Penga eller livet!

av Knut Kjeldstadli. Artikkelen er fra 2011.

Hvis vi vil sikre et miljø som gir menneskeheten levelige vilkår, møter vi fire trusler: Biosfæren varmes opp, ressurser som ikke lar seg fornye, brukes opp, jord, luft og vann forurenses og mangfoldet av arter reduseres. Alle truslene springer ut av konflikten mellom et livsmiljø som er begrenset, og en vekst som truer med å fylle og sprenge dette miljøet. Jeg mener den systematiske tvangen til vekst springer ut av den innerste kjernen av dagens dominerende økonomiske system. De vanligste forslagene til løsning som vanligvis settes fram i debatten – teknologi, kvoter, avgifter og endring i privatforbruk – duger ikke. De endrer ikke på noen måte systemtvangen til akkumulasjon og økonomisk vekst. Det trengs et brudd med den kapitalistiske markedsøkonomien.

Kapitalistisk markedsøkonomi må vokse

Kapitalistisk, fortjenesteorientert markedsøkonomi er et system som ikke kan være i likevekt; det må enten vokse eller råke ut for kriser. «Akkumuler eller dø, det er Moses og profetene,» skreiv Karl Marx (1818-1883). Historisk kan en mene at industrikapitalismen var et framskritt; den økte produktiviteten og den økonomiske veksten har hevet breie lag av folket ut av regelrett armod. Men den samme veksten er i dag blitt en trussel mot naturgrunnlaget på et globalt nivå, slik veksten alt på Marx’ tid var en trussel regionalt og nasjonalt:

Og ethvert framskritt i det kapitalistiske landbruket er ikke bare et framskritt i kunsten å plyndre arbeideren, men like mye i kunsten å utplyndre jorda. Hvert framskritt som øker jordas fruktbarhet for en kort periode, er samtidig et framskritt i å ødelegge de varige kildene til denne fruktbarheten. Jo mer et land som for eksempel Nord-Amerikas Forente stater utgår fra storindustrien som grunnlaget for sin utvikling, desto raskere forløper denne prosessen. Den kapitalistiske produksjonen kan derfor bare utvikle teknikken og kombinasjonen av de samfunnsmessige produksjonsprosessene i det den samtidig undergraver de kildene som all rikdom opprinnelig springer ut av: Jorda og arbeideren.¹

Dagens globale miljøtrussel skyldes både at det har vært en fortsatt vekst i nord, og at store land i sør som Kina eller India går gjennom samme prosessen. Det rår i dette systemet en tvang til vekst, til ekspansjon, til akkumulasjon av kapital. Dette er en objektiv tvang i systemet – ikke først og fremst en subjektiv trang til vekst hos deltakerne. Det er minst seks årsaker til denne tvangen:

1. Dersom en godtar den marxistiske tanken om at varenes verdi i markedet, og dermed bytteforholdet mellom dem, i siste instans reguleres av den mengde levende arbeid som nedlegges i produksjonen av varer og tjenester, ligger det en veksttvang i følgende forhold: Hvis det ikke finnes profitt utover den profitten som går til å erstatte nedslitt og foreldet utstyr (kapitalslit), gir ikke kapitalen avkastning, og kapitalistene sitter igjen uten fortjeneste. For at kapitalen skal eksistere som en verdi som øker fra den ene produksjonssyklusen til den andre, må den tilføres levende arbeid: Lønnsarbeidet skaper merverdi for kapitalen, fordi verdien skapt ved arbeiderens arbeid er høyere enn verdien og prisen på varen arbeidskraft som kapitalisten betaler arbeideren for. Uten profitt måtte kapitalistene «leve av luft», som Marx sa. Og er det profitt, er det også vekst. Alternativet er økonomiske kriser, som gjør at de som overlever, får nye vekstmuligheter i neste omgang.

Nå er det mange som ikke vil akseptere at verdi henger sammen med arbeid; de vil i stedet oppfatte verdi som en størrelse bestemt av hvor mye noen er villig til å betale for en vare. Dette standpunktet innebærer at dersom jeg er villig til å betale overpris på en leilighet jeg absolutt vil ha, så bidrar jeg til økt verdiskaping i boligsektoren. Det er sjølsagt meningsløst. Dette innlegget er imidlertid ikke stedet for å diskutere gyldigheten av marxistisk arbeidsverditeori mot mainstream, såkalt nyklassisk økonomisk teori. Uansett kan tvangen til vekst forstås ut fra et annet økonomisk forhold:

2. I en konkurranseøkonomi slåss firmaene om å holde eller vinne andeler av markedet. Det er alltid et press for å holde konkurrentene stangen. For å overleve må firmaene bli større. Dette skyldes såkalte stordriftsfordeler – ved lange serier i produksjonen kan prisene på produktene settes ned. Størrelse er dessuten avgjørende for å ha et apparat for å distribuere produktene, ja styre tilgangen til markedet. Derfor ser en ofte at små oppfinnsomme firmaer nok komme opp med nye ideer, men også regelmessig blir kjøpt opp av de større.

3. I tillegg søker de store konsernene å plassere seg slik at de ikke bare overlever nå, men også kan foregripe framtida. Å bli større gir en strategisk fordel – ved planlegging og blokkering av mulige konkurrenter. De kjøper opp andre foretak for å legge dem ned slik at de er kvitt en ubehagelig konkurrent; også om foretaket går med overskudd, slik det har skjedd med flere norske industribedrifter. Men dette krever store midler og er en av grunnene til at konsernene ikke nøyer seg med bare å gå med fortjeneste – det kreves superprofitter på både 10, 15, ja opp til 20 prosent av investeringene i et foretak.

4. Slik den kjente norsk-amerikanske samfunnsforskeren Torstein Veblen (1857-1929) så det, må eiere og ledelse tjene så mye at luksusforbruket deres demonstrerer hvor store konsernet er. Dette fenomenet kaller han «conspicucous consumption», iøynefallende forbruk. Det samme gjelder for eksempel prangende kontorbygninger – det er nødvendige «triks» tvunget fram av konkurransen for å skape tillit hos buisnessparnere og kunder.

5. Tvangen til vekst ligger altså i sjølve systemet; kapitalisten må følge de spillereglene som økonomien byr, ellers er han ute av dansen. I tillegg kan det komme en personlig grådighet og griskhet. Den typen folk finnes, bevares. Det er nok av økonomiske landssvikere som skifter hjemsted utelukkende for å slippe skatt. Det er nok av vanvittige hyttepalasser også. Men en opphever ikke vekstproblemet ved å appellere til kapitalistenes moral eller skjenne på deres umoral. Den kapitalistiske veksttvangen springer ikke ut av kapitaleiernes griskhet, men omvendt: Kapitaleiernes grådighet er et nødvendig psykologisk utslag av akkumulasjonstvangen. Og denne grådighetspsykologien kan da spre seg ut over de etablerte kapitaleiernes rekker, til alle som vil opp og fram i klatresamfunnet ved å vise fram rikdommen sin i form av «conspicucous consumption». Selv om henvisning til de griske kan fungere som gode pedagogiske eksempler, er faren at slike pekefingre aleine kan få folk til å tro at feilen ligger hos noen slemme gutter som må ta seg sammen, ikke i det økonomiske systemet. Men sjøl den grønneste, mest idealistiske nikkerskapitalist kan ikke heve seg over konkurransen på markedet.

6. Den siste årsaka til tvangen til stadig ekspansjon ligger i den – forholdsvis – demokratiske sida ved kapitalismen, som gjør at adskillig flere søker mot stadig mer. Under det føydale systemet var det i grunnen bare et nokså fåtallig aristokrati som var rikt. Når de var nokså få, så kunne et økologisk farbart system godt kombineres med ekstreme forskjeller i levestandard. Men i dag blir det kapitaleiende borgerskapet også et forbilde. Gjennom iøynefallende forbruk og medienes dyrking av de rike, er de blitt rollemodeller som andre ønsker å kopiere. En tenker: «Når den rikingen gjør det, hvorfor skulle ikke jeg også ha rett til det?» Målet blir å strekke seg i retning av det forbruket en ser hos de rike. Dermed er de inntekts- og formueforskjeller som springer ut av marked og konkurranse, i seg sjøl også vekstdrivende. Og de som nyter mest godt av ulikheten, vil også slåss for å beholde den.

Så langt gjelder argumentene kapitalismen allment. I tillegg kommer det spesielle forholdet at den klassiske industrikapitalismen i nord har nådd en grense. Denne formen for kapitalisme vokser ikke her, det skjer en delvis avindustrialisering blant annet i Norge. Etterspørselen etter mange masseproduserte forbruksvarer har nådd en grense; hver og en kjøper ikke så mange elektriske tannbørster. Og dessuten lønner det seg ikke å lage slike børster i Norge, de lages billigere på Taiwan.

Hvor kan kapitalismen vokse?

Om det er riktig at kapitalismen må ekspandere, blir det avgjørende å finne områder å ekspandere på – spørsmålet er hvor. Den kapitalistiske ekspansjonen er siden 1980-tallet blitt hjulpet fram av et frislepp av reguleringer. Dette har fått en del til å mene at problemet er en «overdreven», uregulert form for kapitalisme, gjerne kalt «turbokapitalisme» eller «kasinoøkonomi», som de da skiller fra den «ansvarlige» kapitalismen. Men nyliberalisme er ikke det som skaper veksttvangen, tvangen ligger i enhver form for kapitalisme. De nye avreguleringene gjør bare veksten enklere for kapitalen. Så: Hvor kan kapitalismen vokse?

Konsernene må for det første søke å trenge inn i geografiske områder der de tidligere ikke opererte. Det betyr etablering i nye land og i markeder i sør, i form av en ny imperialisme. Phillip Morris – eier av Kraft Foods, som igjen eier Freia – har aleine større omsetning enn 144 stater. Den økonomiske globaliseringen, det voksende og tettere sammenvevde verdensmarkedet, springer ut av denne tvangen til ekspansjon.

Et annet vekstområde har vært utgiftene til rustningsindustrien. I et land som USA har militær opprustning i den kalde krigens dager og i «krigen mot terror» vært et felt der det har vært mulig å bli enige om å bruke stadig mer av folks skattepenger. Økonomisk sett kunne de samme beløpene vært investert i velferd, men dette var politisk umulig. Våpenindustrien spiller ikke helt den samme store rollen her hjemme, men vi skal ikke glemme at Norge er en av verdens største eksportører av våpen, om en regner per innbygger.

En tredje vei til vekst finnes ved å trenge inn i nye områder i livene våre, i den private sfæren, der kjøp og salg ikke rådde tidligere. At vi kan kjøpe ferdigmat i stedet for å lage fra råvarer, kan en jo forstå. Men at rikfolk hyrer inn «coacher» for å organiserer livene sine? Eller at det finnes firmaer som tar seg av innkjøp av dine barns julepresanger? I land som Norge betyr ekspansjonen ikke minst at kapitalen søker å vokse inn i samfunnsområder som tidligere var organisert av fellesskapet. Presset for privatisering av offentlige velferdstjenester henger sammen med den typen informasjons- og tjenestekapitalisme som nå dominerer i nord. Før kunne en ekspandere ved å reise ny industri. Den muligheten er altså blitt mindre. Et gode som vann, som en skulle mene var den djupeste menneskerettighet fordi det er absolutt nødvendig for å leve, blir dermed flere steder gjort til vare, som i Cochabamba i Bolivia hvor den kommunale vannforsyningen i 1999 ble overtatt for 40 år av et konsortium, kontrollert av det amerikanske konsernet Bechtel. Prisen på vann steig brått, noe som førte til folkelig oppstand og et skritt på den veien som førte dagens venstreorienterte president Evo Morales til makta i Bolivia. Det franske Vivendi, som også opererer i norske kommuners vannverk, er møtt på samme måte i Sør-Korea.

Nå veit vi også følgende: Verdenshistorisk har kurven for CO²-utslipp fulgt kurven for vekst. Til nå har ingen vist at det er mulig med en økonomisk vekst som ikke bruker større mengder energi, som ikke forbruker knappe råvarer, som ikke etterlater seg avfall. Og som nevnt: Sjøl om forrurensingsprosenten, andelen, skulle gå ned, hjelper ikke det dersom totalen øker mer. Det må den altså gjøre eter kapitalistisk logikk. I tillegg veit vi at en økning av CO² betyr oppvarming, smelting, havstigning, ørkenlegging. Om Himalayas ismasser smelter, vil først Ganges og Brahmaputra gå i en flom ingen har sett maken til, deretter vil deltaet tørke ut og bli en ørken ingen tidligere har sett. 1,5 milliarder mennesker vil bli berørt – og tvunget til å flytte på seg. Historias store folkevandringer vil da telle noen håndfuller til sammenlikning. Det går sjølsagt an å si med franskekongen Ludvig 15. før revolusjonen, at «etter oss kommer syndfloden». Men unger og barnebarn blir neppe spesielt glade for å bade i den flommen. Den kapitalistiske akkumulasjonen truer altså naturgrunnlaget.

Hva skjer når veksten stanser opp? Jo, som økonomiprofessor Kalle Moene formulerer det i Morgenbladet 6.11.2008: «Det kapitalistiske samfunn må enten løpe eller falle; det er et problem i et miljøperspektiv.» Alternativet til vekst innenfor dette systemet er økonomiske kriser. Slike kriser har fulgt dette systemet siden det oppstod. Den forrige verdensomspennende krisa kom i 1929 og varte utover på 30-tallet. Etter den har det vært djupe kriser i enkelte land, som i Argentina 1999-2002, og i hele regioner i verden, som i Sørøst-Asia 1997-1999. Noen forklarer den nåværende finanskrisa ved å legge vekt på tilfeldige årsaker – en midlertidig uforsiktighet i amerikanske banker som ga usikre boliglån, et valg om ikke å redde banken Lehman Brothers, som så utløste ringvirkninger. Spørsmålet er om ikke låneinstitusjonenes pushing av lån er et strukturtrekk. Igjen synes det å dreie seg om akkumulasjonsimperativet, som presser fram en jakt på nye områder for vekst. I tillegg til de områdene som er nevnt, har også det å «satse på framtida» vært en mulighet – lånene til bolig i USA har vært gitt på et premiss om at boligene vil stige i verdi og dermed kan betale for renter og avdrag, en gang i framtida. Store deler av finanskapitalismen – omsetning av aksjer, opsjoner, såkalte derivater og så videre – hviler på dette premisset, at verdiene stadig vil stige. Når veksten stanser, skapes en spiral som går nedover.

Noen vil argumentere for at en slik krise først og fremst rammer systemet og kapitalistene. Men de rike pleier å klare seg. Et sammenbrudd har ødeleggende ringvirkninger i alle land, virkninger som blir veltet over på den vanlige befolkningen i form av arbeidsløshet, gjeld og problemer med å betale, kutt i sosial velferd. I tillegg kan den økonomiske krisa føre til at alle miljøhensyn feies til side. Krav om begrensninger på utslipp frafalles. Myndighetene oppfordrer til å kjøpe mer til jul.

Så dette er min påstand om kapitalismen: Enten vokser den på en måte som er økologisk uforsvarlig, eller den råker ut for kriser, som er økonomisk og sosialt ødeleggende.

En bærekraftig økonomi etter kapitalismen?

Teknologi, kvoter, avgifter og endret forbruk kan gi bidrag til løsninger. Og, med det forbehold at usosiale slagsider må unngås, bør en energisk politikk føres for nye teknologier og for andre former for forbruk. Men aleine kan disse strategiene kun føre til overflatiske endringer. Ja, dagens debatt dekker over at den kapitalistiske vekstøkonomien må stagges og stanses. Denne dårlig innsikten i kapitalismen gjør at både miljørørsla og regjeringen ubegrunnet tror at problemene blir løst på teknisk vis. Vi har ikke tid eller råd til å stanse ved de marginale løsningene i miljøkampen; det haster med å gå til kjernen, til den kapitalistiske akkumulasjonstvangen. Konklusjonen på dette er ikke at vi skal vente til «etter revolusjonen». Alle fornuftige tiltak skal iverksettes og prøves. Men miljøpolitikken må ha en retning – vekk fra kapitalistisk ekspansjon og over til løsninger som kan skape en større bærekraft.

Miljøutfordringene blir ikke mindre av befolkningsveksten, fra drøye seks milliarder til den antas å flate ut på ti milliarder rundt 2050. Dersom det samtidig er sant at der er grenser for vekst, at problemene ikke lar seg løse ved en stadig voksende produksjon, da reiser spørsmålet om omfordeling seg på nytt – like radikalt som noen gang før. Den globale miljøkrisa skaper behov for en omfordeling mellom nord og sør, men også en omfordeling innad i landa, også i Norge. En politikk som ikke bygger på sosiale klasser og global rettferdighet, blir en trussel mot miljøet.