En farmor som ingen snakker om

av Maja Lockert

En mann sin voldsutøvelse mot en kvinne er ikke et privat spørsmål innenfor husets fire vegger. Menns vold og hvilke konsekvenser volden får handler om hvordan samfunnet vårt ser på kvinner og kvinnekroppen. Menns dominans over samfunnet, patriarkatet, gjør at et stort folkehelseproblem blir behandlet som et problem som enkeltkvinner må takle alene og ikke hele samfunnet sammen. Jeg krever at vi skal lytte mer til de kvinnene som snakker om volden som kroppene deres er utsatt for og at tabuene om vold i nære relasjoner skal bli mindre.

«Hvordan døde besteforeldrene dine?»

I fjor flyttet besteforeldrene mine fra huset de har bodd i de siste 40 årene. Dette er et hus jeg forbinder med noen av mine beste barndomsminner. Et hus som jeg forbinder med bestemor og bestefar. For meg er det vanskelig å ikke tenke på huset langs fjellsiden med den fine utsikten over havet, når jeg tenker på besteforeldrene mine. På samme måte som jeg forbinder besteforeldrene mine med dette huset, så forbinder jeg foreldrene til pappa med tabu. Hjemme i mitt hus nevnes de nesten aldri, fordi ingen vil snakke om at farfar tok livet av farmor.

Drapet på min farmor er intet enkelttilfelle. Hvert fjerde drap i Norge begås av en mann, der offeret er hans nåværende eller tidligere partner. Til tross for disse høye tallene snakkes det nesten ingen ting om. Det kan virke som om det ikke kun er i mitt hjem at det er tabubelagt å snakke om familiedrap.

Da jeg var yngre begynte jeg ofte å le når jeg fikk spørsmål om hvordan foreldrene til pappa døde. Jeg syntes det var så ukomfortabelt å tenke på, ikke minst snakke om, at latter ble min eneste forsvarsmekanisme. I dag synes jeg det er mer ukomfortabelt å tenke på at farmor ble drept på midten av 70-tallet, og at vi fremdeles lever i et samfunn der menn ser på kvinner som så lite verdt at de kan frata, til og med den kvinnen som står de nærmest, deres autonomi.

Farmoren min er intet enkelttilfelle. Hun er hvert fjerde drap.

Når hjemmet blir en krigssone

Huset til de gjenlevende besteforeldrene mine har alltid vært en trygg plass å være. Tryggheten og gleden jeg forbinder med huset langs fjellsiden er for meg en selvfølge, men det er det ikke for alle. For mesteparten av volden rettet mot kvinner skjer innenfor husets fire vegger. Det som skal være den tryggeste plassen i verden, ditt eget hjem, blir for mange en krigssone. I Norge vil ifølge NIBR og NTNU hver fjerde kvinne oppleve vold eller trusler om vold i løpet av livet. Dette er høye tall, og i aller høyeste grad et samfunnsproblem og folkehelseproblem.

I mange av tilfellene med vold i nære relasjoner er gardinene trukket så for at ingenting kommer ut. I slike hjem blir volden familiens største hemmelighet. Skammen knyttet til at partneren er voldelig kombinert med redselen for ikke å bli trodd gjør det vanskelig å snakke om. I tillegg er den psykiske volden mange kvinner opplever noe som gjør det vanskelig å komme seg ut av et slikt hjem. Trusler om økt vold eller selvmord om hun forlater mannen er ofte en del av den psykiske volden kvinner lever i.

Jeg vet ikke hvordan forholdet til pappa sine foreldre var før min farmor ble drept. Det jeg derimot vet er at i de fleste tilfellene der en kvinne blir drept av partneren sin eller en tidligere partner, har det vært vold involvert i forholdet på et tidligere tidspunkt. Når konsekvensene kan være så fatale som i min farmor sitt tilfelle, så kan ikke volden forbli en hemmelighet. Kvinnene må få en trygg plass å dra og de må få bli hørt og trodd.

Vi lever alle i en voldtektskultur

Midt i flytteprosessen til mine gjenværende besteforeldre ble Denis Mukwege og Nadia Murad tildelt Nobels fredspris for kampen mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnet konflikt. Dette var en pris som var velfortjent. Samtidig er det ikke bare i krig og væpnet konflikt at kvinner opplever seksualisert vold og Norge er ikke like fredfullt for alle. I Norge blir en av ti kvinner voldtatt, halvparten før de er 18 år. 20 prosent har opplevd et voldtektsforsøk. I de fleste tilfellene er voldtektsmannen en kvinnen kjenner fra før.

At hver tiende kvinne opplever å bli voldtatt viser at vi som samfunn har et stort problem når det kommer til synet vi har på kvinner. Voldtektskulturen vi lever i kommer sterkest frem i hvordan voldtektsutsatte blir møtt og hvordan vi ellers snakker om voldtekt. «Hva hadde du på deg?» og «Hvor mye drakk du?» burde vært spørsmål som virket utenksomme, men dessverre er dette spørsmål alt for mange voldtektsofre møter. Slike spørsmål legger både skylden for voldtekten og ansvaret for å forhindre voldtekten på kvinnen. Alt for ofte blir kvinner bedt om å kle seg anstendig, ikke drikke så mye, aldri gå alene og helst ha på seg en sykkelbukse under russebuksa. Og alt for sjeldent blir menn bedt om å ikke voldta og ta et nei for et nei. Når fokuset ligger på hvordan kvinner kan forhindre å bli voldtatt og aldri på at menn ikke skal voldta, ja da lever vi i en voldtektskultur.

Den hverdagslige likestillingskampen

Vi må ikke glemme at volden rettet mot kvinner ikke er enkelttilfeller. Min farmor og andre kvinner er ingen enkelttilfeller. De er alle ofre for patriarkatet vi lever i. De er ofre for et samfunn som objektiviserer kvinnekroppen. For hva er det som får menn til å ta seg til rette på en kvinne sin kropp? Jo det er et syn på kvinner som noe mindre verdt, noe ufullkomment.

Når så mye av volden som rettes mot kvinner skjer innenfor husets fire vegger og av en mann kvinnen kjenner godt, er det så viktig at det private er politisk og at vi faktisk snakker om det. Flere familier kan ikke fortsette å ha en død farmor som familiens største tabu. Tabuer blir ikke brutt over natten, det samme gjør ikke volden mot kvinner. Det er gjennom den hverdagslige likestillingskampen at vi endrer holdningene til enkeltpersoner og endrer samfunnet. Da kan vi ikke fortsette å legge skylden på kvinner når de blir voldtatt og ikke fortsette å godta at gardiner i voldelige hjem er trukket for. Fordi da kommer flere til å få en farmor som ingen snakker om.