Sosialisme i vår tid

 av Knut Kjeldstadli

For å være effektiv sosialdemokrat i dag må man være sosialist.

Hva er et sosialistisk samfunn? Jeg skal prøve å svare på dette spørsmålet. Men først, kort og slagordmessig – hvorfor trenger vi en grunnleggende forandring? Fordi kapitalismens ujamne utvikling skaper nå som før store, urettferdige forskjeller mellom Nord og Sør og innad i Nord og Sør. Og fordi kapitalismen truer livsgrunnlaget, ved å være underlagt en tvang til vekst.

Alternativet til kapitalismen har historisk vært sosialisme. Noen ser dette som et sett av allmenne verdier eller holdninger, som rettferdighet, humanitet. Sosialisme er etter dette synet ikke en type samfunn, men verdier som kan virkeliggjøres på ymse vis. Privat eller felles eiendom er et praktisk spørsmål om midler, ikke et prinsipielt spørsmål. Etter dette synet vil rettferdighet og humanitet fremmes best i den typen samfunn som Norge er i dag – markedsøkonomi pluss en velferdsstat pluss et samarbeid mellom staten og ”partene i arbeidslivet”? Dette betegnes vekselvis som ”den nordiske modellen”, ”den sosialdemokratiske orden” eller ”en regulert kapitalisme”.

Men det ene problemet med denne ”kapitalisme med et forholdsvis menneskelig ansikt” som har rådd etter andre verdenskrig, er at den kan bli et forbigående fenomen; kanskje bare et par mannsaldre. De som ikke forstår at global økonomi og kriser kan slå inn her som i andre land, står dårlig rustet til motstand mot de aggressive kreftene i den forsvarskampen som pågår for å bevare velferdsstaten. Satt på spissen: For å være en effektiv sosialdemokrat i dag, må du være sosialist. Det andre problemet er at dersom det blir vekst, slik at økonomiske kriser unngås, truer den kapitalistiske veksten livsgrunnlaget for menneskene på kloden. Den nye innsikten, at biosfæren rundt kloden setter absolutte grenser, aktualiserer på en enda djupere måte klassiske sosialistiske standpunkter – samfunnsmessig kontroll over investeringer og produksjon og en radikal omfordeling av goder innad i Norge og andre land og mellom landa.

Derfor må vi bryte med kapitalismen. Vi må tenke i retning av et etterkapitalistisk samfunn, det vil jeg kalle sosialisme. Er da sosialismen ett samfunnssystem, én klar modell, der vi inngående veit hvordan det skal eller vil bli? Nei, dette er den utopiske sosialismen fra 1800-tallet. Vi kjenner ikke framtida; vi må tenke at den vil romme flere former.

Ikke et sett av verdier

Men, sosialisme er ikke bare et sett av verdier. Sosialisme er en annen samfunnsform.

Sosialisme her og nå betyr å ha målestokker, kjennetegn, for hvorvidt vi beveger oss i riktig retning, nasjonalt og internasjonalt. Vi trenger djupe reformer av strukturen i samfunnet som gjør at: Vår arbeidskraft og våre liv mindre og mindre blir en vare som det skaltes og valtes med, at markedet begrenses, altså antikapitalisme. Mennesker får større råderett over egne liv, ut fra tanken om at folk er best i stand til å rå seg sjøl, om de får høvet til – altså en endring i maktforhold, i retning mot demokrati på alle plan. De sosiale forskjellene blir mindre, likheten større (men ikke større likeartethet), altså en retning mot radikal utjamning, rettferdighet. Og så det fjerde – som en avgjørende forutsetning – at vi bryter med veksttvangen som springer ut av den kapitalistiske markedsøkonomien, at kursen går mot et samfunn som er økologisk og økonomisk levedyktig over tid.

Det avgjørende er retningen i politikk og samfunn. Det gjelder mer enn å fordele midler mellom departementer eller å øke bevilgninger til gode formål. Det dreier seg om å gjennomføre strukturelle reformer som peker vekk fra kapitalismen. En konkret samfunnsformasjon rommer flere produksjonsmåter; spørsmålet er styrkeforholdet og utviklingsretningen. Antonio Gramsci snakket om ”stillingskrigen”, den seige kampen for å erobre deler av samfunnet, å vinne hegemoni.

Strukturreformer er skritt på veien mot en etterkapitalistisk økonomi. Så får de som er enige i noen, men ikke alle skritt, gå med så langt de vil. Fram til sosialisme, eller til en situasjon der en overgang til sosialisme er mulig, er det nå unektelig et godt stykke vei å gå. Flertallet ønsker seg i dag ikke dit. Internasjonale maktforhold stenger. Men det hjelper ikke å virre rundt uten noe kompass. Da går en like gjerne i motsatt lei.

Historiske lærdommer

Så – hvor hen bør og kan utviklingen gå? Hva kan et etterkapitalistisk økonomisk system være? Her finnes noen klare negative lærdommer fra den typen kommandoøkonomi som rådde i Øst-Europa og Sovjet-Unionen. Viktigst er den lærdommen at planen, kommandosystemet, la grunnen for maktkonsentrasjon, slik at lederne på ulike nivåer ble en ny privilegert klasse. Dessuten: En prøvde å legge planer, men manglet god informasjon om hva som var ønsket og etterspurt. Følgen var en viss irrasjonalitet i hva som ble lagd. Noe kan databehandling bøte på. Men trolig er informasjonsmengden i en avansert økonomi så enorm at en plan bare kan omfatte noen spørsmål.

Den første lærdommen om retningen, er da at det må være mange autonome beslutningstakere og mange former for eiendom. I stedet for å sette et hovedskille mellom privat og offentlig virksomhet bør skillet trekkes mellom fortjenesteorientert og fellesskapsorientert virksomhet. I siste kategori inngår både statlig og kommunal eiendom – og kooperativ eiendom, nysamvirke, lokale andelslag og sjølorganisering, stiftelser – det som vekselvis kalles tredje sektor, samvirke eller frivillig virke. Dessuten må samfunnet rå over ”kommandohøydene” i økonomien. Finansinstitusjoner bør være statlige; store konserner av typen Statoil like så. De vil jamt kunne bli en stat i staten, jfr. engasjementet i oljesandindustrien, derfor må former for regulering være gjennomtenkte. Så må det være rom for privat eiendom; store sektorer vil være preget av sjølstendig arbeidende og mindre og halvstore bedrifter, også med lønnsarbeid. Men spekulative storkapitalister gjør liten nytte, hvor mange nye arbeidsplasser har en Røkke skapt?

Så formene for omsetning: Markedet gir som sagt informasjon, men ikke om behovene hos dem som ikke har penger å kjøpe for. Og markedsøkonomi rommer veksttvang – og vil alltid tendere til å skape økonomiske og sosiale klasseskiller. Markedet bør drives tilbake i mange områder – boliger er et viktig felt å diskutere. Felles goder skal ikke på marked. Derfor må markedet innringes av andre former for omsetning. Husk – i menneskehetens historie er det kapitalistiske markedet bare én form av flere former for omsetning – som å bytte likt for likt, som omfordeling fra et politisk sentrum osv. Markedet må i andre områder, som finansinstitusjoner, finnes, men kontrolleres og reguleres. Private monopol/oligopol som matvarekjedene må brytes opp. Og vi trenger en sterkere planlegging, ikke bare dagens finansbudsjetter, men med økologiske kriterier og konsekvensanalyser konsekvenser bakt inn.

Økonomi er til sjuende og sist fundert i arbeidet. Folkemakt må sikres, ved faglig makt, arbeidermakt, ansattes makt, elev- og studentmakt, brukermakt nedenfra – og i tillegg offentlig, demokratisk styring ovenfra. Den moderne sosialismen må ha kvittet seg med slagg fra en problematisk autoritær historie. Og i dagens samfunn må den tilbakevise den autoritære og vulgære management-ideologien , troen på den sterke og geniale lederen, den djupt udemokratiske tenkingen borgerskapet står for.

Foruten økonomi skulle diskusjon om et annet samfunn handle om blant annet en annen, deltakende politisk organisering og om forholdet individer og kollektiver. Sosialismen er ikke religion, ikke helt allmenne verdier, ikke ett ferdig system, ikke en samfunnsstillstand. Sosialismen er en prosess, mot en annen samfunnstilstand, en retning vi skal arbeide etter. Sosialisme er antikapitalisme, radikalt demokrati, vidtgående omfordeling og utjamning, og et økonomisk system uten veksttvang som truer vår overlevelse.

Knut Kjeldstadli er historiker, professor og politiker (SV).
Hans hovedarbeidsområder er bl.a. sosialhistorie,
arbeiderhistorie og arbeiderbevegelsens historie.