Av Regi Theodor Enerstvedt. Artikkelen er fra 2010.
I denne artikkelen forsøkes å gi et kortfattet innblikk i den marxistiske virksomhetsforståelsen.
Den sier noe med få ord om følgende spørsmål:
Virksomhet – marxismens grunnbegrep
Hva kjennetegner mennesket som art?
Hva kjennetegner forholdet mellom arten og individet?
Natur-samfunn, individ-samfunn – et indre forhold
Begrepet samfunn og begrepet individ
Alle menneskets psykiske egenskaper oppstår i virksomheten
En enkel allmen modell av menneskets levemåte – virksomheten
Virksomhetsforståelsen illustrert ved behovsbegrepet
Virksomhet – marxismens grunnbegrep
Alle forståelser om mennesket tar sitt utgangspunkt i bestemte grunnbegreper som det meste faller tilbake på. Hos Freud er det f. eks. begrepet ”drift”, hos behavioristene”adferd”, i mye amerikanisert sosiologi er det ”rolle”. Fra oldtiden kjenner vi grunnleggende forståelser av ”kosmos” og i religionene vil ”Gud” eller ”Allah” forklare mye.
Kimer til begrepet virksomhet oppsto allerede i oldtiden. Den betydningen vi marxister legger i det, har vi først og fremst fra Marx, fra hans Feuerbach-teser (1845), hvor han forkaster både den filosofiske idealismen og den mekaniske materialismen, og bruker begrepet Tätigkeit (virksomhet) som et grunnbegrep. Her sier Marx nokså allment at når mennesket forandrer verden, forandrer det seg selv. Dette tok sovjetiske psykologer tak i etter revolusjonen i 1917. Disse psykologene var nettopp ikke bare psykologer. De var store filosofer: Rubinstein, Vygotski, Luria, Leontjev m.fl. Men antakelig siden de ble sett på som ”bare” psykologer, fikk de liten betydning for den marxistiske samfunnsvitenskapen og filosofien. Selv begynte jeg tidlig å lese dem, men jeg ble hemmet av at det som ble kalt for ”sovjetmarxisme” virkelig var mye dårlig marxisme. Jeg hadde i bakhodet at det var slik i psykologien også. Mye på grunn av den fordommen tok det meg 15 år før jeg forsto at virksomhetsforståelsen var en revolusjonerende videreføring av Marx. Jeg innså at den hevet både psykologien, samfunnsvitenskapen og filosofien opp på et nytt nivå. Dette er store ord, som vi skal være forsiktig med å bruke, men her er det berettiget. Likevel: Vi må aldri glemme at marxister med et åpent sinn tar med seg alt det positive, det verdifulle fra menneskehetens praktiske og teoretiske historie.
La oss begynne i dagligtalen (og ser med en gang hvor relevant virksomhetsforståelsen er for dagens diskusjoner om arv og miljø, om gener og omgivelser, om kjønn):
Hvis du vil forstå hva mennesket gjør, må du studere hva mennesket gjør. Ikke hva sjimpanser, duer og rotter gjør for eksempel. En selvfølgelighet? Hvis leseren mener det, har han ikke oppdaget hvor mye sludder og vas det sies om mennesket med utgangspunkt i studier av aper og andre dyr.
Hva kjennetegner mennesket som art?
Det første spørsmålet som må besvares, er hva som kjennetegner mennesket som art. For å si det, må en altså studere hva mennesket gjør, dets levemåte. Biologer er svært flinke til å studere dyrs levemåte – noen blir spesialist på vepsens levemåte, noen på rottas, noen på spurvens. De skjønner at vil de forstå vepsen, kan de ikke studere den måten rotta lever på, og omvendt. Det som kjennetegner mennesket som art er at det selv produserer det nødvendige for å overleve. Gjennom en lang utvikling som vi kaller antropogenesen, dvs. overgangsfeltet dyr og menneske, skapes menneske som art, et vesen som arbeider. Og arbeid er alltid samarbeid. Det skaper samfunnet og behovet for å kommunisere – altså språket. Alt levende er aktivt, ikke bare mennesket. Den særegent menneskelige aktiviteten har jeg kalt ”virksomhet” på norsk. Det er en oversettelse av Marx’ ord ”Tätigkeit”. Den virksomheten som skaper mennesket er arbeidet, men aller først kan vi ikke kalle noe for arbeid, bare en allmen livsvirksomhet. Litt etter litt differensieres virksomheten til forskjellige arter virksomhet, arbeidsvirksomhet, lekevirksomhet (deriblant kunsten), så lærevirksomhet (lære for å mestre et arbeid) og lærervirksomhet (undervisning) og etter hvert mange flere. Hele tiden oppstår nye virksomheter. Og virksomhetstforståelsen er også en metode for å forstå hva som karakteriserer dem.
I antropogenesen – og legg merke til dette – skapes også den menneskelige organismen, menneskets natur, i og gjennom virksomheten.
Det blir et indre forhold mellom det naturlige og det sosiale, mellom natur og samfunn og mellom samfunnet og individet.
Menneskets natur er en sosial natur. Dermed kommer vi til det neste spørsmålet.
Hva kjennetegner forholdet mellom arten og individet?
Barnet sosialiseres eller humaniseres ikke fra et slags dyr eller halvmenneske til et menneske. Et eksempel på det indre forholdet mellom menneskets natur og det sosiale er håndens anatomi og fysiologi. I menneskets hånd er arbeidet nedlagt (i antropogenesen). Den spesifikt menneskelige hånd er et produkt av arbeidet. I den forstand er et spedbarn et sosialt vesen fra det øyeblikk det blir unnfanget. For allerede da ligger grunnlaget der for utviklingen av den menneskelige hånd. I spedbarnets sosialt produserte hånd ligger arbeidet nedfelt, men ikke arbeidsvilje og arbeidsmoral. Arbeidsvilje og arbeidsmoral er psykiske egenskaper barnet bare kan tilegne seg i og gjennom sin egen virksomhet.
Når du hører på en diskusjon i dagens Norge om menneskets vesen, gjøres alltid den feilen at det naturlige og det sosiale forstås som ytre forhold. Hvordan virker menneskets natur på det sosiale, hvordan virker det sosiale på menneskets natur? Uansett hvordan det besvares, blir det like galt. Det samme gjelder i forholdet mellom individet og samfunnet: Hvordan virker samfunnet på individet, hvordan virker individet på samfunnet? ”Virker” betyr å tenke som årsak og virkning, og det er et ytre forhold i den mening at årsaken alltid kommer før virkningen. Men er det noen av leserne som har sett et samfunn uten individer, eller individer uten samfunn. Eller et samfunn – det sosiale – som ikke består av naturvesener – menneskene?
Begrepet samfunn og begrepet individ
All virksomhet er kollektiv i sitt vesen og den er det i forhold til gjenstander. Kan vi ikke arbeide alene? Hvis vi tenker oss om, arbeider vi også da alltid med gjenstander som er produsert i en kooperativ virksomhet (blyanter, spader, skrivemaskiner m.m.) Dessuten inngår i regelen også dette arbeidet i en større sammenheng . Hvis vi tenker oss oppsettingen av et hus: Den som skyter ut tomten, arbeider kanskje alene. Mureren også. Tilsvarende med snekkeren, rørleggeren, elektrikeren osv. (Merk at alt dette er bearbeiding av naturen. Naturen er ikke utenfor samfunnet, men en del av det – tre, metaller, stein.) Deres arbeid har likevel bare mening i en større kooperativ sammenheng Det er samvirke. Det finnes ingen Robinson Crusoe (robinsonade kalte Marx det — men vi husker at også Robinson hadde en del ting med seg fra skipet). Dvs: Det menneskelige individet er virksomhet. Dets eksistensmåte er virksomheten en samfunnsmessig virksomhet Dvs.: Individet kan bare defineres ved hjelp av samfunnsbegrepet. Samfunnet er også å forstå som virksomhet. Det er på sin side ikke noe annet enn den kooperative virksomheten til individene hvor det skaper alt det du ser rundt deg – hus, gater, biler, båter, fly osv. – og det er ikke noe annet enn objektivert virksomhet. Samfunnsbegrepet inneholder altså samtidig begrepet det menneskelige individ. Og da forstår vi at det er meningsløst å si at det ene påvirker det andre.
Alle menneskets psykiske egenskaper oppstår i virksomheten
I virksomheten oppstår tenkningen, språket, de spesifikt menneskelige følelsene – de etiske følelsene, de estetiske følelsene, ferdighetene som kjennetegner mennesket, kort sagt alle menneskelige psykiske egenskaper. Ingen av dem kommer innenfra eller utenfra, de oppstår i virksomheten. Betyr dette at ”gener” ikke betyr noe? At ”miljøet” ikke betyr noe? På ingen måte, det betyr bare at dette forholdet mellom mennesket og dets omgivelser, denne særegent menneskelige vekselvirkningen, ikke kan forstås som et ytre forhold mellom natur-samfunn, mellom individ-samfunn. To genetisk svært like barn kan bli svært forskjellige hvis deres virksomhet er svært forskjellig, og to genetisk svært forskjellige barn kan bli svært like hvis deres virksomhet er svært lik.
Ingen evner, ferdigheter, innstillinger, holdninger kan være arvet — de tilegnes i og gjennom virksomheten og bare gjennom den. Ta f.eks. de musikalske evner. Ofte hører vi at musikalitet, det må i hvert fall være arvet. Men hva mener man med det? Er det bestemte gener som egner seg for pianospill, cellospill, dirigering, trompetblåsing? Saken er den at vi ennå ikke vet noen ting om hvilken hjerne som skulle være den beste «arv» for musikalitet. Dette er ikke det samme som å si at musikalitet blir bestemt av miljøet og at anatomisk-fysiologiske forutsetninger ikke betyr noe. Vi skal simpelthen forkaste hele denne måten å stille problemet på, og si følgende: Musikalitet er verken genetisk arvet, medfødt eller miljøbestemt. Musikalske evner kan bare dannes i og gjennom individets egen virksomhet. Det betyr ikke at alle kan danne akkurat de samme evner. Hvert enkelt menneskelig individ har forskjellige anatomisk-fysiologiske forutsetninger hvor den genetiske arven spiller en stor rolle. Men disse forutsetningene er allmenne, det finnes ikke spesifikke musikalske, eller andre, anlegg nedlagt i organismen.
En enkel allmen modell av menneskets levemåte – virksomheten
Med utgangspunkt i Marx og Engels’ begrep om produksjonsmidler og produksjonsforhold (produksjonsmåten), som jeg forsto som et forhold mellom mennesker formidlet av gjenstandene som ble produsert, laget jeg en mer allmen modell av av av virksomheten (menneskets levemåte). Jeg mente slett ikke at alle menneskelige virksomhetsforhold kunne reduseres til produksjonsforhold, men omvendt: Dette forholdet var bare en særegen form, den grunnleggende for alle andre forhold som lek – fotball, friidrett, kunst m.fl., lærevirksomhet og lærervirksomhet, trening, kjærlighet, vitenskap osv.
Den gjelder for individet som for samfunnet. Individet er et virksomhetsforhold, samfunnet er det også og samfunn og individ kan bare bestemmes ved hverandre. Den sovjetiske psykologen Leontjev har gitt et eksempel som aldri kan gjengis ofte nok for å illustrere virksomhetsforståelsen. Og det fantastiske han forteller, opplevde jeg nylig selv i samvær med en gutt på ett år og fire måneder. Han hadde lært å spise med skje i virksomhetsforholdet barn – skje – mor. Til å begynne med var dette ikke en skje for barnet, men bare noe som det kastet på golvet, stakk i munnen gal vei, men i løpet av et par måneder lærte det den motoriske ferdigheten å bruke dette ”noe” som en menneskelig gjenstand. Et barn lærer i løpet av noen få måneder å bruke noe som arten mennesket har tatt tusener av år å produsere! Men ikke bare det: I denne felles virksomheten sier moren (eller en annen omsorgsperson) sier ”ikke kast skjeen på gulvet”, ”ikke gris med skjeen”, ”spis pent med skjeen”. I denne prosessen mor– gjenstand – barn lærer barnet å si ”skje”, språket tilegnes også i denne felles virksomheten, ja, etter hvert alle spesifikt menneskelige psykiske egenskaper.
Men kan vi forstå kapitalisme, klassekamp, ja, vårt eget, dagens norske samfunn gjennom denne forståelsen? Leseren skjønner sikkert at å svare på det spørsmålet, ville bli en ny artikkel. Så her vil jeg heller utfordre leseren: Er det mulig å fatte, begripe samfunnet (og det enkelte individ) uten den innsikten som den marxistiske virksomhetsforståelsen gir?
Virksomhetsforståelsen illustrert ved behovsbegrepet
Produksjonen av livsmidler skiller mennesket fra alle andre dyr. I denne produksjonen produserer mennesket sine behov, ja, de menneskelige behovene produseres i menneskets virksomhetsprosess.
Behovsbegrepet er et fundamentalt begrep i alle samfunnsvitenskapene. Virksomhetsforståelsen skal derfor eksemplifiseres ved den. De spesifikt menneskelige behovene er ikke nedlagt i menneskets organisme. De oppstår i virksomheten, ikke bare i den grunnleggende, i arbeidet, men i alle arter virksomhet. Hvis det ikke var slik, ville det ikke bli produsert et eneste nytt produkt — og det er nettopp produksjonen av nye produkter og nye behov som kjennetegner mennesket. Enkelte politisk radikale mennesker snakker også om menneskets «sanne behov», om menneskets «naturlige behov» som de setter i motsetning til de kunstige behov som kapitalismen skaper. Det burde de slutte med. For alle menneskets behov er kunstige, dvs. oppstått og formet i virksomheten. Det gjelder behovene for mat, det gjelder de seksuelle behov — noen liker å masturbere, onanere, noen liker sex med dyr, noen liker å elske med det samme kjønnet, noen med det andre, men det finnes ikke noe masturbasjonsgen, noe dyresexgen osv. . Men de fysiologiske behovene er i hvert fall nedlagt i organismen, sies det. Hva med spedbarnet får jeg ofte høre. Om det ikke blir født med en musikalsk refleks, så blir det i hvert fall født med en sugerefleks. Ja, et spedbarn blir født med bestemte ubetingede reflekser, som setter det i stand til å komme i forbindelse med omgivelsene. Men også når det gjelder sugerefleksen. oppdager vi at den har en allmenn karakter. Barnet suger på alt, på morens kinn, arm, fot osv. Dvs.: Det må lære å suge bryst—det må lære å spise! Alle som har, eller har hatt, barn, vet dette. De vet også at barnet ikke har noe «overlevelsesdrift», «selvoppholdelsesdrift», eller hva man nå ville kalle det. Tvert i mot er det slik at barnet i sin livsaktivitet skaper et energiunderskudd, en ubalanse til sine omgivelser, det har ingen behov som utgangspunkt, behovene oppstår i dets egen aktivitet, og bare i en læreprosess sammen med andre mennesker (jfr. modellen av virksomheten). For å komme videre i diskusjonen om behovene, må vi spørre: Hva mener vi med behov? Behovsbegrepet brukes ofte i to betydninger — også i dagligtalen. Den ene betydningen er allmenn. Mennesket har f.eks. behov for luft — ellers kan det ikke overleve. Det har også behov for næring av samme grunn. Bruker vi behovsbegrepet slik (og vi kan ikke forby en slik bruk), ser vi at vi ikke kan forstå det som er særegent for mennesket mht. behovene. For alt det som er levende, enten det er dyr eller mennesker, kan bare overleve om det har en eller annen form for stoffskifte med omgivelsene. Det gjelder for alle individer og arter at de bare kan overleve under bestemte allmenne eksistensbetingelser. Fisken dør på land, mennesket dør under vann. Den andre betydningen av behovsbegrepet, er at behov alltid er behov for noe bestemt: En blyant, en bok, en stol, et bord, et annet menneske, et brød, en telefon osv. Dette er en bruk av behovsbegrepet som vi finner i dagligtalen. Det er denne betydningen vi bruker, når vi sier at «vi har behov for…» — et eller annet. Vi ser da straks at ingen slike behov kan ha et spesifisert genetisk grunnlag. Det genetiske grunnlaget kan bare ligge i den eneste evnen som er nedlagt, nemlig evnen til å kunne danne de spesifikt menneskelige behovene, evnene, ferdighetene m.m. De menneskelige behovene kan bare dannes. tilegnes, læres i menneskets individuelle virksomhetsprosess i et bestemt samfunn, og derfor blir de behovene som dannes i vårt samfunn så forskjellige fra dem som ble dannet for 100 år siden. Jeg har møtt innvendingen: Sulten—den må i hvert fall ikke læres. Hva er sult? Er det noe i sultfølelsen som retter vår aktivitet mot noe bestemt? Er det noe i sulten, som styrer vår bevegelse i retning av kjøleskapet eller brødboksen? Det er det ikke, dvs.: Det gjenstandsrettede behovet må læres. Så kunne man si: Det er i hvert fall slik at først kommer sulten, så aktiviteten. Er det slik i virkeligheten? Det er ikke det. Sulten oppstår nettopp i aktiviteten, den kan ikke gå forut for den. Så hvordan vi enn vrir og vender på det: De menneskelige behovene oppstår i virksomhetsprosessen — de læres i denne. Men de menneskelige følelsene da, her er det vel slik som Sigrid Undset skal ha sagt det: Sæder og skikker forandrer seg, men menneskehjertet forblir det samme. Nettopp slik er det ikke. Her sees nettopp samfunn og individ som i et ytre forhold til hverandre. I virkeligheten forholder det seg slik at til sæder og skikker knytter det seg alltid verdier og følelser, og når sædene og skikkene forandres, forandres også følelsene. De spesifikt menneskelige følelser uttrykker samfunnsmessige forhold. Det er disse vi føler som hat, harme, forelskelse, ømhet, sjalusi, solidaritet og disse følelsene er historiske, de oppstår i historien og endrer sitt innhold i den. Men her skal vi være klar over at mange av disse følelsene, selvfølgelig fargelagt av de særegne historiske forhold, har oppstått for flere tusen år siden.
Dette er det revolusjonerende nye ved virksomhetsforståelsen. Vi kan ikke lenger si at noen psykiske egenskaper kommer innenfra — fra instinktene, driftene eller genene. Men vi kan heller ikke si det motsatte. Behov, følelser, evner, ferdigheter, holdninger m.m. kommer heller ikke utenfra, fra miljøet. Å si at alle menneskets psykiske egenskaper oppstår i og gjennom virksomheten betyr å si at de verken kommer innenfra eller utenfra, de oppstår i vekselvirkningen, altså i aktiviteten, i virksomheten.
Sosialistisk framtid 
Legg igjen en kommentar