Krisens nødvendighet

av Dr. Michael Heinrich. Artikkelen er fra 2009.

( Forfatteren er matematiker og statsviter. Han er redaktør for PROKLA – Tidsskrift for kritisk sosialvitenskap.)

Med utvidelsen av finanskrisa forrige året fikk også Karl Marx person og verk oppmerksomhet fra mediene. Som salgstallene på hans bøker viser, tiltar kontinuerlig over siste året interessen for Marx. Den omstendighet at første bind av Kapitalen en kort tid var utsolgt markerte høydepunktet. Men hva har Marx å fortelle oss om den pågående økonomiske krisa? Er kanskje den nye interessen for Marx bare en refleks på den elendige tilstand som de etablerte økonomivitenskaper befinner seg?

Framfor alt gjelder det de matematiske modellene som er utviklet på de universiteter hvor ny-klassismen har dominert. Modeller som langt på vei har mistet kontakten med de økonomiske realitetene. Deres standardmodeller forutsetter fullstendig konkurranse, fullstendig informasjon og sist men ikke minst gyldigheten av hva Marx kritiserte som den ”Sayiske lov”. Say hevdet at ethvert tilbud medførte samme størrelse på etterspørselen, fordi produksjon av de tilbudte produktene ville skape etterspørsel etter produkter nødvendige for produksjonen og inntekter for arbeiderne som framstilte produktene. Kriser kunne egentlig ikke oppstå under slike betingelser. Dersom de likevel oppsto, skyldtes det bare ”irrasjonelle” forhold hos aktørene eller sjokk som kom fra ytre forhold utenfor markedssystemet.

Konfrontert med en djup økonomisk og finansiell krise viser den ny-klassiske lære seg helt hjelpeløs. Verken kan den forklare krisa eller foreslå fornuftige tiltak for å overvinne krisa. Uttalelsene fra dens forsvarere er så pinlige at de knapt kan overgås: Krisa vil snart gå over, men vi veit bare ennå ikke når, uttalte foregående år Wolfgang Franz som er leder i de Forbundsrepublikkens sakkyndige råd. Sammenliknet med disse står Keynesianerne seg noe bedre. De forholder seg til staten som den eneste som besitter økonomisk potensial til å kompensere bortfallet av etterspørsel. Sjøl om også deres kriseforklaring er spinkel, består den for det meste i at ubalanser har kunnet samle seg opp fordi staten ikke i forkant har utført sin kompensatoriske rolle.

Når Marx nå har kommet i spill, må man først spørre om hvilken Marx det egentlig handler om? Over flere tiår ble Marx i de ”sosialistiske land” benyttet ikke som annet enn som stikkord for å rettferdiggjøre hva man forsto med den gjeldende politikk eller med ”oppbyggingen av sosialismen”. Etter at avgjørelser var tatt, søkte man etter et passende sitat som tjente som ornament. ”Marxismen” som en altomfattende verdenanskuelse som angivelig hadde svar på alle viktige spørsmål var imidlertid ikke den egentlige Marx. Som han ifølge sin svigersønn, Paul Lafargue opprørt svarte da han fikk høre om begynnelsen på ”marxismen” i Frankrike: ”Je ne suis pas marxiste” – Jeg er ingen marxist.

Marx var en kritiker og analytiker av kapitalismen som tittelen på hans hovedverk tydelig viser: ”Kapitalen – Kritikk av den politiske økonomi”. Ikke sjelden blir denne kritikken forstått som moralsk, som en kritikk av det ”urettferdige” ved utbyttingen av arbeidere som finner sted under kapitalismen. Nettopp i dag har en slik moralsk kritikk en viss berettigelse tatt i betraktning de voldsomme lønningene til ledere i bankene samtidig som store beløp betales ut som skattebetalerne må dekke for å holde bankene skadesløse som følge av forretningsvirksomhet som har ført til milliardtap. Men moraliseringen lar det bli med det. For Marx dreide det seg ikke om slik moralsk kritikk. I Kapitalen heller han ut en masse hån og spott over enhver sosialist som ved hjelp av rettferdighetsidealer og moralske normer kritiserer kapitalismen.

Marx anliggende ligger mye mer i å påvise kapitalismens funksjonsmåte gjennom en vitenskapelig analyse. Han ville slik som han formulerer det i forordet til Kapitalen, avdekke ”det moderne samfunnets økonomiske bevegelseslover”. Ut fra dette vitenskapelige arbeidet gir han et løfte som får gjennomslag med politiske virkninger: ”Kapitalen”, skriver han i et brev, ”er den mest fryktbærende missil som hittil er slynget mot borgerens hode”. Marx analyse hadde nemlig som konklusjon at rikdomsproduksjonen på ingen måte brakte med seg et harmonisk samkvem mellom samfunnsklassene og ingen harmoni mellom interessene. Marx bestrebet seg på vitenskapelig måte å vise at den kapitalistiske utvikling av teknikk og produktive potensial nødvendigvis var en destruktiv prosess. Som han skriver i første bind av Kapitalen ”undergraver alle kilder til store løft i rikdom: Jorden og arbeideren.” Marx forventet ikke motstand mot den kapitalistiske produksjonsmåten av moralske grunner, men på grunnlag av innsikt om at denne produksjonsmåten stadig igjen ville skade de elementære livsinteressene til flertallet av folket.

Nettopp den vitenskapelige kvaliteten i marxismens argumentasjon er i dag omstridt. Den etablerte samfunnsøkonomiske lære, som blir undervist i tyske universiteter, tror iallfall at de kan gi avkall på å beskjeftige seg med Marx. Også i de sosiologiske og politikkvitenskapelige fagområdet berøres de marxistiske teorier bare forbigående. Særlig flaue er de forskjellige tilbakevisninger av marxistiske teorier, framfor alt i tidsrommet for ”det økonomiske underet” da kapitalismen utviklet seg fri for kriser og levestandarden til også lønnsarbeidere stadig vokste.

Hvert fall ved første blikk besitter innvendingen om alderen til Marx kapitalismeanalyse en viss plausibilitet. Kan det som Marx utviklet for 140 år sida overhodet ha noen relevans sett hen til de enorme forandringene som siden har funnet sted? Mot denne innvendingen kan det framholdes at den marxistiske undersøkelsens gjenstand på ingen måte var den engelske kapitalismen i det 19 århundre. Dersom dette var tilfellet, så hadde alle kritikerne rett. I det tidligere nevne forordet i Kapitalen uttaler Marx om dette at den engelske kapitalismen på hans tid, den gang den mest utviklede form for kapitalisme, bare tjente som illustrasjon for hans teoretiske framstilling. I slutten av tredje bind i Kapitalen sammenfatter Marx: ”den kapitalistiske produksjonsmåtens indre organisasjon framstilles så å si som et ideelt gjennomsnitt. Ikke i en spesifikk historisk utpregning, men hva som skaper kapitalismen som kapitalisme, hva som nødvendigvis hører til kapitalismen, danner gjenstand for den marxistiske undersøkelsen.

Og med denne undersøkelsen var Marx langt forut for sin tid. Hva som i første bind av Kapitalen blir analysert som ”produksjon av relativ merverdi” – sammenhengen mellom utviklingen av den kapitalistiske produksjonskraft, senkning av verdien til varen arbeidskraft og dermed iboende øking av merverdien – fungerer først når massen av livsmidler og forbruksgoder som blir forbrukt av arbeiderne blir produsert kapitalistisk. Først da kan produktivkreftenes vekst virke på den måten Marx analyserte. Dette var først tilfellet i det 20 århundre med masseproduksjon av mer varige konsumvarer og grunnleggende forandring av arbeiderklassens konsum.

Sjøl om Marx i tredje bind av Kapitalen ikke førte til ende analysen av kredittsystemet, virker den mer aktuell nå enn i 19. århundre. Marx viser ikke bare at en voksende kapitalistisk økonomi ikke er mulig uten et voksende finanssystem. I sin analyse av den ”fiktive kapital” demonstrerte han også hvordan finansmarkedene i sitt krav på framtidig avkastning, tenderte til å fordoble og fordreie: Frambringe krav på andre krav, forvandle skyld gjennom deres sirkulasjon i ny kapital og dermed bygge kjempemessige kredittpyramider, som etter en tid må styrte sammen.

Framfor alt analyserte imidlertid Marx krisenes sammenbinding med den kapitalistiske produksjonsmåtens dynamikk, og formulerte dermed et avgjørende skille fra de herskende økonomiske teoriene. Den moderne kapitalismen er ikke bare den menneskelige historiens dynamiske produksjonsmåte som ennå ikke har uttømt sin utvikling av produktivkreftene. Dynamikken oppnår den bare ved å jakte på det snevre målet om maksimering av profitten.

Nettopp i denne første og grunnleggende bestemmelse av Kapitalen ligger kapitalismens tilbøyelighet for kriser. Med profittmaksimeringen slår en grunnleggende motsigelse gjennom: På den ene siden produktivkreftenes utvikling og dermed en stadig utvidelse av produksjonen; på den andre siden innskrenkning av den samfunnsmessige mulighet for konsum av produksjonen, så vel ved begrensing av arbeidskraftens omfang til det ubetingede nødvendige, som gjennom trykk på lønningene. Dette tomrom mellom den samfunnsmessige produksjonens omfang og det samfunnsmessige konsum kan riktignok fylles gjennom de kapitalistiske bedriftenes investeringer. Imidlertid foretas disse investeringene bare når det kan ventes høye profitter framover og disse framtidige profittene er høyere enn hva som forventes i finansmarkedene.

Disse to betingelsene blir imidlertid alltid krenket slik at gapet mellom produksjon og konsum kommer til utrykk i ei krise. I en kapitalistisk økonomi kan ikke krisa vise til forstyrrelser utenfra. Det dreier seg heller ikke om arbeidsuhell som i prinsippet kunne unngås. Kriser er langt mer frambrakt av kapitalismen sjøl. Nettopp derfor virker krisene ødeleggende for så vel de mange menneskene som mister sine arbeidsplasser, som for tallrike arbeidsgivere som går konkurs. For den kapitalistiske økonomien totalt sett har imidlertid krisa en produktiv funksjon: Med arbeidsgivere som går konkurs forsvinner overkapasiteten, og med stigende antall arbeidsløse lar lønningene seg lettere presse ned. Begge deler forbedrer profitabiliteten for de øvrige overlevende arbeidsgivere. Samtidig fører overlevelseskampen mellom arbeidsgiverne til å beseire ineffektive strukturer. Store økonomiske kriser bringer regelmessig med seg innovasjons- og moderniseringsløft: Kapitalismen bringer ikke bare med nødvendighet med seg kriser. Den må ha kriser for å kunne videreutvikle seg. Når disse prosessene er forstått, vil en drøftelse av de marxistiske analysene ikke kunne unngås.

Oversatt fra Neues Deutschland av Eystein Kleven