av Per-Gunnar Skotåm
Jeg velger å starte denne artikkelen om hva slags forsvar Norge trenger med et sitat fra Ho Chi Mihn, lederen for Vietnams frigjøringskamp først mot franskmennene og deretter mot USA fram til han døde i 1969. Sitatet er en stadfestelse, en oppfordring og et premiss for enhver forsvarsdebatt særlig i et land som Norge.
Er det uviktig å realisere hva som ligger i sitatet har man også meldt seg ut av enhver debatt om hva et norsk forsvar skal bestå av reint teknologisk, materielt og våpenmessig. Har man ikke tenkt å ta kampen for å forsvare landets nasjonale uavhengighet, er det vel bortkastet å bruke ressurser på materiell som man ikke har til hensikt å bruke. Det betyr at for å ha troverdighet i debatten om struktur, budsjett, mannskapsløsninger og materielle investeringer må debattantene også være villig til å la seg måle opp mot en målestokk som tar stilling til hvorvidt debattantens forslag til militære virkemidler er et uttrykk for vilje og evne til å forsvare landets uavhengighet. Alternativt at man har oppgitt landets uavhengighet og tillater Norge brukt som et oppmarsjområde fra i det her tilfellet USA og Nato mot et av Norges naboland, Russland..
De samme politiske kreftene i Norge (SV, AP, SP, V, KrF, H og Frp) som uten et knyst til motstand har stemt for krigsbevilgninger og norske soldater til Afghanistan, bombetokter over Libya med påfølgende ødeleggelse av landet, militære opplæringsavdelinger til Irak og Syria legger nå premissene i en debatt som dreier seg om styrking av det norske forsvaret mot Russland. Det skjer på en bakgrunn av at siden Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 har Nato systematisk flyttet fram sine posisjoner opp mot Russlands grenser i de aller fleste av de tidligere sovjetrepublikkene sør for Russland og i de tidligere deltakerne i Warzawapakten som grenser opp mot Russland som Romania og Polen. Det skjer på en bakgrunn hvor Natos toppmøte i Warzawa i Polen i juni 2016 gjør et vedtak i 139 punkter hvorav 2/3 av punktene er et uttrykk for en aggressiv krigsretorikk rettet mot Russland og på kanten av å være en krigserklæring. Et toppmøte som ledes av og presenteres av Norges tidligere statsminister og tidligere leder for Arbeiderpartiet – Jens Stoltenberg.
Norge er et lite land med grense mot en stormakt. Små land over hele verden er tjent med en verdensorden som er stabil i betydninga at små lands rettigheter respekteres og at stormaktene ikke uten videre kan ta seg til rette. Jens Stoltenberg, Nato og alle stortingspartiene setter dette i spill ved å tillate at Norge fortsatt brukes til oppmarsjområde mot et av våre naboland fra USA og Nato sin side. Det skjer ikke minst gjennom utbygging og opprettholdelse av et radar- og radioovervåkingsprogram plassert på Fauske, Vadsø og Svalbard avslørt av journalist og forfatter Bård Wormedal.
Det er ikke mulig å få en konstruktiv debatt om hvilke våpen, antall soldater, basestruktur, balansering mellom våpengrenene og hvilke økonomiske ressurser landet skal bruke på dette uten samtidig å få en avklaring av hvem som har som premiss for sin debatt at landet skal være og opprettholdes som en uavhengig nasjon og ikke fungere som et framskutt hangarskip for et annet land (les USA) mot Russland eller å være en våpenhjelper for andres og egne imperialistiske interesser som i Afghanistan, Irak, Libya og Syria.
Undertegnede er av den oppfatning at landets hærstyrker må fordobles fra 1 til 2 brigader for å ha noen mulighet til territorielt forsvar av landet. Men ikke om dette betyr at Norge blir istand til å sende dobbelt så store hærstyrker til den andre siden av jordkloden for å gjenta de krigseventyr Norge deltok i i Afghanistan. Det samme med spesialstyrker. Disse har også en viktig funksjon i et norsk landforsvar for infiltrasjon og spissede operasjoner mot vitale sentra hos en angripende fiende. Å opprettholde denne utdannelsen er fortsatt viktig, men ikke om formålet er utenlandsoperasjoner som leiesoldater for USA eller andre sine interesser.
Våpenteknologi har med unntak av stasjonære kystfort (som det forøvrig ikke finnes noen igjen av i Norge) i seg sjøl ingen defensiv eller offensiv karakter. Det er med andre ord det politiske nivået som bestemmer hvordan våpensystemene skal brukes. Idag bestemmes premissene for innkjøp og strukturering av de samme politiske partier og krefter som har gått til krig i Afghanistan og Libya under USAs strategiske paraply. Det er de samme kreftene som strukturerer det norske forsvaret gjennom innkjøpsprogrammet av jagerflyet F-35 som kun er egnet som et framskutt angrepsfly i samvirke med tilsvarende styrker fra USA og Nato. Det er som en gjøkunge som gjennom sin bruk av begrensa økonomiske ressurser minimaliserer mulighetene til å styrke hæravdelingene og uansett frambringer en ubalanse mellom våpengrenene.
En fornyelse for norsk forsvarsdebatt og en fornyelse av norsk forsvarspolitikk må ha som et premiss at landet skal være fritt og uavhengig og kun inngå i internasjonale allianser som ikke gjør landet til en annen rangs aktør.
De kreftene som kjemper for uavhengighet av EU, USA og Nato er nødt til å legge premissene for dette. En nasjonal uavhengighetspolitikk kan innebære samarbeid med andre land på det forsvarsmessige området, men da må forsvaret dreie seg om det og ikke som et vikarierende argument for styrking av aggressive hensikter mot Russland.
Hva slags Forsvar trenger vi og hva i det eksisterende/vedtatte trenger vi ikke?
Jeg vil ha et sterkt og uavhengig forsvar av norsk territorium, bygd på konvensjonelle stridsmiddel og allmenn verneplikt.
Jeg mener hærstyrkene og sjøforsvaret, sammen med overvåkning av luftrommet er viktigst for å hindre at en fiende tar kontroll over landet.
For å få en militær styrke som har evne til forsvarskamp over tid, trengs det både materiell og ideologisk opprustning fra dagens nivå.
Dagens pulveriserte forsvar er det foreløpige endepunktet for den reduksjonen av forsvarsevne som startet med framleggingen av den såkalte Langtidsmeldinga for Forsvaret for 25 år siden. (Stortingsmelding nr. 16 (1992-93)) Jeg sier foreløpig, fordi bunnen neppe er nådd.
Dagens oppstykka Forsvar er resultatet av to sikkerhetspolitiske premisser som den utenrikspolitiske og forsvarspolitiske ledelsen har bygd på helt siden Gulfkrigen i 1991. Jeg mener begge premissene er feil. Uten et oppgjør med premissene kan vi ikke få en fornuftig enighet om hva slags forsvar Norge har bruk for.
Det første premisset er omtrent slik:
Norge er ikke i stand til å forsvare sitt eget territorium alene. Derfor må vi stille styrker til rådighet for andre større makter i bytte for at de skal komme oss til unnsetning om vi skulle trenge det.
Innholdet i det andre premisset er slik:
En territorial, etnisk eller regional konflikt hvor som helst på kloden kan utvikle seg til at den på et senere tidspunkt kan true våre grenser og vår stabilitet. Det er derfor riktig å delta i intervensjoner sammen med andre for å hindre at slike konflikter utvikler seg til et slikt nivå at de truer Norge.
George W. Bush spissformulerte dette i doktrinen om retten til forebyggende angrep da han holdt tale på West Point militærakademi i 2002.(Fra National Security Strategy, offentliggjort av New York Times 20. september 2002) I løpet av de siste femten årene, har skiftende forsvarsministre i Norge levert hver sin lett fornorska kopi av Bush-doktrinen.
Dessverre har struktureringen, dimensjoneringen og sammensetningen av hærstyrkene vært styrt av disse to premissene og ikke ei seriøs vurdering av hva som trengs for å ha et framtidsrettet militært forsvar av norsk område. Derfor er norsk forsvarsevne drastisk redusert.
Norge har fått en hær etter Legokloss-prinsippet
Evnen til sammenkobling med styrker fra NATO og Vestunionen dimensjonerer den norske hæren. Å kunne supplere stridselementer fra andre land har vært viktigere enn å ha evnen til å føre langvarig strid i norsk terreng i samhandling med egne støtteelement.
Gjennom å godta disse to premissene, havnet Norge i en politisk og militær hengemyr i Afghanistan. Hadde vi ikke fått massedemonstrasjonene med 120 000 mennesker på gatene i februar 2003 mot krigsdeltakelse i Irak, kunne vi ha vært i samme situasjon der.
Ettersom det i Stortinget er bred enighet om de to feilaktige premissene, var Norge etter 11. september 2001 et lett og villig bytte for George W. Bush sin ideologiske, politiske og militære kampanje mot terror. Denne kampanjen ga USA militært fotfeste i alle de åtte tidligere sovjetrepublikkene sør for Russland, delvis med Norge på slep. Den totale ødeleggelsen av Libya, et av Afrikas mest velfungerende land med et utdanningssystem og velferdsordninger det sto respekt av er toppen av skjendsel for den norske politiske eliten representert ved alle partiene på Stortinget i 2011.
USA og Nato med Norge som aktiv aktør nærmer seg den russiske vestgrensa ved stadig å innlemme nye østeuropeiske land i NATO. USA planlegger i tillegg utstasjonering av atomraketter i Polen og Tsjekkia og Romania. Ikke rart om Russland opplever dette som omringning. Hvis man er enig i at USA i oktober 1962 hadde grunn til å reagere mot sovjetisk bygging av utskytningsramper for atomraketter på Cuba, må man vel i all anstendighet godta at Russland ser på tilsvarende handling i dag som en form for aggresjon?
Når Norge villig deltar i krigseventyr nær Russlands sørgrense og er med i en militær allianse som presser på den russiske vestgrensen, bør vi ikke undre oss over at temperaturen også øker i Nordområdene. Om vi ser på verdenssituasjonen som en ballong, så øker trykket i hele ballongen når trykket øker i ett område.
Norge er et lite land som er tjent med at etablert folkerett blir respektert. Det betyr at vi bør arbeide for et best mulig samarbeidsforhold til alle land, naboland og andre. Vi ønsker respekt for egne grenser og egen territoriell og nasjonal integritet. Da må vi selvsagt respektere det samme hos andre.
En stat som ikke selv tar ansvar for å sikre egne grenser og sin egen uavhengighet kan ikke forvente at andre skal stille opp for å forsvare det staten selv ikke tar ansvar for. Det siste hundreåret er fullt av eksempler på at moderne stormakter handler ut ifra sine egne interesser og enkelt overkjører mindre land, uten å hindres av inngåtte avtaler.
Fordi det nasjonalt baserte territorialforsvaret av Norge nå er under kritisk masse, trenger vi en debatt om konkrete målsettinger for det forsvaret Norge trenger å bygge opp, innenfor økonomisk håndterbare rammer.
Jeg skal prøve meg på en overflatisk skisse:
– Hæren styrkes med en stående brigade av vervet personell. Brigaden i Nord-Norge fortsetter som brigade med ansvar for opplæring. Den stående brigaden sammen med brigaden i Nord Norge bør ha pansrede bataljoner som viktige element med variasjon mellom lett og tung pansring.
– Sjøforsvaret må drifte minst 3 av fregattene som stammen i et effektivt kystforsvar og havoppsyn. Vi bør børste støvet av de opprinnelige planene fra 90-tallet om modernisering av Missile Torpedo Båtene (MTBene) og Stridsbåt 90-konseptet og la de utvikle samhandling med Kystjegerkommandoen. Innenfor dette konseptet inngår modernisering av ubåtvåpenet med nye ubåter. Norge bør satse på mobilt kystartilleri og effektivt samvirke mellom Sjøforsvaret og Hæren.
– Heimevernet reduseres ikke under 60000 soldater og får tyngre oppsetning våpenmessig enn de har i dag med basis i hvilken opplæring en del av de vernepliktige er gitt. Sjøheimevernet opprettholdes og styrkes og trener på samvirke med mobile kystartilleriavdelinger.
– Luftforsvaret sine radarstasjoner for luftovervåkning og kystradarstasjonene skal være operative. Vi skal beholde Orion-flyene og Andøya Flystasjon opprettholdes som base. Jagerflykjøpet skrinlegges. Om vi bruker ledige milliarder til å bygge opp et høyteknologisk og mobilt missilbasert luftforsvar som skal operere desentralisert og knyttet til hærstyrkene, får vi 100 ganger mer luftforsvar for pengene. Det vurderes om Hæren skal få et eget støttekorps av fly av typen Warthog A-10 til direkte nærstøtte under operasjoner. Disse underlegges Hæren.
Ingenting av dette vil i seg sjøl tilsi et styrka nasjonalt uavhengig forsvar så lenge den politiske eliten som har lagt alle premissene i alle år og ihvertfall de siste 16 år siden angrepet på Afghanistan får fortsette. De vil vri enhver av disse materielle satsningene til det forkvaklede imperialistiske premisset som ligger til grunn for norsk utenrikspolitikk. Men som et mulig forsvarsmessig grunnlag for en virkelig nasjonal uavhengighetspolitikk, kan det være en del av en plattform for utvikling av en ikkesjåvinistisk og ikkeimperialistisk uavhengighetspolitikk.
Sosialistisk framtid 
Legg igjen en kommentar