DET SOSIALISTISKE SAMFUNNET – ET ALTERNATIV FOR FRIGJØRING OG ØKOLOGISK BÆREKRAFT

av Torstein Dahle. Artikkelen er fra 2012.

1. Utgangspunktet: En dobbel krise presser fram et rop etter et alternativ

Vi opplever nå noe som ingen har opplevd før. Vi opplever at den internasjonale kapitalismen er inne i en omfattende krise, som skyldes de indre motsetningene i kapitalismen som system. Det kan ligne på den dype krisen på 1930-tallet. Det nye er at en slik dyp systemkrise kommer samtidig med en enda mer grunnleggende krise: At menneskeheten på område etter område er i ferd med å tråkke over naturens grenser, og at vi begynner å merke konsekvensene av det på kroppen. Først og fremst rammes mennesker i andre deler av verden enn Norge, men også vi begynner å merke at noe er galt.

Krisetider presser fram opprør. Gamle maktstrukturer bryter sammen og feies vekk. Men hva er alternativet? «There is no alternative», er et av Margaret Thatchers mest berømte utsagn. Det er et usedvanlig tåpelig utsagn.

Det er viktig å erkjenne at utviklingen av menneskesamfunnet er en stadig pågående historisk prosess. I dag ler vi av hvor dumme de var, de som levde under føydalismen, og som trodde at fyrsten var innsatt av Gud og at han og hans etterkommere skulle herske til evig tid. De skjønte ikke at det er krefter som presser fram forandring i menneskesamfunnet. Kapitalismen sprengte seg fram og feide føydalsamfunnets rammer til side.

Men også makthaverne under kapitalismen er som makthavere i tidligere samfunn: De vil at vi alle skal se på det rådende samfunnssystemet som det endelige, som menneskene skal leve med til evig tid. Et slikt syn passer alle makthavere bra, for da beholder de jo makten. Et omfattende påvirkningsapparat banker det inn i oss at Margaret Thatchers utsagn var riktig: «There is no alternative»,

Dermed har vi den selsomme situasjonen at nesten all politisk debatt har ett trekk felles: Premissene for debatten er at det skal være kapitalisme til evig tid. Det er ikke snakk om at kapitalismen er en bestemt epoke i menneskehetens historie. Kapitalismen er det absolutte høydepunktet, sluttpunktet for menneskesamfunnets utvikling. Også våre etterkommere kommer til å le av oss og lure på hvordan det gikk an å være så dumme: Tenk at de kunne tro at det skulle være kapitalisme til evig tid!

Det er ingen tvil om at kapitalismen har ført til en enorm utvikling av menneskehetens produktive evner, og at den, spesielt i enkelte deler av verden, har betydd store materielle og sosiale framskritt. At kapitalismen har feid føydalismen til side har ført menneskeheten et langt skritt framover Men nå er sykdomstegnene stadig mer alvorlige. Kapitalismens sløsing med menneskelige og materielle ressurser til beste for et lite mindretall, mens et tisifret antall mennesker lever i sult og nød, må ta slutt.

2. Alternativet til kapitalismen: Det sosialistiske samfunnet

Det er selvsagt nonsens at den historiske utviklingsprosessen av menneskesamfunnet har nådd sitt endelige toppunkt med kapitalismen. Men hvordan skal det etterkapitalistiske samfunnet være? Hva er alternativet?

Før vi svarer på det, må vi se på hvilken utfordring dette alternativet skal kunne løse – og som kapitalismen er ute av stand til å løse fordi den med nødvendighet bare tilspisser denne utfordringen ytterligere: Utfordringen er å skape et samfunn som både kan sikre at alle mennesker får ivaretatt sine viktigste behov og kan leve et liv med tilfredsstillende materielle forhold, med mulighet og inspirasjon til allsidig utfoldelse og utvikling av sine evner, og samtidig sikre at samfunnet utnytter de tilgjengelige ressursene på en måte som er økologisk bærekraftig i tusener av år framover.

Med en klode er folketallet har passert 7 milliarder, og der det vil stige enda mer før det forhåpentligvis stabiliserer seg, sier det seg selv at dette betyr en tøff prioritering av hvordan Jordens begrensede ressursene kan brukes. Det er klart at den form for ekstremt sløsete ressursbruk som kapitalismen har ført til i de høyest utviklede kapitalistiske landene, ikke kan fortsette. For oss i Norge vil det bety at vi må endre forbruksmønsteret vårt vesentlig. Det vil bety enorme omstillinger for de rikeste og deres hemningsløse bruk av ressurser på sine egne formål. For folk flest vil det bety at flommen av ting (bare tenk på julehandelen!) vil måtte innskrenkes vesentlig. Til gjengjeld vil det for de fleste bety en markert forbedring når det gjelder innholdet i livet. Når det gjelder bolig, som er noe av det aller viktigste mht. det materielle livsgrunnlaget, vil det måtte bli en satsing på nøktern og miljøvennlig kvalitet som gjør en god og trygg bolig lett tilgjengelig også for unge mennesker. De som vil få livet sitt mest forbedret, vil være de fattige. En viktig effekt vil være at det som i dag skaper sosial isolasjon og taperstempel for mange fattige barn i Norge – at de ikke kan følge med i konkurransen om å ha de tingene og de klærne og de aktivitetene som anses for å være kule – vil måtte forsvinne i et samfunn som lar ressursbruken gjennomgå en så hard prioritering som vi vil måtte gjøre.

Det vil være nødvendig at livet i Norge leves på en måte som er bærekraftig også dersom hele Jordens befolkning skulle leve på samme måte (Det vil de sikkert ikke ønske å gjøre, for verdens folk har ulike tradisjoner og kulturer og vil ha ulike ønsker for sine liv. Men det avgjørende er at vi ikke kan ha «større fotavtrykk» enn andre når det gjelder den bruk av ressurser og muligheter som kloden tillater).

For flertallet i verden må det framtidige samfunnet bety vesentlig bedre materielle kår. I vår del av verden, der kjøpesentrene fungerer som templer for dyrkelse av vareguden og der vi oppfordres til å oppleve meningen med livet i form av det vi kan kjøpe, vil det for de fleste av oss bety at vi må kutte ut ganske store deler av vareflommen, rett og slett for at det skal bli rom for forbedring av de materielle kårene for det flertallet som trenger det.

Men siden kloden ikke tåler at menneskehetens ressursbruk vokser og vokser, vil det da bety at vår produktive innsats vil bestå i å holde samfunnet gående «på stedet hvil»? Nei, selvsagt vil vi til enhver tid prøve å oppnå at neste generasjon får det bedre enn vi selv har det. Problemet er bare at nå er dette ønske om forbedring presset inn i en ramme som innebærer en helt bestemt, pervertert form for økonomisk vekst, der flere ting og større overflod av varer er en helt sentral del.

Det viktige i framtidens samfunn vil være å at menneskene kan utvikle et rikere liv, i den forstand at folk får stadig bedre mulighet til å utfolde og videreutvikle sine evner over hele skalaen av menneskelig livsutfoldelse. Selv fikk jeg i fjor oppleve Caracas Ungdomssymfoniorkester, en del av El Sistema-bevegelsen der mer enn 300 000 barn og unge fra Venezuela er med. De fleste kommer fra fattige strøk, får gratis musikkundervisning og instrumenter, og får oppleve hva de kan klare å få til gjennom å utfolde seg musikalsk i et organisert og disiplinert fellesskap. De utvikler selvtillit, opplever at de har evner som de ikke var klar over, og at de ER noe og BETYR noe.

Poenget er ikke at alle skal bli symfonikere, men at vi alle har evner og potensial til å utvikle og utfolde oss mer allsidig som mennesker. De av oss som setter Marx høyt, har stort sett vært altfor lite opptatt av at Marx la stor vekt nettopp på dette. Han brukte uttrykket «der reiche Mensch», og med det tenkte han ikke på rikdom i vanlig forstand, men på det rikt utviklete mennesket, som utfolder sitt potensial og utvikler seg allsidig som menneske, både som arbeider, leder, intellektuell, og omsorgsfullt medmenneske.

Marx pekte på at det økonomiske systemet ikke bare produserer varer, det produserer også mennesker i den forstand at menneskene preges av det de opplever som deltakere i dette systemet. Under kapitalismen skapes mennesket i Kapitalens bilde. Den produserende arbeider får ikke bestemme over sin egen verdiskaping men avspises med en lønn for å kunne overleve og gjenskape seg selv som arbeider og eventuelt videreutvikle de produktive evnene som kapitalisten trenger. Den intellektuelle utfoldelse er det andre som skal stå for, og det å utvikle seg som leder av en bedrift er det atter andre som skal gjøre. Kulturell utfoldelse er en forbeholdt for dem som har det som sin spesialitet. Det store flertallet er plassert i rollen som arbeider og som forbruker, og slik utvikler de en avgrenset og ensporet livsutfoldelse.

Opp mot dette stilte Marx det samfunnet der arbeiderklassen har tatt makten, for å utvikle en produksjon innrettet på menneskenes behov og ikke på kapitalens vekst, og for å utvikle et samfunn der meningen med livet ikke er størst mulig individuell rikdom, men å utfolde og utvikle sine evner til størst mulig glede for andre, for det fellesskapet man lever sammen med. Måten produksjonssystemet og det økonomiske systemet er organisert på, avgjør ikke bare selve produksjonens innretning og bruken av de materielle ressursene. Det skaper også mennesker som utvikler sin evne til å tenke på andre, ha glede ved å bety mye for andre. I et slikt samfunn vil det være viktig å rive ned skillene mellom produksjonsinnsats og intellektuell og kulturell innsats, slik at alle får utvikle sitt potensial på ulike områder av menneskelivet.

Michael A. Lebowitz gir en glimrende framstilling av dette i sin bok «The Socialist Alternative», der avsnittet «The Production of People» nå utgis i norsk oversettelse av tidsskriftet «Rødt!».

Det sosialistiske samfunnet skal være et samfunn preget av alle menneskers menneskelige vekst. Slik kan vi alle arbeide for at våre etterkommere skal få et enda bedre liv enn vi selv har opplevd, men uten at det skal innebære en økonomisk vekst i betydningen en enda større flom av varer og at en enda større del av menneskenes liv blir gjenstand for kjøp og salg. Slik utvikles et samfunn med økologisk bærekraftig vekst.

3. Hvordan skal det sosialistiske samfunnet organiseres og styres?

Lærebøker i den videregående skolen og på universitets- og høgskolenivå presenterer emnet «økonomiske systemer» som et valg mellom ytterpunktene «fri markedsøkonomi» eller «sentralstyrt, statsdirigert planøkonomi», eller noe som kalles «blandingsøkonomi». Det siste er en markedsbasert økonomi men med visse statlige fastsatte rammer og reguleringer, og visse samfunnsmessige oppgaver ivaretatt av offentlig sektor. De fleste forstår da at det fornuftige alternativet er blandingsøkonomi. Alle skjønner at det som i hvert fall ikke er ønskelig, er den sentralstyrte, statsdirigerte planøkonomien, der Nord-Korea nevnes som typisk eksempel.

Denne grove fortegningen av hva som er et alternativt, sosialistisk samfunn er en av grunnene til at mange ikke ser på sosialisme som noe aktuelt alternativ. Det tilhører liksom fortiden og har vist seg å ikke holde mål i praksis.

Men bildet er falskt. Fundamentet for et sosialistisk alternativ anno 2012 er tvert imot dette: Når klodens begrensede ressurser skal utnyttes til å ivareta alle menneskers behov på en tilfredsstillende måte, sier det seg selv at de som kjenner disse behovene, nemlig menneskene selv, nødvendigvis må bestemme hvilke prioriteringer som skal gjøres, og hvordan samfunnet skal drives. Demokrati i en aktiv og reell forstand som vi hittil ikke har sett maken til, er en nødvendighet for den økonomiske funksjonsevnen til et slikt framtidig samfunn.

Det kan ikke understrekes sterkt nok at et aktivt og virkelig reelt demokrati er avgjørende

nødvendig – ikke fordi det er sympatisk og virker attraktivt, men fordi det er en nødvendig forutsetning for at det etterkapitalistiske samfunnet skal få en velfungerende økonomi.

Dette står i skarp motsetning til kapitalismen, der både samfunnsøkonomisk teori og politisk-økonomisk praksis knytter folkevalgte organers inngripen til «imperfeksjoner» i systemet, og der konkurransemarkeder bør få råde mest mulig uforstyrret. I de mest velfungerende kapitalistiske samfunnene trekkes derfor stadig flere av de viktige økonomiske beslutningene ut av de folkevalgte organene, fordi det å gripe inn i disse beslutningene anses som skadelig for en velfungerende kapitalisme. EØS-avtalen er et framtredende eksempel, både måten den ble vedtatt på og hvordan den senere er brukt til systematisk umyndiggjøring først og fremst av Stortinget men også av kommunestyrer og fylkesting. Den økende umyndiggjøringen av regjeringer og nasjonalforsamlinger i EU-land med trøblete statsfinanser er et annet eksempel. I skarp motsetning til dette er folk flest sin aktive deltakelse i den økonomiske styringen en nødvendig forutsetning for at en sosialistisk økonomi skal kunne fungere godt. Mangel på slik deltakelse er den mest alvorlige trusselen mot dette alternative samfunnet.

Når den sosialistiske økonomiens funksjonsevne er avhengig av at folk flest deltar mye mer aktivt og reelt i styringen av samfunnet enn det vi har sett i noe samfunn hittil, så krever det selvsagt at et folkevalgt Storting får den reelle avgjørelsesmyndigheten i de viktige økonomisk-politiske spørsmålene som gjelder landet som helhet. Men det kreves svært mye mer.

Det kreves at staten som maktapparat og som administrativt apparat står til tjeneste for den aktive folkelige styringen av økonomi, produksjon og alle andre sider av samfunnet. Det kreves at det er arbeiderklassen – flertallet av folket – som kontrollerer staten.

Da må staten endre klassekarakter. Over hele Europa, i USA, over hele verden har statene stilt opp med enorm finansiell støtte til bankene og finansmarkedene. Slik er den norske staten også. Handlekraften var stor da DNB-sjef Rune Bjerke slo alarm i september/oktober 2008 og fortalte at DNB holdt på å gå tom for penger. DNB er helt dominerende i det norske finansvesenet, og hvis den gikk tom for penger, ville det få store konsekvenser. Følgelig stilte staten 12. oktober 2008 på kort varsel opp med en pakke på 350 milliarder kroner. Riktignok var ikke de 350 milliardene en gave, men de betydde at bankene fikk en finansiering som innebar en del milliarder i besparelse. Den samme regjeringen hadde lovet å få de fattige i Norge ut av fattigdommen. Den hadde nesten ikke gjort noe, til de fattiges fortvilelse og harme. Men 12. oktober 2008 ble det vist stor handlekraft, for nå gjaldt det noe virkelig viktig. Den norske staten har en klassekarakter.

Den 21. desember 2011 rykket Jens Stoltenberg ut med en melding om at den norske staten hadde gitt det internasjonale pengefondet IMF tilsagn om 55 milliarder kroner i lån på gunstige vilkår, for å styrke IMFs handlekraft i en kritisk tid. 1. februar i år meldte Stoltenberg at det var vilje til å følge opp med ytterligere en god del milliarder. Den norske staten viste på nytt sin klassekarakter.

Det er ikke nok at arbeiderklassen og flertallet i folket må kontrollere staten. For at makt og styring over den norske økonomien faktisk skal ligge hos folket, er det nødvendig at alle finansinstitusjonene og alle de store bedriftene er statseid og styres i samsvar med fellesskapets interesser. Etter hvert vil det nok være ønskelig og nødvendig at alle bedrifter som ikke bare er en organisert form for salg av eiernes arbeidskraft (slik for eksempel mange små håndverksbedrifter eller tjenestebedrifter er, og slik også mange virksomheter innenfor primærnæringene er), blir statseid. Det betyr avvikling av alle former for viktig privat eierskap eller gruppeeierskap over produksjonsmidlene i samfunnet. Men i første omgang må det gjelde for alle finansinstitusjoner og for de største bedriftene.

Jeg understreket tidligere at et demokrati i en aktiv og reell forstand som vi hittil ikke har sett maken til, er en nødvendighet for den økonomiske funksjonsevnen til et slikt framtidig samfunn.

Da må det mer til enn dette.

4. Planøkonomi i desentralisert versjon

Den vanlige framstillingen av planøkonomi er at det er en sentraldirigert statsstyrt økonomi. Det rimer ikke i det hele tatt med det jeg har skrevet hittil.

Den gjengse oppfatningen er helt gal. Som jeg understreket tidligere: Når klodens begrensede ressurser skal utnyttes til å ivareta alle menneskers behov på en tilfredsstillende måte, sier det seg selv at de som kjenner disse behovene, nemlig menneskene selv, nødvendigvis må bestemme hvilke prioriteringer som skal gjøres, og hvordan samfunnet skal drives.

Da er det selvsagt nødvendig å ha kontroll på helheten i den norske økonomien, og derfor må den sosialistiske økonomien være en planøkonomi. Den skal være styrt av bevisste, gjennomdiskuterte planer både for nasjonen som helhet og for regionale og lokale enheter. Disse planene må være resultatet av prosesser der alle trekkes med og det gjøres lett å være aktive deltakere, og det er også avgjørende at samfunnet organiseres på en slik måte at folk spiller en svært aktiv rolle i å kontrollere oppfølgingen og bidra til de justeringene som normalt vil være nødvendige under marsjen.

Den nasjonale planen må være en rammeplan, som i stor grad fylles med innhold gjennom de lokale planene, men som ivaretar behovet for styring og kontroll over helheten. Arbeidet med den nasjonale planen vil stille særlige krav til prosessen for at det skal bli reell folkelig styring. Det holder ikke å overlate det til et folkevalgt Storting.

Diskusjonsopplegg, innringingsprogrammer, møter rundt arbeidsplass og bolig, nettdiskusjoner, konferanser av folk som med ulik bakgrunn har interesser knyttet samme emneområde – kort sagt: Et allsidig sett av metoder må tas i bruk for å gi folk best mulig grunnlag for selvstendige standpunkter i en omfattende beslutningsprosess. På grunnlag av det materialet som framkommer i en slik prosess, fattes det endelige vedtaket av et representativt, folkevalgt Storting.

Det er viktig å avmystifisere begrepet «planøkonomi». I vår tid kalles slike planer for budsjetter. Dagens norske økonomi er gjennomsyret av planer. I alle kapitalistiske land praktiseres planøkonomi på ulike nivåer i samfunnet.

Det er likevel store forskjeller på budsjettering under kapitalismen og under sosialismen. De største forskjellene ligger i at budsjettene under sosialismen må bli til gjennom aktiv, demokratisk deltakelse, og at budsjettene ikke må være profittstyrt. De må være styrt av ønsket om å bruke ressursene best mulig til å ivareta befolkningens prioriterte behov. Derfor kan det sosialistiske samfunnet ikke ukritisk overta hele budsjetterings- og styringsopplegget fra kapitalismen.

Med dagens teknologi er det ikke noe problem å få til at alle lokale og regionale planer registreres i en sentral nasjonalregnskapsenhet straks de er fastsatt. Alle budsjettene summeres sammen, og den samlede effekten sammenlignes med nasjonalbudsjettutkastet. Så går man en eller flere runder der lokalbudsjetter og nasjonalbudsjett samkjøres, med justeringer både på lokalt og nasjonalt nivå – basert på diskusjoner der folk flest deltar.

På tilsvarende måte kan den sentrale regnskapsenheten registrere løpende alle økonomiske handlinger som skjer lokalt (slik bankene gjør i dag for sine forskjellige kontorers meget omfattende transaksjonsmengde). Straks det går mot avvik av betydning i forhold til plan, slås det alarm, og signaler om nødvendig justering sendes ned til de aktuelle beslutningsnivåene.

Det er viktig at det lokale nivået kan spille en svært aktiv rolle både i planleggingen, i iverksettelsen, i oppfølgingen og i kursjusteringene underveis.

Det er viktig med reell debatt. En ren registrering av hva folk mener om ulike alternativer, holder ikke. Hvis jeg mener at ett bestemt alternativ er best, mens en annen mener noe helt annet, er det viktig for meg å vite hva den andre bygger et slikt standpunkt på. Vedkommende kan jo ha viktige argumenter. Jeg vil også gjerne få framføre mine argumenter. Den reelle meningsbrytningen og informasjonsutvekslingen er svært viktig, og det må legges vekt på at poenget ikke skal være å vinne debatten eller avstemningen. Jeg må lytte og lære slik at mitt standpunkt kan bli forbedret. Hensikten er ikke at alle skal bli enige, men alle må ha krav på å bli hørt. En reell debatt gjør at de ulike alternativene blir bedre. Vi blir «uenige på et høyere nivå».

En slik omfattende folkelig deltakelse i planlegging og styring, står i skarp kontrast til forestillingen om at det er viktig at de klokeste og mest kunnskapsrike må styre. Uansett hvor strålende og innsiktsfulle mennesker som måtte havne i en slik posisjon, så tilsier all erfaring at makt korrumperer. Den aktive kontrollen og styringen nedenfra er i virkeligheten helt avgjørende. Den hindrer at de som er i ledelsen begynner å mele sin egen kake. Og den utvikler innsikt og kompetanse hos folk flest, noe som er helt nødvendig for at menneskeheten skal få varig styring over produksjon og ressursbruk på denne kloden.

Å ha reell styring på noe som er fjernt og uoversiktlig, er vanskelig. Å ha reell styring på det som er nært og håndgripelig, er mye lettere. Derfor må så mye som mulig av de økonomiske beslutningene legges så langt ned i samfunnet som mulig. Og selve produksjonen av varer og tjenester bør i stor grad skje desentralisert, nettopp for å legge til rette for lokal styring. Den teknologiske utviklingen må rettes inn mot å muliggjøre dette. Utvikling av tredimensjonal kopiering er svært interessant i så måte, fordi en rekke av de tingene vi har behov for, da kan produseres av lokale kopieringsmaskiner. Det styrker ytterligere muligheten for best mulig lokal oversikt og kontroll over produksjonen.

Dette krever også utvikling av lokale maktorganer: Beslutningsenheter som er organisert rundt arbeidsplass, bosted, bydel og kommune.

En annen side av samme sak er at vi må stoppe veksten i det som så pent kalles «internasjonal arbeidsdeling», men der ord som «imperialisme» og «utbytting» treffer bedre. Kroneksemplet på en vanvittig utvikling er at norsk fisk sendes til Kina for bearbeiding av grovt underbetalt arbeidskraft der, og at det bearbeidede produktet transporteres tilbake til Norge for å bli spist her. Slike forhold er selvsagt helt uakseptable, både fordi de oftest bygger på grov utbytting av folk, og ikke minst fordi de medfører et transportarbeid som er miljømessig unødvendig og uakseptabelt.

I tillegg kommer at folk blir mer og mer fremmedgjort og umyndiggjort når de blir bittesmå tannhjul i et enormt internasjonalt maskineri. Selvsagt skal vi ikke dyrke bananer i Norge, og vi skal eksportere fisk som vi av naturlige grunner har stor tilgang til – før den eventuelt skades av miljøfiendtlig aktivitet. Vi skal være involvert i verdenshandel til gjensidig fordel. Men først og fremst må folk rundt omkring i verden utvikle en allsidig produksjon i sitt eget samfunn – en produksjon som det er lett å ha kontroll over og som er tilpasset lokale behov og tradisjoner.

Internasjonalt er det viktig å få styring med bruk av ressurser og utslippsmuligheter. Jeg er skeptisk til tanken om en verdensregjering, først og fremst fordi jeg tror at det i praksis vil være umulig å få til folkelig styring og kontroll med en slik regjering. I en fjernere framtid kan menneskenes utvikling kanskje ha kommet så lang at det lar seg gjøre. Men i de nærmeste tiårene tror jeg at det realistiske er å ivareta hensynet til hele klodens helhet gjennom forpliktende avtaler mellom stater som fortrinnsvis er under demokratisk, folkelig kontroll.

5. Arbeiderstyrte bedrifter – Nødvendig men ikke tilstrekkelig

Min erfaring etter å ha bistått fagforeninger og grupper og enkeltpersoner gjennom mange år, er at de som utfører jobbene i bedriftene, svært ofte har overlegen innsikt i bedriftens problemer og muligheter. Jeg har fått stor tiltro til at de som jobber på de ulike arbeidsplassene, er vel i stand til å ta ledelsen selv. Ja, mer enn det: Det vil ofte føre til bedre og mer innsiktsfulle beslutninger, og det vil føre til beslutninger som er bedre i samsvar med de behovene som de produktive miljøene og lokalsamfunnene har.

Det finnes omfattende erfaringer med arbeiderstyrte bedrifter i kapitalistiske land. Svært ofte er erfaringene gode, i den forstand at det gir et bedre og mer motiverende arbeidsmiljø, høy produktivitet og større engasjement i produktutvikling og innovasjon. Men ofte forsvinner arbeiderstyringen etter noen år. Problemet er nemlig at uansett hvem som styrer bedriftene, så er deres beslutninger i et kapitalistisk samfunn underlagt kapitalismens økonomiske drivkrefter. I konkurransen med andre bedrifter er også de arbeiderstyrte bedriftene nødt til å akkumulere kapital, fusjonere og fisjonere for å styrke sin konkurransesituasjon teknologisk, finansielt og markedsmessig.

De ansattes forutsetninger for å kunne lede en bedrift vil nødvendigvis variere sterkt avhengig av de samfunnsmessige forholdene på stedet. I land der det fortsatt er nærmest føydale forhold, vil forutsetningene selvsagt være mye dårligere enn i land med høyt utviklet kapitalistisk økonomi og en godt utdannet arbeiderklasse.

Det sier seg selv at arbeiderstyring av bedriftene er et sentralt element i et sosialistisk samfunn. Det dreier seg både om hvor makten skal ligge, og det dreier seg ikke minst om at folk skal få de utfordringene, den læringen og de utviklingsmulighetene som ligger i å delta i styringen og selv lede.

I sin bok «The Socialist Alternative» gir Michael A. Lebowitz en interessant framstilling av erfaringene fra Jugoslavia under Titos ledelse. Tito kritiserte skarp Sovjetunionen som hadde statseide bedrifter men ikke arbeiderstyring av bedriftene. Uten arbeiderstyrte bedrifter vil det bli statskapitalisme, mente han, og i 1950 ble det innført en lov om arbeiderstyrte bedrifter. Men disse statseide, arbeiderstyrte bedriftene opererte i markeder der de var utsatt for konkurranse, og at det var lagt opp til at arbeiderne skulle ha en egeninteresse i at bedriftene gikk økonomisk godt. Målet var å maksimere inntekt pr. ansatt i bedriften. Ansatte på alle nivåer hadde en felles interesse i at bedriften skulle tjene penger. Dermed var det grunnlag for solidaritet mellom alle som jobbet i bedriften, men det var ikke noe grunnlag for solidaritet med arbeidere i andre, konkurrerende bedrifter, eller med samfunnet som helhet. Che Guevara påpekte i 1959 at opplegget betydde kamp mellom bedriftene om pris og kvalitet, og han mente at det var en reell fare for at dette kunne «introdusere faktorer som ville forvrenge det som den sosialistiske ånd forutsetningsvis skulle være».

Siden dette var statseide og arbeiderstyrte bedrifter, var staten tilbakeholden med å trekke inn skatt, for bedriftene trengte pengene til egne investeringer. Investeringene økte deres inntjeningsevne, men bedriftene tok nødig inn nye arbeidere, for da ble det flere å dele det økonomiske resultatet på. Det utviklet seg voksende forskjeller mellom dem som var innenfor og utenfor, mellom dem som jobbet i lønnsomme og mindre lønnsomme bedrifter, mellom by og land, og mellom de enkelte republikkene i den jugoslaviske føderasjonen. Økonomien utviklet seg klart i retning av markedsøkonomi. I de enkelte bedriftene ble kunnskap om teknologi, marked og økonomi viktig, og det var viktig for alle i bedriften at de dyktigste ledet. Mens arbeiderstyre skulle utvikle mindre skille i bedriftene, gikk det i motsatt retning.

Lebowitz oppsummerer at selv om strukturen ser fin ut på overflaten, kan det fungere annerledes i virkeligheten. Han konkluderer med at den individuelle egeninteressen fungerer som en infeksjon i det sosialistiske samfunnet, og at det tvert imot er avgjørende viktig å hele tiden framholde at ledestjernen skal være hva som tjener andre, hva som tjener fellesskapet.

6. Markedets rolle

Jeg deler fullt ut de synspunktene som Lebowitz gir uttrykk for i sin oppsummering av erfaringene fra Jugoslavia. De innebærer i virkeligheten en knusende dom over markedet som fenomen i et sosialistisk samfunn.

Ofte argumenteres det for markedet med å hevde at det fungerer som en automatisk regulerende mekanisme, der prisene formidler informasjon mellom tilbydere og etterspørrere – en informasjon som påvirker tilbydernes tilpasning og stimulerer til større produksjon av det som er mest etterspurt og mindre av det som er lite etterspurt.

I teorien kan dette høres flott ut, men for det første vet vi at det i praksis ikke fungerer så vakkert. Det er maktforhold ute og går, det er påvirkning av kjøpere gjennom reklame og på mange andre måter, det er ulik tilgang på informasjon slik at kjøperen kan risikere å bli lurt pga manglende oversikt – for å nevne noen faktorer. Et helt sentralt poeng er selvsagt at den som ikke har penger nok til å gjøre sitt behov gjeldende i form av etterspørsel, faller helt utenfor. Og at en som har mye penger, kan styre samfunnets ressursbruk slik at mer retter seg mot hans behov og mindre retter seg mot de andres behov.

Det er en god del eksempler på at for viktige varer og tjenester som har vært utenfor markedet, fungerte det svært dårlig da marked ble innført. Boligmarkedet er ett eksempel. Kraftmarkedet er et annet. Pensjonsmarkedet er et tredje eksempel. Disse markedene er ikke noen ubetydelige eksempler, de er tvert imot svære samfunnsmessige områder av meget stor betydning for mange mennesker. Selv under kapitalismen fungerte de bedre uten marked enn med marked.

Også på en rekke andre felter har vi omfattende erfaringer med at marked fungerer riktig dårlig. Prisene fyker opp og ned uten rasjonell grunn, bl.a. på grunn av spekulasjon, prissettingen lokker og presser folk til å foreta valg de ikke er tjent med, det er de kortsiktige hensyn som får styre, produsenter skades eller ødelegges av relativt kortvarige prisfluktuasjoner.

Samtidig er det omfattende erfaringer med at områder utenfor marked fungerer utmerket, fordi de fleste som jobber der har faglig stolthet, er opptatt av å være til nytte for andre, og gjerne vil gjøre sitt beste fordi de mener at det de arbeider med er viktig.

Men det er andre argumenter som er enda viktigere. Jeg vil spesielt peke på tre punkter:

• Markedets funksjonsevne er basert på at den enkelte person og den enkelte bedrift tenker på seg selv – og bare det. Samarbeid og felles opptreden ut fra en felles forståelse er en «imperfeksjon» som undergraver markedets funksjonsdyktighet.
• Det er av sentral betydning for markedets funksjonsevne at bedriftene konkurrerer mot hverandre.
• Markedets funksjonsevne er uløselig knyttet til at bedriftene driver profittmaksimering (eller i alle fall er opptatt av å øke det økonomiske resultatet). Hvis de ikke oppfatter økte priser som et insitament til å tjene mer ved å øke tilbudet, fungerer ikke markedet som regulator.

Disse egenskapene, som er helt sentrale for at markedet skal fungere etter oppskriften, er alle av katastrofal karakter for et sosialistisk samfunn, fordi de undergraver og står i skarp motsetning til grunnleggende kvaliteter som et sosialistisk samfunn må tilstrebe, og som er nødvendige dersom sosialismen skal utvikle seg og ikke degenerere til kapitalisme.

Etter mitt syn er markedet en gift for sosialismen.

Men det er selvsagt ikke gjort over natten å fjerne markedet. Å straks velte opp-ned på alle sider ved det kapitalistiske samfunnet, vil bare føre til kaos. En del sentrale områder som f.eks. boligsektoren må straks trekkes ut av markedet. I andre, ganske store deler av økonomien må marked sannsynligvis eksistere en god stund, fordi aktørene i disse sektorene vil ha problemer med å fungere uten det markedet de er vant til. Men slik jeg ser det, er det en svært viktig oppgave å bruke staten til å innsnevre markedenes funksjonsområder etter hvert som man finner det forsvarlig å gjøre det.

7. Hvordan kommer vi dit?

Det sosialistiske samfunnet som skal avløse kapitalismen, kommer ikke fiks ferdig. Et helt avgjørende punkt er at arbeiderklassen, folk flest, selv må kreve å få makten over samfunnet, og at de må ta den. Viljen til aktiv styring, aktiv kontroll, ikke finne seg i å bli diktert ovenfra – dette er både en forutsetning for den faktiske, reelle maktovertakelsen, og det er en forutsetning for at det nye samfunnet skal kunne lykkes i å utvikle seg videre og ikke degenerere tilbake til kapitalisme. Sosialismen kan ikke stemmes fram av et passivt folkeflertall, som stemmer på et parti som så skal gi dem sosialismen ovenfra.

Sosialismen må innføres nedenfra, og den reelle kontrollen og styringen må komme nedenfra. Selvsagt vil det gi seg utslag i valg, ved at flertallets stemmegivning uttrykker kravet om et sosialistisk samfunn. Men det alene er på ingen måte nok. Samfunnet må baseres på at folk deltar aktivt i den løpende samfunnsstyringen. Sosialismen krever at folk bryr seg, ut fra solidaritet og omtanke for sine medmennesker og for lokalsamfunnets, nasjonens og hele jordens fellesskap.

Kvinnene og kvinnenes kamp for frigjøring vil helt åpenbart være en avgjørende kraft i kampen for sosialismen. I de fleste samfunn er kvinner mindre knyttet opp mot det gamle maktapparatet og har enda mindre interesse av det gamle utbyttingssystemet enn mennene.

En særlig viktig kraft er også den delen av arbeiderklassen som har innvandrerbakgrunn. De er sterkt overrepresentert i de mest slitsomme og dårligst betalte jobbene, og de har større grunn til opprør enn de aller fleste andre har. Ikke minst er det et enormt, ennå ikke utløst potensial hos kvinner med innvandrerbakgrunn (The Guardian spanderte fem helsider på hvordan muslimske kvinner med innvandrerbakgrunn spilte en helt avgjørende rolle ved valget i Bradford i England 26. mars, da George Galloway sensasjonelt feide inn i parlamentet).

Jeg anser det som helt urealistisk at sosialismen skal kunne innføres i Norge alene. Slik Norge er i dag, er Norge for de fleste av oss et av de beste samfunnene i verden. I en slik situasjon vil folk flest selvsagt ikke stille seg i spissen for omfattende samfunnsomveltning. Voldsom satsing på olje og gass preger den norske økonomien stadig sterkere, og den styrker de mektigste kapitalkreftene og knytter staten tettere til dem. Fallhøyden i det norske samfunnet er selvsagt tilsvarende stor dersom en kriseutvikling fører til at viktige kvaliteter rives i filler. Gjennom EØS-avtalen er vi tett koplet til de kreftene som hersker i EU, og som nå angriper tilkjempede rettigheter og sosiale sikkerhetsnett med stor kraft der. EØS-avtalen er en effektiv døråpner for akkurat de samme kreftene, og det ville være viktig å komme oss ut av EØS. Vi er på ingen måte vernet mot å bli rammet av kriseutviklingen i Europa.

Slik verden er i dag, er opprørskraften mye sterkere mange andre steder enn her i Norge. Det styrker utsiktene for et sosialistisk Norge når folk i andre land kjemper mot stormaktsherredømme, når de gjør opprør i eget land, når de forsvarer seg mot kapitalens angrep. Alt som svekker kapitalens posisjon rundt omkring i verden, bidrar til å styrke kampen for sosialismen også her i Norge. Om f.eks. dollaren mister sin posisjon som verdensvaluta, vil verdens mektigste pådriver for kapitalens interesser miste mye kraft. Når arbeidsfolk i Kina protesterer mot grov underbetaling og umenneskelige arbeidsforhold, er det bra for verdens folk og det fortjener støtte. Aktiv internasjonal solidaritet er etter min mening en svært viktig del av vår kamp for et sosialistisk samfunn også her i Norge.

Det er viktig å se kampen for sosialismen i et historisk perspektiv. Det tilsier at vi bør kople oss tettere opp mot den kampen folk har ført før oss. Kampen for sosialismen er ikke noe fremmed i norsk historie. Tvert imot har vi mer å bygge på enn arbeiderklassen i de aller fleste andre land. Kvaliteter med klart sosialistisk preg ble kjempet gjennom i Norge, men er senere blitt angrepet nettopp fordi de sto i konflikt med kapitalens interesser. Jeg tenker bl.a. på at boligsektoren ble trukket ut av markedet, med Statens Husbank som et aktivt redskap. Jeg tenker på den planøkonomisk oppbygde vannkraftproduksjonen i Norge. Og jeg tenker på gratis sykehus, der pengepungen ikke spilte noen rolle, og at prinsippet tvert imot var «til enhver etter behov», nemlig når man ble syk. Slike resultater er senere blitt angrepet og til dels ødelagt av kapitalismens utvikling som gir stadig mindre armslag for slikt.

Da jeg var barn, var jeg fascinert av et lite timeglass, som min elskelige tante hadde. Når man snudde timeglasset på hodet, rant en tynn stråle av fin sand ned fra den øverste til den nederste delen av timeglasset. Den tynne sandstrålen lagde en liten sandhaug som ble så spiss at den ramlet sammen. Men sandstrålen fortsatte å renne, og sandhaugen bygde seg opp igjen høyere og bredere inntil den ramlet sammen enda en gang. Slik fortsatte det. Stadig falt sandhaugen sammen, men tendensen var likevel at den bygde seg opp og bygde seg opp. Hos min tante var timeglasset festet på en vektstang som kunne dreie rundt en akse. Idet den siste sanden rant ned, var vektforholdene blitt så forandret at vektstangen svingte rundt aksen og slo på en klokke. Da hadde det gått litt mer enn fem minutter – akkurat passe koketid for et egg. Utrolig fascinerende for en liten gutt!

For meg har dette blitt et bilde på kampen for sosialismen. De første forsøkene var altfor mangelfulle og har falt sammen. Men så bygger kampen seg opp på nytt, og de grunnleggende forutsetningene for å lykkes, blir stadig bedre. Etter en viss tid blir kreftene for forandring så sterke at de ikke lar seg stoppe, og de får det avgjørende overtaket.

Alternativet finnes. Nå haster det å komme dit. Stadig flere forstår at det er viktig. Alliansene kan bli oppsiktsvekkende brede, nettopp fordi mye står på spill. Vår felles innsats avgjør om vi når fram tidsnok. Som Rudolf Nilsen sa det: Kan hende det gjelder å redde vår jord!