Om motsigelsen mellom nødvendighet og frihet

av Eystein Kleven. Artikkelen er fra 2014.

Forståelsen av motsigelsen mellom nødvendighet og frihet er svært aktuell i dagens motsigelsesfylte samfunn. I denne motsigelsen utfolder mye av den ideologiske kampen seg. Det lovmessige som ligger i motsigelsen viser til at menneskene ikke står fritt med hensyn til valg. De massive miljøproblemene og virkningene av menneskelig virksomhet på klima, er ikke minst resultat av manglende innsikt i det nødvendige. Det nødvendige i å hindre eskalering av konflikter til storkriger aktualiseres av at kjernefysiske våpen kan utslette alt liv på jorda. Hvorvidt klassemotsigelsene kan opphøre, har sammenheng med hva som er nødvendig og hvilken frihet menneskene har til å skape sin framtid. I motsigelsen møtes naturen og samfunnets kausale forbindelser med menneskets formåls- og viljesbestemte forbindelser; menneskets aktive tilpasning til de kausale forbindelsene. Denne helhet som mennesket inngår i krever for en riktig forståelse at ensidig fokusering på enten det kausale eller det formåls- og viljesbestemte må avvises. Det kausale og menneskenes formåls og viljesbestemte virksomhet veves i det samfunnsmessige sammen.

Frihet er innsikt i nødvendighet

Motsigelsen mellom nødvendighet og frihet er en objektiv motsigelse, men inneholder ei side til menneskets subjektivitet, dets frie vilje i forhold til naturen og samfunnets objektive betingelser. ’Fri vilje’ som forutsetning for bl a normative forestillinger i retten, er i den dialektiske materialismen en betinget fri vilje. Friheten i motsigelsen ligger i nødvendigheten som objektive momenter. Det subjektive kommer inn ved at naturen gjennom menneskenes erkjennelse, kommer til erkjennelse om seg sjøl. Et forhold Hegel genialt formulerte slik: ’Frihet er innsikt i nødvendighet. Blind er nødvendigheten bare i den grad den ikke blir forstått.’ⁱ Og som Engels tilføyer: ’Friheten ligger ikke i den drømte uavhengigheten av naturlovene, men i erkjennelsen av disse lovene og i den dermed gitte mulighet til å la den virke planmessig for bestemte formål.’ⁱⁱ

Det revolusjonære, som en samfunnsklasse blir seg sjøl bevisst, er nettopp en forståelse av den frihet den har i det nødvendige. I forståelsen av det nødvendige kommer klassen til erkjennelse av det politiske, dvs det rom som historien der og da gir for endring av tilværelsen i kraft av det subjektive, det viljesbestemte.

Motsigelsen mellom nødvendighet og frihet er en abstraksjon, men en meningsfylt framheving av ei side ved utviklingen, en syntese av det konkrete til det konkret-abstrakte. Dvs en abstraksjon som tar opp i seg mangfoldigheten av fenomener. Motsigelsen i den daglige politiske kamp om hva som er mulig i samfunnet må således basere seg på vitenskap. Bare vitenskap kan avdekke det mangfold av omstendigheter som kan skille ut frihetens rom i det nødvendige som alternativer eller som det nødvendige valg for å oppnå et ønsket resultat. Marx avdekket i verket ’Kapitalen’ kapitalismens objektive lovmessighet. På det grunnlag vokser sosialismen fram, som ikke bare en mulig løsning, men en nødvendig løsning. En løsning som imidlertid kan bæres fram i ei rekke ulike alternative former.

Det nødvendige er ikke begrenset til de materielle former, herunder den samfunnsmessige tilværelsen. Det omfatter også ideelle former som hører under den samfunnsmessige bevissthet. Som objektive former for ideologi danner de visse grenser for det politiske rom. I dag kan det hevdes at de objektive forutsetningene for sosialismen er til stede, men ikke de subjektive. Med andre ord ideologien som skal bære sosialismen fram, har ikke åndelig hegemoni i befolkningen, sjøl om de materielle forutsetningene er tilstede.

Hva er så det nødvendige?

Naturen og samfunnet er underlagt lovmessighet i sin utvikling. Denne lovmessighet er et resultat av materiens sjølbevegelse, ikke resultat av en transedent, overskridende eller immanent, iboende bevissthet. I samfunnet er menneskenes utvikling av produktivkreftene det vesentligste moment i lovmessigheten, dernest utviklingen av de forhold menneskene inngår i produksjonen av det materielle liv. Disse sosiale forhold er i seg sjøl en del av det materielle liv. Som Marx sier det: ’Når bruksverdier skapes med nyttig arbeid, er arbeidet (…) i alle samfunnsformer en uavhengig eksistensbetingelse for mennesket, en evigvarende naturnødvendighet for å formidle stoffskiftet mellom mennesker og natur, altså menneskelivet.’ⁱⁱⁱ Den anorganiske og organiske natur og samfunnet er gjennom lovmessighetene en del av en helhet. Men friheten er det bare menneskene som kan utnytte gjennom sin erkjennelse og aktive tilpasning til det nødvendige. I sitt resultat kan menneskene gjennom sin praksis endre de materielle betingelsene. Denne praksisen er en evig skiftning mellom det subjektive og objektive, hvor menneskenes erkjennelse av resultatet er begrenset. Slik skapes den samfunnsmessige tilværelsen som helhet spontant. Ingen bevissthet skapte i sin tid klassesamfunnene, slaveriet, føydalismen eller kapitalismen. De var alle former som resultat av menneskelig spontan virksomhet.

Nødvendighet som motsigelsens vesen

I motsigelsen mellom nødvendighet og frihet, som i motsigelsen mellom nødvendighet og tilfeldighet, utgjør nødvendigheten motsigelsens vesensmoment^iv. Frihet er således sekundær i forhold til nødvendighet, som det formåls- og viljesbestemte er sekundært i forhold til det kausale. Imidlertid hevder dialektikken det sekundæres relative sjølstendighet, i det ligger også dets omvendte virkning på det primære. Dvs frihet som temporært, midlertidig primært, men allment sekundært, som det ideelle i forhold til det materielle, og det formåls- og viljesbestemte i forhold til det kausale. I det nødvendige som vesen i motsigelsen ligger det bestandige, det kvalitative, nemlig naturen og samfunnet hvor naturen representerer det djupeste vesen, mens samfunnet er det mest fenomenologisk komplekse. Et samfunn som ikke tar hensyn til naturen får kjenne de miljømessige virkningene av naturens egen kausalitet, slik vi i dag ser det med de globale klimaproblemene. Det kausale er det bestemmende i naturen og samfunnet hvor bare menneskene kan virkeliggjøre friheten. I den forstand er det frie, det formåls- og viljesbestemte ei vesensside ved mennesket sett isolert. Men en slik isolasjon er en meningsløs abstraksjon og ender ut i ensidig antropologi. Det er bare i samband med samfunnet og naturen at menneskets vesen kan gi seg uttrykk; som et naturvesen, som et samfunnsmessig vesen. Naturen er mer enn mennesket, og samfunnet mer enn en sum av enkeltmennesker.

Er menneskene født frie?

Det er ikke slik at menneskene er ’født frie’, en frihet som ble fratatt dem med klassesamfunnene eller slik Sartre synes å hevde: ’…mennesket kan bare trellebindes om han er fri’^v Et utsagn som forutsetter en opprinnelig fri tilstand. En slik frihet har imidlertid aldri eksistert, fordi frihet også før klassesamfunnene var en frihet som objektivt moment, og som erkjennelse av naturens nødvendighet. Den manglende innsikt i naturen gjorde at menneskene i sin forestillingsverden tilla naturen menneskelige egenskaper, bevissthet og vilje; slik subjektive idealister i dag synes å tillegge samfunnet menneskelige egenskaper ved å identifisere det objektive med det subjektive. Slike forestillinger finner vi typisk i utsagn som: ’intet objekt uten subjekt’; eller med Berkeleys ’betrakteren’ – som i sin mest allmenne form er Gud – som betingelse for eksistens. Utsagnet vi finner hos Enerstvedt: ’Friheten oppstår med ufriheten. Det frie mennesket oppstår idet noen blir ufrie.’^vi, kan forstås i en slik subjektiv idealistisk tradisjon; nemlig at ’det frie’ er en forestilling om det frie i motsetning til det ufrie. Altså at det frie og ufrie først oppstår med bevisstheten om dette. Slik kan også hans utsagn om at ’klassene først oppstår med kapitalismen’, forstås. Bakgrunnen for en slik forståelse kan være en oppfatning om at forholdet mellom ’fri og ufri’ er et ensidig mellommenneskelig forhold. I så fall er vi over i en forståelse som river subjektet ut av sin objektive sammenheng, ut av natur og samfunn.

Det kan legges til grunn at klassesamfunnene løftet mennesket nærmere ’frihetens rike’, men gjennom en motsigelsesfylt prosess som innebar å ’trellebinde’ menneskene i bestemte produksjonsforhold. Det fratok menneskene deres produksjonsredskaper, deres produkter og gjorde dem over tid til vareprodusenter og konsumenter, dvs den materielle, ja den egentlige og opprinnelige fremmedgjøring. En forestilling om en opprinnelig fri tilstand i absolutt forstand er en konstruksjon og rein metafysikk. For å unngå slike metafysiske forestillinger, er det avgjørende for forståelsen at motsigelsen mellom nødvendighet og frihet forstås dialektisk, dvs i sin bevegelse og i sin utvikling som to gjensidig avhengige momenter. Og forstå mennesket som det enkelte i naturen, som det allmenne, og samfunnet som det særegne.

En annen sak er at kapitalens frihet medfører arbeiderens ufrihet, men også det er mer komplekst, da kapitalens frihet samtidig medførte arbeiderens formelle frihet i forhold til tidligere klasseforhold. Det er ut fra sammenhengen i teksten mulig at Enerstvedt må forstås slik at han avgrenser utsagnet ’Det frie mennesket oppstår idet noen blir ufrie’ til klassesamfunnene, eller til et mer individuelt plan. Med andre ord idet slaven, den livegne eller lønnsarbeideren blir ufri, blir slaveeieren, føydalherren eller kapitaleieren fri. Det er i så fall å begrense motsigelsen til formallogikk eller til Kants antinomier. I en historisk dialektisk materialistisk forståelse er dette et alt for snevert syn. Hva er i så fall herskerklassen fri fra? Å være slave, livegen eller lønnsarbeider? Det kan jo kanskje hevdes. Men er det motsigelsens kjerne? Er ikke også den herskende klassen ufri? Er ikke også den et produkt av den aktuelle samfunnsmessige tilværelsen, av de rådende produksjonsforhold, dvs et historisk produkt? Som enkeltindivid kan lønnsarbeideren bli kapitaleier, og omvendt. Men det berører ikke de herskende produksjonsforhold som er resultat av en historisk lovmessighet, altså av nødvendige objektive forhold. Det er følgelig ikke slik at den ene er fri fordi den andre er ufri, men fordi samfunnet er inndelt i klasser. Og det begrenser menneskehetens frihet uavhengig av hvilken klasse de tilhører. Mennesket fødes inn i et sosialt miljø, i et klassesamfunn. ’Mennesket er fritt i samfunnet, ikke fritt fra samfunnet.’^vii

Så langt om motsigelsen relatert til klassesamfunnene. Motsigelsen er imidlertid ikke begrenset til klassesamfunnene, sjøl om den der tar spesielle former og uttrykk. Motsigelsen tilhører de mest allmenne kategorier som omfatter menneskehetens forhold til naturen generelt. I denne sammenheng viser jeg til sitatet av Marx ovenfor om ’det nyttige arbeidet i alle samfunnsformer som en uavhengig eksistensbetingelse for mennesket, en evigvarende naturnødvendighet for å formidle stoffskiftet mellom mennesker og natur, altså menneskelivet.’

Tendensen i akademiske kretser til å la marxismen begrenses til sine akademiske fag ender ut i eklektisme, perverterer marxismens helhetssyn, og medfører at marxismen underlegges fagdogmatikken, dens metafysikk. Typisk vises det bare til de deler av ’Tesene om Feuerbach’^viii som tar den ene side ved tilværelsen, dens subjektive side; mens det er tesene som helhet som gir et det sammensatte og helhetlige bilde av Marx forståelse, herunder tese 6 om ’mennesket som et ensemble av sine samfunnsmessige forbindelser’. Forestillingen om den ’frie mann’ er følgelig en metafysisk konstruksjon, en borgerlig fiksjon med særlig appell til småborgeren og akademikeren.

Det er mulig at forestillingen om den ’frie mann’ har en særlig appell til nordmenn på grunn av den spesielle frihetstradisjon som følge av topografi og historisk fravær av livegenskap. Slik gjenspeiler forestillingene forhold i vårt land som ei venstreside må ta hensyn til, ja ei subjektiv, ideell side som framtrer som objektiv nødvendighet.

Antroposentrisk dogmatikk – utopisme

Erkjennelsen av motsigelsen mellom nødvendighet og frihet er resultat av en lang prosess i menneskenes idémessige utvikling. Den er sentral i forståelsen av de muligheter menneskene har i sin frigjøring. En merkelig framstilling av motsigelsen framkommer hos Enerstvedt. Som mye av Enerstvedts framstillinger underlegges dessverre også dette tema ordkløveri og får dermed en sofistisk tilnærming. Hegels utsagn om at ’frihet er innsikt i nødvendighet’, mener Enerstvedt at bør omformuleres til utsagnet: ’Frihet er innsikt i det mulige.’^ix Et utsagn som kan høres tilforlatelig ut dersom det tas ut av sin dialektiske sammenheng og anvendes i en mer studiekos sammenkomst. Men ved å bytte ordet nødvendighet med mulighet, foretar Enerstvedt ikke bare et ordbytte, men et begrepsbytte. Ved å ta frihet ut av motsigelsen til nødvendighet, tas fenomenet bort fra dets vesen, fordi det vesentlige i friheten er nødvendigheten. Og i erkjennelsen av friheten, da sjølsagt erkjennelsen av nødvendigheten. En omformulering til et forhold mellom frihet og mulighet er en måte å bringe frihetsproblemet ut av den objektive sfære og over i en subjektiv spekulativ sfære, en ensidighet som kjører seg fast i fenomenologien. Enerstvedts utsagn er antakelig representativt for en subjektivistisk tilnærming, en tilbakevending fra marxismen til den utopiske sosialismen, men i en postmodernistisk form. Et sentralt trekk ved postmodernismen synes å være utelukkelse, neglisjering av fenomenenes kvalitative side, dermed utelukkelse av indre motsigelser og vesenssider i så vel forståelsen av virkeligheten som av begrepene. Derfor flyter begrepene over i subjektivisme, og innholdet flyter ut i meningsløshet. Det kvalitative i begrepene ligger derimot som nevnt i det konkret abstrakte.

Sentralt her er å forstå at de filosofiske kategoriene og begrepene i marxismen innebærer en avgrensning mot ulike former for subjektivistiske og utopiske retninger. Mye av Marx teoretiske og politiske virksomhet besto nettopp i avgrensninger mot utopismen. Og utopismen kjennetegnes nettopp ved underkjennelse av det nødvendige, det objektive. Om det skyldes intellektuell latskap, vegring mot å gå inn i det komplekse i samfunnets objektive strukturer for der å finne frihetens rom eller momenter, eller rein revolusjonsromantikk er ikke godt å si. Uansett har slik utopisme ridd venstresida som ei mare gjennom de siste tohundre år, og synes å ha kommet mye tilbake med imperialismens offensiv og reversering av den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

I tillegg kommer det moment at kommunistene er historisk optimistiske på samfunnets og enkeltmenneskets vegne; det ligger vel mye i det å være kommunist. Derfor er det ikke så merkelig at kommunistene lett kan overdrive den subjektive siden, eller legge overdreven vekt på friheten. Maos ’lange marsj’ viste det umulige som mulig, mens ’det store spranget’ viste det mulige som umulig.

Motsigelsen og den ideologiske kampen

Motsigelsen mellom frihet og nødvendighet er naturlig nok en viktig del av den ideologiske kampen. De borgerlige teoretikere vil tendere til å framstille kapitalismen som nødvendig og evig. Enhver kritikk avvises som utopier og umulig. I andre sammenhenger vil det politiske valget framstilles som nødvendig. Om det er slik, vil bare en konkret analyse og praksis kunne påvise. Vi kan gå ut fra at en rekke tiltak , herunder tvangskollektivisering og byråkratisering i Sovjetunionen i ettertidas lys ikke viste seg nødvendige, men tvert om som feil valg innenfor et moment av frihet, eller som en feilvurdering av frihetens rom i det nødvendige. Det nødvendige, ja lovmessige vendte seg rundt og rammet voluntarismen nådeløst bl a med hungerkatastrofer på landsbygda og opposisjon mot sovjetmakten. Privatiseringene av offentlige virksomheter i dagens kapitalistiske stater framstilles som nødvendige ’reformer’ av storborgerskapet, ikke minst av EU-eliten, overfor stater med høy statsgjeld. ’Reformenes’ klasseinnhold fordekkes i generelle fraser om effektivitet og besparing. Problemer som formodentlig kunne vært løst med sosialt andre midler, og hvor det nødvendige kanskje heller ligger i mer offentlig eierskap.

For ei venstreside som ønsker ideologisk hegemoni, må innsikt i det nødvendige være veien å gå for å kunne komme med realistiske forslag til forandringer i samfunnet og strategier med strukturelle og revolusjonære reformer. Langt på vei er forklaringen på det borgerlige hegemoni at deres partier overfor befolkningen kan framtre med en større forståelse av det nødvendige eller virkeligheten. Venstresida framtrer mer som drømmere. En befolkning må antas å være vare for hva som er realistisk å gjennomføre. Risikoen med å gå inn på det usikre, særlig i et velferdssamfunn, møter derfor motstand. Fordi kriser i kapitalismen vekker tvil i befolkningen rundt hva de herskende klasser er i stand til å gjennomføre, gir det derimot åpning for andre løsninger.

Kommunismen er det historiske stadium hvor menneskene har kvittet seg med produksjonsformer og andre samlivsformer som stenger det fra frigjøring. Først med innsikt i nødvendighet som da framstår uten fetisjer, fremmedgjøring og tingliggjøring, inntrer den virkelige frihet.