SABOTØRER I VEST Sabotasjeorganisasjonen på Vestlandet 1940-45

av Stein Bjørlo. Bokomtalen er fra 2016.

I Bergen ble det 15. oktober 2015 lansert to bøker om den norske motstandsbevegelsens sabotasjevirksomhet på Vestlandet under Den andre verdenskrig: Sabotører i vest av Lars Borgersrud/Inge Bjørnar Eriksen (B/E) og SABORG – «også vi, når det blir krevet» av Ole-Jacob Abraham/Terje Olsen.

Opprinnelig var det ett og samme bokprosjekt, men uenighet i forfattergruppa resulterte etter mye «om og men» i to versjoner av ett og samme krigshistoriske tema. Det vil sprenge alle rammer for en bokomtale å gå nærmere inn på bakgrunnen for den interne forfatterstriden. Men den føyer seg inn i et mønster: I årene etter freden i 1945 har det vært mye «krig om krigen» i norsk krigslitteratur.

Til sammen har bøkene et sidetall på ca. 1300 med et vell av kilder og litteraturhenvisninger, så totalt sett må vel sabotørenes innsats i frihetskampen på Vestlandet fått et verdig litterært minnesmerke.

Det er en dramatisk historie forfatterparet Borgersrud/Eriksen forteller: Heroisk og tragisk, full av detaljer, men også med et blikk for de lange linjer. Men den er først og fremst en framstilling av de små tannhjulenes betydning i det store krigsmaskineriet.

Det sentrale tema i B/Es bok er å framheve den viktige, men langt på veg glemte rollen kommunistene spilte i sabotørvirksomheten på Vestlandet i krigens sluttfase. Alt fra årsskiftet 1941/42 hadde NKP under sin krigsleder Peder Furubotn bygd opp et illegalt organisasjonsapparat som forberedte en mer aktiv motstandskamp mot de tyske okkupantene og deres norske medløpere. Mange partimedlemmer og sympatisører hadde god trening i ulike former illegal og aktivistisk virksomhet da det endelige oppgjøret med Hitler- Tyskland nærmet seg. I et møte med Furubotn om høsten 1943 ble de to Spania-veteranene Asbjørn Sunde og Norman Iversen bedt om å organisere sabotasjegrupper. Sistnevnte fikk ansvaret for Vestlandet med Bergen og omegn som sentrum, men etter hvert med filialer i Stavanger og Odda. Startskuddet hadde gått for en forsert motstandskamp som skulle kreve betydelige ofre. Målet var å ødelegge installasjoner som bidrog til å holde den tyske krigsmaskinen i gang. I løpet av 1944 ble transformatorer sprengt og knottfabrikker brent.

Tallet på aktive sabotører var ikke så høyt. Det dreide seg om noen titalls personer, men behovet for hjelpere til transport, dekkleiligheter, fluktruter, forsyninger av mat og klær, ikke minst til sabotørenes familier, var stort. Alt i alt var det noen hundre som på ulike vis var knyttet til sabotørvirksomheten. Langt fra alle tilhørte NKP, men for B/E er det viktig å få fram at det var kommunistiske partikadre som trakk i trådene og påtok seg de dristigste oppdragene. Totalt lister forfatterne opp rundt 30 ulike aksjoner i regi av Saborg/Bergen og Stavanger.

For de tyske okkupantene og deres norske følgesvenner var den aktivistiske motstandslinjen et illevarslende tegn. De satte i gang en systematisk klappjakt på «terroristene». Og – sett gjennom tyskernes briller – med stort hell. I løpet av høsten 1944 og vinteren 1945 var det meste av saborg på Vestlandet knust. Medlemmene ble fengslet og grovt torturert av tysk politi, ikke alle overlevde mishandlingen de ble utsatt for. Opprullingen av motstandscellene var et resultat av det tyske sikkerhetspolitiet profesjonelle dyktighet, at det rådde over store ressurser i sin iherdige klappjakt på «terrorister». Dessuten fikk tyskerne nyttig informasjon fra norsk politi som hadde et godt kommunistarkiv. Angivere og provokatører spilte også en ødeleggende rolle. Å ta knekken på denne typen motstandere ble en viktig oppgave for sabotørgruppene. Fra høsten 1943 til desember 1944 fikk de has på fire stykker av det slaget. I tillegg kom noen mislykkede likvidasjonsforsøk.

Det koster ressurser å holde liv i et omfattende, illegalt sabotasjeapparat. For å sikre forsyningssituasjonen måtte sabotørene ty til både bankran og diverse butikkran/tyverier med løfte om tilbakebetaling når krigen tok slutt. Jeg vil tippe dette er ukjent stoff for en del lesere.

B/Es bok utmerker seg ved å se den lokale og nasjonale krigsinnsatsen i et internasjonalt perspektiv. Startskuddet går ved Hitlers maktovertakelse i 1933 da alle demokratiske rettigheter havnet på skraphaugen. Dette gikk særlig utover alle former for kommunistisk virksomhet, noe som førte til at NKVD (den sovjetiske spionorganisasjonen) høsten 1935 tok initiativ til å opprette en internasjonal sabotasjeorganisasjon med tyskeren, den tidligere sjømannen og riksdagsmedlemmet, Ernst Wollweber i spissen. Formålet var særlig å ramme tysk og de tyske alliertes skipsfart. Fra 1936 var sjømannen og kommunisten Martin Rasmussen Hjelmen fra Øygarden et sentralt medlem i denne organisasjonen med skipssabotasje som spesialitet. Wollweber var gift norsk og oppholdt seg i Norge under det tyske angrepet 9. april 1940. De ettersøkte «terroristene» Wollweber og Martin Hjelmen flyktet til det nøytrale Sverige. Ukjent for denne leseren er opplysningen om at Wollweber og hans gruppe før flukten stod bak den såkalte panikkdagen i Oslo 10. april der det gikk rykter om at engelskmennene skulle bombardere byen med den følge at tusenvis av osloborgere forlot byen.

I Sverige ble de arrestert. Seinere ble begge utlevert, Wollweber til Sovjetunionen og Hjelmen til de norske okkupasjonsmyndighetene og videresendt til tysk fengsel der han etter massiv tortur gjennom flere år ble halshogd i Hamburg i 1944.

I slutten av 1930-årene meldte veteraner fra den spanske borgerkrigen seg til tjeneste for Wollwebers saborg, blant dem sjømannen Asbjørn Sunde fra Horten og havnearbeideren Norman Iversen fra Bergen. Begge skulle spille en viktig rolle i motstandskampen på hver sin kant av landet.

Men den sjokkerende ikkeangrepspakten mellom hovedfiendene Sovjetunionen og Tyskland fra august 1939 skapte forvirring i de kommunistiske rekker. Og da verdenskrigen brøt ut 1.september 1939, var parolen fra kommunistene å holde seg nøytrale. Det arbeidende folk burde ikke bli kanonføde i en imperialistisk stormaktskrig. B/E legger ikke skjul på den frustrasjon og forvirring den passive holdningen til naziokkupantene skapte hos kommunister. Da NKP som det første norske partiet ble forbudt 16. august 1940, og flere av lederne pågrepet, var tegn på at tyngre tider var i vente.

Hitlers angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 skapte på ny klare linjer. Asbjørn Sunde, Osvald, hadde i paktperioden ligget på været, men var nå kampklar sammen med sine støttespillere, blant dem Norman Iversen fra Bergen.

Det tok tid før den norske motstandsbevegelsen ble slagkraftig. Det ironiske er at den i starten ikke var særlig norsk i betydningen av at den var styrt av eksilregjeringen i London eller av Milorg, men av britiske og sovjetiske interesser. Kompani Linge var under kommando av britiske SOE (Special Operations Executive) og hadde fra mars 1941 flere raid langs norskekysten. På samme vis var det med Asbjørn Sunde som etter operasjon Barbarossa fikk sine instrukser fra NKVD via den sovjetiske ambassaden i Stockholm. Noe forenklet kan vi si at Kompani Linge rekrutterte blant borgerlig ungdom som hadde dratt til England i kjølvannet av regjeringens flukt i juni 1940, mens Sundes aksjonister i stor grad hadde arbeiderbakgrunn, ofte tilknyttet NKP.

Under krigen bygde NKP etter hvert opp et omfattende illegalt organisasjonsapparat med et bredt virkefelt. I tillegg til ordinær partivirksomhet brukte det krefter på å bygge opp en illegal presse, skaffe folk på flukt dekkleiligheter og å lose folk i sikkerhet over grensen til Sverige.

For NKP og krigslederen Peder Furubotn var det viktig å føre en mer aktiv kamp mot de tyske okkupantene. Klassekampen måtte underordnes den nasjonale frigjøringskampen. Det norske folk kunne ikke sitte med hendene i fanget å se på at Den røde hær forblødde i en kamp på liv og død mot en felles fiende. Lojale partifolk fikk ansvar for å opprette sabotasjeorganisasjoner (saborg) med sikte på ramme krigsviktige mål for tyskerne. Dette arbeidet skjøt fart fra høsten 1943 og Asbjørn Sunde og Norman Iversen fikk hovedroller i denne virksomheten. Spaniaveteranene og «wollweberne» Sunde og Iversen skulle finne pålitelige folk, kurse dem i sabotasje, skaffe våpen og sprengstoff. Krigen på norsk jord skulle starte for alvor.

B/E underslår ikke alle de motsetninger og konflikter som gikk på kryss og tvers blant de ulike motstandsgruppene. Lenge var det et motsetningsfylt forhold mellom Hjemmefronten og utefronten. Regjeringen i London fryktet at en for sterk aktivistisk motstandslinje ville koste for mange menneskeliv og unødvendige materielle ødeleggelser. Sivilbefolkningen måtte f. eks. betale dyrt for raidene til SOE og Kompani Linge. Hjemmefronten måtte ikke ta for store og kostnadskrevende sjanser. Også på norsk jord fantes det ulike syn på motstandskampen. Kommunistene ville tidlig av solidaritet med Sovjetunionen føre en mer militant anti-tysk politikk, noe Milorg og Hjemmefrontens ledelse mislikte. De stilte spørsmålstegn ved kommunistenes strategi og mål for framtida.

Alt fra sommeren 1941 hadde Asbjørn Sunde blåst liv i sabotasjeorganisasjonen fra Wollweber-tida som i prinsippet handlet på ordre fra Moskva. Dette forhindret ikke at Sunde påtok seg spesielle oppdrag både for Milorg, SOE og 2A – en motstandsgruppe der bl.a. den seinere sjefen for overvåkningspolitiet Asbjørn Bryhn hadde en sentral posisjon.

Fra høsten 1942 ble Sunde NKPs sabotasjeleder. Men situasjonen blant kommunistene var på ingen måte idyllisk. Furubotn ville ha full kontroll over partiets ulike aktiviteter, noe en selvgående geriljakriger som Sunde ikke fant seg i. Det kom til brudd vinteren 1944 og sommeren 1944 fikk Osvald beskjed fra Moskva om å oppløse sin sabotørgruppe – noe han gjorde. Til tross for interne stridigheter i partiet greide de kommunistiske kadrene på Vestlandet å opprette et sabotasjeapparat som bidrog med stor kraft i sluttkampen om Norges frihet.

Som vi har sett, ble de kommunistinspirerte saborggruppene langt på vei knust høsten og vinteren 1944/45. I de siste månedene krigen varte, ble alle motstandskrefter samlet under ett banner enten de tilhørte Milorg, saborg eller den relativt nyankomne baseorganisasjonen Bjørn West.

I fredsdagene i mai 1945 slapp saborgfangene ut av fengsler og konsentrasjonsleire. Men det skulle fort vise seg at den freden og friheten ble en annen enn den de hadde drømt om. At krigsinnsatsen hadde blitt lagt merke, er valgoppslutningen om NKP i valgene høsten 1945 et vitnesbyrd om. Hver fjerde bergenser gav partiet sin stemme. Men det skulle snu seg: En kald krig var i emning mellom seierherrene fra storkrigen, vestmaktene og Sovjetunionen. Kommunistene ble den nye fienden.

Mens de fleste plageåndene i Sipo kom seg vekk fra Norge, slapp billig unna straffeforfølgelse og kunne starte på ny frisk i Vest-Tyskland, ble mange av ofrene for deres ugjerninger i de kommende årene holdt under oppsikt. I denne sammenhengen kom kommunistarkivene fra mellomkrigstida og de ajourførte listene fra krigsårene til nytte. Langsomt ble det lagt et glemselens slør over den innsatsen saborgfolkene hadde gjort. Politisk brennemerking gjorde det mindre fristende for kommunister å stikke seg fram. Deler av krigshistorien ble fordreid og helteroller ble tildelt folk som ikke stod i første rekke da det blåste som verst.

I dag er det vondt og tragisk å tenke på at de fleste som hadde ofret både liv og helse i kampen for friheten ikke fikk den belønning og anerkjennelse de hadde fortjent i levende live. Først i oktober 2013 fikk veteranene en takk for sin sabotørinnsats under krigen fra det offisielle Norge.

På bakgrunn av den fortielse og mistenkeliggjøring sabotørene ble utsatt for, er naturlig å spørre om det var innsatsen verdt. Her tror jeg de aller fleste ville ha svart at det var en nødvendig jobb de utførte. De kunne ikke sett seg selv i speilet om de ikke hadde trådt i kampen mot Hitler-Tyskland og quislingene. Det var en patriotisk plikt.

«Sabotører i vest» er et solid og imponerende verk både forfatterduoen og forlaget har ære av. Avslutningsvis finner vi en «oversikt over iverksatte aksjoner med et sikkert kildegrunnlag» som forfatterne uttrykker det, samt over 200 «minibiografier» over sabotørene, lederne og hjelperne. Leserne får også en «hjemmelekse»: Det tyske sikkerhetspolitiet lagde et fotoalbum i sitt arbeid med å kartlegge og bekjempe saborg. Her dukker det opp rundt 50 ukjente ansikter forfatterne/forlaget gjerne ville visst hvem var. Jeg skulle tro at flere av ansiktene ligger bortgjemt/glemt i familiealbumer. Kanskje slektsforskere kan få noen brikker på plass i familiekrøniken?

Flere hundre personer er listet opp i navneregistret. Det er ikke til å unngå at enkelte personvurderinger kan vekke strid. Men kritikk og debatt er alltid av det gode. Der ligger kimen til kunnskap og ny forståelse.