Fiskeri: Ranet av framtida skjer nå

av Peter Ørebech, professor ved Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø. 

 

«O! Sæel est du Bonde, som Torsken kand faae,
Han føeder baad’ dig og din Kone.
Du Torsk maae vel kaldes vor Næring og Brug,
Du skaffer fra Bergen saa mangen Tønd’ Rug,
Den stakkels Nordfarer til Føde.
Barmhiertige Fader oplade din Hand,
Velsigne os fattige Folk her i Land
Med dine Velsignelser søde!
Skuld’ Torsken os feyle, hvad havde vi da,
Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?
Da seyled’ vist Jægterne tomme».

Petter Dass, Nordlands Trompet

Har du lest – eller kanskje hørt om – Eidesen-utvalgets innstilling (NOU 201: 26 Et fremtidsrettet kvotesystem)? Ikke det? Det er ikke underlig. Dette er en rapport som sikkert regjeringen vil skal passere «under radaren». Men fortvil ikke; noen følger med «der ute».

La oss se på hva dette utvalg med lagmannen i Hålogaland i spissen, Arild Eidesen, har pønsket ut.

«Videre innebærer alle modellene [som utvalget vurderer] at omsetning av kvoter blir formelt innført.[utheving av red.] Dette har viktige effekter også for legitimitet ved at det bidrar til å gjøre praksis mer transparent og til å redusere avstanden mellom lovgivning og praksis… fordelingen av fisketillatelsene et nullsumspill, der noen regioner og kystsamfunn vil være vinnere – andre vil tape. Den endelige effekten kan vanskelig forespeiles i forkant» (s. 93).

Så hopp: hvem vet hvor vi lander. Skjebnen styrer. Noe vinner og andre taper. Slik er det: Utvalget ledes av tesen om «The survival of the fittest». Darwin – om han hadde fått leve – ville vært stolt av utvalget.

Generelt skrives det en rekke steder i NOU’en om effektivisering av kvotesystemet. Med dette menes det et system med fri omsetning av fellesskapets eiendomsrett til fisket mellom noen få utvalgte fiskebåtrederi. Det legges ikke skjul på at det grunnleggende element her er «omsetning av fisketillatelser» (s. 105). Eidesen-utvalget antar at dette vil «kunne bidra til en bedre verdikjedetilpasning» (s. 105).

Nå undrer kanskje leseren seg på om salg av fellesskapets eiendom er «a piece of cake». Kan noen private selge hva andre eier, putte pengene i egen lomme, og deretter få heltestatus? Ja, det er slik det skapes oligarker i Norge. Kunsten er å rane offentlige goder med et smil og slippe fra det med Askeladden-stempelet på vandelsattesten. Røkke er mannen som med «lov og lov- fru Blom» holdningen i ryggen klarte å loppe kyst-Norge for 1,3 milliarder kroner gjennom salg av fellesskapets eiendom.

 

Hvem eier retten til fisket i Norge?

Dette kan det gis et enkelt svar på: Et enstemmig Stortinget har (siden 1999) en rekke ganger sluttet seg til at

«fiskeressursene tilhører det norske folk i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner eller selskaper som kan gis evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av og tjene på disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket».[Nærings]Komiteen meiner dette skal liggja til grunn også i framtida» Innst.O.nr.38 (1998-1999).

Dette avviser Eidesen-utvalget, som i stedet promoterer at

Fisket skal eies av de europeiske kvotebaroner i fellesskap

Utvalget vil endre loven slik at ranet blir lovlig. Hvilken utforming den nye loven vil få røpes ikke, fordi utvalget fremholder at dette er ikke noe de har fått mandat til å gjøre. Jeg kan imidlertid hjelpe utvalget litt:

Ett er sikkert, og det er at fiskeressursene ikke lenger skal tilhøre det norske folk i fellesskap. Noen få eiere skal plukkes ut. Hvem disse heldige er, skal staten ikke legge seg bort i. De som nå skal få eiendomsretten til fisket, er de som smatt innenfor konsesjonssystemet før døra slamret igjen. Kystfolkets milliard-formue skal heretter formelt og reelt eies av kvoteadelen i fellesskap, eller dem som har investert stort i fiskerettigheter. Per dags dato eier nå de 100 største fiskebåtrederiene 50 % av alle fiskekvoter.

Kvoteadelen skal kunne selge til hvem som helst. Kanskje Don Pedro i Vigo betaler best for eierskap til 28 % av den norske andelen av torskebestanden (Havfisk AS andel), vel, da skal han få kjøpe. Norske fiskerimyndigheter har ikke noe med å blande seg bort i hvem som kjøper. Dette skal selgeren avgjøre uten noen innblanding fra staten. Over en ti års periode fra 2004-2015 har dette satt myndighetsbaserte, opprinnelig vel gjennomtenkte fordelinger av kvoter og konsesjoner på landsdeler og fiskevær, over styr:

Private, profittsøkende redere har sørget for at nordnorske kystkommuner slik som Gratangen, Skånland, Kvæfjord, Narvik, Saltdal, Beiarn, Bindal, Nesna og Vefsn har mistet alle sine torskerettigheter. Kommuner som Lødingen, Hamarøy, Vevelstad, Sømna, Harstad, Lavangen og Kvalsund har mistet 2/3, og kommuner som Loppa, Dyrøy, Kåfjord, Steigen, Herøy og Træna har mistet halvparten av sine torskerettigheter som følge av privates salg av kvoter og konsesjoner. Dette har skjedd år inn og år ut uten at noen fiskeristatsråd har så mye som hevet et øyenbryn.

Hva samme statsråd vil at disse kommuner skal leve av i framtida, står ikke skrevet i stein; kanskje eksport av gråstein, etter at Eidesen-utvalget har solgt ut fiskerettighetene til spanske investorer?

Kort sagt; det skal nå legaliseres at pengene for salg av fellesskapets eiendomsrett til fisket kan puttes i Askeladd-lommene (les norske fiskerioligarker), for fri investering over alt i verden. Men ikke nok med det: De som skal bestemme hvor i landet fisket skal drives og eventuell inntektsskatt sluses inn i slunkne kommunekasser, er de kvotebaroner som vil ut av fisket og som jakter på et gods i Provence, eller vingård i Moseldalen.

Slik «effektiviseres» fisket.