Et feministisk syn på klasse

Av Line Schou, sosiolog, styremedlem i Feministisk Initiativ Oslo og medlem i Kvinnefronten

Feminister blir noen ganger beskyldt for å mangle forståelse for klasseundertrykking, og møtt med at det er kapitalismen som er problemet, kilden til all undertrykking. Jeg mener kjønns- og klasseundertrykking er gjensidig forsterkende, men også kvalitativt forskjellig. Det nytter ikke å jobbe for sosialisme og så tenke at kvinnefrigjøring bare følger med av seg selv. Kvinneundertrykking er eldre enn kapitalismen og vil kunne eksistere også i andre samfunnsformer. Klasse og kjønn er de to hovedaksene samfunnet struktureres rundt, mens ulike minoritetsgrupper (for eksempel utfra etnisitet og seksuell orientering) tilfører enda flere dimensjoner av undertrykking.

Interseksjonell feminisme ble utviklet i USA, og begrepet ble først brukt av Kimberlé Crenshaw. Det var opprinnelig et begrep for å beskrive den undertrykkingen og diskrimineringen svarte kvinner ble utsatt for, som var annerledes enn både det svarte menn og hvite kvinner opplevde. Også andre former for undertrykking er blitt tatt med i den interseksjonelle analysen, for å fange opp hvordan ulike gruppetilhørigheter i kombinasjon kan føre til at folk blir rammet av komplekse former for undertrykking. I den amerikanske versjonen er klasse ofte ikke et sentralt tema, og når det er med, handler det mest om at enkeltpersoner kan bli diskriminert på grunn av klassebakgrunn. Jeg mener klasse må være en sentral del av en interseksjonell feministisk analyse, og at fokuset må være på undertrykking av grupper, ikke bare diskriminering av individer. Klasse henger tett sammen med de andre undertrykkingsgrunnlagene og må være med i en interseksjonell forståelse av samfunnet. Klasseforskjellene er raskt økende, både økonomisk og kulturelt. En feminisme som er blind for klasse vil veldig fort bli irrelevant og bare være for de få. Det samme gjelder en sosialisme som ikke inneholder en analyse av kjønnsundertrykking.

Men hva er egentlig «klasse» i Norge i dag?

Klasse brukes ikke så ofte lenger, det er nesten blitt et stygt ord. I stedet sier vi sosioøkonomisk gruppe, sosiale lag eller andre eufemismer. Mange ser for seg en mann med hjelm og sot i ansiktet når en sier «arbeiderklasse». Unntatt på den organiserte venstresida naturligvis, der er arbeiderklasse for mange en hedersbetegnelse.

Først litt om bakgrunnen for «klasse» som begrep. En klassisk marxistisk forståelse av klasse er at det avgjørende skillet går mellom de som lever av å eie, og de som lever av å selge arbeidskraften sin. Den grunnleggende motsetningen i samfunnet er mellom de som eier produksjonsmidlene – og de som ikke eier. Marx mente at det er klassekamp som driver samfunnsutviklingen framover, og at alle samfunn følger visse stadier. Hvert stadie handler om produksjonsforhold.

Til og begynne med var eiendom kollektiv i familiebaserte grupper, jeger/sanker samfunn, ikke stort nok overskudd til å ha en overklasse i noe antall. Men med overgangen til landbruket ble det mulig å ha en overklasse, slaver eller livegne bønder som dyrket jord, produserte etc, mens en herskerklasse kunne styre og drive med krig. I disse samfunnsformene før kapitalismen var eierskap til jord det avgjørende, og denne jorda gikk i arv. Samfunnet var veldig statisk og det var lite sosial mobilitet. Håndverk og handel var kimen til kapitalismen. Kapitalismen begynner når det har akkumulert seg nok kapital uavhengig av jorda, og industrialisering gjør det mulig med en produksjon i stor skala. Kapitalister/handelsfolk blir den nye herskerklassen og fortrenger adel/kongehus. I Frankrike skjedde dette som kjent ved revolusjon, som hadde stor inflytelse også i andre land. At borgerskapet på denne måten vinner over adelen førte til en utvidelse av politiske rettigheter – menn med eiendom over et visst nivå og embetsmenn fikk stemmerett i flere europeiske land.

I Det kommunistiske manifest (med Engels 1848), argumenterte Marx for at overgangen fra kapitalisme til sosialisme ved en revolusjon var uunngåelig. Når arbeiderne samles i store fabrikker vil de forstå at de har felles interesser, at det er de som skaper verdiene og burde få styre.

Kvinner var også fabrikkarbeidere, for eksempel var de sentrale i den britiske tekstilproduksjonen. De var betalt dårligere enn menn, og ble undertrykket både som arbeidere og som kvinner. Til å begynne med fikk de ofte ikke lov til å være med i mennenes fagforeninger, eller ble nedprioritert når de etter hvert organiserte seg sammen. I tillegg gjorde gifte kvinner mye ubetalt arbeid i hjemmet. I arbeiderklassen var det vanlig at også kvinner med barn jobbet lange arbeidsdager for å få endene til å møtes. Den hjemmeværende husmoren var et borgerlig ideal, som det ikke ble vanlig at arbeiderklassen fulgte før begynnelsen av 1950-tallet. Det var arbeiderbevegelsens suksess, med lønns- og velferdsøkning, som gjorde dette mulig. Det et viktig poeng i marxistisk feminisme at kvinners ubetalte arbeid i hjemmet er gunstig for kapitalistene, fordi det sørger for gratis reproduksjon og opprettholdelse av arbeidskraft. Kjernefamilien med tradisjonelle kjønnsroller er en økonomisk enhet under kapitalismen. Kvinnene er i tillegg en kilde til billig reservearbeidskraft som kan hentes inn ved behov.

Engels (som Marx skrev sammen med) hadde en analyse av hvordan kvinneundertrykking hang sammen med eierskap til jord¹. I jeger/sanker samfunnet var barneoppdragelsen mer kollektiv, men overgangen til jordbruk forandret dette. Når jorda skulle gå i arv spilte det en rolle hvem som var far, og menn fikk et motiv for å kontrollere kvinners seksualitet. Landbruk og ideen om at jord kan eies, var begynnelsen på både klasse- og kjønnsundertrykking. Når blodslinjer er det som gir rett til eiendom, fører det til strategiske ekteskap og tvangsekteskap. Vi ser det for eksempel i eventyrserien Game of Thrones, som på tross av en del fantasifulle innslag (drager og magi) skildrer en føydal samfunnsstruktur ganske realistisk. Når familien Lannister hadde henrettet far Stark og sønnene i Stark-familien var antatt døde, kunne de få et legitimt krav på Starks nordlige kongerike ved å tvangsgifte datteren Sansa Stark med en av deres sønner. Barn født av dette ekteskapet vil ha et legitimt krav på Winterfell og kongeriket i nord. Blodslinjer legitimerer eierskap. Det var naturligvis vanligere at det var foreldrene selv som tvangsgiftet sønner og døtre, som et ledd i å opprette allianser og avtaler med andre konge- og adelsfamilier. Når Cercei Lannister ble gift med Robert Baratheon var det en viktig del av alliansen mellom de to familiene, og Lannisters overholde sikret slik at hans barnebarn ville sitte på «jerntronen» i neste generasjon. Liknende allianser var regelen heller enn unntaket for Europas konge- og adelsslekter.

Marx er selvsagt også blitt mye kritisert. Stadiene er basert på europeisk historie og er en eurosentrisk analyse, de passer ikke nødvendigvis alle samfunn. Er det sikkert historien er lineær? Er det riktig å se pre-industrielle samfunn som primitive? Tanken om proletariatets diktatur som overgangssamfunn kan legitimere undertrykking og overgrep. Er det klasseløse samfunn mulig? Og ja, selv om han var tilhenger av at undertrykte i alle land skulle forenes å gjøre opprør, var det kun med tanke på klasseundertrykking. Selv gjorde han sin tjenestepike gravid. Marx var fokusert på økonomi, materielle realiteter. Han levde i en tid av knapphet og fattigdom, kamp om ressurser, som skiller seg mye fra vår.

Det er allikevel noen viktige lærdommer fra Marx for feminister. For det første at det spiller en rolle hvem som eier, det spiller en rolle hvem som kontrollerer produksjonen og hvordan overskuddet i samfunnet blir fordelt. For det andre at økonomisk uavhengighet for kvinner er grunnleggende for all annen frihet. Kvinner må ha sin egen inntekt og eiendom.

For det tredje fører kapitalisme til kriser og problemer, og økende ulikhet. Hva som kan gjøres med det er en lang diskusjon. Om en revolusjon slik Marx foreskrev er mulig og faktisk vil ta oss dit vi ønsker, kan vi diskutere lenge, men det er i hvert fall sentralt å redusere overklassens makt, ha omfordelingsmekanismer, en sterk og demokratisk styrt velferdssstat. Det er viktig å ikke ha noen illusjoner, det vil være en evig kamp der overklassen vil søke å øke sin profitt og makt.

Et annet sentralt poeng hos Marx er også nyttig, og det leder oss over på nyere teorier om kulturelle klasseforskjeller. Ideologi i Marx’ forstand betyr noe annet enn i dagligtale. Ikke bare et sett av ideer, en historie om hvordan verden henger sammen – men et idé-system som legitimerer noens (oftest overklassens) makt. F.eks mener Marx at reformasjonen skjedde som et svar på den gryende handelsstandens behov for å minske pavekirkens makt. Den nye protestantismen passet de nye kapitalistene som hånd i hanske, med dens individfokus og vekt på innsats, og det ble for eksempel lov å låne ut penger mot rente. Eksempler fra vår tid: I moderne kapitalistiske samfunn er det den amerikanske drømmen, «the self made man», ideen om at økonomisk ulikhet skyldes at noen er smartere, jobber hardere og rett og slett er mer verdige økonomisk suksess, som legitimerer klasseforskjeller. Marx gikk ikke inn på det, men det er nok av ideologi som legitimerer kjønnshierarkiet; romantisering av konservative kjønnsroller, et ideal om femininitet som vektlegger de egenskapene hos kvinner som mange menn tradisjonelt har ønsket seg.

Norge i dag er i høyeste grad et klassesamfunn. Forskjellene har økt fra 1980-tallet av, skjøt fart med den blåblå regjeringen, mye lettelser i formueskatt og kapitalskatt. Mye av industriproduksjonen er flyttet sør- og østover, men det er masse arbeiderklassejobber i service og tjenesteyting. Opphoping i kapital er særlig merkbar i at bolig er blitt et investeringsobjekt, som driver prisene opp.

Klasseskjema, basert på nyere sosiologisk teori

Overklassen – de som lever av å eie kapital: bedrifter over en viss størrelse, aksjeposter i selskaper, eiendom som leies ut, penger i banken etc. Noen få leder egen bedrift, noen har styreverv etc. En del tar utdanning selv om de ikke nødvendigvis jobber, om de gjør det er det gjerne i høystatusyrker som advokat eller økonom. The 1 %. Dette er i veldig stor grad basert på arv, formuer arves og de gifter seg sjelden utenfor egen klasse. Ritualer av typen rokokkoballet, der barna til overklassen «debuteres». Mediesky, med noen unntak. Bor i visse områder på Oslo vest, omgås helst hverandre. Veldig kjønnskonservativ kultur; sønner arver mer. Har ofte eiendom i utlandet og tilbringer tid der, London, New York etc. Holder vanligvis en litt lav profil i Norge. De som er synlig i media er ofte «self made man» eller prøver å framstå som det: Røkke, Stordalen, Rimi-Hagen etc. Ca. 1 % av befolkningen, også i Norge har kapitalinntekt som hovedinntektskilde, altså ca 52.000 personer. Kapitalklassens rikdom og deres andel av samfunnskaka vokser i rekordfart. Har vokst siden slutten av 1980-tallet, men har virkelig skutt fart med den blåblå regjeringen. Norges 400 rikeste personer har nå en samlet andel av all formue på 13,9 prosent eller 7344 milliarder.² Kapitalinntekt er ekstremt skjevt fordelt på kjønn, bare 20 % av kapitalinntektene går til kvinner. Til sammenlikning er forskjellen mye mindre når det gjelder lønnsinntekt, kvinner har 87 % av menns timelønn. Det er rimelig å regne de med de aller høyeste inntektene (over 2 millioner) til overklassen, da blir den på ca 3 % av befolkningen, eller ca 150.000 personer.

De som lever av å selge arbeidskraften sin (de aller fleste andre) kan grovt sett deles opp i arbeiderklassen og middelklassen. Også er det de vi av mangel på bedre ord kan kalle underklassen, de som av ulike grunner ikke kommer inn på arbeidsmarkedet eller har en ustabil tilknytning.

Øvre middelklasse er folk med høye inntekter og statusjobber; næringslivsledere, leger, advokater, siviløkonomer o.l. men også forskere, professorer osv. Ledere i stat og næringsliv på litt lavere nivå.

Midtre middelklasse: Alle andre med høy universitetsutdanning (master eller phd), i hvert fall om de har jobb på nivå med utdanningen. Stat- og kommunebyråkrater på høyere og middels nivå, lektorer, mellomledere i kommunen etc.

Lavere middelklasse: Alle med kort høyskole- eller universitetsutdanning (3-4 år), lærere, sykepleiere, sosionomer o.l, også ingeniør/tenknikk-utdanninger på 3 år.

Arbeiderklasse: Alle med grunnskole eller videregående skole som høyeste fullførte utdanning (som ikke eier kapital) uansett om de jobber på fabrikk eller kontor eller hudpleiesalong. Øvre arbeiderklasse: Fagutdannede, ofte fagorganiserte med ryddige arbeidsforhold. Resten: Ufaglærte, ofte med uryddige arbeidsforhold, ikke fast ansettelse osv. Denne gruppa er økende, sammenfallende med prekariatet. Er det færre som er arbeidsklasse fordi flere tar utdanning? Kanskje, siden mye av produksjonen er flyttet sørover og mye innen bygg og anlegg f.eks gjøres av utlendinger på midlertidige kontrakter. Klassesystemet er blitt globalt. Men arbeiderklassen i vesten har ikke forsvunnet, den har mer gått over til service- og andre sektorer.

Flere kvinner som tar høyere utdanning, særlig kort høyere utdanning, mens flere gutter tar yrkesfag på videregående. Mange menn i håndverksyrker kan tjene vel så bra som kvinner som f.eks jobber i kommunen, så dette klasseskjemaet sier ikke alt.

Tallet for hvor mye kvinner tjener i prosent av menns lønn er noe de fleste organiserte feminister kjenner godt. Det varierer litt fra år til år, det var lenge 85 prosent, det har vært 86, og 88 for så å gå ned til 87 i 2016, men nå er det ferskeste tallet fra 2017 88 prosent. Men dette tallet forteller ikke hele historien om den økonomiske forskjellen på kvinner og menn, det er en sammenlikning av menn og kvinner som jobber fulltid, det er mye skjevere om ikke arbeidstid tas med i betraktning. Menn tjente gjennomsnittlig brutto 522.900 kr og kvinner 359.000 kr. Som vi tidligere har sett er kapitalinntekt og eiendom mye skjevere fordelt, kvinner får bare 20 % av kapitalinntektene.

Kulturforskjeller mellom klasser

Pierre Bourdieu beskrev klassesystemet i Frankrike på 1960-tallet, og fant at klasseforskjeller ikke bare handler om økonomi, men forskjeller i livsstil, smak og forbruk som var med på å opprettholde og legitimere klasseforskjellene. Overklassen legitimerer sin posisjon ved å framstå som dannet og forfinet, konsumere høykultur, kjenne kunst- og kulturhistorien. I Frankrike på 60-tallet dreide det seg mye om klassisk musikk, kulturarven fra antikken, abstrakt kunst osv. Og ritualer og kunnskap knyttet til mat og vin. Bourdieu knyttet det komplekse hierakiet av viner i Frankrike til klassesystemet. Opprinnelig hadde bare overklassen råd til vin, men etter hvert som flere og flere fikk muligheten, ble pris og angivelig kvalitetforskjeller mellom vinene større og mer komplekse. Både i utdanningssystemet og arbeidslivet er det store fordeler knyttet til å ha vokst opp i over- eller middelklasse.

Dette gjelder også i Norge. Akkurat hva som regnes som god smak, og hva som er de symbolske markørene som skiller eller distingverer klassene fra hverandre, vil variere mellom ulike samfunn og over tid. Det typiske er at en praksis begynner i overklassen og øvre middelklasse før folk lenger nedover i hierarkiet begynner å kopiere. F.eks var golf en gang noe som overklassen drev med, men nå er det blitt vanlig i middelklassen.

Økonomisk og kulturell kapital er altså to ulike akser som til sammen lager det sosiale rommet. Den økonomiske overklassens prangende luksusforbruk, designerklær og vesker er noe som kultureliten ser ned på – deres show off består i stedet av kunnskap, reiser og større vekt på det autentiske og spesielle, det som ikke kan kjøpes for penger. Kvinner har gjennomsnittlig litt høyere kulturell kapital enn menn: kvinner leser mer, også arbeiderklassekvinner er bokklubbmedlemmer og kan like å gå på museum. I arbeiderklassen kan dette ofte sees på som feminine aktiviteter. Maskulinitet er knyttet til fysisk styrke og handling, konkret arbeid i den fysiske verden. Dette kan være noe av grunnen til at litt flere gutter sliter på skolen enn jenter.

Som alle sosiale bevegelser som vil forandre verden er det en stor utfordring for feminister å inkludere folk fra alle klasser. Folk fra middelklassen, selv veldig politisk korrekte folk, kan gjøre narr av harry smak og livsstil: det er vanskelig å la være. Vi har det moro med folk som liker danseband og handler på svinesund. «Classism» kaller de det på engelsk. En ting er at våre politiske krav må gjenspeile de konkrete problemene til kvinner og minoriteter i ulike klasser, men vi må også prøve å få folk til å føle seg hjemme, selv med ulike sosiale bakgrunner.

Vi er veldig fascinert av klassereisehistorier, romaner, «Farvel til Eddie Belleguelle». Også stolte arbeiderklasseskildringer, mer etter venstresidas smak. Det er de kulturelle forskjellene som fascinerer med klassereisene.

Det er fort gjort å overdrive og generalisere. Arbeiderklassen spiser ikke bare grandiosa, skikkelige arbeiderklassedamer lager middag med kokte poteter. Det er unge single menn som spiser grandiosa oftest, enten de er arbeiderklasse eller studenter. Hjulskift av Vigdis Hjort gir en bra skildring av kulturelle forskjeller.

Norge blir stadig vekk et rikere land, og et land med større forskjeller både økonomisk og kulturelt. Folk blir fratatt ressurser, så gjør man narr av dem når de blir slik man blir uten ressurser, dette er med å legitimere klasseforskjeller. En tredjedel av boligene i Oslo sentrum er sekundærboliger, boliger blir et investeringsobjekt.

Klasse er likevel en objektiv realitet som handler om hvor du er plassert i det økonomiske systemet, ikke først og fremst hvordan du identifiserer deg. De andre delene av den interseksjonelle feminismen er i større grad identitetsbasert, ikke at du velger det selv, men at fasiten er hvordan folk selv identifiserer seg, og det må andre respektere. F.eks var det tidligere nok å identifisere seg som same for å stå i samemanntallet. Nå er det kommet et krav om kulturell tilknytning, at du eller minst en av oldeforeldrene må snakke samisk e.l. Men det er fortsatt opp til hver enkelt som f.eks har en samisktalende forelder om man vil identifisere seg som same. Det er et godt prinsipp at folk skal få identifisere seg selv, men kan skape litt problemer for en objektiv analyse av samfunnet. Et godt eksempel er at mange mener de er middelklasse, særlig i USA, der nesten alle hvite tror de er middelklasse. Jeg er litt fascinert av programmet Luksusfellen, der en del folk har et stort overforbruk. Noen av dem identifiserer seg med en form for middelklasse- eller til og med overklasselivsstil, selv om de ikke har inntektene til det.

Oppsummert kan en si at kvinner stiller svakere økonomisk enn menn i «sin» klasse. Kvinners rolle i reproduksjon og ubetalt husarbeid spiller en rolle i tillegg til hvilket yrke de har. Kvinner i overklassen og øvre middelklassen kan «kjøpe seg ut» av denne delen av kjønnsundertrykkingen ved å ansette hushjelper/au pairer og liknende. Det er da på bekostning av kvinner i lavere klasser, som da ofte får dårlige lønns- og arbeidsforhold.

Svaret må være å kjempe for likestilling i ansvar hjemme, samtidig som en kjemper for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Vold rammer kvinner i alle klasser, selv om de med lav status er enda mer utsatt. Metoo har vist oss omfanget av seksuell trakassering, og det er antakelig enda mer utbredt blant kvinner med lavere status. Hvem blir tatt alvorlig når man anmelder en voldtekt? Om en ønsker å forandre samfunnet i en mer rettferdig retning er det avgjørende å forstå dynamikken i samspillet mellom klasse og kjønn.