OFFENTLIG EIERSKAP

Foredrag for SVs faglige nettverk

Håndverkeren, Oslo 28 februar 2006

Eystein Kleven

Marxistisk forum

Kapital og stat

I det følgende vil jeg bruke benevnelsen statseie i betydningen ethvert offentlig eierskap.

Når venstresida skal vurdere og å ta stilling til utøvelsen av offentlig eierskap, først og fremst statens eierskap, må den forstå under hvilke forhold og betingelser et slikt eierskap utøves. At det er et kapitalistisk samfunn setter allerede i utgangspunktet klare skranker for hva et slikt eierskap kan utløse av muligheter. Det økonomiske fundamentet er kapitalistisk organisert og staten tenker kapitalistisk i den forstand at den ivaretar kapitalens strukturer og funksjoner. En framskreden kapitalistisk stat, tenker helhet. Den ivaretar tilsynelatende nasjonens totale interesser, men på kapitalens premisser. Det er først og fremst kapitalens stat. Kapitalen er fullstendig avhengig av staten; av at denne tar seg av de helhetsinteresser/oppgaver kapitalen sjøl ikke kan ivareta; hva enten interessene/oppgavene er relatert til direkte å legge til rette for kapitalens akkumulasjonsprosess eller hva går ut på statens repressive eller sosiale funksjon. Staten anvender så vel faktiske som rettslige virkemidler for å tilrettelegge for kapitalens akkumulasjonsprosess.

De oppgaver staten påtar seg trekker ressurser fra samfunnets totale beholdning; det være seg i form av arbeidskraft eller skattelegging. Slik konkurrerer staten med kapitalen om ressurser. I utgangspunktet er kapitalen ikke interessert i at staten anvender – trekker til seg ressurser – utover hva som er strengt tatt nødvendig for at staten løser oppgaver for kapitalen sjøl. I perioder av den økonomiske utvikling hvor kapitalens akkumulasjon trues, vil den derfor angripe statens utgifter og føre i marken gjennom sine åndelige fanebærere argumenter viss resultat er nedskjæringer i offentlig sektor og endring i skattleggingen til gunst for kapitalen.

Statens relative uavhengighet av kapitalen viser seg i dens evne til å motstå trykket fra kapitalen, dens evne til å prioritere andre interesser. For arbeiderbevegelsen har det hele tida vært en sentral utfordring å styrke statens evne til å ivareta sosiale oppgaver på tvers av kapitalens ønsker. Det har utgjort kjernen i arbeiderbevegelsens kamp for reformer innenfor kapitalismen, og for så vidt begrensingen i sosialdemokratiet. I denne sammenheng har statens eget eierskap – staten som kapitalist – for arbeiderbevegelsen gitt særlige muligheter i denne kampen. Det har gitt muligheter til at staten har tatt breiere samfunnshensyn enn kapitalens profitthensyn; og det har gitt staten direkte tilgang til profitt. Men også for kapitalen har det vært fordeler med statens eierskap. Staten har gjennom eierskap etablert infrastrukturer, tatt kostnader med langsiktige investeringer kapitalen sjøl ikke har vært villig til eller i det hele tatt i stand til. Staten har under kriser overtatt ansvar som kapitalen ikke har vært i stand til slik som under siste bankkrisa. For de mindre og mellomstore kapitaler, bedrifter, i f eks distriktene, har det vært en fordel at staten har støttet opp om hjørnesteinsbedrifter som de sjøl er underleverandører til eller på annen måte trekker fordeler av. En sterk stat utgjør også en beskyttelse for den del av den nasjonale kapitalen som trues av konkurranse av utenlandske kapitalgrupper. Og i Norge er dette av meget vesentlig betydning.

Statens betydning som eier i Norge – Historisk og i dag

Historisk har Norge lidd under det forhold at det har vært høy grad av eierspredning, og relativt liten grad av kapitalkonsentrasjon i forhold til naboland og de store europeiske stater. Staten har i Norge, hvert fall i en viss utstrekning, tatt rollen som storkapitalisten, som den med ressurser til å ta de store løftene og risikoen i form av grunnlagsinvesteringer. Visse særegne forhold har forsterket statens engasjement. Av disse vil jeg for det første framheve landets geografiske utstrekning som innebar at staten for å hevde territoriet måtte utøve virksomhet med en viss geografisk spredning. I dag er dette forhold særdeles anskueliggjort gjennom olje- og gassproduksjon i nordområdene. For det annet vil jeg framheve betydningen av Norges avhengighet og fortrinn når det gjelder naturressurser, hvor vannkraft og olje- og gassutvinning krever enorme investeringer. For det tredje vil jeg framheve betydningen av at Norge over store deler av landet er tynt befolket, og hvor et levegrunnlag for distriktene har vært betinget av statens innsats.

Erfaringer med statseie de siste åra

Det inntrykket som er skapt gjennom pressen og uttalelser fra ulike hold er at staten i de seinere år har vært passiv, næringsnøytral og lite styringsvillig. Jeg legger til grunn at inntrykket langt på veg samsvarer med virkeligheten. Problemet når det gjelder statens legitimitet i befolkningen som eier, er at statens vilje til å utøve eierskap oppfattes som uttrykk for dens evne til å utøve eierskap. Når staten ikke er i stand til å ta beslutninger, svekkes befolkningens tillit til den og det oppstår et maktvakum. Dette vakumet fylles av forestillingen om det private initiativ, om aleine den private kapitals evne til å løse problemer.

Dette er da også hovedspørsmålet: Er det statens politiske vilje som medfører passivitet, eller er det faktisk slik at handlingsrommet for statens eierskap er endret i den grad at evnen er en annen nå enn før. For å gi svar på dette spørsmålet kreves en inngående analyse hvor på den ene sida så vel faktiske som juridiske objektive rammebetingelser må inngå, og på den annen side subjektive forhold. Svaret er avgjørende for valg av arbeiderbevegelsens strategi i tida framover. Her vil jeg sjølsagt ikke kunne gi et fullstendig svar, men begrense meg til å vise til visse utviklingstrekk. Imidlertid vil jeg driste meg til å hevde at hovedproblemet er statens politiske vilje, ikke dets evne, dvs muligheter; ja tvert om vil jeg hevde at i mangel av andre virkemidler på grunn av internasjonale forpliktelser, er utøvelsen av statens eierskap for arbeiderbevegelsen av større betydning enn noen gang.

Statens eierskapspolitikk er resultat av bevisst politikk, ideologisert økonomisk liberalisme. Men samtidig er passiviteten antakelig uttrykk for de erfaringer staten har hatt, særlig med industrielt eierskap, hvor statsselskaper viste svakere omstillingsevne enn private selskaper fra siste halvdel av 1970 tallet og framover. Hensynet til profitabilitet ble rett og slett for dårlig ivaretatt. I samme tidsrom gjennomførte den private kapital store omstillinger; omstillinger nødvendige som følge av markant fall i profittraten på grunn av endringer i kapitalens organiske sammensetning i kjølvannet av den vitenskapelige tekniske revolusjon på 1970 tallet. På et vis kan vi si at den ”sosialdemokratiske” staten delte skjebne med de sosialistiske stater i Øst-Europa så langt angår utøvelsen av eierskap. Heller ikke der maktet man omstillinger som følge av fundamentale teknologiske skift i produksjonen, og som kjent gikk det ikke bra.

Det er i dag ideologisk befestet også for statens eierskap at profitten skal ha førsteprioritet. Det er ikke utelukket at også andre interesser, breiere samfunnsinteresser skal hensyntas, men ikke på bekostning av profitten. Hva kan det så komme av at staten i sitt eierskap ikke lenger opptrer som stat, ivaretaker av nasjonale oppgaver; men reduserer seg til en alminnelig kapitalist? Jeg vil her bruke plass på èn side ved utviklingen som kan forklare dette fenomenet, men etter min mening, kanskje den vesentligste side; nemlig verdipapirmarkedenes, og særlig børsenes, økte betydning i den vestlige verdens økonomier.

Spesifikke problemer med statseie i børsnoterte selskaper – Statens underordning av verdipapirmarkedet

 

Hva innebærer børsnotering?

For å forstå de spesifikke problemer som oppstår med offentlig eie i børsnoterte selskaper må jeg kort si noe om hva som skiller børsmarkedet fra andre markeder.

Børsene er en del av verdipapirmarkedet; dens mest organiserte markeder. Et stadig viktigere redskap for kapitalen er børsene. I Europa overtar som ledd i en bevisst og styrt politikk på den ene side børsene mer og mer bankenes og andre tradisjonelle finansinstitusjoners plass, på den annen side anvender disse institusjoner seg mer og mer av børsene. Den politiske målsettingen er å få et like effektivt verdipapirmarked som i USA og UK. Et vesentlig moment er verdipapirmarkedenes evne til å fordele risiko på stort antall deltakere, framfor konsentrert risiko i enkelte finansinstitusjoner.

På børsene møtes utstedere og investorer; der finner kapitalen instrumenter, som gjør det mulig for dem å kjøpe og selge aksjer, dvs eierandeler, eller obligasjoner, dvs gjeldsinstrumenter, som begge gir juridisk tilgang til profitt fra utstederselskapene. Der kan de inngå avtaler om sikringskontrakter (derivater), hvor kursene, dvs prisene, på aksjer eller obligasjoner fastsettes slik at seinere svingninger ikke medfører tap. Selskaper ser seg tjent med å bli notert på børser for å få tilgang på kapital. Tilgangen på kapital lettes dersom investorene uten for stor risiko med hensyn til prissvingninger eller salgbarhet kan omsette aksjene eller obligasjonene i markedet dersom de skulle finne dette hensiktmessig på et seinere tidspunkt. Det er derfor av vesentlig betydning at det er omsetning i utstederens aksjer eller obligasjoner, såkalt likviditet. Omsetningskursen på likvide aksjer er i tillegg en vesentlig indikator på hvilken pris utsteder kan oppnå på nyutstedte aksjer, og derfor viktig for en beslutning om og når og hvor mye kapital selskapet kan hente inn i ny kapital. Annenhåndsmarkedet er følgelig avgjørende for førstehåndsmarkedet. Er det store svingninger i kursen på en aksje, øker investorens potensial for tap, og denne vil kreve en såkalt risikopremie utover ordinært avkastningskrav for å være villig til å kjøpe aksjen

Børsenes informasjonskrav medfører at selskapenes rekneskaper og kurssensitive opplysninger, som f eks inngåelse av kontrakter, tilflyter hele markedet samtidig. Fram til slik offentliggjøring er opplysningene innsideopplysninger, og handel på slike er som kjent straffbart. Det hersker følgelig en åpenhet og tilsynelatende rettferdighet i dette markedet som langt på veg savnes i andre deler av den kapitalistiske økonomien. Børsnotering strømlinjeformer på et vis selskapene slik at de lett kan sammenliknes, innenfor den enkelte børs og mellom ulike børser. Dette er det helt vesentlige utviklingstrekk i så vel EU lovgiving som i regelverk som omfatter hele den vestlige kapitalistiske verden, og viser hvilken betydning kapitalen og statene tillegger børsene i framtida.

Sentralt i selskapslovgivingen, og ytterligere forsterket på børsene den seinere tid, er krav til selskapsstyring, såkalt ”Corporate governance”. Dette er krav som skal sikre likebehandling mellom aksjonærer. Det hele har sin bakenforliggende forklaring i den kamp om profitt som pågår i selskapene mellom på den ene side administrasjon, det Marx kaller kapitalfunksjon, og som i borgerlig økonomisk litteratur kalles agent og på den annen side aksjonærer, hva Marx kaller kapitaleiendom, borgerlig litteratur prinsipal; og mellom på den ene side dominerende aksjonærer – enten i kraft av aksjemajoritet eller i kraft av kontrollerende aksjeandel fordi den øvrige aksjenærmasse er spredt og passiv, og på den annen side den øvrige aksjonærmasse. Ikke sjelden vil det eksistere en allianse mellom hovedaksjonær og administrasjon, men hvor administrasjonen fronter kampen med øvrige aksjonærer. Tendensen er at administrasjonen har et mer langsiktig perspektiv for selskapet enn aksjonærene, gjerne til felles med en strategisk hovedaksjonær, og derfor er mer interessert i å la profitten bli i selskapet framfor å dele ut store utbytter. Typisk konflikttema er at administrasjonen gir seg sjøl fordeler i form av lønn eller opsjoner som ikke er ytelsesbasert, eller at en dominerende eier i stedet for å utdele utbytter salter ned i selskapet. Selskapslovgiving, børsregelverk og bransjestandarder som prinsipper om selskapsstyring, tvinger beslutninger som går på profittdeling inn i selskapenes generalforsamling.

Systematisk har det vært vanlig å skille mellom finansielle investorer og industrielle investorer, og mellom kortsiktige investorer og langsiktige investorer; de finansielle og kortsiktige gjerne noe tendensiøst omtalt som spekulanter. Litt seinere vil jeg komme tilbake til betydningen av disse skillene for hva som her er tema, nemlig offentlig eierskap.
Kravet til utbytte som «djevelens alternativ» eller ”tvangstrøye”

Det er to måter en investor kan tjene penger på; enten gevinst gjennom salg, eller gjennom årlig eller ekstraordinært utbytte fastsatt av generalforsamlingen i selskapet. At det utdeles utbytte er sjølsagt viktig for interessen i aksjen og dermed den gevinst selger kan oppnå. Aksjen som oppnår høyest avkasting, vil under visse forutsetninger om historikk og svingninger i kursen, tiltrekke seg investorer. Børsen er følgelig viktig i utlikningsprosessen som leder fram til en gjennomsnittsprofittrate. Kapitalen vil naturlig bevege seg dit det er høyest profitt, og slik skille seg av med mindre profitable kapitaler og tvinge de øvrige til hele tida å levere avkastning ikke lavere enn gjennomsnittsprofitt. I tillegg er børsene sentrale for omfordeling av monopolprofitt. Konkurransen mellom selskapene om å levere høyest mulig avkastning er slik sett en sjøldrivende dynamikk som på børsen blir anskueliggjort for omverdenen.

Økonomisk avkastning, modifisert som risikojustert avkasting, er det eneste mål for investorer på børsen. Bare avkastning til aksjonærene og andre eiere av finansielle instrumenter anses som legitimt. Andre interesser anses som uvedkommende. Andre samfunnsinteresser enn de umiddelbare kapitalinteressene, har ingen legitim relevans. I den kampen som engelskspråklig litteratur omtales som kampen mellom «share holder value» vs «stake holder value», har den førstnevnte stukket av med seieren. Jeg kommer nærmere tilbake til den ideologiske betydning dette har.

Betydningen av om investoren er kortsiktig vs langsiktig

En investor med kortsiktig investeringshorisont kjenneteknes nettopp ved at han ikke oppholder seg lenge i en og samme aksje. Vesentlig i strategien er å ta kjappe gevinster. Synliggjøring av verdier som medfører at overskuddet av ubetalt merarbeid eller annen profitt, umiddelbart og i sin helhet blir betalt ut i utbytte, vil utgjøre målselskapene for slike investorer. Selskaper som tiltrekker seg eller gjør seg avhengig av slike investorer blir meget sårbare og mister evnen til å legge på seg, akkumulere, kapital. Investorer med langsiktig investeringshorisont vil derimot være mer villlig til å la kapital akkumulere i selskapet fordi gevinsten først skal tas ut en gang i framtida. Slike investorer er gode investorer for selskaper med behov for stabile eiere, fordi de typisk trenger å akkumulere kapital for investeringer i produksjonsutstyr som først forrenter seg etter lengre tid.

Betydningen av om investoren er finansiell eller industriell

En kortsiktig investor er alltid en finansiell investor, men en finansiell investor er nødvendigvis ikke en kortsiktig investor. Den finansielle investor kjenneteknes ved at det aleine er avkastningen som bestemmer investeringen. Hva det investeres i, spiller i utgangspunktet ingen rolle. Antallet og betydningen av finansielle investorer er økende som følge av at stadig mer pensjons- og sparepenger investeres gjennom fond på børsen. I tillegg til at de store industriselskapene investerer stadig større deler av sine overskudd finansielt, ikke produktivt i eget selskap. Den industrielle investor vil nødvendigvis måtte være langsiktig. Denne investoren har en strategi om å utvikle et selskap industrielt, dvs med bevisst tanke om at investeringen skal reinvesteres i selskapets produksjonsmidler slik at det setter i gang en produksjon av merverdi. En finansiell investor vil som hovedregel spre sine investeringer på flere selskaper for dermed å utlikne den selskapsspesifikke risikoen og slik oppnå en portefølje hvor risikoen er mot markedene som sådan. Imidlertid finnes det unntak herfra bl a visse ”hedge” fond strategier. En industriell investor vil derimot konsentrere seg om ett eller få selskaper, og dermed ta en høyere selskapsspesifikk risiko enn den finansielle investoren.

Betydningen av porteføljestrategier som innebærer risikoreduserende investeringsvalg er viktig for å forstå hvorfor f eks pensjonsfond etc ikke egner seg som industrielle investorer. Måten å redusere risikoen mot enkeltselskaper er som sagt å spre investeringene på et større antall selskaper. I følge finansteori som dels bygger på empiri og dels på matematisk analyse, vil f eks investering i minst ti shippingselskaper på børsen gi en overvekt av markedsrisiko mot shippingmarkedet framfor den spesifikke risiko som ligger i å investere i bare ett shippingselskap. Teorien bygger på den naturlige forutsetning at et selskaps skjebne dels er bestemt av hvordan selskapet spesifikt drives og dels av hvordan markedet selskapet opererer i går. Normalt er markedsutviklingen hovedårsak til at et selskap går godt eller dårlig. Et pensjonsfond som har langsiktige forpliktelser overfor sine kunder må i henhold til lovgiving derfor investere slik at ikke alle ”eggene legges i samme kurv”. Det samme vil faktisk gjerne gjelde investeringsstrategien til et industriselskap; det vil gjerne velge å investere sin finansformue slik at en del av denne erfaringsmessig gir avkastning også når selskapets kjernevirksomhet går dårlig. Dersom f eks kjernevirksomheten gir høy avkastning ved høye oljepriser, vil finansiell investering i selskaper som gir høy avkasting med lave oljepriser være en form for sikring av jevn avkasting. Investeringsstrategier som innebærer øking av risikoen gjennom ensidig investering er derfor snarere uttrykk for unormal atferd, og har vært årsak til flere av de store finansskandalene de siste tiåra.

En stor eksponent for risikodiversifiserende strategier er nettopp Pensjonsfondet, tidligere Statens Petroleumsfond. Når venstresida kritiserer at ikke mer av statens oljeformue brukes til investeringer i Norge, er det derfor nødvendig at det i bunn ligger en klar forståelse av hvordan verdipapirmarkedet og børsene fungerer som sted for å spre risiko. Det samme gjelder for øvrig andre typer fond hvor vanlige folks sparepenger er investert. Konsekvensen av risikodiversifiserende investeringsstrategier er bl a følgende:

Betydningen av nasjonale investeringer vs globale investeringer

Den logiske konsekvens av risikodiversifiserende strategier er at norske selskaper investerer sine finansformuer i stadig større grad i utenlandske selskaper notert på utenlandske børser. Slik diversifiserer en seg bort fra en råvarebasert børs som f eks Oslo Børs, og til børser som består av selskaper med mer diversifisert underliggende produksjon og handel. Resultatet er kapitaleksport. Dersom eksporten ikke kompenseres med tilsvarende kapitalimport fra utenlandske selskaper som investerer i Norge, på Oslo Børs, medfører dette at akkumulert kapital skapt i Norge, bidrar til å styrke utenlandsk industri og virksomhet framfor norsk basert industri og virksomhet. Motsatt investerer utenlandske investorer i norsk selskaper antakelig for å supplere sine porteføljer med norsk økonomi. Det store flertall er følgelig finansielle investorer, sjøl om mer strategiske investorer har gjort store oppkjøp av norsk industri de siste åra.

De utenlandske finansielle investorene er utro eiere, i den forstand at de i mangel av de fordeler som følger med nasjonal tilhørlighet til utstederselskapet, raskere kan selge seg ut, enn investorer med nasjonal tilhørlighet. Det skaper utrygghet hos selskapene når det gjelder stabilitet i eiermassen og tilgang på framtidig kapital til nyinvesteringer. Sjøl om norske finansielle investorer langt på veg føler seg frigjort fra lojalitet til norske utstedere, vil det forhold at de begge er en del av et kjent økonomisk og kulturelt miljø, skape sterkere faktiske bindinger i investeringene enn når utsteder er utenlandsk. I kriser ser man da også dette klarere hvor kapitalen trekker seg tilbake til sine heimland, noe som understreker betydningen av den nasjonalt baserte kapital. I kriser øker risikoen for tap og kapitalen søker til kjente og tryggere farvann.

Betydningen av å investere i flere selskaper

Som nevnt tidligere vil den finansielle investor ikke på samme måte som en industriell investor være villig til å ta risiko med å gå tungt inn i et industriselskap for å utvikle dette. Finansielle investorer besitter vanligvis da heller ikke kunnskap spesifikk nok til å bidra til å utvikle industri. De tenderer dessuten mot å være for kortsiktige til å ta del i de tunge investeringene.

Hva med selskaper som ikke børsnoteres?

Her kan det skilles mellom ulike selskaper; de som ikke vil børsnoteres fordi de har tilstrekkelig tilgang til kapital, og de som ikke kan børsnoteres fordi de ikke oppfyller kravene og dermed er avhengig av andre kapitalkilder. Det er den siste gruppen som interesserer oss her. Til disse hører mange små og mellomstore bedrifter og av disse, særlig selskaper i oppstartsfase gjerne på grunnlag av ideer basert på ny teknologi. Hvordan disse siste skal tilføres risikokapital, er mye debattert.

Verdipapirmarkedenes ideologiske forutsetning og resultat

Verdipapirmarkedene, hvor børsene utgjør de mest gjennomorganiserte markedsplassene, er naturlige og organiske deler av den kapitalistiske økonomi. De oppsto før kapitalismen, men i disse markedene fant kapitalistene i tillegg til hos finansinstitusjonene, sine viktigste redskaper for mobilisering av kapital, kapitalkonsentrasjon og risikoavlastning. Verdipapirmarkedene fikk i kapitalismen sin fulle forløsning, fri for gamle føydale skranker. I faser i den kapitalistiske økonomiens utvikling hvor behovet for kapitalmobilisering var særlig sterkt som under store teknologiske skift som krevde massive nyinvesteringer, fikk børsene en særlig sentral rolle slik vi så og ser fra slutten av 1970 med den vitenskapelige tekniske revolusjon.

På mange måter møter vi i verdipapirmarkedene kapitalismen i en meget rein form. Det er aldri tvil om hva det dreier seg om: Profitt! Imidlertid er det den fiktive kapital vi møter, ikke den industrielle kapital; møter kapitalen i dens sirkulasjonssfære, ikke i dens produksjonssfære. Det er følgelig ikke den verdiskapende kapital, men kapital enten mobilisert som latent produktiv kapital, eller som resultat av verdiskapende produksjon. I verdipapirmarkedet bytter uttrykk for kapitaleiendom hender, aksjer og obligasjoner kjøpes og selges, med tap eller gevinst. Fordi verdipapirmarkedet er forventningenes marked – antakelser om framtidig verdiutvikling på aksjer eller obligasjoner, spekuleres det i realiteten i framtidig verdiskaping og prisbevegelser. Imidlertid framtrer verdipapirmarkedet i det ytre som et marked hvor penger avler penger som hvilken som helst handelskapital. Dette markedet bidrar følgelig til tingliggjøringen av underliggende sosiale forhold. Ikke bare tilsløres utbyttingen i produksjonen – det ubetalte merarbeid – men også hvor den virkelige verdiskaping skjer. Det hele snus på hodet; verdiskapingen framtrer som produkt av kjøp og salg av aksjer og obligasjoner, ikke som resultat av verdiskaping. Slik legitimeres fremmedgjøringen – produsentens atskillelse fra produksjonsmidlene og produksjonens resultat. Hvor arbeiderbevegelsen krever tilgang til profitten i verdipapirmarkedet, blir det møtt først og fremst av kapitaleierne, men også av andre deler av samfunnet, med samme forståelse som en som forsvarer sin personlige eiendom mot tjuveri. Eieren av aksjen eller obligasjonen besitter en rett, en rett til selskapets overskudd og en rett til å selge med gevinst. Enhver gevinst innhentet i verdipapirmarkedet, gjennom børshandel, innenfor gjeldende lovregler og normer, anses derfor for samfunnet for øvrig uvedkommende.

Som nevnt over, strømlinjeformes verdipapirhandelen på børsene med først og fremst den viktige konsekvens at profitten anses som eneste legitime hensyn så sant normene for handelsatferden er overholdt. Med børsenes økte betydning og statens notering av sine selskaper med spredningssalg av aksjer til private, tvinges staten som utenfor børs sto mer fritt, til å følge børsens egen logikk og norm. Breiere samfunnsinteresser, hensynet til arbeidsplasser, distrikter og langsiktig industriell verdiskaping, underordnes det ene hensynet å besørge profitt til aksjonærene. Staten sjøl fanges av verdipapirmarkedets oppfatning av hva som er det legitime, og underordnes det derfor, ikke bare organisatorisk, men også ideologisk. Resultatet er følgelig en underordning av statens interesser i forholdt til kapitalens og spesielt verdipapirmarkedets interesser organisert gjennom børshandelen.

Jeg vil her framheve det sentrale element i utviklingen, at det ikke bare dreier seg om statens underordning under kapitalen, et forhold som jo ble etablert med de borgerlige revolusjoner. Men statens underordning under en spesifikk del av kapitalen, den fiktive kapital, transaksjonskapitalen, den reine pengekapital. Begrepet underordning må her sjølsagt ikke forstås mekanisk, absolutt, men som et dialektisk forhold. Hvor det åndelige hegemoni har forskjøvet seg fra statens aktive ivaretakelse av den industrielle kapital, den reelle verdiskaping som elementer i statens politikk for territoriell hevdelse, distriktspolitikk og ivaretakelse av arbeidsplasser, til statens passive, næringsnøytrale holdning.

Den, passive, næringsnøytrale, holdning kan anses som resultat av statens eget engasjement i verdipapirmarkedene og spesielt på børsen; dels som nevnt gjennom børsnotering av statseide selskaper, og dels statens direkte engasjement som finansiell investor gjennom Pensjonsfondet. Totalt sett medfører dette engasjementet at staten endrer sitt fokus til å prioritere verdipapirmarkedet som redskap for å løse statens og nasjonens økonomiske utfordringer i framtida. Når det gjelder Pensjonsfondet, er dette klart uttalt. Når det gjelder statens strategiske eierskap i tidligere heleide statsbedrifter, er det et underforstått imperativ. I tillegg faller dette ideologisk sammen med reformer for individuell pensjonssparing i verdipapirmarkedet.

Det synes som om en betydelig del av den intellektuelle eliten, i staten, i det private og på høgskoler og universiteter, legger til grunn som en udiskutabel forutsetning, at verdipapirmarkedene skal løse hva staten gjennom århundrer har bidratt til å løse, nemlig utvikling av industri og næringsliv i et langstrakt tynt befolket land. Kanskje klarest ser vi dette i kraftmarkedet. Liberaliseringen av kraftmarkedet er langt på veg gjort over samme lest som organiseringen av verdipapirmarkedet; med utviklingen av et børsmarked med omsetning av kraft som en vare, hvor det tilstrebes omsetning av standardiserte kontrakter over hele Nord-Europa, og hvor finansielle investorer utgjør ryggraden i handelen. Den samme kortsiktige profittlogikk som vi finner på børsene i verdipapirmarkedene, slår følgelig gjennom også i kraftmarkedet. Resultatet er for det første at tidligere industrielle aktører ikke påtar seg risikoen med langsiktige investeringer i damanlegg og andre kostnadskrevende investeringer; og for det annet at Norge mister sitt industrielle konkurransefortrinn, komparative fortrinn, nemlig rimelig kraft til industrien.

Hva bør være venstresidas strategi med hensyn til utøvelsen av offentlig eierskap?
Denne ideologiske forskyvning, som et særlig resultat av nyliberalismen, materielt forankret i den del av kapitalen som beveger seg i sirkulasjonssfæren, i den fiktive kapital, den finansielle kapital, utgjør den umiddelbare konkrete utfordring for arbeiderbevegelsen. Statens underordning under verdipapirmarkedets logikk, under den finansielle kapital, må brytes. Den kan ikke brytes uten å skape en forståelse for den organiske sammenheng som eksisterer mellom staten, nasjonen og industriell verdiskaping. Videre må verdipapirmarkedets logikk undergis kritikk, slik at dets begrensinger som redskap for nasjonal industriutvikling kommer klart fram. Det var ikke i verdipapirmarkedet, på børsene, at Norge utviklet sine industrielle fortrinn, det være seg resultater av billig vannkraft eller olje- og gassutvinning. Derimot er det fruktene av langsiktige grunnlagsinvesteringer, grunnrente og videre verdiskaping som nå bringes på børsene og gjøres til gjenstand for tilfeldig omfordeling. Det innebærer imidlertid ikke en avvisning at verdipapirmarkedet og særlig børsene som tjenlige og nødvendige redskaper i den kapitalistiske økonomien, men som sagt en forståelse av dets begrensning.

De ideologiske fanebærere for dagens kapitalisme synes å leve i den villfarelse at Norge kan eksistere som fyrstedømmet Monaco, og overser de spesifikke utfordringer og det ansvar som påhviler staten som følge av Norges geografiske utstrekning og beliggenhet, i tillegg til dets naturressurser. En annen vesentlig begrensing som ligger i særlig det norske verdipapirmarkedet, er at det ikke av seg sjøl produserer muskler villig til å ta den risiko å løfte fram virksomheter hvori kreves investeringer i årelang og ressurskrevende forskning før varer kan produseres lønnsomt for et marked. Det synes illusorisk å tenke seg den type ”venture” kapital uten statlig inngrep og støtte. Staten som passiv finansiell aktør med næringsnøytralt utgangspunkt, er uten vilje til å treffe beslutninger som innebærer risiko. Til det kreves et annet utgangspunkt, en nasjonal-industristrategisk tenkning og vilje og mot til å ta risiko.

Slik situasjonen nå er i Norge, må arbeiderbevegelsens paroler om aktivt statlig eierskap følges av en argumentasjon som viser nødvendigheten av dette, ikke bare for å opprettholde eksisterende industri, men også for å utvikle ny industri. Jeg vil her hevde at det er en fare for at venstresida isolerer seg fra den øvrige arbeiderbevegelsen dersom dens fremste kampsaker er motstand mot ilandføring av gass, gasskraftverk og gass- og oljeboring i nord. Men jeg mener at nødvendige områder må vernes av hensyn til å ivareta en langt mer langsiktig ressurs, nemlig fiskeriene.

Slik oppgaven i dag står, må arbeiderbevegelsen som første skritt besørge en ideologisk forskyvning i kapitalen og staten fra den fiktive kapitals ståsted til et industrielt ståsted. Jeg er ikke i tvil om at det forefinnes et subjektivt grunnlag i befolkningen for en slik forskyvning. Den industrielle kultur innenfor så vel arbeiderklassen, mellomlaga og kapitalistene skal ikke undervurderes. En slik endring i det åndelige hegemoniet favner sosialt alle lag av befolkningen, og truer ingen interesser utenom om mulig noen finansspekulanter. Det dreier seg om å skape en forståelse blant også tilhengerne av kapitalismen, om at den nasjonale kapital er intet uten staten. På et vis kan det formuleres slik at det det nå står om, er å gjenskape en nasjonal kapitalistisk sterk stat som tar sitt ansvar som stat med de spesifikke forhold som eksisterer i Norge. I en slik prosess er kampen for statens eierandeler i norsk kjerneindustri og kontrollerende eierskap i nøkkelbedrifter, avgjørende. Det er ikke gitt at det er nødvendig å ta statseide selskaper av børs, men statens representanter i selskapenes styrer må ha evne og vilje til å tenke og beslutte på grunnlag av breiere nasjonale og sosiale samfunnshensyn enn de avkastningskrav som investorene på børsen krever. Staten må følgelig bruke sin eiermakt, og til en hver tid sørge for at den besitter minst kvalifisert flertall av aksjene. For arbeiderbevegelsen, er en slik stat en nødvendig forutsetning for at kapitalen etter hvert kan underordnes staten.

Når det gjelder utformingen av en strategi, er det viktig å se hen til det forhold at staten er fratatt en rekke virkemidler som den før besatt gjennom ervervslov og konsesjonslovgiving. Mange av disse rettslige virkemidlene anses som stridende mot EØS avtalen. Dersom det ikke er politisk vilje til å avvikle denne avtalen, kan en aktiv stat vanskelig gjøre seg gjeldende annet enn gjennom direkte eierskap. Hvor arbeiderbevegelsen før kunne kjempe for reformer som ikke innebar statlig eierskap, synes det nå som om det eneste rettslig forankrede redskap som gjenstår, er eierskap.

Samtidig og i tillegg, har arbeiderbevegelsen, og spesielt venstresida, et ansvar for å utvikle reformer utover etableringen av en nasjonalt bevisst kapitalistisk stat. Det forhold at staten har del-privatisert selskaper innebærer at staten går glipp av inntekter som nå utbetales i utbytter til fremmede eiere. Dette er et argument i seg sjøl for at staten bør nasjonalisere slike selskaper. Særlig påtakelig ser vi det med Statoils kjempeinntekter.

På sikt, dels som en del av de strukturelle reformene men som går utover disse, og innebærer utdjuping av demokratiet, inngår sosialiseringen av kapitalen. I debatten, ikke bare på venstresida, men også generelt, har det ikke vært skilt klart mellom nasjonalisering og sosialisering av kapitalen. Nasjonalisering er ikke annet enn statens formelle overtakelse av eierskap i visse selskaper, og gjennomføres fra tid til annen i totalkapitalens egeninteresse. Det mest nærliggende eksempel var statens overtakelse av de største bankene som følge av bankkrisa. Sosialisering innebærer imidlertid inngrep i kapitalen utover den formelle eiendomsretten. Det innebærer at kapitalen inngår i en prosess hvor selskapets funksjon i samfunnet går over fra en kapitalfunksjon til en samfunnsfunksjon, fra en utbyttingsfunksjon til en funksjon hvor merproduktet tilfaller samfunnet, hvor innretningen av produksjon går fra å bestemmes av profittmaksimering til samfunnsoptimalisering. Men også den formelle eiendomsretten må i pakt med utdjupingen av demokratiet medføre endringer i retning av samfunnseie og fordrer endringer i statens klassekarakter.

En ytterligere sosialisering angriper den antagonistiske hovedmotsigelse i samfunnet, det sosiale forhold mellom arbeid og kapital, fremmedgjøringen, i den nasjonaliserte bedrift.