Den nordamerikanske borgerkrig – en revolusjon

av Hans I. Kleven. Artikkelen er fra 2011.

I år  kan vi markere jubileet for to viktige revolusjonære begivenheter. Den ene var borgerlig-revolusjonær og endte med seier. Den andre var proletarisk-revolusjonær og endte med nederlag. Jeg tenker på den amerikanske borgerkrigen 1861-1865 og Pariskommunen i 1871. Begge har Karl Marx analysert inngående og gitt oss verdifulle lærdommer fra.

Den amerikanske borgerkrigen var et yndet tema for stiloppgaver. Jeg husker så godt at jeg valgte det til tentamen da jeg gikk i siste klasse på realgymnaset i 1944/45 (om enn den gang ble det stort sett bare med en overflatisk beskrivelse). Dette blodige oppgjøret fascinerte oss mens en langt større krig da raste i verden og med tyngdepunkt i Europa – der Sovjetunionens røde armé tok de tyngste tak og avgjorde utfallet.

Den kjente amerikanske dikteren Walt Whitman, som sjøl var med i sanitærkopset under borgerkrigen, skreiv: “Jeg er sikker på at De forente stater gjennom denne krigen og dens følger – og bare gjennom den og disse – nå settes i stand til å begynne sin egen historie, og ikke lenger opprevet og delt til inn i livsnerven, men som en moralsk og politiske enhet i mangfold, slik som naturen i sine store skaperverk viser det, og enda langt større enn kun naturens verker.” Etter hvert skulle det vise seg hva dette “skaperverket” kom til å inneholde av ikke bare positive, men også negative elementer i megaklassen! Men borgerkrigen i seg sjøl hadde som hovedelement en frigjøringsrevolusjon.

Bakgrunn og forløp

Det var i morgengryet den 12. april 1861 at de konfødererte sydstatsstyrker innledet borgerkrigen. Det var en ublodig begynnelse til den blodigste krig i amerikansk historie. Fire år seinere skulle mer enn 600 000 soldater ha falt. Sydstatene var nærmest en ruinhaug, men USAs enhet var reddet og fire millioner mennesker var frigjort fra slaveriet. Så kort om bakgrunnen.

Omkring midten av det 19. hundreåret var USA spaltet i to fiendtlige leire: Det industrialiserte nord basert på kapitalens utbytting av personlige frie lønnsarbeidere, og det agrare syd der den herskende klassen av plantasjeeiere baserte sin makt og utbytting på fire millioner svarte slaver. I det langt mer kapitalistisk utviklede nord avviste man slaveriet, i det halvføydale (om vi kan bruke den betekninga) syd var man innstilt på for enhver pris å beholde slaveriet i den profitable tobakks- og bomullsøkonomien.

Kort etter at republikaneren Abraham Lincoln var valgt til USAs president i 1860 økte spenninga mellom de to områder. Hos slaveeierne føltes Lincoln som en radikal trussel mot deres samfunnssystem. Og dette utløste separatist/spalter-bevegelsen. Anført av South-Carolina forlot elleve sydstater i juni 1861 unionen. De stiftet Amerikas konfødererte stater og valgte Jefferson Davis til sin president. Ser vi nøkternt på det hadde sydstatene ingen mulighet til å vinne. Befolkninga her var knapt seks millioner mot nordstatenes 22 millioner. Men likevel, til å begynne med gikk sydstatene fra seier til seier i de to første krigsåra, ledet av de dyktige generaler Robert E. Lee og Stonewall Jackson. Men dette var en forbigående framgang. Jo lengre krigen varte, desto sterkere gjorde den tallmessige industrielle overvekta i nord seg gjeldende.

Når det gjelder Lincoln, som i ettertidas amerikanske og europiske historie står i en gloriøs glans og nimbus, skal vi merke oss at han til å begynne med slett ikke var noen ihuga forkjemper for slavefrigjøring. Hadde han kunnet redde unionen uten det drastiske, ja, revolusjonære tiltaket å oppheve slavehandel og slavearbeid innafor unionen, ville han ikke ha nølt, som han sjøl erklærte. Det er interessant å se hvilken differensiert vurdering Marx gir av Lincoln – ja, jeg kunne være fristet til å snakke om ambivalent holdning. I artikkelen “Om begivenhetene i Nord-Amerika” hilser han Lincolns proklamasjon om negerslavenes frigjøring. Og at dette dokumentet betydde et “brudd med den gamle amerikanske forfatninga”. Det markerte en ny etappe i krigen – over til den revolusjonære krig. Samtidig som Marx framhever Lincoln som et menneske som kommer fra folket, som en plebeier, hvis handlinger er fri for fraser og jåleri, konstaterer han den borgerlige begrensninga i enkelte av Lincolns dekreter og kritiserer ham for vaklende og ubesluttsom holdning. Men kommer tross det fram til å konkludere: “Lincoln vil i De forente staters og menneskehetens historie innta umiddelbar plass etter Washington!” (MEW 15, 553.)

I Europa hadde sydstatene og deres slavehushold ikke bare sympati, men også aktiv støtte fra det konservativt reaksjonære England og det bonapartistiske keiserdiktaturet i Frankrike – særlig i 1862. Da disse maktene truet med intervensjon erklærte Lincoln i januar 1863 alle slaver som befant seg i de reine sydstatene for frie. Men altså bare de i syd! Slavene som levde i grensestatene fortsatte inntil videre å være sine hvite herrers eiendom. Lincoln ville ikke risikere at disse stater ble drevet i armene på sydstatene.

Men uansett: Erklæringa om slavefrigjøringa fikk så vel innad i USA som utad mot verden en enorm betydning. Det var nå ikke bare snakk om kamp for å gjenreise nasjonens enhet, men om det politiske, juridiske og moralske mål å frigjøre millioner mennesker fra slaveri. Dette var et prinsipp som for lengst var offiselt godtatt og praktisert i Europa. (En annen sak er hva kolonimaktene, med England og Frankrike i spissen, praktiserte i sine kolonier. De dreiv både med slaveri og slavehandel.) Det betydde at det ble umulig for Frankrikes og Englands regjeringer å stille seg på sydstatenes side. De ville ellers komme i et for sterkt motsetningsforhold til den offentlige mening i deres eget land.

Sommeren 1863 inntrer et vendepunkt i borgerkrigen, Sydstatene ble slått ved Gettysburg og Vicksburg. Slaget ved Gettysburg (Pensylvania), som begynte den 1. juli varte i to dager og endte med militær katastrofe for general Lee. Den 4. juli trekker han seg tilbake med sine slagne tropper til Virginia. Samme dag vant unionsarmeen en ytterligere seier ved at den inntok Vicksburg.

Opprørerne kommer nå på defensiven. Ledende generaler i nord som Ulysses Sam Grant og William T. Sherman går inn for den totale krigens strategi, dvs. at nå skal det ikke bare kjempes mot fiendens armé, men også mot sivilbefolkninga i syd. Krigen gjøres så forferdelig som mulig. Krigen blir virkelig politikkens fortsettelse ikke bare med andre, men med alle midler. Yankee-armeen legger store områder i syd øde, brenner ned for fote og undergraver motstanderens moral. I 1865 kapitulerer Konføderasjonen.Ved sida av hundretusener døde og sårede soldater falt utallige sivile som ofre.

Det politiske, sosiale og økonomiske resultat av borgerkrigen er fri utvikling for en kapitalisme basert på utbyttinga av personlig frie lønnsarbeidere. Landets enhet med et stort indre marked var sikret. Og det skjer en voldsom økonomisk og befolkningsmessige ekspansjon. Med blant annet frigang for prinsippløse profittmakere og spekulanter – de såkalte copperheads. Grunnlaget var historisk lagt for den utvikling som har ført fram til den aggressive kapitalistiske supermakt og imperialistiske overkikador vi har opplevd – og opplever! – sia Den andre verdenskrigen sluttet.

Men samtidig førte borgerkrigen til en viktig etappe i den menneskelige frigjøringa. Og det er den viktigste sida ved denne revolusjonen Den svarte befolkninga i sør var frigjort fra sine lenker. I stedet for å være slave, ble negeren personlig en fri mann og kvinne. De fleste forvandlet seg fra slaver til lønnsarbeidere. Noen få fikk et lite jordbruk. Hvorvidt deres økonomiske levekår ble bedre kan imidlertid diskuteres. En form for utbytting ble avløst av en annen. Og undertrykkelse og rasediskriminering, særlig i syd, kom til å fortsette i generasjoner helt opp til vår tid.

La oss nå se litt på hvordan Karl Marx vurderte den amerikanske borgerkrigen.

Marx og Engels om den nordamerikanske borgerkrigen

Sammen med Friedrich Engels behandlet han de politiske, sosiale og økonomiske problemer som hadde sammenheng med borgerkrigen først og fremst i den liberale og relativt radikale avisa “New-York Daily Tribune”, som de var medarbeidere i, men også i andre organer. (Engels, som blant annet var ekspert på militærteoretiske spørsmål og krigføring, kom særlig til å vurdere de militære operasjonene under den nordamerikanske borgerkrigen.) Ut fra amerikanske kjelder og litteratur og personlige kontakter undersøker Marx grundig både årsakene til borgerkrigen og dens drivkrefter og karakter. Han påviser at borgerkrigen i USA var en nødvendig følge av kampen mellom de to antagonistiske kreftene: det industrielle nord med fabrikken som enhet og slavehusholdninga med plantasjen som enhet i sør. Denne kampen, framhever Marx, var den drivende krafta i USAs historie i et halvt århundre.

Det var en kamp mellom to sosiale systemer, mellom det kapitalistiske systemet basert på lønnsarbeid i Nordstatene og et slaverisystem i Sydstatene som hindret den kapitalistiske utvikling. Det amerikanske negerslaveriet på Sydstatenes plantasjer, med nært samband til det kapitalistiske verdensmarkedet (levering av råbomull til tekstilfabrikkene i Europa), med bibehold av førkapitalistiske utbyttingsmetoder, gjør Marx til gjenstand for vitenskapelig analyse. Samtidig viser han at finansborgerskapet og en del av industriborgerskapet i nord profiterer på bomullshandelen og andre produkter fra slavearbeidet, og følgelig var de interessert å beholde slaveriet. Mens altså på den andre sida ble slavearbeidet stadig mindre forenlig med den kapitalistiske utviklinga i nord. Det ble utslagsgivende og gjorde at slaverispørsmålet ble hovedsaken i borgerkrigen. Som Marx framhholdt og skriver:

“Hele bevegelsen berodde og beror, som man ser, på slavespørsmålet. Ikke i den betydning om slaven innafor de bestående slavestater skulle bli emansipert eller ikke, men om de 20 millioner frie i nord lenger skulle underordne seg, og tillate, et oligarki på 300 000 slaveholdere. Om veldige områder i republikken skulle være plantesteder for frie stater eller for slaveriet. Og om unionens nasjonale politikk skulle gjøre slaveriets væpnede propaganda for slaveriet over Mexico, Sentral- og Syd-Amerika til sitt valgspråk.” (MEW 15, 338.)

I et så sammensatt fenomen, med så mange aktører og interesser på banen – og de mange motsetninger – er det lett ikke å se skogen for bare trær. Derfor er Marx` klare fokusering på slaveriet som nøkkelproblemet så viktig for oss, når vi skal bedømme den nordamerikanske borgerkrigen riktig. Samtidig har både han og Engels et annet overordnet utgangspunkt: Den revolusjonære bevegelsens interesser i Europa og Amerika – med den proletariske revolusjonen som perspektiv. Og med dette utgangspunktet definerte de den amerikanske og europeiske arbeiderklassens holdning til den amerikanske borgerkrigen. Krigen mot negerslaveriet i USA så Marx og Engels som et viktig moment i arbeiderklassens og arbeiderbevgelsens framdrift, akkurat som de så den amerikanske uavhengighetskrigen i slutten av det 18. hundreåret som åpning for borgerskapets herredømme. Begge krigene var borgerlige revolusjoner. Den første hadde formen av en nasjonal uavhengighetskrig. Den andre – en menneskelig frigjøringskrig, som samtidig bidro til å forsterke den revolusjonære bevegelse i Europa og ble et forvarsel om framtidig arbeiderrevolusjon. Og bare seks år etter den amerikanske borgerkrigen sluttet, gjorde arbeiderklassen i Paris revolusjon og etablerte verdens første arbeiderstat – Kommunen.

Kampen mot negerslaveriet så Marx og Engels som en del av internasjonalismens, den internasjonale arbeidersolidaritetens, idé. Å avskaffe negerslaveriet var i samsvar med de arbeidende klassenes egne og innerste interesser. Flere ganger betonte de at så lenge negerslaveriet fortsatte i sydstatene hemmes den amerikanske arbeiderbevegelsens utvikling, ja, slaveriet bidro til å paralysere en sjølstendig arbeiderbevgelse i USA.

Helt fra begynnelsen av borgerkrigen tok Marx klart og utvetydig parti for Nordstatenes kamp og gikk inn for sydstatenes nederlag. Han understreket krigens progressive og revolusjonære karakter fra nordstatenes side, og at disse statenes mer progressive system ville seire. Samtidig unnlot han ikke å avsløre det nordamerikanske borgerskapets feige politikk som lenge nølte med å gå inn for å avskaffe slaveriet. I både “Kritikk av tingene i Amerika” og andre artikler kritiserte han skarpt regjeringa i nord for at den fryktet å gi krigen en konsekvent resolusjonær karakter. I et brev til Engels den 10. september 1862 bemerket han at det var “ikke annet å vente av en borgerlig republikk, der svindelen så lenge suverent har hedersplassen”. I artiklene, som alle er verd et studium (og som jeg her i en kort omtale – dessverre – bare kan streife), understreker Marx og Engels rollen til nordstatenes arbeiderklasse og farmerbefolkning som konsekvente motstandere av slaveriet. Og at “Ny-England og nord-vesten leverer armeens hovedmateriale”. Disse statene er “fast bestemt på å tvinge regjeringa til ei revolusjonær krigføring og å skrive på stjernebanneret ’oppheving av slaveriet’ som slagparole”. (Samme sted, 525.)

I brev til Engels av 7. august 1862 betoner Marx at den fattige hvite befolkninga i syd, som i bunn og grunn hatet slaveholderoligarkiet, framleis var befanget i rasefordommer. Bare ei mer besluttsom krigføring fra nord kunne få dem til å snu og gå inn for å bekjempe slaveriet. Mente de. Vi veit at lenge, lenge etter borgerkrigen kom rasefordommene til å sitte djupt også i deler av den hvite arbeiderbefolkninga – framfor alt i sør. Skjellsord som “nigger” og “boy” florerte.

Samtidig som Marx tilla nordstatenes seier stor betydning, viste han til den moderate og klassebegrensede karakteren som det amerikanske borgerskapets programerklæringer og politikk hadde. Dette gjenspeilte framfor alt handels- og finansborgerskapets interesser av å bevare rester av slaveriet. Som han skriver i artikkelen “Valgresultatene i Nord-Statene”: Nettopp byen New York, som “sete for det amerikanske pengemarkedet og full av hypotekkreditorer på de de sydlige plantasjene”, var “aktivt med i slavehandelen helt opp til den siste tida”. Og på terskelen til, og også under borgerkrigen, utgjorde de hovedstøttene for Det demokratiske parti, som tilstrebet et kompromiss med slaveholderne. (Samme sted, 565.) For å forstå begivenhetenes videre utvikling i USA er denne henvisninga hos Marx nyttig for oss. Den forklarer mye av hvorfor rasediskrimineringa og den nasjonale og sosiale undertrykkinga (tenk bare på indianernes stilling) kom til å bestå, sjøl om slaveriet ble avskaffet og nordstatene seiret.