Vi straffer oss selv!

av Christina Beck Jørgensen, Ungdomsutvalget i Fagforbundet Elverum avd. 163

Mange kvinner i dag jobber ufrivillig deltid. De brukes som ringevikarer og de gis ekstravakter fremfor å få en fast jobb på papiret. Dette fører til usikkerhet, det blir umulig for de å få boliglån, de vet aldri når de skal på jobb og mange vil nesten ikke få pensjon. Dette kan vi ikke akseptere.

Krev din rett, og gjør din plikt! I over 100 år har fagbevegelsen stått opp for arbeidere, de har streiket og forhandlet fram mange gode avtaler. Både for arbeidstakere på jobb, men også for arbeidstakere i deres fritid. Vi kan takke fagbevegelsen og folket som stod opp for sine rettigheter, for at vi har det slik som vi har det i norsk arbeidsliv i dag. Godene vi har, har ikke kommet av seg selv, og de har ikke kommet for å bli. Det må vi ikke glemme.

Vi sitter i dag med mye historie og bred kunnskap om det som har skjedd, og kampene våre forfedre har tatt for oss. Vi vet også at alt de har kjempet fram kan forsvinne i form av et nytt politisk vedtak, og at vi fortsatt i dag må jobbe for å beholde og videreutvikle lover og regler som vi har kjempet fram.

Hovedregelen må være at det er politikere i Norge som tar avgjørelsene, og ikke menn i Brussel gjennom EU og EØS. Norge er ikke med i EU, men EØS og får derfor mange av drittpakkene fra Brussel. Vi har de siste årene opplevd direktiver som angriper norske arbeidere, og dette kan vi ikke godta. I Norge skal vi ha norske lønninger, og vi skal selv bestemme hva slags behov vi har i arbeidslivet og hvilke løsninger som passer oss best.

Mange arbeidere har stått i ulike kamper og streiker. En kamp jeg vil nevne spesielt er fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889. Jeg nevner nettopp denne streiken fordi jeg senere skal snakke om dagens utfordringer for kvinner i norsk arbeidsliv i 2017. Det er mange likhetstrekk mellom kampen som ble kjempet i 1889, og kampen vi kjemper i dag. Man skulle tro at vi hadde kommet mye lengre enn hva vi har, men det er fortsatt alt for store ulikheter mellom kvinne- og mannsdominerte arbeidsplasser. Og dette er selv om vi lever i 2017.

Kvinnene som jobbet i fyrstikkfabrikkene jobbet lange dager under dårlige vilkår. De jobbet så mye som 13 timer hver dag og hadde noen få kroner i timelønn. Giftene de jobbet i og med, var farlige for helsen. De stod i kø hver dag for å få jobb og turte ikke å klage for mye i frykt for å ikke få jobb dagen etter. De ble lei av dette, og ville ikke ha det slik lenger. De gikk ut i streik. De stod på kravene.

128 år etterpå har vi like store utfordringer på arbeidsplasser som er kvinnedominerte. Jeg snakker spesielt om helse- og omsorgssektoren. Vi lever i 2017 hvor alt for mange kvinner står med ufrivillige deltidsstillinger, og for mange sliter det på både psykisk og fysisk. Deltidsproblematikken er en utfordring som alle ser, men ingen gjør noe mer. Er problemet at det ikke finnes jobb? Neppe. Det har seg nemlig slik at disse kvinnene som regel jobber 100% og kanskje mer, men de har det ikke fast i en kontrakt, og ikke fast som inntekt. Dette skaper usikkerhet.

I mange år har hele stillinger i kvinnedominert sektor vært et felles mål for politikere, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Likevel er antall ansatte på deltid stabilt, og øker også. Kvinner jobber mer deltid i dag enn de gjorde for 10 år siden. Deltidsstillinger er et utbredt fenomen vi ser i den kvinnedominerte delen av arbeidslivet. Menn jobber i hovedsak i en heltidskultur, mens kvinner jobber i en deltidskultur.

Mye endret seg i 2013, da det kom en endring i arbeidsmiljøloven som gir deg retten til å kreve stillingen du har jobbet det siste året, men de som ikke har noe fast faller utenfor denne regelen. Vi opplever også kyniske arbeidsgivere som da fordeler vaktene på flere slik at det blir vanskeligere å kreve en større fast stillingsprosent.

Vi kan ta utgangspunkt i «Marie». Marie er en oppdiktet person, men det finnes alt for mange som Marie der ute. Marie er ferdig utdannet helsefagarbeider. Hun valgte den yrkesveien fordi hun ønsket å bidra for de som lever sine siste dager på et sykehjem. Hun ønsker å bidra for de som trenger det mest. Det gikk ikke lang tid før hun fikk en 10,2% stilling på sykehjemmet. Med en så liten stilling ville Marie aldri få noe boliglån, aldri vite inntekten fra måned til måned og aldri kunne planlegge hverdagen. Senest sist uke måtte hun nok engang velge vekk sønnens fotball-kamp fordi sjefen ringte og trengte en ekstra på kveld. For sånn er usikkerheten, både for Marie og for resten av kollegaene på arbeidsplassen.

I 2017 som i 1889 sitter vi kvinner og godtar slike små-stillinger, og er redde for å miste vakter hvis vi gjør noe eller sier ifra. Så hvorfor vil det være bedre å ansette disse damene fast? Hvordan kan man gjøre dette for å løse en av nåtidens største arbeidslivsutfordring?

Arbeidsfolk i 2017 fortjener en fast og hel stilling for å ha trygghet i hverdagen, og for å kunne stå med en trygg pensjon når de slutter å jobbe. En helsefagarbeider som jobber 75 prosent stilling og jobber i privat sektor vil tjene for dårlig til å kunne ta ut tidligpensjon fra 62 år, selv om hun har rett til AFP.

Vi kan fint klare å løse dette ved å øke grunnbemanningen, og da vil vi også klare å løse andre utfordringer som vi har i dag fordi man er for få på jobb. Når man står alene på nattevakt med 16 demente pasienter, så ber man om at det skal gå galt. Dette må politikerne og kommunene rydde opp i. Alle fortjener et godt helsetilbud i Norge, og etter et langt liv så fortjener de eldre å ha en hånd å holde i og noen å snakke med hvis de ønsker det. Med dagens situasjon har man ikke tid til alt men gjerne skulle ha gjort. Når arbeidsdagen er over sitter man med tårer i øynene fordi man så gjerne skulle rukket å gjøre mer.

Turnuser skal gå opp, og det skal være nok folk på jobb. Utfordringen blir ofte helg, og ved at alle bidrar til å jobbe flere helger, så vil dette løses. Hvis alle som jobber hver tredje helg eller mindre bidrar mer, eller ved å lage en plan med alle ansatte for å fordele helgene. Jeg er helt sikker på at de ansatte i fellesskap kan finne en løsning på dette sammen. Her bør også ulempetilleggene økes slik at flere vil jobbe helg.

De tillitsvalgte må tas med i alle diskusjoner rundt denne problematikken hver gang noen nye skal ansettes. Før arbeidsgiver fatter beslutning om ansettelse i stilling som arbeidstaker krever fortrinnsrett til, skal spørsmålet så langt som praktisk mulig drøftes med arbeidstaker.  Jeg mener det skulle vært ulovlig for norske kommuner å lyse ut stillinger som er under 50%, og det vil jo være unntak hvis man ikke kan jobbe mer på grunn av for eksempel sykdom. Dette er ikke noe problem i dag. Det samme gjelder studenter som ønsker å jobbe ekstra i helger og ferier.

Sist men ikke minst, så må vi kvinner stå opp for egne rettigheter. Vi kan ikke la oss tråkke på, og være redde for at andre vil dolke oss i ryggen. Vi må ta denne kampen en gang for alle! En seier til oss er ikke bare det, men det vil være en seier for de rundt oss som familie, arbeidsgivere som vil tjene på å ha friske ansatte, og pasienter og brukere av våre tjenester.

Det er en skam at vi ikke har kommet lengre i 2017. Selv har jeg en 16,9% stilling som jeg har hatt siden 2008. Jeg elsker å være hjelpepleier, og jobben gir meg mye. Nå håper jeg at jeg kan gjøre hele jobben, og at politikere snart åpner øynene og innser at hele samfunnet vil ha godt av dette. Jeg har siden jeg fikk jobben vært avhengig av telefonen, og å si ja til de vaktene som kommer. Telefonen kan ringe tidlig på morningen eller sent på kvelden. Sykdom kan komme brått på de ansatte, men ved å øke grunnbemanningen så slipper man å måtte kaste seg i bilen for å møte opp til en nattvakt man ikke var forberedt på. Det er hvert fall tøft å skulle være våken hele natta når man var klar for å sove. Vi kan ikke ha det slik som dette, og det er ikke bra for den ansatte, sjefene eller de som trenger vår bistand. Det er ikke greit at kvinner blir behandlet slik.