg ikke for særlig viktig. Problematisk synes det meg imidlertid å henføre det førstnevnte til Marx og det andre til Keynes, og dermed ville betekne bestemte forskjeller i oppfatning mellom dem. Hva angår at totaletterspørselen utvikles langsommere enn totaltilbudet, finnes det ingen forskjell mellom Marx og Keynes.
Man kan sikkert i den betydning henføre begrepet «overakkumulasjon» til Karl Marx og «etterspørselsessvikt» til John Maynard Keynes og «tekniske fornyelser» til Joseph Alois Schumpeter. Og at dette til enhver tid har vært synspunkter som disse tre forfattere har foretrukket når det gjelder økonomisk utvikling: Men ikke i den betydning at nettopp disse momentene — og ikke de andre — har vært de konstituerende elementer i deres teorier. Tar man for eksempel «teknisk framskritt» som den utslagsgivende faktor i utvikling av produktivkrefter ut av den marxistiske teorioppbygging, så faller den sammen av seg sjøl.
Den engelske økonom Joan Robinson mente at den keynesianske teori ville ha overflødiggjort seg som en særlig teori dersom de marxistisk orienterte økonomene etter Marx, konsekvent hadde fulgt opp videreutviklingen av den marxistiske teori. Dette hadde sikkert også kunnet ført til den keynesianske idé: Gjennom statlig investerings- og fiskalpolitikk å realis-ere «antisyklisk økonomisk politikk». Imidlertid synes det for meg mer berettiget at disse kritiske bemerkninger er adressert John Maynard Keynes. Keynes legger ikke merke til at han henter opprinnelsen til sin hovedidé om at totaletterspørselen utvikler seg langsommere enn totaltilbudet, fra den marxistiske teori. Han gjendriver det sayiske teorem med eksakt de samme argumenter som allerede var utviklet av Marx og bare av ham, uten å nevne Marx. Keynes fulgte her den etablerte borgerlige økonomis sneversynthet, nemlig å kunne rydde Marx av veien ved å tie ham i hjel.
Keynes største fortjeneste er uten tvil at han som den første borgerlige økonom etter at Marx første gang i store trekk begrunnet fenomenet med at totaltilbudet forble tilbake for total etterspørselen, aksepterte og fastholdt dette. Det var samtidig en slags livredder for den borgerlige teoretiske økonomi, som med den store økonomiske verdenskrise som satte inn i slutten av 1920-årene, var like så bankerott som bankerotte banker. Med solflekker som dukket opp og derav følgende misvekst som ble gjort ansvarlig for tidligere økonomiske kriser, var det ikke mer å si om denne økonomiske kollapsen. Den keynesianske teori var den som rydda veien og som begrunnet en ny politikk, nemlig «New Deal»s politikk. Som i følge den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith, «reddet kapitalismen».
Forskjellen mellom Marx og Keynes
Forskjellen mellom Marx og Keynes ligger i hvordan de begrunner fenomenene, noe som også resulterer i visse forskjeller i deres forestillinger om krisebekjempelse.
Marx ledet totaletterspørselens svakere utvikling i forhold til totaltilbudet ut av kapitalens vesen, ut av dens tendens til grenseløs økning i produksjonen på den ene side, og på den annen side dens tendens til samtidig til å holde tilbake lønnsutvikling og kostnadsbesparing. Slik forårsakes motsigelsen mellom produksjon og marked. Den viktigste kriseårsaken er for ham en refleks av motsigelsen mellom kapital og arbeid i produksjonen.
Det er aldri på tale for Keynes å betrakte motsigelsen mellom kapital og arbeid; å se at det sosialøkonomiske forhold hvor totaletterspørselen utvikler seg seinere enn totaltilbudet, har røtter i eiendomsforholdene. Han forklarer fenomenet med totaletterspørselens svakere utvikling i forhold til totaltilbudet med faktorer som er samfunnet uvedkommende, med allmennmenneskelige, fortrinnsvis psykologiske særegenheter, med «sparetilbøyelighet», likeså mye som med «hang til forbruk» og med «hang til likviditet». Naturligvis erkjenner han at også økonomiske interesser står bak; besittelse av penger er mer fordelaktig enn besittelse av varer som må lagres og som dermed kunne forderves. Nettopp fordi det akkurat da ikke finnes en allmenn ekvivalent, penger, som man ellers kan bytte alle andre varer mot. Men det tales aldri om spesifikke kapitalistiske motiver. Fullstendig ubrukbar viser keynesiansk teori om menneskelig «sparetilbøyelighet» som forklaring på nåværende finans-, bankkrise og krise når det gjelder faste eiendommer.
Krisen kommer atter engang fra USA. I årtier har de lønnsavhengiges inntekter stagnert her; imidlertid har konsumet steget kraftig og kontinuerlig. Det har fristelser fra kredittkortkonserner sørget for. For å fatte at dette over tid ikke kan gå godt, rekker det med de fire grunnreknemåter. Hva gjør så kredittkortskyldneren? Han tar pantelån på sitt lille hus, sin bolig. Men også det bare skyver katastrofen framover: Så følger nettopp millioner av betalingsudyktige husholdninger, tvangsauksjoner, uslettelig gjeld, «tvilsomme fordringer». Igjen må folket, skattebetalerne betale, og det med kjempestore summer for å redde det råtne finanssystem.
Fra USA kommer også den nyliberale religion og politikk, rikdomskulten: Misforståelsen om at det går Amerika vel, dersom det går General Motors vel, at det er dette som har skapt det rike Amerika. Altså: Høyere skatt på massene, merverdiskatt, og samtidig ned med skatt på bedriftseiere og skatte-satsen på toppskiktet. Når det er i deres interesse, tror åpenbart virkelig de herskende, at slike omfordelinger nedenfra og opp, bringer økonomien fram og skaper beskjeftigelse. Det direkte motsatte er tilfellet. Det finnes ingen annen utveg av krisen enn å gjøre endelig slutt med slik form for omfordeling.
Betydningen av å skille mellom Marx og Keynes
Ut av keynesiansk teori har venstresida trukket slutningene for en sosial og økonomiske politikk. Naturligvis vil lønnsøkning forminske eller til og med kunne forhindre at totaletterspørselen blir liggende etter totaltilbudet. Det er riktignok en legitim følge av den keynesianske teori, men det er ikke teorien i seg sjøl. Den egentlige keynesianske ide er at staten under økonomiske dødperioder gjennom finansierte investeringer, også gjennom statsgjeld, igjen stimulerer økonomien, for under konjunkturperioder igjen å nedbetale gjeld.
Keynes tilrådde absolutt ingen lønnsøkninger. Han ga heller det fiffige råd, at man skulle ikke senke lønningene ved å senke nominallønnen, men senke dem gjennom prisstigning. For å unngå arbeidsløshet ligger den idé ham nærmere, at man lar skattemyndigheten grave ned gamle flasker under byens søppel og så overlate til foretaksånden å grave dem fram igjen. Arbeidsløsheten lar seg også bekjempe når de rike lar bygge palasser for å huse sine legemer mens de lever, og pyramider for å huse dem etter døden. Slike resepter kunne naturligvis ikke falle Marx inn.
Den vestlige venstresida med forkjærlighet for Keynes og valgspråket «Marx i hjertet, Keynes i hodet», har en hang til å betekne venstresidas totalkonsept for økonomisk-og sosialpolitikk som keynesiansime. Likeens er det deres strategi å lede det direkte fra Marx. Til slutt kan de hevde at det uansett er likegyldig: Hovedsaken er at det handler om venstrestandpunkter, innbefattet antikapitalistiske venstrestandpunkter. Som det likevel viser seg, er dette ikke likegyldig.
Det kenyesianske synspunkt begrenser blikkfeltet bare til den keynesianske hovedtanken om en antisyklisk statlig konjunkturpolitikk. Det totale konsept for en økonomisk politikk og sosialpolitikk blir da presset inn i Prokrustsenga til et «framtidsi nvesteri ngsprogram». Nærliggende er da faren for fravær av realisme, fordi det ikke er realistisk å finansiere utgiftene. Med Marx i hodet, vil vi ha for øye de virkelige sosialøkonomiske og politiske årsaker til den økonomiske og sosiale politiske misére. Og direkte forbedre livsbetingelsene for de arbeidene, og nå de som er sosialt urettferdig behandlet.
Oversatt av Eystein Kleven fra Zeitschrift Marxistische Erneuerung nr 75, september 2008. Merknad: «Prokrustseng» er billedlig uttrykk for med makt å presse en sak vilkårlig inn i et bestemt mønster.
Legg igjen en kommentar