Nasjonalstater, nasjonal identitet og nasjonalismer i europeisk utvikling

Av Arne Kommisrud, statsviter, dr.polit.

Fra slutten av 1700-tallet oppsto en modell for en ny politisk organisering i Europa: nasjonen av likeberettigede statsborgere. Nasjonen ble fra nå av den fremste verdi som den politiske lojalitet kom til å orientere seg etter. For å gjennomsette dette prinsippet oppsto nasjonale bevegelser og organisasjoner. Dette er begynnelsen til den spesifikt moderne nasjonalismen(ⁱ).

Det logiske ønsket i tredjestandens lange århundre mellom den franske revolusjon og første verdenskrig, var å omdanne nasjonene til nasjonalstater. Når det lyktes oppsto noe nytt, som tidligere ikke hadde eksistert, i Europa; nye lojalitetsbånd knyttes mellom enkeltindividet og aggregerte fellesskap, som overskrider den gamle lokale og «naturlige» tilhørighet i de små grupper. Framveksten av spesifikke felles kommunikasjonsnettverk der det kommuniseres både direkte fra senteret og indirekte fra ledd til ledd, er knyttet sammen med dette. Jeg skal se på noen begreper knyttet til dette, og tar utgangspunkt i statsviteren Stein Rokkans modellerⁱⁱ. Jeg skal sammenholde dem med den tsjekkiske marxistiske nasjonalismeteoretikeren Miroslav Hrochsⁱⁱⁱ.

Et sentrum-periferiperspektiv på nasjonalstatenes framvekst

Hos Rokkan stilles samfunn i nasjonsbyggingsprosessen i bredere forstand overfor et sett av likeartede problemer/kriser som beskriver prosessen.

(1) Statsdannelses-maktens problem, sentrums gjennomtrengning av periferien, der ett skattleggende militært-administrativt kjerneområde passiviserer et omland og sikrer eksterne grenser; (2) den kulturelle integreringens problem, dannelsen av en felles nasjonal identitet. Nasjonsbygging i snever forstand, definert som kulturell grensedragning utad og tilsvarende standardisering; (3) massepolitikkens problem og de legale rammer for mobilisering av nye befolkningsgrupper, som nedbyggingen av ulike institusjonelle skranker mot politisk virksomhet og politisk mobilisering; (4) fordelingens problem knyttet til økonomi og velferdsstat. Velferdsstaten var knyttet opp mot nasjonalstatene. Det var under nasjonalstatens regime at vi fikk de første velferdsstatene, basert på prinsippet om at borgerne også hadde positive rettigheter i forhold til nasjonens fellesøkonomi.

Begrepet nasjonsbygging i snevrere forstand viser til prosessen der offentlig myndighet gjennomtrenger nye samfunnsområder på den ene side, og utviklingen av politiske rettigheter og statsborgerskap på den annen. Det er et prosjekt for territoriell integrasjon basert på tre elementer: nye former for offentlig myndighet, dannelsen av en overgripende nasjonal identitet på tvers av ulike former for sub-nasjonale tilknytning. Eneveldet omformes til en moderne nasjonalstat. Identitetsdannelsen innebærer at én idé klarer å hevde sin overhøyhet over konkurrentene og kan sammenlignes med territorialstatens økende voldsmonopol, som er Webers definisjon på statsbygging. Hroch er her på linje med Rokkan: “I store deler av Vest-Europa – England, Frankrike, Spania, Portugal, Sverige, Nederland – men også lenger øst i Polen, utviklet den tidlige moderne staten seg under én etnisk kulturs dominans, enten gjennom eneveldets eller et representantivt stendersystem. I et flertall av slike tilfeller ble det seinføydale regimet dernest omdannet til et moderne borgerlig samfunn gjennom revolusjoner eller reformer, parallelt med dannelsen av en nasjonalstat som et fellesskap av like statsborgere”^iv.

Ved denne typen nasjonsdannelse absorberes altså mindre og underordnede samfunn inn i de større og herskende gruppenes kommunikasjonsnettverk, den viktigste indikatoren her er språktilpasning. Statsbyggingen undergravde mang en potensiell nasjon. Nasjonsbyggingen går hand i hand med nasjonsødeleggelse. De to siste fasene bidrar til å styrke den nasjonale identiteten som ble dannet i modellens andre fase. Den siste fasen er også knyttet til klassekonfliktenes framvekst, med ulike typer splittelse mellom interessegrupper i produksjonsliv og marked. De to siste fasene utgår fra periferien, i motsetning til de to første. Her merker man tydelig inspirasjonen fra Halvdan Kohts tanke om at nasjonen blir “bredere og rikere i takt med at nye klasser kjempet seg en plass samfunnet”(^v).

Poenget er imidlertid at nasjonsbyggingen er en sentrum-periferi konflikt; nasjonal konsolidering er trinn i innbyggernes politisk deltagelse, parallelt med at ikke-integrerte motkulturer i periferien svekkes. Hver utviklingsfase skaper motsetninger som avleiret seg som arkeologiske lag i den politiske tradisjonen, uten at sporene etter de gamle kløftene forsvinner. Politikkens innhold på et gitt tidspunkt utgjøres derfor av et komplisert samspill mellom kryssende konfliktlinjer, forskjellige i ulike land ut fra geografiske, økonomiske og kulturell-historiske betingelser, som enten forsterker hverandre (der f.eks. klassestrid, religionsstrid og språkstrid faller sammen) eller som demper hverandre der konfliktlinjene går på tvers.

Nasjonsbygging nedenfra
Utgangspunktet for den kulturelle nasjonsdannelsen er stereotypier ,»myter» og «erindringer», «symboler» og «verdier», som karakteriserer mentaliteten hos sosiale grupper og befolkninger på ulike tidspunkt, som “ofte definerer nasjoner og gjør dem forskjellige fra hverandre. Disse… krever en studie av før-moderne etniske enheter, fordi det er her, framfor alt, at vi kan oppspore det avleirede forråd av kollektive erfaringer»^vi. Når disse elementene foreliger på høyt sosialt plan kalles de proto-nasjonalisme, de er motstandsdyktige mot endring, men kan også tilpasses nye omstendigheter og tilskrives et annet meningsinnhold og nye funksjoner. Territoriell patriotisme i før-moderne tid, var begrenset til medlemmene av den politisk priviligerte herskende klassen. Før nasjonalitetsprinsippets tidsalder hadde nasjonen blitt sett på som en politisk enhet som omfattet alle medlemmer av adelen uavhengig av deres språk eller etniske bakgrunn. Den impliserte imidlertid gjerne identitetsmarkører som seinere ble tatt over av medlemmene av de moderne nasjoner. Etter den franske revolusjon var nasjonen «det suverene folk», fellesskapet av likestilte borgere.

Men en statsbærende elitekultur var likevel ikke det eneste verdisystemet politisk lojalitet kunne reorientere seg etter. I store deler av Europa hadde det store multi-etniske imperiet og de små statsløse folkegrupper vært vanlige politiske organisasjonsmønstre. Rokkan manglet en analyse av forskjellene mellom de politiske systemene som oppsto før nasjonalismens tidsalder og de som oppsto som del av de patriotiske bevegelser – som ofte var altoverveiende politisk opptatt av nasjonal overlevelse og likhet. Han spurte ikke hvorvidt nasjonsbygging kunne betinges av nasjonalisme som uavhengig variabel. Dette kan skyldes at Øst-Europa bare summarisk dras inn i modellene. Her ville han ha funnet tallrike eksempler på det. Typisk for Sentral- og Øst-Europa var nasjoner med en ukomplett sosialstruktur, som manglet en egen overklasse ved begynnelsen av det 19. århundret og var uten en egen historisk-politisk ramme. Der kunne nasjonalismen, eller snarere patriotismen, opptre som uavhengig variabel i nasjonsbyggingsprosessen. Norge ligger nærmere den historieløse nasjon enn den historiske, selv om føydalismen var eliminert og den fremmedkulturelle overklassen utgjordes av koloniadminstrasjonens embedsverk, ikke et agrart basert aristokrati. Norge var først en halvkoloni («undertrykt nasjon»), så et land som manglet full nasjonal suverenitet (1815-1905). I Norge førte dette til at forsvaret av selvbestemmelsesretten og nasjonalstaten ble et venstreorientert prosjekt, som falt sammen med kampen for politisk demokrati.

Nasjonsbyggingen foregikk derfor langs to hovedveier. Miroslav Hroch, som i likhet med Rokkan bygger videre på Karl Deutsch klassiske arbeid, kan her hjelpe oss til å forstå den andre veien^vii. På det tidspunktet de ble omdannet til moderne nasjoner, framhever Hroch, hadde nasjoner som fulgte den andre veien til nasjonalstaten tre kjennetegn:

(1) Hadde ingen herskende klasse fra sin egen etniske gruppe, slik at sosialstrukturen var ufullstendig; (2) de bebodde ikke en administrativt definert politisk underenhet som overensstemte med den etniske befolkningens utstrekning; (3) manglet en kontinuerlig tradisjon for kulturproduksjon på sitt eget språk.

På grunn av disse svakhetene frigjorde ikke den kapitalistiske utviklingen disse nasjonene, men plasserte dem under en ny fremmed herskende klasse, et borgerskap med en annen etnisk bakgrunn. Dette åpner for en andre variant av nasjonal identitets- og nasjonsbygging. Nasjonsbyggingen fant her sted i form av en kamp for like rettigheter, for et eget nasjonalt språk, for politisk frigjøring og selvstendighet, så vel som del i den økonomiske velstanden. Hroch kaller dette en kamp for å få de kjennetegn på full nasjonal eksistens som man manglet. Man må derfor skille mellom nasjonal identitet i en herskende klasse og i en liten nasjon. Denne veien ble fulgt av nasjoner som manglet en proto-nasjonal tradisjon i betydningen ovenfor ^viii.

Nasjonalitetsprinsippet tjente som mobiliseringsgrunnlag og legitimerte kampen mot både de gamle dynastiske stater og mot statsdannelser som ikke fallt sammen med det nasjonale kulturfellesskap. Det sier at stat og nasjon skal falle sammen og var et ferdig utviklet politisk prinsipp i europeisk politikk rundt 1850, mest eksplisitt i de deler av verdensdelen der det var politiske kamper for samling eller uttreden fra større stater. Dets tre hovedelementer var de følgende: a) Nasjoner er naturlige fenomener: verden er inndelt i et endelig antall nasjoner, disse enhetene har kollektive særpreg som skiller dem fra hverandre; b) nasjonene er basert på objektive kjennetegn som språk,religion og kultur; c) det eneste legitime politiske regimet er et regime basert på nasjonal selvbestemmelsesrett.(^ix)

Også blant de ikke-dominerende nasjoner knyttet nasjonal identitetsbygging an til et råmateriale av «myter», «erindringer», «symboler» og «verdier», som fantes hos det illiterate befolkningsflertallet, slik de var nedfelt i f.eks. heltedikt, sagn og legender, religion, ritualer og former for kollektiv praksis, som kan bidra til å gi oss et mer håndgripelig inntak til det Benedict Anderson kaller forestilte fellesskap – de varianter av kollektiv tilhørighet som allerede eksisterte og som stater og nasjoner kunne mobilisere og få til å fungere i makro-målestokk^x. Nasjonsbygging nedenfra forutsetter også at lojalitet overføres fra mindre mer primærpregede enheter, famile, stamme, klan, og nabolag til større overgripende, men samtidig mer abstrakte, enheter. Det forutsetter en langvarig virksomhet for å knytte de potensielle medlemmene av nasjonen til hverandre. Begrepet forestilte fellesskap som Benedict Anderson lanserte, er jo ikke så dumt. Man kan knapt personlig kjenne alle sine landsmenn, selv om man identifiserer seg som norsk eller svensk etc. Det flytter oppmerksomheten over på selve imagineringsprosessen. Slik både Karl Kautsky og Lenin la avgjørende vekt på partiet og dets intellektuelle i utviklingen av den subjektive faktor i arbeiderklassen, har moderne nasjonalismeteori lagt vekt på intellektuelles virksomhet.^xi.

Miroslav Hroch skisserer tre strukturelle faser mellom begynnelsen og en vellykket avslutning på en nasjonal bevegelse, dvs. en gjennomsetting av nasjonalitetsprinsippet i praksis, “ut fra karakteren og rollen til de som var aktive i den og graden av etnisk bevissthet som utvikles i gruppen som helhet”.

I en tidlig akademisk periode, fase A, preges bevegelsen av forskere og intellektuelle som “oppdager” den etniske gruppen og legger grunnlaget for den seinere dannelsen av en nasjonal identitet. Kreftene vies i hovedsak til akademisk arbeid, uten at det framsettes særskilte nasjonale krav.

I den andre perioden, eller den kritiske fase B, dukker det opp en ny gruppe aktivister, som forsøker å vinne over flest mulig av sine landsmenn til ideen om å danne en framtidig nasjon ved patriotisk agitasjon.

Fase C er massebevegelsens stadium der flertallet av befolkningen er stolte av sin egen nasjonale identitet. Agitasjonen har nå hatt et gjennombrudd og gått over til å representere en bevegelse som er i stand til å nå nasjonale mål.

Det er imidlertid på ingen måte en selvfølgelighet at en nasjonal bevegelse skal bli vellykket i betydningen av å nå fase C. For at en nasjonal bevegelse skal bli en massebevegelse, og en undertrykt nasjon skal få alle kjennetegn på nasjonal suverenitet kronet med en egen stat, kan den ikke forbli en bevegelse blant spesielt interesserte. Hrochs poeng er at den nasjonale identiteten må falle sammen med andre typer konflikter utenfor den nasjonale sfæren, som f. eks. økonomiske interessemotsetninger vis a vis den gamle, dominerende nasjonen i et territorium. X-faktoren kaller Miroslav Hroch konfliktsammenfallet. Det kan være klassekonflikter, men behøver ikke nødvendigvis å være det.

Først under fase C oppstår en komplett sosialstruktur i den undertrykte nasjonen og den nasjonale bevegelsen delte seg opp i en konservativ-klerikal, liberal og demokratisk fløy, som alle hadde sine egne program. Den nasjonale bevegelsen ble nå en arena for hegemonikamp og maktkamp. Nasjonalismen viste seg snart å være et flertydig fenomen og kunne ta seg flere ytringsformer. Avhengig av omstendighetene kunne den annekteres av konservative bevegelser og skilles fra den kampen for reformer som den opprinnelig var knyttet til.

Nasjonalitetsprinsippet – voluntaristisk og organisk nasjonsforståelse:

Disse hegemonikampene skyldes interessekonflikter, men de problematiske sidene ved nasjonalitetsprinsippet går også tilbake til spenningsforholdet mellom to ulike definisjoner ved dets røtter, knyttet til fortolkningen av folkesuverenitetsideen. En latent spenning var tilstede mellom den individuelle frihet og oppfatningen av nasjonen som et kollektiv som skulle styres i motsetning til andre nasjonale kollektiv. Den ene definisjonen gikk tilbake til opplysningstiden, det andre gikk tilbake til tysk romantisk nasjonalisme. Stikkordet for den første, subjektive definisjon av nasjonen, er folkesuvereniteten og året 1789. Nasjonen var en enhet basert på et frivillig fellesskap av borgere, som sådan sto den i et motsetningsforhold til eneveldets prinsipp og det gamle samfunns sosiale hierarkier. Dette kan også kalles for den liberale, eller politiske, nasjonalitetsideen. Den franske revolusjons program, hvori den franske menneskerettighetserklæringen inngikk, var knyttet til nasjonalstaten, selv om de ble utformet i et universelt språk. Gitt den idèhistoriske bakgrunnen for den franske revolusjon i opplysningstidens tenkning var det selvsagt umulig å bygge den franske menneskerettighetserklæringen på blodsbånd. Man ble en del av den franske nasjon ved å slutte seg frivillig til republikkens prinsipper. Med Ernest Renans ord: «Nasjonen er en daglig folkeavstemning» (1882). Rettighetene var politiske, eller politisk-juridiske. Hele poenget med dem var å sikre borgerne institusjonelle garantier. Ytringsfrihet forutsatte måter å sikre den gjennom. Menneskerettigheter innebar derfor også utforming av politiske programmer og politisk handling der slike rettigheter ikke var effektivt nedfelt i lovverket. Fram til første verdenskrig var menneskerettighetsbevegelsen lik statsborgerlig nasjonalisme. Et viktig poeng er derfor at menneskerettigheter helt fram til slutten av 1970-tallet har vært knyttet til nasjonalstatene.^xii

Nasjonalitetsprinsippets andre rot var basert på et kulturbegrep og knyttes til tysk nasjonalisme, som et direkte svar på utfordringen fra den franske revolusjon. Sentrale navn er Herder og Fichte. Det var inspirert ikke minst av J. G. Herders filosofiske refleksjoner om språket: det uttrykker en nasjons særegene tenkemåte, det er i seg selv den nasjonale tenkemåten, og uten en nasjonal tenkemåte kan ikke nasjonalkarakteren dannes. Språket ble tildelt misjonen å være symbolet på nasjonens kulturelle uavhengighet. Ideen om en kulturell nasjonalisme ble i samtiden karakterisert som «vitenskapelig nasjonalisme». Nasjonen var noe filologene fant fram til ved å studere folkets språk, etnografene dets skikker og historikerne dets historie. Dets to hovedelementer var at a) nasjonen var et organisk fellesskap: språket binder folket sammen uavhengig av subjektive oppfatninger; b) nasjonen var unik. Dette står i motsetning til det subjektive prinsipp som bygger på frivillig tilslutning. I tysk nasjonalisme defineres spørsmålet om individuell frihet kort og godt vekk. Imidlertid var det ingen allmen enighet om språket som markør, religionen var, og er noen steder, en sterk konkurrent sammen med institusjonelle tradisjoner.

Kampen om å definere innholdet i det nasjonale ved nasjonalstaten, kom til å bli av stor betydning. Kontrasten mellom den voluntaristiske og organiske nasjonalismen skal imidlertid ikke overdrives, snarere er de ytterpunkter på en skala der blandingsforhold som regel finnes. Nasjonsideen vil alltid flyte langs et kontinuum mellom kulturelt og politisk fellesskap i praksis. Noen ganger nærmere den ene enden av skalaen, noen ganger nærmere den andre avhengig av kontekst. Dette er nøkkelen til nasjonens motsigelsesfullhet. Den nasjonale markøren er alltid på sett og vis tilfeldig og bestemt av hegemonistrider.

Erfaringer og nye konfliktlinjer

I dag har globaliseringsprosjektets krise bragt det nasjonale spørsmålet høyt opp på dagsorden igjen. Det er rimelig å spørre om krisa, knyttet til demografiske endringer, eurokrisa, handel og globalisering, har skapt – eller er i ferd med å skape – en ny konfliktlinje i samfunnet (i Rokkansk forstand), som kommer i tillegg til og lagrer seg over de gamle, som selvsagt ikke forsvinner av den grunn, men som vil påvirkes av den. Den nye konfliktdimensjonen knyttes til en konflikt mellom nasjonal suverenitet og internasjonal integrasjon av ulikt slag. Den er blitt kalt «den trans-nasjonale kløften^xiii». For Rokkan ble nasjonen i fase 4 også et fordelingsfellesskap. En fordelingskonsensus om velferdsrettigheter inngikk i forståelsen av å tilhøre en felles nasjon. Det styrket den statsborgerlige delen av den nasjonale identiteten. En mekanisme som I dag kan virke i motsatt retning, mot nasjonsnedbygging, kan – med en vri på Rokkan – være slik: hvis gamle nasjonalstatlige fellesskap svekkes, vil nasjonalstaten ikke lenger fungere som en beskyttende ramme for borgerne (velferdskutt, konkurranse i nedre deler av arbeidsmarkedet). Utvisking av statlige grenser er en del av det nyliberale programmet og nedbygging av velferdsstaten KAN være en konsekvens av belastningene i folkevandringenes kjølvann. Som følge av det, kan vi forvente at det borgerrettslige aspektet ved nasjonaliteten svekkes, og at en etno-kulturell gruppeidentitet styrkes. Dette utgjør sannsynligvis mye av høyrepopulismens mobiliseringsgrunnlag. Noe slikt skjedde først i det post-kommunistiske Øst-Europa, og så i deler av Vest-Europa. Trump oppfattes som utrykk for det samme i USA. Dersom lojaliteten til store grupper i framtida vil ligge et annet sted enn hos det overgripende fellesskapet (som hos storfamiler og klaner) vil også rettsstaten som er forutsetningen for å likebehandling av borgerne, svekkes fordi den er bygget på individers, ikke gruppers medlemsskap.

Venstresiden bør som svar på dette kunne ha to tanker i hodet på èn gang. På den ene side betone det politiske, statsborgerlige elementet i nasjonalitetsprinsippet, når den framhever betydningen av nasjonal selvbestemmelsesrett. På den annen side er også et felles overgripende prosjekt, som regulerer samkvemmet mellom subkulturene, nødvendig. Det dreier seg om et positivt universelt prosjekt for alle – om de spillereglene alle etniske kulturer må godta for å kunne leve sammen. Selv om vi vil trenge det norske kulturelle elementet – det gjør det lettere å bevare den tilliten velferdsstaten baseres på – , må vi være klar over at bruken av det kan disponere for rasisme. Jeg tror venstresiden ved å diskutere seg fram til en riktig kombinasjon av det subjektive og objektive elementet i nasjonen, vil få et grunnlag for å avgrense progressiv nasjonalisme fra høyreradikale og identitære prosjekter. Disse kan for så vidt framstå som «venstreorienterte» ved å betone likhet innenfor sitt eget nasjonale fellesskap, men er høyreorienterte ved å betone eksistensen av et hierarki mellom etniske grupper innad i samfunnet og mellom stater.

Nå må det skytes inn at sammenhengen mellom den organiske, kulturelle definisjonen og den etterfølgende tyske utviklingen er kompleks. Den moderne europeiske rasistiske anti-semittismen, som egentlig er temmelig ny – historisk sett – oppsto på 1870-tallet og var ferdig utformet rundt 1900. Herder selv var ikke rasist og hadde ingen forestilling om et rase- eller kulturhierarki, men mente hvert folk var programmert til å utvikle en egen unik og høyverdig kultur, som forutsatte “separate utviklinger”. Det hadde vært en tysk debatt om «jødespørsmålet», om hvordan jøder kunne innpasses i den tyske Volksgeist, hvis man la kulturell identitet til grunn for statsborgerlige rettigheter, fra slutten av 1700-tallet av. Man vaklet mellom et ønske om at jødene skulle la seg ytterligere assimilere og en avvisning av at dette var mulig. Den eldre anti-semittismen, som vektla kulturforskjeller og hadde gjort konvertering til kristendommen til hovedkriterium, gjorde overgang mulig for jøder. Et liberalt perspektiv dominerte opprinnelig, selv om en dyp intoleranse mot jøder lå under overflaten. Selv håpet Herder at jødene ville la seg assimilere. Tyske romantiske nasjonalister, som ble dominerende etter Napoleons invasjon, bygde videre på den kulturelle nasjonsforståelsen, men brøt med Herders toleranse. En overbevisning om at assimilasjon var umulig – en sterkere essensialistisk nasjonsforståelse – ble etterhvert styrket: “en tro på en evig Volksgeist som det var umulig å få del i gjennom akulturalisering (assimilering), særlig for jøders del, hvis vesenskjennetegn var den absolutte motsats til tyskernes … Völkisch nasjonalisme, mer enn evolusjonsbiologi, var kjernen i den anti-semittismen som oppsto fra 1870-tallet av ^xiv«.

I kjølvannet av 1. Verdenskrig skjedde det en ekstrem biologisering av anti-semittismen, samtidig som den nye anti-kommunismen ble podet på en tysk nasjonalisme, som fra før hadde hatt anti-semittisme og pan-germanisme (imperialisme) som bærende elementer. Dette skapte et radikalt nytt og slagkraftig amalgam. En fullt utviklet rasisme må i tillegg til de essensialistiske forestillingene, likevel innholde en kobling til makt- og utelukkelsespraksiser på grunnlag av rase. Dette utviklet seg over tid. I dag er rasismen blitt mer kulturalisert (kultur som essens) og ligger derfor, fra en synsvinkel, paradoksalt den opprinnelige tyske nasjonalitetsforståelsen nærmere enn nazismen gjorde.^xv