Kina mellom sosialisme, statskapitalisme og nyliberalisme

Av Kristen Nordhaug

Kina er verdens største eksportland, og en magnet for flernasjonale selskaper. Men hvordan skal vi forstå Kinas økonomiske struktur? Er den kapitalistisk, nyliberal eller noe annet?[1]

1. Innledning

Etter starten på markedsreformene i 1978/79 har Kina raskt klatret oppover i det internasjonale produksjonshierarkiet. Kina er verdens største eksportland. Mens mye av Kinas industrieksport har bestått av forholdsvis enkle varer, skjer det en rask oppgradering mot mer krevende produksjon med høyere profittmarginer. Kina er en magnet for flernasjonale selskaper, men kinesiske selskaper investerer også over hele verden. Kinas enorme dollarreserver har blitt investert i amerikanske statsobligasjoner. Det har styrket den amerikanske økonomien, men bidro også til at USAs finanskapitalisme løp løpsk fram mot utbruddet av finanskrisa i 2008. Kinas høye økonomiske aktivitetsnivå har holdt verdensøkonomien gående etter finanskrisa. En nedgang i Kinas årlige vekst i bruttonasjonalprodukt til skarve sju prosent og tegn på at boligprisene i Kinas byer vil falle skaper store bekymringer på verdens børser. Kina er en hjørnestein i en USA-dominert, nyliberal og finanskapitalistisk verdensøkonomi, men hva slags utviklingsmodell har Kina selv?

De fleste kommentatorer later til å være enige om at Kinas utvikling er kapitalistisk. Noen, deriblant David Harvey (2005), anser den også for å være nyliberal.  På forsiden av Harveys bok om nyliberalismen er Deng Xiaoping avbildet sammen med Thatcher, Reagan og Pinochet. Her skal jeg forsøke å undersøke hvorvidt Kinas kapitalisme kan beskrives som nyliberal. Deretter følger min egen analyse av den kinesiske utviklingsmodellen.

 

2. Nyliberalisme

Nyliberalisme er en løs betegnelse på en økonomisk ideologi og statlig politikk inspirert av denne ideologien. Nyliberalere bekjemper velferdspolitikk og trepartsforhandlinger, de fremmer privatisering og begrenser statsintervensjon i økonomien. I Harveys sammenfatning har nyliberalismen oppstått i kamp mot tidligere kapitalistiske klassekompromiss. Disse klassekompromissene skulle erstattes av mer pro-kapitalistisk og mindre nasjonalistisk statlig politikk, der staten støttet både hjemlig og utenlandsk kapital. Nyliberalerne bekjempet også den kalde krigens Nord-Sør-kompromiss, der USA og andre kapitalistiske stater i Nord aksepterte proteksjonisme, statlig eierskap og statsintervensjon blant allierte i Sør forutsatt at de allierte var pålitelige anti-kommunister. Med 1998- og 1990-tallets gjeldskriser kom gjeldsland i Sør under sterkt press fra IMF og Verdensbanken om å avvikle denne politikken.

Det sosialistiske Kina inngikk ikke i etterkrigstidas Nord-Sørkompromiss, og Kina var ikke noe gjeldsoffer. Den kinesiske økonomien var stabil og veksten var relativt høy da markedsreformene startet ved utgangen av 1970-årene. Disse reformene omdannet ikke foregående former for kapitalisme, de var mer dyptgripende og skapte markedskonkurranse, og etter hvert, kapitalistiske klasse- og eiendomsforhold i en tidligere planøkonomi. Overskriften på Harveys kapittel om Kina, «Nyliberalisme med kinesiske karakteristika» indikerer slike særpreg. Men er det overhodet treffende å betegne Kinas utvikling som nyliberal?

Den nyliberale staten har som oppgave å skape gunstige vilkår for næringslivet. Den skal bygge ut infrastruktur, opprettholde makroøkonomisk stabilitet og lov og orden. Derimot skal den avstå fra selektiv næringsstøtte og omfordelingspolitikk. Typisk nyliberal politikk inkluderer:

• Næringsnøytralitet. Nyliberalismen bekjemper statlige subsidier, proteksjon, skattefordeler og billig kreditt som selektivt støtter bestemte bedrifter eller sektorer. Dette forstyrrer markedsmekanismer slik at ressurser allokeres feil.
• Privatisering. Utover såkalte kollektive goder som er individuelt ulønnsomme, men samfunnsmessige lønnsomme anbefaler nyliberalere at statseide selskaper privatiseres, noe som gir utenlandsk kapital gode muligheter til å kjøpe opp disse selskapene. Eventuelt bør statsbedrifter drives som selvstendige enheter med samme rammebetingelser som private bedrifter. Videre fremmer nyliberalere en overgang til/styrking av private eiendomsrettigheter og omsettelighet, for eksempel for jord.
• Liberalisering av handel og direkte utlandsinvesteringer. Handelsliberalisering (kombinert med næringsnøytralitet) fremmer tilpasning til prissignaler fra det internasjonale markedet som ifølge nyliberal teori vil føre til effektiv allokering av ressurser. Liberalisering av utenlandsinvesteringer bidrar til tilførsel av kapital, teknologi og kunnskap.
• Finansliberalisering. Nyliberalere bekjemper «finansiell undertrykking» der statlig politikk holder utlånsrente under markedsnivå. De foreskriver fri etableringsrett av finansinstitusjoner, begrensninger på offentlige reguleringer av finansvirksomhet og tiltak for å styrke børssystem og aksjeutstedelse. Videre kjemper nyliberalere for frie finansbevegelser på tvers av landegrenser, såkalt kapitalkontoliberalisering.
• Nedskjæringer i velferd. Høye velferdsutgifter fremmer økt beskatning av privat næringsliv og svekker arbeidsvilje og arbeidskraftens «fleksibilitet» ifølge nyliberal teori. Derfor bør offentlig velferd begrenses.

I det følgende gir jeg en oversikt over utviklingen i Kina etter markedsreformene, før jeg drøfter om denne utviklingen er nyliberal ut fra kriteriene ovenfor.

3. Kina etter markedsreformene [2]

Kina var fram til 1979 en sosialistisk planøkonomi. All større industri var offentlig eid og drevet, og det meste av jordbruket var kollektivisert. Ansettelser skjedde på livstid. Arbeidsenhetene organiserte produksjonen, men også medlemmenes konsum, herunder velferd. Kinas planøkonomi var basert på et systematisk ulikt bytte. Et stort økonomisk overskudd ble overført fra landsbygd og jordbruk til byer og industri. Bybefolkningen hadde høyere inntekter og bedre velferd enn landbefolkningen. Sterke begrensninger på flytting hindret flukt fra landsbygd til byer.

Den første runden av markedsreformer startet i desember 1978, da Deng Xiaoping hadde vunnet makten over parti og statsapparat, og fortsatte til slutten av 1980-årene. Jordbruket ble avkollektivisert. Tidligere kollektivbedrifter fikk større spillerom og ble «småbybedrifter». Lokal arbeidsmigrasjon ble liberalisert, slik at familiemedlemmer i bondehusholdningene kunne arbeide i småbybedriftene. Både bønder og statseide selskaper kunne selge på det åpne markedet, etter at de hadde solgt avtalt mengde til staten til fastsatte (lave) priser. I tillegg ble de statlige oppkjøpsprisene for jordbruksvarer midlertidig hevet i første halvdel av 1980-årene. Planmålene ble gradvis nedskalert. Videre ble det opprettet frieksportsoner med skattefordeler for utenlandske investorer i sørlige kystområder av Kina. En «reformpause» fulgte etter «Tiananmenopprøret» i 1989.

I 1992 drev den aldrende Deng Xiaoping markedsreformene videre. Utenrikshandel og utenlandsinvesteringer ble liberalisert fra 1993 og utover, og økte kraftig opp gjennom 1990-årene. Myndighetene liberaliserte arbeidsmigrasjon. Millioner av mennesker fra landsbygda dro til byer ved kysten for å arbeide. Migrantarbeiderne hadde normalt lav utdanning og endte opp i de verste og dårligst betalte jobbene. De ble diskriminert, siden de ikke hadde registrert bosted, hukou, i byene de kom til. Hukosystemet er et slags internt pass-system som ble opprettet i Mao-perioden for å begrense flytting. Velferdsrettigheter er koblet sammen med registrert bosted. Migrantarbeidere i byene har derfor ikke de samme velferdsrettighetene som registrerte byboere. Offentlige ansettelser har også ofte vært reservert for byboere.

Fra 1997 lot myndighetene en rekke offentlige selskaper gå konkurs. En stor andel av selskapene ble privatisert, andre ble berget, fusjonert og «slanket». Arbeidsledigheten økte, arbeidsvandring og ledighet skapte en stor reservearmé av arbeidere som holdt lønningene lave.

Etter 2002 har sentralmyndighetene gjennomført velferdstiltak, sosiale reformer og støttetiltak for fattige regioner. De har også satt i gang omfattende infrastrukturutbygging, særlig i fattige indre regioner. Under finanskrisa i 2008-09 falt Kinas eksport. Myndighetene holdt økonomien i gang ved å forsere og utvide infrastrukturprogrammene. Kinas vekst har langsomt falt de siste årene, selv om den fortsatt er høy. Ulikhetene vedvarer, noen av velferdstiltakene er implementert, men langt fra alle. Jeg skal undersøke hvorvidt dette har vært er en nyliberal utvikling.

1. Kinesisk nyliberalisme?

Privatisering

Avkollektiviseringene skapte et egalitært familiejordbruk med jevn fordeling, nesten uten eiendomsløse. Bondefamiliene hadde langtidskontrakter med bruksrett til jorda, men den var fortsatt offentlig eid. Jorda kunne derfor ikke selges eller pantsettes. Det begrenset kapitalakkumulasjon innen jordbruket. Kina har et overveiende ikke-kapitalistisk jordbruk uten full privatisering.

Inntil 1990-årene var hjemlige bedrifter i hovedsak offentlig eid: «Småbybedrifter» var formelt eid av kollektiver eller lokaladministrasjon, selv om noen reelt var privatisert. Større statseide selskaper var eid av sentral- og provinsregjeringer. De hjemlige, privateide bedriftene var små familiebedrifter. Inntil 1987 hadde de ikke tillatelse til å ha flere enn sju ansatte.

I 1997 åpnet Kommunistpartiet for at offentlig eide selskaper kunne slåes konkurs, privatiseres, fusjoneres, nedbemannes, eller omdannes til aksjeselskaper. En konkurs- og privatiseringsbølge fulgte i store statseide selskaper og i småbybedrifter som var underleverandører for dem. Med dette ble det skapt en stor privat sektor i Kina. Med offentlig støtte ble gjenværende statsselskaper fusjonert, omstrukturert, nedbemannet og ofte omdannet til aksjeselskaper. De ble profittmaksimerende aktører med ansvar for egen balanse, men uten livstidsansettelser og ansvar for velferd. Dette kan betegnes som en utvikling i nyliberal retning.

• Næringsnøytralitet

Kina har ikke praktisert næringsnøytralitet. Lokalmyndigheter kontrollerer de overveiende statseide, eller statskontrollerte bankenes utlånspolitikk. Tapsbringende offentlige foretak prioriteres med lån framfor profitable private bedrifter.

Den kinesiske sentralstaten har aktivt støttet oppbyggingen av nasjonalt ledende selskaper, fortrinnsvis statseide selskaper og brukt dem til å utvikle sektorer øremerket for utviklingsformål. Dette gjelder for eksempel Kinas bil- og halvlederindustri3, som siden slutten av 1990-årene er blitt utviklet gjennom samarbeid mellom statseide og utenlandske selskaper. Staten har systematisk styrket hjemmemarkeder for disse industrigreinene gjennom investeringer i komplementær infrastruktur (Lo & Wu, 2014). Under den såkalte «Gå Vest»-politikken har dessuten statlig infrastrukturutbygging, billig kreditt og skattefordeler blitt brukt som «distriktspolitikk» for å styrke fattige innlandsområder i Kina. Alt dette bryter med nyliberale prinsipper.

• Liberalisering av handels- og utlandsinvesteringer

Fra 1979 opprettet Kina frieksportsoner langs kysten med skattefritak for utenlandske investorer (inklusive investorer fra Hongkong og Taiwan). I den øvrige økonomien var det sterke begrensninger på utenlandske investeringer, og hjemmemarkedet var beskyttet av toll, administrative restriksjoner og en overvurdert valuta. I 1992 begynte myndighetene å åpne opp Kinas hjemmemarkeder for utenlandske investorer. Fra 1993 skiftet Kina til en mer eksportorientert strategi med liberaliseringer av handel og utlandsinvesteringer. I 1994 ble valutaen devaluert og gjort konvertibel. I 1995 var praktisk talt hele landet åpnet for utlandsinvesteringer. Ytterligere liberaliseringer fulgte med Kinas forhandlinger om medlemskap i WTO. Landet ble medlem i 2001. Liberaliseringene gikk sammen med kraftig vekst i Kinas handel og utlandsinvesteringer. I 2006 utgjorde eksporten nesten 40 prosent av bruttonasjonalprodukt, en enorm andel for et så stort land. I store trekk er denne utviklingen i samsvar med nyliberale forskrifter.

• Finansliberalisering

I 1990-årene ble det gjennomført omfattende finansliberaliseringer i en rekke østasiatiske land. Den påfølgende «Asiakrisa» i 1997/98 rammet Thailand, Indonesia, Sør-Korea, og (i mindre grad) Malaysia. Kina ble ikke rammet. Landet hadde ikke liberalisert kapitalkontoen og. Kina praktiserer fortsatt valutakontroll.

Kinas hjemlige finanssystem er dominert av statseide banker. Som før nevnt har deres utlånspolitikk favorisert offentlige selskaper. Dessuten praktiserer Kinas sentralbank såkalt «finansiell represjon», innskytere får lav, eller negativ realrente (høyere prisstigning enn rente). Lave innskuddsrenter bidrar til billige banklån. Politikken rammer Kinas husholdninger som sparer mye og låner lite (Lardy, 2008). Kina har mange boligbobler, kinesiske selskaper er sterkt forgjeldet og banksystemet har hatt store mengder ubetjent gjeld som periodevis slettes av staten. Det har også vokst fram et uregulert finanssystem utenom bankene. Myndighetene har problemer med å kontrollere finanskapitalen, men Kina er fjernt fra de nyliberale visjonene om nasjonal og internasjonal finansliberalisering.

• Nedskjæringer i velferd

Avkollektiviseringene tidlig på 1980-tallet hadde som bieffekt at velferden på landsbygda kollapset, siden velferdstjenester hadde vært finansiert av landbrukskollektivene. Velferd og sysselsettingsgarantier var også begrenset i de nye småbybedriftene som sysselsatte familiemedlemmer fra bondehusholdningene.

I byene fortsatte velferden for ansatte i statseide selskaper og offentlig byråkrati. De statseide selskapene var pålagt å sikre livstidsansettelse og en rekke velferdsgoder for sine ansatte. Underskuddene deres ble dekket av staten. Det endret seg da myndighetene lot statsselskaper gå konkurs i slutten av 1990-årene. Livstidsansettelsene opphørte og industrisysselsettingen falt fra 126 millioner ved slutten av 1996 til 101 millioner ved slutten av 2002. Statsselskapenes tidligere velferdsforpliktelser ble overtatt av staten. Dens velferd var imidlertid mer begrenset enn selskapenes.

Inntil begynnelsen av det nye århundret fulgte da Kina nyliberale anbefalinger om velferdsreduksjon. Fra 2002 og framover har imidlertid sentralmyndighetene gjennomført en serie velferds- og utjevningstiltak, herunder helseforsikring for byboere, gjenoppretting av det tidligere kooperativhelsesystemet på landsbygda, gratis og obligatorisk niårig skolegang, minimumsinntekter på landsbygda, minimumslønninger for arbeidere, trygder og pensjoner for migrantarbeidere, husvære for fattige i byene. Sentralregjeringen har også forsøkt å reformere det diskriminerende hukou-systemet og styrke arbeiderrettigheter. Den har fjernet landskatten i jordbruket og forsøkt å styrke rettsikkerheten til bønder i forbindelse med konfiskering av landbruksjord. Denne politikken er sosialliberal, heller enn nyliberal, men utvannes ofte av lokal motstand og omgåelser.

Min konklusjon fra denne gjennomgangen er at kinesisk kapitalisme ikke er nyliberal, selv om særlig 1990-årenes liberaliseringer av handel, utlandsinvesteringer, privatisering og omstrukturering av offentlige selskaper hadde nyliberale trekk. Markedsreformene skapte et ikke-kapitalistisk jordbruk, den kinesiske staten bryter prinsipper om næringsnøytralitet, og statlig kontroll over finanssystemet brukes til å manipulere rentenivået. Etter århundreskiftet har sentralstaten ført en sosialliberal velferdspolitikk. Jeg skal nå avslutte med å skissere min egen analyse av kinesisk kapitalisme.

 

5. Kinesisk kapitalisme

Reformene fra 1979 og utover i 1980-årene skapte en markedsøkonomi uten kapitalister. Det var i denne perioden at den store fattigdomsreduksjonen i Kina fant sted. I følge beregninger til Verdensbanken falt befolkningsandelen under den absolutte fattigdomsgrensa i Kina fra 53 prosent i 1981 til 8 prosent i 2001. Om lag halvparten av denne nedgangen fant sted i første halvdel av 1980-årene, da avkollektiviseringen bidro til å øke jordbruksproduksjon og bøndene fikk bedre priser for sine jordbruksvarer (Ravallion & Chen, 2007).

En rekke prosesser bidro til framveksten av en «kaderkapitalistklasse» med uklare skiller mellom partistat og kapitalister, politisk og økonomisk makt. Hjemlige og utenlandske private kapitalister inngikk i patron–klientrelasjoner med lokale embedsmenn der privilegert tilgang på kreditt, råvarer, informasjon og fritak fra byråkratisk regulering ble byttet mot symbolsk og materiell godtgjøring. Mange privatkapitalister «tok på en rød hatt» og fikk sine reelt private selskaper juridisk registrert som «kollektiver» mot at lokale bosser fikk eierandeler. Mens reformene fra 1993 og framover integrerte Kina i den kapitalistiske verdensøkonomien, bidro den statlig styrte privatiseringen i slutten av tiåret bidro til danningen av en privat kapitaleierklasse som kunne stå åpent fram, og som ofte hadde sin bakgrunn fra partistaten. Kadre4 ble kapitalister, men kapitalister ble også partimedlemmer. Partimedlemskap for privatkapitalister var formelt blitt forbudt i 1989, men til tross for forbudet økte andelen privatkapitalister i partiet fra 13 prosent i 1989 til 20 prosent i 2001, da «entreprenører» igjen fikk adgang til partimedlemsskap (So, 2013: kap. 4).

Til tross for omfattende privatisering beholdt staten store, strategisk viktige selskaper og omorganiserte dem til profittmaksimerende championer som ble hjulpet fram av offentlig næringspolitikk. Kinas kapitalistisk produksjonsmåte med et sterkt islett av statseide selskaper ble langt på vei skapt av den kinesiske staten.

Kinas kapitalistiske utvikling har gått sammen med raskt voksende ulikhet, ujevn utvikling, utbytting og plyndring. Fattigdomsreduksjonen har fortsatt, men i langsommere tempo. Under konkursbølgen for offentlige selskaper i slutten av 1990-årene stagnerte den. Den store ulikheten i Kina er ikke bare en konsekvens av kapitalisme, men skyldes også arvegods fra Mao-periodens diskriminering av landsbygd og landbruk og hukousystem. Med arbeidsvandring fra landsbygd til byer har byene vokst kraftig. Landbruksjord beslaglegges med lav kompensasjon. Dette har vært en viktig inntektskilde for lokaladministrasjoner som leier ut denne jorda til byutviklere til en langt høyere pris, og har fremmet spekulasjon i fast eiendom og oppblåsing av boligbobler. Miljøødeleggelsene i Kina har vært enorme, og de ansvarlige bedriftene stilles sjelden til ansvar. Slike forhold skaper konflikter. Grupper som rammes mobiliserer mot lokale myndigheter og kapitalister. Sentralstaten har reagert med tiltak for å styrke statlig legitimitet og omorientere kinesisk kapitalisme.

Jeg har omtalt «staten» i entall, men staten i Kina er sammensatt og sterkt desentralisert.5 Forvaltningsnivåene går fra sentralstat, via provins- og storbyadministrasjoner, fylkes- og småbyadministrasjoner ned til lokale bydeler og landsbyer. Budsjettansvar og beskatning er sterkt desentralisert. Provins- storbyregjeringer med folketall på linje med velvoksne nasjonalstater utformer sin egen økonomiske politikk i hard konkurranse med hverandre. Mens lokaladministrasjoner på ulike nivåer ivaretar «akkumulasjon», ivaretar sentralregjeringen «legitimeringen».

Sentralregjeringen forsøker å legitimere den autoritære kinesiske ettpartistaten som en rettsstat. Denne trenden ble styrket under regjeringen til Hu Jintao og Wen Jiabao (2003-2013) som i sterkere grad enn forgjengerne prøvde å bruke lovverket til å dempe skyggesider ved kapitalismens utvikling i Kina. Hu–Wen-regjeringens legitimeringspolitikk var integrert med forsøk på å styrke kjøpekraften til lavere klasser for å gjøre den kinesiske økonomien mindre avhengig av investeringer og eksport, og mer fundert i konsum og hjemmemarkeder. Strategien fortsetter under den nåværende regjeringen til Xi Jinping og Li Keqiang. Den nye regjeringen forsøker også å dempe legitimeringsproblemer ved de tette, og ofte ulovlige båndene mellom stat og kapital i en angivelig sosialistisk stat gjennom omfattende antikorrupsjonskampanjer.

En strategi for å beskytte lavere klasser og styrke deres kjøpekraft forutsetter at staten er «relativt autonom» overfor kapitalistiske akkumulasjonsinteresser, og disiplinerer seg selv, slik at parti- og statseliter ikke beriker seg selv på bekostning av lavere klasser. Statlig autonomi og selvdisiplin er imidlertid begrenset lokalt i Kina.

Etter markedsreformene kunne lokaladministrasjoner på ulike nivåer beholde en stor andel av sine skatteinntekter og inntekter fra offentlige selskaper. Dette var en tilskyndelse til å fremme kapitalakkumulasjon i regi av private eller offentlige selskaper. I tillegg var karrieremulighetene for lokale parti- og statsadministratorer sterkt avhengig av deres økonomiske resultater. Særlig i urbane kystområder har lokale myndigheter opptrådt som «utviklingsstater» som fremmer innovasjon og teknologisk utvikling. I fattige, landlige innlandsområder ligner de ofte mer på «plyndrerstater», som får mye av sine inntekter fra ulovlige avgifter og konfiskering av landbruksjord. I arbeidskonflikter støtter lokale myndigheter typisk arbeidsgiversiden. De forsøker ofte å utvanne sentralregjeringens reformer, for å holde egne utgifter nede.

Bønder og arbeidere er typisk negativt innstilt til de lokalregjeringene de er i kontakt med, og positivt innstilt til høyere og fjernere forvaltningsnivåer, særlig sentralregjeringen.  Ofte appellerer de til høyere forvaltningsnivåer om medhold i arbeidskonflikter, jordtvister og miljøkonflikter, eller de forsøker å skape oppmerksomhet om sin sak ved demonstrasjoner. Lokale demonstrasjoner tolereres til en viss grad, mens myndighetene slår hardt ned på uavhengig organisering i større omfang, inklusive partiuavhengige bondeorganisasjoner og fagforeninger. Lokale myndigheter forsøker å unngå store konflikter som setter dem i et dårlig lys. De kan dekke deler av ubetalt lønn, forsøke å megle i arbeidskonflikter, eller fjerne de mest korrupte embedsmennene. Domstoler kan gi arbeidere medhold i arbeidstvister, uten at dommen nødvendigvis respekteres av arbeidsgiver eller sanksjoneres av myndighetene.

Til tross for noen solskinnshistorier og stadig mer militante migrantarbeidere og bønder, er det stor avstand mellom sentralregjeringens visjoner og levekårene til lavere klasser i Kina. Kinas ettpartistat hindrer bred, uavhengig politisk mobilisering og lokale myndigheter tjener fortrinnsvis kapitalens og sine egne interesser. Sentralregjeringenes lover implementeres bare i begrenset grad, eller de omgås. Kinas spesielle kapitalisme fortsetter å skape og reprodusere enorm sosial ulikhet og utbytting.

Noter

[1]Revidert versjon av foredrag holdt på Vardøgerseminaret 2015, Sørmarka, 08.05.15.

Litteratur

Harvey, David (2005). A Brief History of Neoliberalism. Oxford: Oxford University Press.

Lardy, Nicholas R. (2008). Financial Repression in China. Peterson Institute for International Economics, Policy Brief 08-8. http://www.iie.com/publications/interstitial.cfm?ResearchID=999

Lee, Ching Kwan (2007) Against the Law: Labor Protest in China’s Rustbelt and Sunbelt (Berkeley: University of California Press).

Lo, Dic & Mei Wu (2014). «The State and industrial policy in Chinese economic development», ss. 307-326 i José M. Salazar-Xirinachs, Irmgard Nübler & Richard Kozul-Wright (red.). Transforming Economies: Making industrial policy work for jobs, work and development. Geneve: UNCTAD/ILO. http://www.ilo.org/wcmsp5/groups/public/—dgreports/—dcomm/—publ/documents/publication/wcms_242878.pdf

Nordhaug, Kristen (2012). «China’s Decentralized and Inegalitarian Developmental State», Forum for Development Studies, bd. 39, nr. 3, ss. 407-433.

Nordhaug, Kristen (2013). «Accumulation and inequality in China: What spaces for inclusion and welfare? », s. 127-147 i Kristian Stokke & Olle Törnquist (red.). Democratization in the Global South: The Impact of Transformative Politics. London/New York: Palgrave Macmillan.

Ravallion,, Martin & Shaohua Chen (2007). «China’s (unven) progress against poverty», Journal of Development Economics, 82, s. 1-42.

So, Alvin Y. (2013). Class and class conflict in post-socialist China. New Jersey: World Scientific.