Mot individenes rike?

av Regi Theodor Enerstvedt. Artikkelen er fra 2004.

Sosialister bør ønske seg mer individualitet, ikke mindre.

Jeg vil tale i store bokstaver.

Svar: Før var det mer fellesskap og mindre egoisme. Spørsmål: Når var før? Hva er fellesskap? Hva er egoisme?

Hvis før er hele menneskehetens historie før nåtiden, så var det ikke mer fellesskap før, men andre typer fellesskap. Jo lenger tilbake i historien, desto mindre samarbeid og arbeidsdeling og derfor også mindre individualitet. Det er utvikling av spesialisering, av spesifikke ferdigheter hos det enkelte menneske som skaper gjensidig avhengighet, altså både fellesskap og individualitet. Før var det mindre av den spesifikke formen for individualitet som vi kaller for egoisme, men ikke fordi det var mer fellesskap, men fordi fellesskapet var lite utviklet.

Vår planet er i dag preget ikke bare av kulturelt mangfold, men også av en enhetlig, sammenhengende utvikling. Det finnes ingen områder som er helt isolert eller utenfor. Denne utviklingen er kjennetegnet av stadig mer komplekse teknologiske og sosiale forhold. Økt kompleksitet (arbeidsdeling, sam-arbeid, fellesskap, individualitet) er på det nåværende trinn av vår planets utvikling menneskehetens uavvendelige skjebne.

Treplogens tenking

Ideologi: Når jeg gjør noe for fellesskapet er jeg altruist (ofrer meg for andre), når jeg gjør noe for meg selv er jeg egoist. Ingen vil ofre seg selv.

Ingen samfunn har noensinne bygget på en slik ideologi, et slikt samfunn ville umiddel-bart ha gått til grunne.

Dagens kapitalistiske samfunn er et høyt utviklet fellesskap (samarbeid på høyt nivå) med et utrolig mangfold av individualiteter (yrker, identiteter, stor variasjon i virksomheter). Til PC’en svarer en bestemt tenkning og bestemte følelser – kjennetegnet av felles horisonter, dybde, variasjon, skapende prosesser, individuelle livsprosjekter.

De stater som hittil har forsøkt å bryte med kapitalismen var stater med lav grad av kompleksitet – lavt utviklet teknologi, arbeidsdeling, samarbeid, sosial organisering og dermed også et lavt individualitetsnivå. Til treplogen hører en bestemt tenkning og bestemte følelser – kjennetegnet av få felles referanser og lite mangfold: En milliard kine-sere i blå dresser med rød bibel.

Forsøket på å bryte med kapitalismen var et heroisk, et heltemodig og idealistiske prosjekt som en gang for alle har vist at det ikke er mulig «å skifte ut ånden» raskere enn virkelige endringer i forholdet menneske -maskin – menneske. I tragedien dør helten.

Tilbake til Marx

Hva er det særegne ved individualiteten i kapitalismen? En forståelse bygget på Marx ser tvetydighet som utviklingens viktigste trekk.

Et kapitalistisk samfunn i dag har ikke i seg bare den kapitalistiske produksjonsmåtens fremskritt i forhold til tidligere produksjonsmåter, men også andre produksjonsmåter og hele den kjempende menneskehets progressive arv. Forståelsen av denne mangetydigheten og det motsetningsfylte ved kapitalismen som system bør ligge til grunn når vi vurderer forholdet mellom kapitalisme og individualitet.

Individuelle livsprosjekter

Det særegne ved individualiteten i de lengst utviklede kapitalistiske sentra er på den ene side:

• at det store flertall – mer og mer også kvinnene – har fått høve til å ha et individuelt livsprosjekt (i alle tidligere samfunn forbe-holdt noen få, stort sett menn) – muligheten til selvrealisering.

• at mange menneskers produktive virksomhet blir styrt av middel-mål-tenkningens rasjonalitet, instrumentalitet, arbeidsdeling, som gir mulighet for en uendelighet av forskjellige individuelle livsprosjekter.

• at rike arbeids (- og fritids) forhold skaper god helse, rik fornuft og rike følelser.

• at den høyt utviklede produksjon skaper enorme muligheter for forskjellige livsprosjekter realisert i den frie tid.

• at kulturelt mangfold, toleranse og frihet utvikles.

For ingen av punktene foran er i seg selv i strid med et kapitalistisk marked. (Det er uinteressant om det er en kvinne eller mann som utbyttes, følgelig er ikke likestilling i strid med kapitalismens vesen). Men ingenting av dette er gaver, det er kjempet gjennom, først av bursjoasiet, siden av arbeiderklassen.

Selvsentrering?

Men på den annen side kan det særegne ved individualiteten være:

• at selvrealisering er blitt den høyeste verdi på bekostning av kjærlighet og omsorg («what’s in it for me»). Individualismen blir selvsentrering og manglende bevissthet om større spørsmål og saker som overskrider selvet, det være seg religiøse, politiske eller historiske. Som en konsekvens blir livet innsnevret og forflatet (Taylor, Ch. 1998, s. 28).

• At flere og flere forhold blir underlagt middel-mål-tenkningens rasjonalitet på bekostning både av fornuft og følelser (die Entzauberung der Welt – «avmystifisering av verden», «spør ikke om jeg handlet godt og rett – men om jeg handlet rasjonelt!», «døden? – det skal vi ordne») – Gud har imid-lertid gjenoppstått som rik stjerneentertainer i HolyMoneyWood.

• at arbeidslivets middel-mål-rasjonalitet basert på profitt som verdi skaper stor usikkerhet og angst hos mange («vinn eller forsvinn»)

• at de undertrykkende trekkene blir mer og mer omfattende: I USA, det mest utviklede kapitalistiske samfunn, sitter to millioner mennesker i fengsel, mer enn en halv million er svart ungdom (det er flere svarte ungdommer i fengsel enn ved universitetene). I dette realiserer disse svarte ungdommene sine individuelle livsprosjekter – i konsentrasjons-leirene, ja, nettopp konsentrasjonsleirer som i økende omfang også er privateid.

• at verdier og moral blir relativisert («du blander deg ikke inn i hva jeg gjør, jeg blander meg ikke inn i hva du gjør», «alt er like fint, sant, godt», «alt er tillatt») – platthetens etikk («Hva er forskjellen på å stjele en milliard og en flaske øl – begge deler er jo tyveri?») og estetikk («Hva er forskjellen på et rødt flagg og en rød klut – begge er jo røde?»)

• at fragmentering kjennetegner personligheten, individualiteten (jeg = bileieren – hytteeieren – aksjeeieren – huseieren). (Fragmentering oppstår når folk blir mindre knyttet til sine medborgere gjennom felles prosjekter og forpliktelser, og mer knyttet til de partikulære interessers prosjekter (Taylor, Ch. 1998, s. 120). Det blir religion i stedet for filosofi, profesjon i stedet for klasse, gate i stedet for bydel osv.)

• at politikk som det allmenne er blitt en umulighet i den fragmenterte bevissthet («bileierne krever…»). Dette fører til at større folkebevegelser i beste fall kan oppstå om enkeltsaker («Nei til EU», ATTAC).

• at individualitet blir satt lik med en form for individualitet, nemlig det private (til og med hjernen er privat, jfr. en kjent seriøs boktittel: The Private Life of the Brain).

• at samfunnsmessiggjøring er lik offentliggjøring snus til privatisering av det offentlige (altså intimitetens tyranni. Den perverterte individualitet – det private – blir det vesentlige i den offentlige diskusjon. Hvor Mette-Marit og Håkon Magnus var i går, er mer vesentlig enn president Bushs forberedelse av massemordet. (Jon Michelet har forstått noe vesentlig når han påpekter at det ble sagt at kong Olav var omgitt av 4 millioner livvakter, mens kronprins Håkon Magnus er omgitt av 4 millioner angivere.) Privatiseringen av det offentlige rom og liv henger sammen med de multinasjonale konsernenes erobring av massemedia, privatiseringen er en følge av at massemedia blir kapitalistiske storkonserner som skal gi høyest mulig profitt for eierne.

• at den kapitalistiske masseproduksjon skaper en ny masse, en masse av like bosskasser som dag og natt lar seg fylle av den amerikaniserte massemediaproduksjonens søppel, av støyende, illeluktende tomhet.

Det er ikke masseproduksjonens teknikk som skaper massen, det er dens kapitalistiske form. Kapitalens erobring av den ytre verden er også erobringen av den indre verden.

Etter kapitalismen

Hva blir det særegne ved individualiteten etter kapitalismen? Hvis det er rett at det eneste mennesket ikke kan gjøre noe med – siden det ville være i strid med mennesket som artsvesen – er fortsatt utvikling av samarbeid og arbeidsdeling, fortsatt utvikling av høyere former for skapende virksomhet i fellesskap, vil forutsetningene bli stadig bedre for realiseringen av store individuelle livsprosjekter for verdens folk.

Mye mer kan vi ikke si om det positive. En betingelse for å reise en kamp utover enkeltsaker, en kamp for en progressiv ikke-kapitalistisk verden, er opphevelsen av den fragmenterte bevissthet, en vanskelig sak. Men antakelig vil forholdene mer og mer kreve en «global bevissthet».

Nye fellesskap

Innskrenket eller opphevet i denne proses-sen blir:

• selvrealisering på bekostning av andre – marked og bytte avskaffes ikke, men det kapitalistiske marked forsvinner.

• middel-måltenkningens primat – den instrumentelle rasjonalitets gyldighetsområde blir innskrenket, området for virksomheter med et mål i seg selv forstørres.

• privatiseringen av det offentlige – erstattes med offentliggjøring og opphevelse av skjult privat undertrykkelse og vold.

• masseproduksjonen av åndelig søppel -de multinasjonale konsernene fratas eiendomsretten til massemedia som blir gitt til demiurgene – det skapende folk.

• den relativistiske moral – opphevelsen av denne betyr ikke at menneskets frihet innskrenkes, tvert i mot, den absolutte moral har bare ett forbud: Den forbyr enhver bruk av mennesket som middel, enhver utbytting.

• statens undertrykkende, så vel som sosiale institusjoner – eksempler: gradvis opphevelse av fengsler, gradvis opphevelse av barnehager som ghettoer, reduksjon i profesjoner som politi, psykiatri, psykologi, sosionomi. Barn og voksne lever sammen i nye produktive, skapende fellesskap.

• motsetningen mellom samfunnsmessig produksjon og privat tilegnelse – «den som dyrker jorden, skal eie den.»

Den høyeste – men ikke eneste – form for individualitet og frihet i dag er deltakelsen i kampen for alle menneskers selvrealisering og frihet.

En ny slekt

Hva vil kjennetegne de nye menneskelige forhold, de nye fellesskapene og de nye indi-viduelle livsprosjektene? Det eneste vi med sikkerhet kan si, er at de antakelig vil likne lite på det vi tror i dag.

Men våre drømmer om det beste, våre høyeste idealer, og en edel strid i dag, kan bety at overgangsprosessen blir kort og med få lidelser. I de nye forhold vil en ny slekt mennesker vokse fram. Når en slekt av slike mennesker er vokst fram, så vil de gi pokker i hva man i dag tror de skal gjøre. De vil utforme sin egen praksis og i samsvar med den skape sin egen offentlige mening om hvert enkelt menneskes praksis, – punktum (Engels, F. 1970, s. 86).

Referanser:

– Engels, F. (1970) Familiens, privateiendom-mens og statens opprinnelse. Forlaget Ny Dag, Oslo.

– Marx, K., Engels, F. (1971) Det kommunistiske partis manifest. I Marx, K. Verker i utvalg, bind 4, Pax Forlag NS, Oslo.

– Taylor, Ch. (1998) Autentisitetens etikk. Cappelen Akademisk Forlag, Oslo.