Karl Marx´ menneskebilde: Verken Stakanov eller eneboer

Karl Marx´ menneskebilde

Oversetterens innledning

Artikkelen som følger nedenfor, tar for seg tre hovedsider med utgangspunkt i Karl Marx menneskebilde. For det første framstilles utviklingen i Marx menneskesyn fra et av hans sentrale ungdomsverker, ”Økonomisk-filosofiske manuskripter” til det noe seinere ”Teser om Feuerbach”. Forfatteren får fram at i utviklingen av Marx sjøl ligger det en prosess, hvor det tidlige syn i sin hovedsak bevares. Men gjennom den mellomliggende analyse som Marx foretar, modifiseres og presiseres menneskebildet. Det blir mer helhetlig og dermed sant. Menneskebildet utvikler seg fra et abstrakt, mer normativt preget, menneskebilde til en mer reell og deskriptivt preget menneskebilde. Hva som beholdes hele veien er humanismen forstått som frigjørelsen av mennesket hvor dets bevissthet og organisering innbefatter dets vesen som totalitet av forbindelser. Denne frigjørelsen er det revolusjonære element. Slik tilbakevises påstander om at Marx skal ha forlatt sitt opprinnelige syn. Påstander som setter den unge Marx opp mot den eldre. Det abstrakte i den unge Marx framstilling mistolkes i slike påstander i en mystifiserende retning. Den store avmystifikatoren mystifiseres. Det passer tåkefyrstene på både venstre- og høyresida godt. Lærdommen er at den unge Marx ikke kan forstås uten å ha studert den modne Marx. Det hele må ses i sammenheng. For det annet framstilles Marx menneskebilde under realsosialismen. Forfatteren legger mye av forklaringen på at arbeiderbevegelsens humanistiske tradisjon blei pervertert under Stalin. I denne sammenheng bringer forfatteren inn navnet Stakanov. Stakanov var en sovjetisk gruvearbeider som brøyt ut mer kol enn normen. Systemet med premiering for ekstraordinær arbeidsinnsats og rasjonalisering blei oppkalt etter ham. Forfatteren gjengir interessante forklaringer på perverteringen av marxismen og sosialismen. For kommunister og marxister er det formodentlig fortsatt en del søppel som må kastes for å lette byrden av dogmatisme, skjematisme og metafysikk av skuldrene. Artikkelen inngår slik i rekken av kritiske skrifter som nå utgis i marxistiske miljøer verden over. Her hjemme bidrar Marxist forlag gjennom utgivelser med bokserien Hva og hvorfor? For det tredje problematiserer forfatteren rundt det nye venstres innflytelse. En venstreside som ennå ligger i støpeskjeen etter det store nederlaget. I det nye venstres kjerne må nødvendigvis Marx´ menneskebilde danne det magnetiske felt for kursen som skal settes.

Avslutningsvis i denne innledningen til artikkelen gjengis her den sjette tese om Feuerbach slik den er oversatt i Pax, Karl Marx Verker i utvalg. I tillegg viser jeg til at Økonomisk-filosofiske manuskripter er sammen med andre ungdomsverker av Karl Marx samlet, oversatt og utgitt av Falken forlag i 1991.

Feuerbach oppløser det religiøse vesen i det menneskelige vesen. Men det menneskelige vesen er ikke noe abstrakt som er knyttet til det enkelte individ. I sin virkelighet er det totaliteten av samfunnsmessige forhold.

Feuerbach, som ikke går inn på noen kritikk av dette virkelige vesen, er derfor nødt til

1. å abstrahere fra det historiske forløp og å fiksere det religiøse sinn for seg, og å forutsette et abstrakt – isolert menneskelig individ;
2. vesenet kan derfor bare oppfattes som ”art”, som en indre, stum alminnelighet som forbinder de mange individer på en naturlig måte.

Florian Grams: Verken Stakanov eller eneboer

Til aktualiteten av det marxistiske menneskebildet

I en redegjørelse over Karl Marx´ menneskebilde må man fortrinnsvis beskjeftige seg med to tekster fra hans penn, fordi disse tekstene alltid igjen står i sentrum for debatten. Det var menneskebildet de ”Økonomisk-filosofiske manuskripter” fra året 1844 og den sjette Feuerbachteseⁱ handlet om. I manuskriptene trer mennesket fram for oss som fritt og bevisst vesen, som gjør sin livsvirksomhet til gjenstand for sin vilje og sin bevissthet. Marx skriver at mennesket er ”(…) ikke en bestemthet som det umiddelbart flyter sammen med.”ⁱⁱ Det skiller det til sjuende og sist fra dyrene. I den forannevnte Feuerbachtese finnes det berømte diktum om at menneskets vesen i sin virkelighet er et ensemble av samfunnmessige forhold.ⁱⁱⁱ På den ene sida det frie individ, på den andre sida det utelukkende samfunnsmessig bestemte mennesket. (Blant enkelte skribenter har dette blitt forstått slik (overs. tilføyelse)): Her den unge humanistiske Marx, der den modne – anti-humanistiske – Marx, som heretter bare var interessert i strukturer.^iv En slik forståelse kan være nyttig for å gjennomføre politiske interesser, men er ikke holder ikke til å belyse Marx´ menneskebilde.

I Manuskriptene forfølger Marx spørsmålet om hvordan de kapitalistiske produksjonsforholdene virker på menneskene. Han viser at når arbeideren av nødvendighet må selge sin arbeidskraft, fremmedgjøres denne fra sin frie livsvirksomhet.^v Perspektivet som Marx her tar, er et forpliktet individ. Men samtidig forblir bildet av dette individet abstrakt. ”Mennesket” er her ennå et idealtypisk individ som innehar de allmenne menneskelige vesenstrekk og behov. Denne forestillingen tilbakeviser Marx i den sjette Feuerbachtesen. I stedet for et abstrakt individ trer nå de empirisk beskrivende forhold, som ethvert menneske beveger seg i og som preger alle individer. For så vidt består forskjellen mellom Økonomisk – filosofiske manuskripter og Feruerbachtesene mindre i en forandring av synet på individer, som mye mer i en presisering av språket som Marx anvender. Fra nå av er det alltid det reelle individ som er utgangspunkt for Marx og Engels undersøkelser, slik som de formulerte det i ”Den tyske ideologi”.^vi Igjen i ”Kapitalen” – hvor Marx betrakter arbeidstaker og kapitalist som personer i kraft av å være bærere av økonomiske funksjoner^vii – blir det ennå tydeligere med hvilken avsky Marx i sin tid iakttok de arbeidende menneskers arbeidsbetingelser.^viii I tillegg: Marx sammenfattet i ”Kapitalen” den kapitalistiske akkumulasjonens allmenne lov med følgende ord og grep dermed igjen en avgjørende tanke fra ”Manuskriptene”: ”(…) innenfor det kapitalistiske system fullføres alle metoder for den samfunnsmessige produktivkrafts økning på bekostning av de individuelle arbeidere; alle midler til produksjonens utvikling slår om i beherskings- og utbyttingsmiddel av produsenten, lemlester arbeideren i et delmenneske, fornedrer ham til et vedheng til maskinen, fratar med lidelse hans arbeid dets innhold, fremmedgjør ham for arbeidsprosessens åndelige potens (…); det vansirer betingelsene som han arbeider innenfor, underkaster ham i løpet av arbeidsprosessen det småligste ondskapsfulle despoti, forvandler hans levetid til arbeidstid, kaster hans kone og barn under kapitalens Juggernaut-vogn.”^ix (Gudevogn som de troende indere i ekstase kaster seg under for å bli knust av hjulene (overs. tilføyelse)) Stilt overfor disse fakta kan vi slutte oss til Lucien Séve som fastslår at Marx alltid på nytt grep tidligere posisjoner, omarbeidet og tok de opp i sine verk i en ny form. På denne måten blir mange av den unge Marx´ overbevisninger dialektisk opphevet (i betydning ”løftet opp”. Overs. merk.) i hans seinere verk.^x Eller, for å si det med Adam Schaff: ”(…) for Marx var økonomien, også når han tilegnet sitt liv til den, ikke et formål i seg sjøl. Marx var og blei en filosof og sosiolog for hvem spørsmålet om mennesket er det sentrale spørsmål.”^xi

Karl Marx var filosof og økonom. Men framfor alt var han politiker som ville anvende sin vitenskapelige erkjennelse til forandring av verden.^xii Han visste om de kapitalistiske produksjonsforholds motsigelser. Og sjøl om han var fast overbevist om at disse motsigelsene dessuten måtte føre til overvinnelse av kapitalismens, trodde han ikke at denne prosessen ville forløpe naturnødvendig. For ham sto det klart at aleine klassekamp kunne føre til en slutt på den kapitalistiske utbyttingen, men denne klassekampen kunne, i følge Marx slutte med enten en klasses seier eller med undergang av de kjempende klasser. Dermed tilbakeviser han enhver forestilling om at det kommunistiske samfunn noensinne blir en motsigelsesfri ”lykketilstand”.^xiii De frie produsentenes frie assosiasjon^xiv, var for Marx ikke mer og ikke mindre enn en forutsetning for menneskehetens videre utvikling etter å ha avløst menneskenes utbytting gjennom menneskene.

Marx har nesten ikke framstilt overlegninger over formene for kommunistiske samfunn, fordi han ikke kunne forutsi de konkrete betingelsene for overvinnelse av kapitalismen.^xv Ut fra de få steder han begir seg inn på dette lar det seg imidlertid utarbeide avgjørende punkter, som for Marx var ubetingete og som også belyser Karl Marx´ menneskebilde. Så distanserte han seg alltid fra samtidige forestillinger om sosialismen som en spartansk samfunnsformasjon med mål om ”primitivt likhetsmakeri”.^xvi Likeså fremmed var han til et sosialismekonsept som strebet etter å legge arbeidets befrielse i hendene på en revolusjonær gruppe som skulle omsette arbeiderklassens interesser i kommunismen.^xvii Når Marx pratet om kommunismen, så insisterte han på at i det ville all samfunnmessig rikdom komme alle mennesker til gode. Og på et høyere nivå av dets utvikling ville prinsippet gjelde: ”alle etter ytelser, alle etter behov”^xviii. Særlig viktig var det også for Marx at kommunismen ble den samfunnsformasjon hvori den enkeltes frihet blei forutsetning å muliggjøre alles frihet.^xix Det ligger i dagen at denne uttalelsen ikke må forvrenges slik at den forstås som frihet for de store masser av mennesker samtidig medfører frihet for hvert enkelt individ isolert sett. Individenes frihet er simpelthen ikke mulig å forestille seg som dekret. Det krever den enkeltes bevisste virksomhet men i felles virkende mennesker. Derfor må det holdes fast ved at Marx aldri fravek sin overbevisning tok avstand om at arbeiderklassens sjølorganisasjon, sjølbevissthet og sjølbefrielse var den eneste vei til kommunismen.^xx

Sammenfatter man nå den samlede informasjon over Karl Marx` menneskebilde så kan hans forståelse av mennesket formuleres slik: Mennesket er en del av naturen fordi det er et livsvesen som er henvist til biologisk utveksling med verden. Det er i stand til å sette seg mål og sette det om i planer – med det gjenspeile virkeligheten psykisk. Da de planlagte virksomheter først blir virksom i omsetning og utveksling med andre mennesker i en spesifikk historisk situasjon, bekrefter mennesket seg først i virksom omgang med andre mennesker som menneske.^xxi Sjøl om det bare overordnet er blitt antydet av Marx, lar det seg likevel hevde at Marx oppfattet mennesket som en bio-psykisk-sosial enhet.^xxii I denne forstand lar det seg gjøre å sammenfatte det marxistiske menneskebildet ut av en berømte sats i ”Lous Bonepartes attende Brumaire”. Marx betoner her så vel de assosierte individers sjølorganisering som også individenes binding til de historiske og materielle gitte forhold: ”Menneskene skaper sin egen historie, men de skaper den ikke av fri vilje, ikke som noe de velger sjøl; men under umiddelbare forefunnene, gitte og overleverte omstendigheter.”^xxiii

Menneskebildet i realsosialismen

Det kan med sikkerhet konstateres at dette dialektiske menneskebildet ikke fikk gjennomslag i de herskende kommunistiske partiene i Øst-Europa. Faktisk la man der til grunn at mennesket framfor alt var bestemt utenfra.^xxiv Sjøl om skribentene som formodentlig framtrådte med oppfatninger som ga tilslutning til Marx, sjølsagt iblant forsikret om at de ikke måtte forstås mekanisk^xxv, ga likevel bildet av det determinerte mennesket liten plass for menneskets frigjørende handling. Løsningen gitt av Stalin om at partiets kadre måtte avgjøre alt, markerte tilsvarende den endelige avskjed til en orientering i retning arbeiderklassens sjølbefrielse. Hvor mekanistisk menneskenes pregning gjennom samfunnsmessige betingelser faktisk ble forstått, blir tydelig når man erindrer Stalins krav til de sovjetiske forfatterne. De skulle virke som sjelens ingeniører.^xxvi

Sett hen til at det herskende menneskebildet i de sjøloppnevnte sosialistiske stater i Øst-Europa hadde lite felles med Karl Marx´ menneskebilde, må spørsmålet stilles om hvordan denne differens kan forklares. Adam Schaff viser i sine arbeider over marxismen og det menneskelige individ til den omstendighet at flere av de tidlige skriftene fra Marx først seinere blei offentliggjort, slik at stoffet, anvisningen, ikke sto var tilgjengelig.^xxvii Viktigere er vel det faktum at 1930 årenes Sovjetunionen frøys inne den levende forpliktende verdensanskuelse til Karl Marx.^xxviii I atmosfæren i Sovjetunionen under Stalin – skriver Schaff videre – ”(…) fantes ingen plass for enkeltmenneskenes problematikk, menneskenes filosofi og humanisme”^xxix. Den vitenskapelige sosialismen blei i denne situasjonen ”(…) i kontekst med den aktuelle politikkens bestemte behov ikke bare sanksjonert, men også ennå mer strammet til”^xxx. Følger man denne tilnærmingen, så blir blikket rettet mot den sosiale strukturen i Stalins makt. Det er riktig å beskrive den såkalte stalinismen som ”(…) eksessiv maktorientert ordning av indre og ytre forhold i et samfunn som erklærte overgang til sosialismen”^xxxi. Men denne definisjonen presiseres gjennom Isaak Deutschers analyse av systemets bærende skikt. Han hevdet at Stalin meget tidlig kunne støtte seg på mennesker i parti og industri som blei sosialisert etter oktoberrevolusjon og som inntok frigitte lederposter etter utsjaltingen av bolsjevikenes gamle garde. I følge Deutscher viet disse unge kadre seg til oppgaver i stat og forvaltning uten å ha sine røtter i arbeiderbevegelsens revolusjonære tradisjon.^xxxii Når denne beskrivelsen er så treffende, er det fordi stalinismen i tillegg betraktes som det synbare adekvate overbygg for Sovjetunionens forserte industrialiseringsfase. En slik forståelse av stalinismen fornekter ikke de enorme ytelser med oppbyggingen av Sovjetunionen. Men man må fastslå at med idealbildet forbundet med en slik utvikling om en ”(…) kolbrytende, pipelineborrende og stålstakende Stakanov (…)^xxxiii – i sin uhindrede utilarisme ikke kunne være plass for medlemmer ”(…) av produsentenes frie og like assosiasjon.”^xxxiv

Naturlig nok innvirket det stalinske menneskebildet på virksomheten – ikke bare i Sovjetunionen, men i den felles kommunistiske verdensbevegelsen.^xxxv Men uimotsagt forblei det ikke blant kommunister. Antonio Gramsci for eksempel tilbakeviser som primitiv infantilisme forsøk på å forklare ”(…) hver politisk og ideologisk svingning som et umiddelbart uttrykk (…)” for økonomiske forhold.^xxxvi Han erklærte kamp med ”autentisk vitnemål” fra Marx sjøl som middel mot det forehavende å ville utgi barnesjukdommen som den historiske materialismens vesentlige postulat. I ”Fengselsheftene” forsvarte han den sjette Feuerbachtesen som det mest tilfredsstillende svar på spørsmålet om hva mennesket er.^xxxvii For Gramsci ligger styrken i denne formuleringen fra Marx i det å betone individets utvikling. For ham var historien til sjuende og sist kjernen i menneskeartens vesen. Historien var riktig nok også for ham gjenstand for stadige klassekamper. Individet må aktivt ta stilling og parti i denne klassekampen skriver Gramsci. Han oppfattet denne prosessen med å ta parti som dialektisk forløp til forandring og sjølforandring. Hos ham heter det: De forhold menneskene må handle under ”(…) er ikke mekaniske, men virksomme og bevisste. Det innebærer at de tilsvarer en større eller mindre grad av forståelse som enkeltmennesket blant dem har. Derfor kan man si at enhver blir en annen i sjølve massen, forandrer seg, i det han lar totaliteten av forholdene, viss forankringssentrum han er, bli annerledes og forandrer dem.^xxxviii

Det nye venstres innflytelse

I året 1968, mens studentene søkte etter en ny vei i en utbyttingsfri verden, skreiv Herbert Marcuse sitt ”Forsøk over frigjøring”. Han forfulgte i dette verk spørsmålet om hvordan gjennomføre overvinnelsen av kapitalismen. Riktig nok fastholder han her kritikken av den politiske økonomien utviklet av Marx, men han ønsket ikke lenger å gå ut fra en revolusjon slik som Oktoberrevolusjonen, som den gang ennå viste seg som seierrik. ^xxxix Istedenfor mente han at overvinnelsen av de kapitalistiske produksjonsforholdene bare var mulig på grunnlag av en ny moral som allerede måtte ha preget seg inn i den biologiske utrustning til den nye ordnings innbyggere før et sprang inn i en ny samfunnsordning kunne lykkes. ^xl Denne påstand blei forkastet av Robert Steigerwald som idealistisk fordi Marcuse lot stå åpent spørsmålet om hvordan denne nye moral skulle oppstå under kapitalistiske betingelser.^xli Imidlertid i en debatt om et Marx´ orientert menneskebilde, har for så vidt Marcuse en plass ettersom han forsøkte å forsone psykoanalyse med Marx´ verk. Leo Kofler forfulgte i sitt ”Teser til menneskebilde av Marx” offentliggjort i 1985 en ganske liknende prosjekt som Marcuse. Men annerledes enn sistnevnte greip han tilbake til den marxistiske kategorien fremmedgjøring. På denne måten løftet han opp den synbare motsigelsen mellom individuelle libido og den underordnedes påbudte solidaritet. Han gikk ut fra at bare overvinnelse av kapitalismen muliggjør overvinnelsen av menneskenes fremmedgjøring fra menneskene. Og at menneskene så vel i arbeidet som i erotikken kan virkeliggjøre seg sjøl, fordi de i disse handlingene ikke lenger setter livsmidler i første rekke men behov. Med denne overbevisning viste han seg gjennomgående enig med Marx.^xlii

I lys av debatten som her er framstilt blir det tydelig at det i den kommunistiske bevegelsen hele tida fantes mennesker som kjempet for å forstå det dialektiske forholdet mellom individet og dets avhengighet av den kulturelle arven til arten mennesket. Denne dialektikk uttenkt av Marx slår fra seg et menneskebilde som oppfatter mennesket som en nomade som er seg sjøl nok og også en idealisering av ”(…) kolbrytende, pipeline borrende og stålstikkende Stakanov (…)”.^xliii Men denne omstendighet har, sier Lucien Séve – ”(…) i sin tid den kommunistiske bevegelsen i det vesentlige verken forstått eller tatt hensyn til. Vi er her ved et av hovedkildene til dens ugjenkallelige dramaer.”^xliv

Desto mer får menneskebildet til Karl Marx lov til å gjøre krav på aktualitet. Ved siden av den djupeste humanistiske fordring, muliggjør kategoriene i det marxistiske menneskebilde en tilslutning til en aktuell praksis. Slik kan det fastholdes at virksomhet, formidling, konkretisering og tilegnelse framstiller forskjellige begreper i konseptet Mennesket – Være, som det ble skissert av Karl Marx.^xlv Nettopp disse kategoriene griper for eksempel den kulturhistoriske skolen innenfor det sovjetiske psykologien tilbake til. Deres talsmenn – framfor alt Wygotskij, Lurija og Leontjew – gikk med Marx ut fra at hvert menneske gjennom sin virksomhet trådte inn i en utveksling med verden.^xlvi Dermed må imidlertid hvert enkelt menneske ifølge Leontjew alltid forbinde de samfunnsmessige betingelser med sitt personlige sinn.^xlvii På den ene sida presenterer han dermed en forbindelse mellom det individuelle plan og individets samfunnsmessige bundethet. På den andre sida får dette også en praktisk betydning når man tenker på at med dette verktøy blir også patologiske atferdsmåter forklart. Når all menneskelig virksomhet er forbundet med et personlig sinn, da er symptomer – oppstått under isolerende betingelser – menneskers meningsfulle handlinger for å gjenopprette sosiale relasjoner.^xlviii Fra her slutter talsmennene for den kulturhistoriske skole at årsakene til forstyrrelser er å finne i den rådende biografi av behandlede mennesker.^xlix Med denne metoden vil i idealtilfelle slike menneskers utveksling med verden på det høyeste organisasjonsnivå bli mulig.^l Til sist viser denne arbeidsmåten til det kategoriske imperativ av Karl Marx ”(…) Alle forhold må omkastet hvor mennesket er et fornedret, nedtrykt, forlatt og foraktet vesen (…)”^li

Som en avslutning bør det nevnes at det er to forhold som det må holdes fast ved: Menneskebildet som Marx utviklet er gjennom historiske hendelser det siste århundret ikke gjendrevet. Mer nå enn før gjelder det som den tyrkiske dikter Nazim Hikmet i følgende linjer uttaler: ”Livet / enkelt og fritt / som et tre / og broderlig / som en skog / er vår lengsel.”^lii Det er denne åpenbare sjølmotsigelse som det marxistiske menneskebildet framhever og som gjør det aktuelt også i dag. Riktig nok vil denne aktualitet bare ha holdbarhet når det på grunnlag av verkene fra Marx, Engels og alle andre som har bidratt med presiseringer eller utvidelser lykkes, ikke dogmatisk å innsnevre, men stadig overprøver og videreutvikler teorien til Marx.^liii Dette blir også en løfterik oppgave, særlig etter slutten på systemoppgjøret, ikke minst for vitenskapsfolk.

Oversatt av Eystein Kleven fra Zeitschrift Marxistische Erneuerung Nr 82, juni 2010.