Av Aslak Storaker
En slutt på krigen i Syria må innebære at samtlige stormakter legger press på sine allierte i området for å få i stand en fredsavtale.
Statsminister Erna Solberg uttalte til ABC Nyheter i januar i år at framveksten av terrororganisasjonen Islamsk Stat skyldes Vestens manglende innblanding i Syria: «I Syria forsøkte vi å ikke gjøre noe i tre år. Det har skapt IS.» Aftenposten skreiv på lederplass 19. september at situasjonen i Syria illustrerer «hvor høy pris millioner av uskyldige krigsofre betaler når Vesten toer sine hender». Men hva om en av hovedårsakene til den grusomme krigen i Syria tvert imot er at Vesten har blandet seg inn for mye – og at en slik utvikling var høyst forutsigbar?
Et legitimt opprør får sekteriske undertoner
Det begynte med at noen ungdommer i Daraa, inspirert av opprøret i Tunisia og Egypt, tagget en vegg med slagordet «Folket vil at regimet skal falle» i mars 2011. Ungdommene blei arrestert og torturert av sikkerhetspolitiet, noe ga startskuddet til landsomfattende demonstrasjoner mot det autoritære regimet til Ba’athpartiet og president Bashar al-Assad. Opprøret var til å begynne med dominert av fredelige demonstrasjoner, men det tok svært kort tid før konflikten begynte å bli voldelig. Da væpna opprørere danna Den Frie Syriske Hær (FSA) 29. juli, skal allerede 500 sikkerhetsstyrker og 1600 demonstranter ha blitt drept, ifølge Syrian Observatory for Human Rights. I august 2011 danna eksilsyriske opposisjonspolitikere med det Muslimske Brorskapet i spissen Nasjonalrådet (seinere kalt Nasjonalkoalisjonen), som fungerte som den Frie Syriske Hærs politiske overbygning og eksilregjering.
Problemet var ikke bare at opprøret så raskt tok en voldelig form, men også at det svært raskt antok sekteriske undertoner. De ledende kreftene i regimet kommer fra den alawittiske religiøse minoriteten og de religiøse minoritetene frykta at opprørerne, som hovedsakelig besto av arabiske sunnimuslimer, ville undertrykke rettighetene deres om de tok over makta. Journalisten Stephen Starr beskrev i boka Revolt in Syria – eye-witness to the uprising (2012) åssen dette foregikk i den lille byen Qatana. I begynnelsen deltok folk fra alle religioner i demonstrasjonene, men de religiøse minoritetene (kristne og alawitter) slutta å delta når demonstrantene gikk fra å kreve mer frihet til å kreve at regimet skulle styrtes. I mai blei så tre demonstranter drept av sikkerhetsstyrkene, noe som gjorde at protestene blei sterkere. I juni blei en kristen mann stukket i hjel fordi han hadde et bilde av president Assad i bilen. Så begynte sunni- og alawittungdom å kaste stein på hverandre, og kristne butikker blei satt fyr på av opprørere. Til slutt begynte alawitter og sunnier å skyte på hverandre, før hæren gikk inn og overtok kontrollen og arresterte hundrevis av opprørere.
Russlands fredsforslag avvises
I følge den tidligere finske presidenten Martti Ahtisaari foreslo Russlands FN-ambassadør i februar 2012 en fredsplan som innebar tre ting: 1) Ikke gi våpen til opposisjonen. 2) Skape dialog mellom regimet og opposisjonen. 3) Finne en «elegant» måte for Assad å gå av på etter at fredsforhandlingene var kommet i gang. Ahtisaari har fortalt at forslaget blei avvist av USA, Storbritannia og Frankrike «fordi de var overbevist om at Assad ville bli hevet ut av regjeringskontorene i løpet av noen uker», skriver The Guardian.
I en artikkel hos Carnegie Endowment for International Peace fra januar 2014 ga Robert Mood, nordmannen som leda FNs observatørstyrker i Syria, uttrykk for mye av det samme som Athisaari når det gjelder de vestlige stormaktenes manglende vilje til å løse konflikten: «Mitt inntrykk og erfaring fra Syria er at krisa kunne vært løst om det internasjonale samfunnet hadde tilbudt presidenten og regjeringa hans en ærerik vei framover sommeren 2012», skreiv Mood. «Når de politiske lederne i USA, Storbritannia og Frankrike, for å blidgjøre sine egne velgere, kom med harde offentlige uttalelser som fordømte handlingene til president Bashar al-Assad så førte disse offentlige fornærmelsene effektivt til at diplomatiets og dialogens dører blei lukka igjen… Implisitte trusler om intervensjon blei oppfatta som fornærmelser, antydninger om svakhet, som effektivt førte til at de syriske lederne blei mindre imøtekommende… Så utenlandsk press, implisitte trusler og verbal fordømmelse eskalerte antagelig voldsnivået, samtidig som [Kofi] Annan arbeida for å skape en politisk løsning. Retoriske henvisninger til Responsibility to protect, FNs initiativ for å etablere en norm for å intervenere for å hindre overgrep, og den Internasjonale Straffedomstolen virka mot sin hensikt, fordi det overbeviste Assad og hans nærmeste om at det internasjonale samfunnet – med et par unntak, som Russland og Kina – ikke forsto hva som foregikk og ikke var innstilt på å tilby dem respekten de mente de hadde krav på eller en ærerik vei framover.»
Det er også analysen som gis av The Independents Syriakorrespondent Patrick Cockburn i boka The rise of the Islamic State (2015). Han skriver at «ved å insistere på at Assad skulle gå av som en forutsetning for fred, samtidig som de visste at det ikke kom til å skje, sørga fiendene hans i praksis for at krigen bare ville fortsette. Det er mulig at Assad ikke ønska en fredelig løsning, men han blei heller aldri tilbudt en.» Cockburn skriver også at Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkias støtte til den islamistiske delen av opprøret «forutsigbart nok førte til at alawittene og de andre minoritetene følte at de ikke hadde noe annet valg enn å kjempe til siste mann» for å berge regimet.
Vesten, Tyrkia og Gulfstatene begynner stedfortrederkrig
Allerede i en artikkel i Sosialistisk framtid mai 2012 skreiv Torgeir Salih Holgersen at «Venner av Syria» (en allianse mellom vestlige og sunnimuslimske land) sitt vedtak om å levere stridsmateriell og penger til opprørerne «er en oppskrift for blodbad… En slik opptrapping [vil] garantert føre til bruk av stadig tyngre våpen også fra myndighetenes side, muligens også gjennom bruk av flybombing. De sivile tapene ville blitt enorme fordi opprørernes strategi ikke er å innta perifere ørken eller fjellstrøk, men sette opp baser inne i boligkvartaler i store byer. Samtidig er det sannsynlig at en eskalering av volden direkte knytta til kamphandlingene, også vil føre til en eskalering av volden fra ukontrollerbare militsstyrker på begge sider.» Historien har vist at det var nettopp dette som skjedde.
Russlands utenriksminister Sergej Lavrov advarte i juni 2011 amerikanerne om at det ville være veldig farlig å «gi den syriske opposisjonen inntrykk av at de vil få hjelp utenfra hvis de avviser alle fornuftige forhandlingsforslag». I august gikk likevel USAs president Barack Obama og EUs utenrikspolitiske talsperson Catherine Ashton ut med krav om at Assad var nødt til å gå av som president. Det blei innført økonomiske sanksjoner som forbød amerikanske og europeiske firmaer å handle med den syriske nasjonalbanken. I november 2012 anerkjente USA, Storbritannia, Frankrike, Qatar, Saudi-Arabia og Tyrkia Nasjonalkoalisjonen som «den legitime representanten for det syriske folk». Saudi-Arabia og Qatar trakk samtidig tilbake anerkjennelsen av Assadregimet, mens Frankrike også anerkjente Nasjonalkoalisjonen som «den framtidige regjeringa i Syria». Dette var bare et år etter at NATO hadde brukt en helt identisk retorikk for å bombe opprørerne til makta i Libya, og dermed et tydelig signal til de syriske opprørerne om at de hadde Vestens støtte til å fortsette krigen.
Den politiske støtta gikk hånd i hånd med den militære, særlig fra landene i Midtøsten som styres av sunniislamister. Fra oktober 2011 begynte Tyrkia å la de syriske opprørerne krysse den tyrkisk-syriske grensa fritt og opprette baser på tyrkisk territorium. Våren 2012 begynte Saudi-Arabia og Qatar å forsyne opprørerne med våpen. Høsten 2012 begynte også USA, Frankrike og Storbritannia å gi opprørsstyrkene økonomisk støtte, og siden 2013 å trene syriske opprørssoldater i Jordan. CIA-agenter i Tyrkia har deltatt i å dirigere våpentransporter fra Qatar og Saudi-Arabia til opprørere i Syria siden 2012, og fra juni 2013 begynte USA å begynne å støtte «moderate» syriske opprørere med våpen. Flere ganger blei det også trua med direkte militær intervensjon, noe som blei forhindra av Russland og Kinas veto i FNs Sikkerhetsråd, Russlands initiativ for å få destruert Syrias kjemiske våpen og det britiske parlamentets avvisning av å gi noen krigsfullmakt til David Cameron for å bombe Syria.
Russland har på sin side forsynt den syriske regjeringshæren med våpen, og fra slutten av september i år har det russiske flyvåpenet gått direkte inn på regjeringas side i krigen. Regimet har også mottatt betydelig militær støtte fra sjiamuslimske Iran og den libanesiske sjiamilitsen Hizballah, og økonomisk støtte fra den sjiamuslimske regjeringa i Irak. Den utenlandkse intervensjonen har utvilsomt bidratt til at en konflikt mellom noe som i utgangspunktet var et sekulært regime og en relativ sekulær opprørsbevegelse, har antatt stadig mer drepende sekteriske former.
Den fredelige opposisjonen marginaliseres
Svært mange opposisjonelle som deltok i de opprinnelige protestene mot Assadregimet nekta å bli en del av den sekteriske krigføringa og avviste den voldelige strategien til FSA og Nasjonalkoalisjonen. Den ledende kraften blant de som avviste strategien med væpna revolusjon var Den nasjonale koordinasjonskomiteen for demokratisk endring, som inkluderer kurdiske PYD og en rekke mindre sekulære, venstreorienterte arabiske partier. Koordinasjonskomiteen la hovedskylda for volden på regimet i Damaskus, men gjorde det tidlig klart at de mente at veien til demokrati innebar at en måtte forhandle direkte med regimet, at opposisjonen ikke måtte bevæpnes, og at andre land måtte la være å intervenere militært i Syria. På tross av arrestasjoner og trakasseringer fra regimet og beskyldninger om forræderi fra opprørerne, avholdt Koordinasjonskomiteen et offentlig møte i Damaskus i september 2012 der de åpent agiterte for at regimet måtte avsettes, men med ikke-voldelige midler. Russiske embetsmenn deltok på møtet, og det var trolig Russland som pressa regimet til å i større grad tillate denne formen for fredelig opposisjon.
Dette falt sammen med at regimet tok noen andre mer eller mindre symbolske grep for å komme opposisjonen i møte. Man fjerna henvisninga til Ba’athpartiets «ledende rolle» fra grunnloven, oppheva den militære unntakstilstanden som hadde vart siden militærkuppet i 1963, ga statsborgerlige rettigheter til titusenvis av statsløse syriske kurdere og lot avholde et presidentvalg mellom Assad og to relativt ukjente, regimegodkjente kandidater som ikke var medlemmer i Ba’athpartiet. Det blei også oppretta et eget forsoningsdepartement leda av en representant fra et daværende opposisjonsparti.
I april 2012 var Koordinasjonskomiteens Haytham Manna på besøk i Moskva, og uttalte da at «den russiske regjeringa har ikke som mål å opprettholde diktaturet i Syria. De snakker om nødvendigheten av demokratiske forandringer, og det er viktig for oss.» På en pressekonferanse i desember samme år uttrykte president Vladimir Putin offentlig at Russland «ikke er bekymra for skjebnen til Assadregimet. Vi skjønner hva som foregår i Syria, og at denne familien har hatt makta i 40 år. Vi er bekymra for noe annet – hva som kommer etterpå… Vi er tilhengere av en løsning som vil redde landet og regionen fra å falle fra hverandre, fra en borgerkrig som aldri tar slutt. Vår posisjon er ikke at Assad og regimet skal beholde makta for enhver pris.»
Dessverre la aldri Vestmaktene et tilsvarende press på sine allierte blant opprørerne om å gå inn i reelle forhandlinger, men fortsatte å insistere på Assadregimets umiddelbare og betingelsesløse avgang. Og den sekteriske logikken fra den stadig mer brutale væpna konflikten ødela potensialet som var i den fredelige opposisjonens agenda. En ung opposisjonsaktivist ved navn Yusuf Ashamy fortalte i april 2012 til Christian Science Monitor at de væpna opprørerne hadde «ødelagt alt. Tidligere var vi alle syrere. Men de ser dette som en rein sunnimuslimsk oppstand, og jeg blei anklaga for å være spion fordi jeg er druser.» Sjiaer, kristne, alawitter og drusere begynte snart å danne egne «sjølforsvarsmilitser» for å kjempe mot de vestligstøtta opprørerne og deres islamistiske allierte.
Islamistene dominerer opprøret
I boka I krigen – et vitnesbyrd fra Syria skriver Fransesca Borri at også Assads motstandere i Aleppo hata FSA for å ha brakt krigshandlingene inn i byen. Ho siterer tenåringen Afraa, som deltok i alle de fredelige demonstrasjonene mot regimet: «Vi blir rent i senk, de ga Assad nøyaktig det han ville ha, et påskudd til å bruke vold… De okkuperer husene våre, de skyter fra vinduene våre. Og de bryr seg ikke om at vi ikke har noe annet sted å gå.» Borri slår også nøktern fast at om ikke det hadde vært for at utenlandske islamister hadde kunnet komme inn i Syria fra Tyrkia «ville regimet for lengst ha slått ned ethvert opprør».
I et Reutersintervju fra januar 2013 innrømte opprørskommandanten Abu Ahmed at «det har vært mye korrumpering i den frie syriske hæren – tyverier og undertrykking». FSAs plyndringer, kidnappinger, vilkårlige administrasjon og unnlatelse av å opprettholde lov og orden, var en viktig grunn til at de sharialov-og-orden-orienterte islamistiske opprørsgruppene vant stadig mer terreng. Andre grunner var at de islamistiske gruppene fikk stort tilsig av utenlandske «hellige krigere», penger og våpen fra sympatiserende rikfolk i Gulfstatene, og voksende sinne og desperasjon blant de som blei utsatt for vilkårlig bombardement fra det «vantro» regimet. De viktigste islamistiske opprørsgruppene utenom den Islamske Staten (IS) er nå al-Qaidas syriske filial Al-Nusra og opprørsgruppa Ahram ash-Sham. Ahram ash-Shams leder leder Hassan Aboud har fordømt demokrati på prinsipielt grunnlag, fordi de mener at lovene skal lages av Gud og ikke av mennesker. En religiøs lærd tilknytta gruppa har uttalt at grunnlaget for at de er kritiske til IS er at IS har begynt å innføre sharialovgivning for tidlig fordi de enda ikke har noen effektiv kontroll over en etablert statsdannelse, men at også Ahram ash-Sham så snart de vinner makten i Syria også ønsker å innføre et regime som hogger hender og hoder av kriminelle.
Både USA og Tyrkia har erklært at de ser på al-Nusra som en terrororganisjon, men det har ikke forhindra dem i å gi massiv støtte til væpna opprørere som har et nært strategisk samarbeid med al-Nusra. Al-Nusra og den vestligstøtta Frie Syriske Hæren gjennomførte koordinerte militære angrep mot regjeringskontrollerte områder i Idlib og Daraa våren 2015. Ifølge en artikkel i Foreign Policy fra mai spilte amerikansk koordinering av våpenleveranser «en sentral rolle» for offensiven mot Idlib. Under offensiven begikk al-Nusra minst en massakre, på 20 ubevæpna drusere.
I mai erklærte også Saudi-Arabia og Tyrkia at de hadde inngått en pakt for å gi «logistisk og finansiell støtte» til «Erobringshæren», som domineres av Al-Nusra og Ahram ash-Sham. Ifølge Al-Ahram weekly står Saudi-Arabia og Qatar for 40 % av finansieringa av Erobringshæren, men Ahram ash-Sham har også mottatt betydelige midler fra private sponsorer i Kuwait og store mengder våpen fra Tyrkia.
Våre NATO-allierte USA og Tyrkia står bak al-Qaida og Islamsk Stat
En nylig deklassifisert rapport fra USAs militære etterretning viser at amerikanerne allerede i 2012 visste at «salafistene, det muslimske brorskap og Al-Qaida er de ledende kreftene bak opprøret i Syria… Det er en mulighet for at det vil danne seg et erklært eller uerklært salafistisk [dvs. ekstrem-islamistisk] område i Øst-Syria, og det er akkurat dette maktene som støtter opposisjonen ønsker seg, fordi det vil isolere det syriske regimet». Likevel har USA og Tyrkia fortsatt å støtte og finansiere opprørsgrupper som har hatt et nærmest symbiotisk samarbeid med disse gruppene.
International Business Times avslørte i mars at den CIA-finansierte opprørsbrigaden Hazzem oppløste seg sjøl og at krigerne og utstyret deres i stedet blei en del av al-Qaida, IS og den islamistiske Levantfronten. Krigere fra Hazzem, som på det meste talte 5000 soldater, mottok trening fra amerikanske instruktører i Qatar, og gruppa mottok i 2014 til sammen 6 millioner dollar i støtte fra CIA, i tillegg til missiler og andre amerikanske våpen som de fikk tilsendt via Tyrkia. I oktober 2014 begynte al-Nusra å angripe og overta baser og våpen fra Hazzemfronten, noe som resulterte i at de oppløste seg sjøl og slutta seg til en annen opprørsgruppe som ledes av Ahram ash-Sham. Hundrevis av krigere valgte å slutte seg til al-Nusra eller IS i stedet, som dermed overtok store amerikansfinansierte våpenlagre. Også i juli og september 2015 blei USA-trente opprørsstyrker angrepet og overmanna av al-Nusra, som erobra betydelige deler av de amerikanske våpnene og lastebilene deres.
Terrorgruppa Islamsk Stat har blitt finansiert blant annet fra private islamistiske donorer i Gulfstatene og ved å selge olje til mellommenn i Tyrkia, og har i likhet med andre opprørsgrupper fritt kunnet krysse den syrisk-tyrkiske grensa med både våpen og mannskap. Etter at USA fikk hånd om dokumenter tilhørende IS øverste finansieringsansvarlige i juli uttalte en anonym tjenestemann til The Guardian at «det ikke lenger går an å benekte» båndene mellom IS og Tyrkia.
Men også USA har, om enn uintendert, bidratt direkte til framveksten av IS i Syria. Souad Mekhennet i Washington Post intervjua i august 2014 den libyske IS-krigeren Abu Saleh som fortalte at han og kameratene hans hadde mottatt trening og utstyr fra fransk, britisk og amerikansk etterretning under borgerkrigen i Libya. Da krigen var over dro de til Syria via Tyrkia. Han slutta seg først til den Frie Syriske Hær, men valgte til slutt å slutte seg til IS. «Noen ganger spøker jeg med at jeg er en kriger ‘made by America’,» fortalte Saleh til den amerikanske avisen.
Dette viser hvor porøse eller ikke-eksisterende grensene er mellom de voldelige islamistgruppene som støttes av våre allierte, og de vi angivelig forsøker å bekjempe. Den tyske journalisten Jürgen Totenhofer, som tilbrakte ti dager i IS-territorium høsten 2014, fortalte til France 24 da han kom tilbake at IS «kjøper opp våpnene som vi gir til Den Frie Syriske Hær, så de har vestlige våpen – de har franske våpen… Jeg så tyske våpen, amerikanske våpen. Den beste selgeren deres er Den Frie Syriske Hær, som finansieres av NATO, antagelig også av Frankrike, men i alle fall av USA.»
Russlands løsning får større oppslutning
Etter terrorangrepet i Paris ser det ut til at Russlands strategi for å løse konflikten har fått større oppslutning også i Vesten. 20. november vedtok FNs Sikkerhetsråd en enstemmig resolusjon som oppfordrer alle FNs medlemsstater til å angripe IS og al-Nusra «med alle midler», og at konflikten i Syria må løses politisk. Britiske tjenestemenn har begynt å antyde at Bashar al-Assad kan fortsette i regjering i en midlertidig overgangsperiode, og USA har trappa ned på støtten til FSA til fordel for kurdiske PYD, som primært kjemper mot IS. PYDs leder Salih Muslim sier at de er villige til å samarbeide med Russland i krigen mot IS, al-Nusra og Ahram ash-Sham og at de kan akseptere at Assad fortsetter som president i en overgangsperiode. Muslim sier også til Al-Monitor at «Russland er den viktigste støttespilleren for fredsplanen til FNs Syriautsending Steffan de Mistura. Men Qatar, Saudi-Arabia og Tyrkia motsetter seg fredsplanen. Hvis USA vil arbeide for en løsning, må de legge press på disse statene.»
Gjennom sin massive bombekampanje mot IS og andre opprørsgrupper i Syria, ønsker antagelig russerne ønsker å vise at opprørernes håp om å vinne en militær seier mot regimet til Bashar al-Assad er dømt til å mislykkes. Moskva ønsker antagelig i steden å inkludere alle ikke-islamistiske opprørs- og opposisjonsgrupper i en fredsavtale som så kan forenes i kampen mot IS og al-Qaida. For Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar, som alle ledes av sunnimuslimske islamister som ønsker å spre sin versjon av islam og demme opp for Irans innflytelse i Midtøsten, er det påkrevd at denne strategien mislykkes. Det er i lys av dette en må forstå Tyrkias nedskyting av det russiske bombeflyet 24. november. Tyrkerne ønsker å vise muskler i kampen mot Russland og tvinge sine NATO-allierte til å stanse opp tilnærminga til russerne. Imidlertid er det grunn til å anta at USA, og i alle fall Frankrike, begynner å miste tålmodigheten med Tyrkias og Gulfstatenes åpne støtte til islamistiske opprørere i Syria, nå som disse på samme måte som de USA- og Saudifinansierte jihadistene i Afghanistan på 80-tallet begynner å vende våpnene sine mot Vesten.
Samtidig er det også klart at hverken Russlands, regimets eller USAs bombing av IS- og andre islamistkontrollerte områder i seg sjøl representerer noen løsning på konflikten. IS og al-Qaida må bekjempes militært. Men for alle sivile som drepes av bombene øker antagelig den lokale oppslutninga om islamistene, så det vil bli veldig vanskelig å bekjempe IS eller al-Nusra uten at en klarer å inkludere sunniarabiske representanter i en fredsløsning som gjør at de føler seg representert av styresmaktene både i Syria og Irak. Slike sunniarabiske grupperinger finnes blant annet hos en del mer eller mindre sekulære grupper i den Frie Syriske Hær, som Russland ønsker skal inngå i en fredsavtale og bli en del av en koalisjon mot IS.
For å få slutt på krigen er det helt påkrevd at alle stormaktene legger det de har av press på sine allierte i området for å inngå en fredsavtale. Russland har signalisert at de ønsker framskynda president- og parlamentsvalg i Syria så snart en fredsavtale er inngått, antagelig nettopp for å bli kvitt Assad på en «elegant» og «ærerik» måte. Men USA fordømmer fortsatt Russlands strategi for å «støtte regimet» og har ikke endelig gitt opp kravet om at Bashar al-Assads må gå av før det kan skapes en løsning på konflikten. I et nylig intervju med den spanske avisen El Mundo, gjengitt av NDTV, kommenterte FNs generalsekretær Ban Ki-Moon problemet på denne måten: «Den syriske regjeringa insisterer på at president Assad skal delta i en overgangsregjering, men andre, særlig vestlige land, sier at ‘det ikke er plass til ham’. Men på grunn av dette har vi mista tre år, mer enn 250 000 har blitt drept, mer enn 13 millioner er på flukt». Vi må bare håpe at det ikke går tre år til før våre allierte i Washington tar til vettet.
Sosialistisk framtid 
Legg igjen en kommentar