ARBEIDSINNVANDRING UNDER EØS-AVTALENS «FRIE FLYT»

Av Per Medby
Norge er gjennom EØS-avtalen del av EUs felles arbeidsmarked med fri flyt av arbeidskraft. Et felles arbeidsmarked der gjennomsnittlige lønnskostnader varierer fra 40 til 320 kroner per time og der arbeidsledigheten varierer fra nær null til 25 prosent av arbeidsstyrken.i

EUs østutvidelse satte fart i EUs arbeid med å få på plass overnasjonale regler for å øke flyen av tjenester og arbeidskraft og direktivene har kommet på løpende bånd. De viktigste har nok vært tjenestedirektivet (2007) og vikarbyrådirektivet (2011). I tillegg har EU-domstolen avsagt fire dommer som har slått fast at alle nasjonale lover og avtaler må ligge innenfor EU-retten og at hensyn til fri flyt skal overordnes faglige rettigheter.ii
Etter EU-utvidelsen i 2004 (og seinere EU-utvidelser) har antallet arbeidsinnvandrere som har kommet til Norge vært i sterk vekst i følge Statistisk Sentralbyrå (SSB).iii De fleste har kommet fra Øst-Europa. Selv om tilveksten har blitt noe redusert de aller siste årene er fremdeles antallet arbeidsinnvandrere i Norge høyt og unikt i nyere norsk historie.iv Det kom flere arbeidsinnvandrere til Norge bare i 2011 enn i hele perioden fra 1990 til 2003. Ved inngangen til 2016 (4. kvartal 2015) var nesten 150 000 personer fra EU-landene i Øst-Europa sysselsatt i Norge. Nær en fjerdedel av disse (35 000 personer) var her på korttidsopphold (ikke bosatt). Polen og Litauen er de to dominerende avsenderlandene. Nær 80 prosent av innvandrerne østfra har kommet fra disse to landene.
Venstresidav har etter mitt syn i liten grad tatt innover seg de store endringene i det norske arbeidsmarkedets funksjonsmåte som EØS har medført og hvordan utfordringene bør møtes.
Artikkelen starter med litt fra teorien om tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft. Deretter gjennomgås studier av arbeidsmarkedsvirkninger av EØS i Norge etter østutvidelsen. Jeg redegjør så for drivkreftene bak det «frie» arbeidsmarkedet. Jeg diskuterer deretter om massemigrasjonen er til fordel for arbeiderne i utvandringslandene og om EØS kan sies å ha noe med internasjonal arbeidersolidaritet å gjøre. Jeg går så over til å drøfte hvorfor fagbevegelsen ikke har lyktes med å forhindre sosial dumping. Deretter foreslår jeg tiltak som bør supplere faglig kamp. Til slutt oppsummeres artikkelen.
Økonomisk teori om tilbud og etterspørsel arbeidskraft?vi

Arbeidere selger sin arbeidskraft i ulike markeder. I et hvert marked for varer, tjenester, kapital eller arbeidskraft vil økt tilbud under normale forhold medføre at prisen går ned. Økt tilbud av arbeidskraft vil derfor dempe lønna. Jo mer tilbudet øker, jo mer faller lønna. At lønna faller er til fordel for kapitaleierne.
Det er imidlertid flere forhold som kan motvirke lønnsnedgang.vii I Norge er store deler av arbeidslivet dekket av tariffavtaler. Hvis lønnsnivået er avtalefestet påvirkes ikke nødvendigvis lønnsnivået av økt tilbud av arbeidskraft. Men i så fall vil bedriftene heller ikke være villige til å ansette flere. Det betyr i praksis at bedriftene ikke vil ansette innvandrere hvis de må betale dem samme lønn som nordmenn. På sikt vil imidlertid stort tilbud av arbeidskraft kunne bli brukt til å svekke fagforeningene i lønnsforhandlinger. Det vil videre være stor forskjell mellom ulike delmarkeder. Lønnseffektene vil være mest negative for hjemlige arbeidere som har lignende kompetanse som innvandrerne.
Arbeidsinnvandring kan også komme av at etterspørselen av arbeidskraft øker fordi det innenlandske tilbudet av arbeidskraft ikke er høyt nok. Tilstrømningen av utenlandske arbeidere blir da en respons på den økte etterspørselen etter arbeidskraft. Lønnsutslagene i en slik situasjon blir annerledes. Da vil arbeiderne dra dit det er høyest lønn og det er gjerne der hvor lønns- og arbeidsvilkårene er sikret gjennom tariffavtaler. I en slik situasjon vil arbeidsinnvandring ikke medføre sterkt press nedover på lønningene.
Arbeidsmarkedsvirkninger etter østutvidelsen i Norge

Hva er de viktigste begrensningene EØS-avtalen legger på norsk arbeidslivspolitikk? Før EØS kunne det stilles krav om at utlendinger som arbeidet i Norge skulle ha såkalt «gjengs lønn» i den aktuelle bransjen. Dette er et krav som fortsatt gjelder for arbeidere som ikke er fra land i EØS. For arbeidere fra EØS-land kan krav til lønnsnivå nå bare stilles der hvor tariffavtalene er allmenngjort. I tariffavtalene er det videre bare minstesatsene som kan allmenngjøres. Faktisk lønn ligger ofte betydelig over minstesatsene. Også allmenngjøringsordningen er for øvrig nå under sterkt press. Der hvor det ikke er tariffavtale er det ingen begrensninger på hvor lavt lønnsnivået kan være. Det finnes etter hvert flere studier som har undersøkt hvilke konsekvenser dette har i det norske arbeidsmarkedet.
Bjerke og Eilertsen (2014)viii har studert omfanget av arbeidsinnvandring, framveksten av bemanningsforetak og juridiske konsekvenser av EØS. De har også undersøkt effekter av østutvidelsen i flere utsatte bransjer (helse og omsorg, transport, fiskeri og anlegg). De avdekker at bruken av EØS-påbudte anbudsordninger og sterk vekst i utenlandsk arbeidskraft gjennom bemanningsselskaper medfører både lavere jobbsikkerhet og lavere lønnsnivå og dessuten tredeling av arbeidslivet. Både store seriøse selskaper og offentlige myndigheter bidrar til dette gjennom bruk av anbud og vikarbyråer. Arbeidslivets tre deler består av:

 

1. A-laget som jobber i norske organiserte bedrifter med ryddige forhold.
2. B-laget som er hyret av bemanningsbransjen og er gjerne er østeuropeere. De er dårlig organisert, men går på «lovlig» minstelønn, ofte uten betaling for overtid og har ulovlige arbeidstidsordninger.
3. C-laget kommer fra hele verden, er helt uorganisert og utsatt for omfattende ulovligheter.

De mest grundige statistiske undersøkelsene av effekter av EØS-arbeidsinnvandring på det norske arbeidsmarkedets funksjonsmåte er gjort i to rapporter fra Senter for Lønnsdannelse i 2015 og 2016.ix Den første rapporten har undersøkt virkninger av allmenngjøring i bransjer med høy arbeidsinnvandring.x Den andre rapporten har sett på om sysselsettingsøkningen har gått på bekostning av norske arbeidere.xi De to rapportene kan lastes ned på lenken.xii
Bjørnstad mfl. (2015) har studert virkninger av arbeidsinnvandring på lønnsdannelsen inkludert effekter av allmenngjøring i fire sektorer hvor overenskomstenes lønnsbestemmelser har blitt allmenngjort: Byggfag fra januar 2007, verksted fra desember 2008, jordbruks- og gartnerinæringene fra januar 2010 og renhold fra september 2011. Resultatene viser at allmenngjøring har ikke klart å motvirke press nedover på lønningene. I rapportens sammendrag konkluderes det med at:
«Samlet sett har innvandringen fra 2004 til 2014 i seg selv bremset utviklingen i lønningene i byggenæringen og vakt- og eiendomstjenester, som inkluderer renholdsnæringen, med om lag 8 prosent ifølge resultatene. Effektene er funnet å være statistisk signifikante. Når vi måler konsekvensen av innvandringen i bygge- og anleggsnæringen samlet, finner vi den sterkeste effekten. Den er estimert til nesten 19 prosent. Tolkningen av disse resultatene er at innvandringen ikke bare har økt lønnsforskjellene mellom ulike næringer, men også bidratt til en forrykking i den funksjonelle inntektsfordelingen – altså fordelingen av inntekt mellom arbeidskraft og kapital.»
Bjørnstad mfl. (2016) tar utgangspunkt i den store økningen i arbeidsstyrken som har funnet sted i Norge de seinere årene. Det har kommet til 450 000 flere sysselsatte etter 2003. De undersøker om den økte sysselsettingen som følge av arbeidsinnvandring har kommet i tillegg til eller til erstatning for norsk arbeidskraft. De finner helt klart at det siste er tilfellet og det er lavere lønn som gjør at arbeidsinnvandrerne foretrekkes. I rapportens sammendrag konkluderes det med at:
«I typiske innvandrernæringer forklarer et lavere lønnsnivå om lag 60 prosent av utskiftningen. Av de som var sysselsatt i næringer som hotell og restaurant og renhold i 2008, var henholdsvis 79 og 73 prosent i jobb i 2012, mot 88 prosent samlet sett for alle næringer. Av de som fortsatt var sysselsatt, jobbet inntil 50 prosent i andre næringer.
En rekrutteringskanal for innvandrere har vært gjennom bemanningsbransjen. Lave lønninger der har hatt en kraftig negativ, men likevel bare kortsiktig effekt på den direkte sysselsettingen i næringene. Det er imidlertid fare for at midlertidig ansatte og innleide blir værende i midlertidighet.»

 

Og det ser ikke ut til at effektene blir lavere over tid. I følge Statistisk Sentralbyråxiii har arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene i Øst-Europa selv etter lang botid i Norge lavere nivå på inntekten enn i befolkningen generelt. Etter sju års botid i Norge hadde en undersøkt gruppe fremdeles en medianinntektxiv på 85 prosent av «normalen». Arbeidsinnvandrere fra de gamle EU-landene i Vest-Europa oppnår imidlertid raskt samme (median-)lønnsnivå som befolkningen for øvrig, for så å overstige nivået. En sentral årsak er at de to gruppene jobber i ulike sektorer av arbeidsmarkedet.
En kvalitativ studie av Jon Horgen Friberg og Hedda Haakestad (2015)xv basert på et omfattende feltarbeid på norske byggeplasser viser at styrkeforholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere er forskjøvet i arbeidsgivers favør. Friberg og Haakestad avdekker store endringer i hvordan produksjonen organiseres, fra produksjon som i hovedsak er basert på tariffert akkordarbeid til produksjon med mye bruk av innleid arbeidskraft og fleksible underentrepriser.
Resultatene må kunne oppsummeres som entydige. Lønnsveksten har blitt redusert og lønnsforskjellene har blitt større. Lavtlønte har tapt mest relativt sett. Kapitalen har styrket sin posisjon i forhold til arbeiderne. Arbeidere bosatt i Norge har blitt utkonkurrert fordi de har tapt i lønnskonkurransen. De negative konsekvensene av den frie EØS-flyten tas av hardtarbeidende mennesker i fysisk tunge og høyst nødvendige jobber. Hans Ebbing (2016) påpeker på en utmerket måte hva som har skjedd: «Da det europeiske «frie» arbeidsmarkedet ble radikalt utvidet til å omfatte landene i den tidligere Øst-Blokken ble endringen av maktforholdene forskjøvet ytterligere til kapitalsidens fordel, i Norge særlig gjennom EØS-avtalen. Dette nye arbeidsmarkedet har styrket liberalismens politiske og ideologiske hegemoni og øket presset mot alle velferdsstatene i Europa.»xvi
Trusselen mot velferdsstaten kommer etter mitt syn først og fremst av at fagbevegelsen forsvinner. Fagbevegelsen har vært og er sentral i forsvaret av velferdsstaten.
Hva er bakgrunnen for kapitalens ønske om fri flyt av arbeidskraft?

For å ha makt er fagbevegelsen avhengig av å kunne kontrollere tilbudet av arbeidskraft, dvs. arbeiderne må kollektivt nekte å arbeide på betingelser som fagbevegelsen ikke godtar. Når noen land har høy arbeidsledighet med ekstremt lave lønninger vil dette sette fart i den frie flyten av arbeidskraft og tjenester. Kapitaleierne griper sjølsagt sjansen dette gir dem til å svekke fagbevegelsens innflytelse og vilkårene i tariffavtalene. For å motvirke fagbevegelsens makt må arbeidskjøperne frata fagbevegelsen kontrollen over tilbudet av arbeidskraft. Etter østutvidelsen har europeisk storkapital i Vest fått tilgang en reservearme av en størrelse de ikke kunne ha drømt om for få år siden.
Bakgrunnen for at storkapitalen og deres EU-system har kjørt så hardt for å få etablert et fullstendig uregulert system for arbeidsvandring er etter mitt syn temmelig åpenbart. Det er for å svekke fagbevegelsens innflytelse slik at Europa får et arbeidsmarked som ligner det amerikanske. Det er derfor NHO, Civita og Minerva agiterer så voldsomt for mest mulig arbeidsinnvandring.

 

Er masseutvandring til fordel for arbeidere i utvandringslandene?

Er stor migrasjon til fordel for arbeiderne i utvandringslandene? Mitt syn er at det i hvert fall ikke er slik på lang sikt. Arbeiderklassen er nesten uten unntak uorganisert i Øst-Europa. Der finnes nesten ingen fagbevegelse og nesten ingen politisk arbeiderbevegelse. Dagens migrasjon bidrar også til at det vanskelig kan oppstå noen arbeiderbevegelse i Øst-Europa fordi arbeiderne der velger utvandring som løsning og dermed i sin tur også at disse landene tappes for kompetanse. Borgerskapet i Øst-Europa er også interessert i mest mulig utvandring nettopp fordi de da unngår at det oppstår noen arbeiderbevegelse der. Etter mitt syn er det ingenting solidarisk med måten migrasjonen i Europa foregår på nå.
At fagbevegelsen i tillegg blir utradert i de få europeiske landene der den fortsatt har en viss styrke tjener ingen arbeidere i noe europeisk land på lang sikt etter mitt syn.  Min konklusjon er at det «frie» arbeidsmarkedet som europeisk storkapital har fått EU til å etablere ikke tjener arbeiderklassen verken i mottakerlandene eller utvandringslandene.

 

EØS er ikke internasjonal arbeidersolidaritet

EØS har slik jeg ser det ikke noe å gjøre med internasjonal arbeidersolidaritet. Slik solidaritet er gjensidig, ikke ensidig. Internasjonal arbeidersolidaritet betyr å støtte arbeiderklassens kamp i andre land.xvii Internasjonal solidaritet vil også si å ønske arbeidere fra andre land velkommen hit hvis de kommer. Arbeiderne som kommer må på den annen side vise gjensidig solidaritet og ikke la seg bruke til å underby lønns- og arbeidsvilkår. Å etablere en slik solidaritet i dagens situasjon er ekstremt vanskelig. Arbeidsinnvandrerne er ofte fullstendig separerte fra det øvrige arbeidsmarkedet. De som underbyr vet stort sett ikke at de gjør det. Og de vet ikke at de lures av arbeidskjøperne. Innvandrerne kommer som oftest gjennom bemanningsselskaper og arbeiderne bor i brakker og har liten kontakt med folk i mottakerlandet.

 

Tradisjonelt har det ikke vært helt uregulert arbeidsinnvandring i land der fagbevegelsen har stått sterkt. Fra 1957 til 1975 var det for så vidt fri innvandring til Norge, men det var et krav om arbeidstillatelse med norske lønns- og arbeidsvilkår (lignende reguleringer hadde Sverige og flere andre land der fagbevegelsen sto sterkt). Systemet med fullstendig uregulert arbeidsvandring som EU nå har etablert er historisk sett uvanlig i nyere tid. Det var heller ikke noe krav fra arbeiderbevegelsen i Norge å fjerne kravet om arbeidstillatelse i perioden 1957-75. Det var i denne perioden pakistanerne kom. Disse ble raskt integrert i fagbevegelsen.

 

Hvorfor har ikke fagbevegelsen klart å forhindre sosial dumping?

Fagbevegelsen i Norge har som vi har sett ikke klart å forsvare lønns- og arbeidsvilkårene fullt ut. Er det i det hele tatt mulig at fagbevegelsen kan løse problemet med sosial dumping alene eller må faglig kamp suppleres med krav i lovgivning og statlige tiltak?
Fagbevegelsen har fra 2004 arbeidet intenst med å inkludere arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa, men har dessverre i liten grad lyktes. Og organisasjonsprosenten fortsetter å rase i bygg mm.xviii Hvorfor har ikke det intense arbeidet med å rekruttere østeuropeerne i fagbevegelsen fra 2004 av ført fram i det hele tatt? Går det i det hele tatt an å organisere løsarbeiderne i bemanningsselskapene når de ikke en gang har lønn mellom oppdrag? Bemanningsselskapene er for å parafrasere Hans Ebbing «en liberal form for menneskehandel: Kjøpe arbeidskraft billigst og selge den videre gruppevis. Denne engroshandelen med arbeidskraft bryter ned arbeiderens status som en person med en viss selvstendighet i markedet, uten at det sjenerer Civita-ideologenes bekymring for individets selvbestemmelsesrett.»xix Under slike forhold er rekruttering til fagbevegelsen særdeles vanskelig, for ikke å si umulig.
Det betyr ikke at fagbevegelsen skal gi opp forsøket må rekruttere østeuropeerne, det betyr bare at det må erkjennes at dette er svært vanskelig. Et stort problem er sosialdemokratenes hegemoni i fagbevegelsen. De er tilhengere av fri flyt. Men, det er mange andre forklaringer på hvorfor dette har gått så dårlig.
Lønnsforskjellene mellom Norge og Øst-Europa er formidable. Ei norsk krone f.eks. har en kjøpekraft i Polen som er 2,5 ganger større i Polen enn i Norge. Hvis for eksempel en polsk bygningsarbeider i Norge tjener 400 000 kroner så har disse penger altså en kjøpekraft i Polen som tilsvarer 1 million norske kroner! Denne polske bygningsarbeideren som har lavere enn gjennomsnittlig lønn i Norge, har kjøpekraft som en millionær i Polen. Når søndagsflyet fra Polen kommer til Norge er flyet stapp fullt av hermetikk til langt under halv pris som skal brukes til brakkelivet i Norge. Lønnsnivået i Norge er fem ganger så høyt som lønnsnivået i Polen. Forskjellene i lønn mellom Norge og Baltikum er enda større.
Arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa har derfor lavere tilbøyelighet til å organisere seg i forhold til tidligere innvandrere som jo kom til Norge for å bli her ei stund og som var faste ansatte, ikke i bemanningsforetak.
I tillegg kommer østeuropeerne fra land hvor det ikke finnes noen fagbevegelse eller arbeiderbevegelse i det hele tatt og hvor antisosialistiske strømninger står sterkt, i noen grad på grunn av misnøye med regimer som har kalt seg sosialistiske. Dette gir i sum formidable utfordringer med hensyn til å integrere innvandrerne fra Øst-Europa i fagbevegelsen, særlig når de som oftest ikke inngår i samme arbeiderkollektiv som de opprinnelig norskbosatte. Situasjonen er på alle mulige måter vanskelig med hensyn til å organisere. Dette er sjølsagt ikke ment som kritikk av arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, det er bare et forsøk på å stikke fingeren i jorda.
Ingen fagbevegelse er dessverre sterk nok til å klare å løse problemene med sosial dumping i en slik situasjon alene etter mitt syn. Faglig kamp må derfor suppleres med lovgivning og statlige tiltak. At EUs system for arbeidsvandring har hatt mer negative enn positive virkninger synes jeg er temmelig åpenbart. Av dette følger imidlertid ikke at jeg mener at begrensning av innvandring skal være kravet. Mitt hovedpoeng er ikke at polakker og baltere ikke skal kunne komme til Norge, men at det ikke skal kunne jobbes for polsk eller baltisk lønn i Norge.
Hvilke tiltak bør tas i bruk i tillegg til faglig kamp?

Det er ingen naturlov at arbeidsinnvandring fører til lønnsdumping. Men, EØS-avtalen legger opp til at dette skal skje, gjennom direktiver som tjenestedirektivet og vikarbyrådirektivet. Innenfor EØS er det ikke mulig å forby bemanningsselskaper. Utenfor EØS er det mulig å vende tilbake til regelverket som gjaldt før 2000. Da kan arbeidsinnvandrere få jobb og arbeidstillatelse i Norge på tarifflønn og norske vilkår.
I tillegg til at bemanningsforetak må forbys, må allmenngjøring av tariffavtaler fortsette, og utvides til flere sektorer. Også Arbeidstilsynet må styrkes og gis økte sanksjonsmuligheter. Offentlig sektor må stille krav ved anbud. Det offentlige må bindes til bare å bruke firmaer med tariffavtale. Det må være strenge grenser for innleie og reell likebehandling av innleide og egne ansatte. Begrensningene i adgangen til midlertidige ansettelser må gjeninnføres slik de var før Solbergregjeringen endret Arbeidsmiljøloven.  Bortsett fra det siste støter mye av dette mot EØS-avtalen. Hovedkravet må derfor være ut av EØS.
Utlendingsloven krever fortsatt at personer som ikke kommer fra EØS som skal få opphold i Norge må ha arbeidskontrakt med norske lønns- og arbeidsvilkår. Dette må utvides til arbeidsinnvandrere fra EØS. Dette er etter mitt syn en type regulering som også tjener utenlandske arbeidere. Vertslandsprinsippet for avlønning som ILO også anbefaler er etter mitt syn det mest internasjonalistiske, ikke det å bygge opp om et tredelt norsk arbeidsliv. Et slikt krav vil ikke føre til at noen som har kommet hit må forlate landet fordi det i norsk lovgivning ikke er anledning til å gi lover eller forskrifter tilbakevirkende kraft (Grunnloven).
Krav om norske lønns- og arbeidsvilkår vil sannsynligvis i de fleste situasjoner kunne bety lavere innvandring fordi arbeidskjøpere ikke lenger kan drive grov lønnsdumping. For meg er det ikke noe mål i seg sjøl med størst mulig innvandring eller lavest mulig innvandring for den del. Det jeg er opptatt av er å sikre tariffavtalene. Dessverre har en i mange europeiske land ikke noe å sikre fordi fagbevegelsen og tariffavtalene er borte.
I situasjoner med sterk etterspørsel etter arbeidskraft kan det imidlertid komme flere innvandrere til land med høy lønn enn til land med lav lønn. For eksempel kom det langt flere polakker og baltere til Norge som hadde overgangsordninger i perioden 2004-2009, enn til Sverige i samme periode, der storkapitalen klarte å hindre overgangsordninger med hjelp fra deler av «venstresida». Dette fordi de i Norge var garantert skikkelige lønns- og arbeidsvilkår. Også da ble det argumentert med at det å ta i bruk overgangsbestemmelser var «å stenge grensene».xx Å stille krav om arbeidstillatelse betyr selvsagt ikke å stenge grensene. Det eneste som vanskeliggjøres av et slikt krav er lønnsdumping.
Det har blitt argumentert mot lovregulering med begrunnelsen at lover er borgerlige. Og, det er selvfølgelig riktig. De er vedtatt av et borgerlig parlament (Stortinget) i en borgerlig stat. Dette brukes imidlertid ikke som argument mot lovgivning på andre områder. En annen sak er at den borgerlige staten ønsker maksimal uregulert arbeidsinnvandring, og vil derfor være tilbøyelig til å være nokså passiv ved å håndheve lover som forbyr sosial dumping. Dette er altså ikke enkelt uansett hva en velger å gjøre.
Faglig kamp og lovregulering står etter mitt syn ikke i motsetning til hverandre. Ved full innsynsrett kombinert med lovkrav om norske lønns- og arbeidsvilkår, vil tillitsvalgte kunne få et ekstra redskap i tillegg til dem som brukes i dag. På samme måte som tillitsvalgte har brukt og bruker Arbeidsmiljøloven.xxi
Det har vært vurdert å ta i bruk unntaksklausulen i EØS-avtalen, paragrafene 112-114. Det at tariffavtalene er i ferd med å falle bort i flere bransjer oppfatter jeg som et stort samfunnsmessig problem som kan rettferdiggjøre bruk av unntaksklausulen, for eksempel til å suspendere vikarbyrådirektivet og tjenestedirektivet. Etter min oppfatning bør debatten om bruk av unntaksklausulen ta utgangspunkt i om bruken av denne svekker eller styrker kampen mot EØS.
Reguleringer av vilkårene innvandringen foregår på bør ikke vinkles som et virkemiddel for redusert arbeidsinnvandring. Arbeidsinnvandrere skal fortsatt kunne komme til Norge på norske lønns- og arbeidsvilkår. Jeg er også mot direkte kvantumsreguleringer av antallet innvandrere. Dette sikrer ikke norske lønns- og arbeidsvilkår for dem som likevel kommer og vil kunne bidra til å øke de allerede store barrierene mellom de østeuropeiske innvandrerne og fagorganiserte i Norge.
Oppsummerende merknader

Venstresida må ikke bagatellisere problemene den konkurranseutsatte delen av arbeidslivet opplever i det daglige. Debatten om arbeidsinnvandring og EØS må ta utgangspunkt i fakta, ikke ideologiske ønsker. Det er solid dokumentert at den «frie flyten» av tjenester og arbeidskraft fra 2004 har svekket norske lønns- og arbeidsvilkår.
Hvordan man skal svare på utfordringene er avhengig av ståsted. Venstresida vil ikke ut av EØS for å hindre folk fra andre land å komme til Norge. Vi vil ut av EØS for å kunne kreve norske lønns- og arbeidsvilkår for alt arbeid utført i Norge. Vi vil forsvare et arbeidsliv dominert av kollektive tariffavtaler.