Kvinner i alle land – forén dere!

Av Maria Bonita Igland

Siden klassesamfunnets tilblivelse har kvinner vært utsatt for undertrykkelse. Det finnes flere teorier om opphavet til denne undertrykkelsen, og det er klart at de mekanismene som diskriminerer kvinner har utvikla seg i takt med de materielle forholda. I Familien, Privateiendommens og Statens Opprinnelse gir Friedrich Engels en materiell forklaring på patriarkatets opprinnelse ved å peke på at fremveksten av privateiendomsrett i samfunnet er den utløsende faktoren for den marginaliserte tilstanden kvinner befinner seg i. På denne tida har kvinner allerede i lang tid vært økonomisk avhengig av mannen, og under kapitalismen videreføres det forholdet mellom mannen og kvinnen hvor hun forblir den som oppdrar barna og ivaretar hjemmet, mens mannen fortsetter å inneha den aktive rollen utenfor husets fire vegger.

Kvinneundertrykkelse omhandler langt mer enn bare undertrykkelse som holder kvinner som økonomiske gisler. I 1949 påsto Simone de Beauvoir at mannen til enhver tid er den offentlige sfærens subjekt; alt defineres med mannen som utgangspunkt, mens kvinnen er fastlåst i en immanent tilstand hvor hun identifiseres som et avvik fra normalen. Ifølge de Beauvoir er ikke dette en ny tanke, men heller noe har levd i beste velgående allerede fra antikken, hvor kvinner ble sett på som ufullkomne da de ikke var menn.

Til tross for at både Engels og de Beauvoir har ulike måter å identifisere kvinneundertrykkelse på, så forenes de likevel om tanken om at kvinnefrigjøring må skje kollektivt, og klasseperspektivet er helt essensielt i denne frigjøringskampen. I vår tid er klasse fremdeles en dimensjon som henger uløselig sammen med den undertrykkelsen kvinner møter på i dag. I Norge i dag tjener kvinner i snitt 87 % av mannens timelønn, samtidig som 35 % av kvinnelige arbeidere jobber deltid. Kvinner er på den måten fremdeles økonomiske gisler, og denne realiteten forsterker også de andre undertrykkende strukturene som kvinner utsettes for i vår tid. Uten den økonomiske sjølstendigheten vil kvinner som utsettes for seksuell trakassering på arbeidsplassen aldri ha en reell mulighet til å ta et oppgjør med den diskrimineringen. Uten en ordentlig lønn å leve av vil unge jenter som utsettes for ærekultur og negativ sosial kontroll ikke ha de økonomiske ressursene til å forlate et skadelig hjem, fordi hun veit at hun da er etterlatt på bar bakke. Uten lik lønn mellom tradisjonelle kvinne- og mannsyrker vil aldri kvinner som utsettes for vold av sin mannlige samboer ha samme mulighet til å forlate det voldelige forholdet og likevel klare å få endene til å møtes.

Internasjonal frigjøringskamp

Samtidig som realiteten er at kvinner på generell basis utgjør det samfunnsmessige objektet i et mannsdominert samfunn, så er det også viktig å huske på at kvinner på ingen måte utgjør en universell gruppe. Mellom kvinner foreligger det også et hierarki, og her er klasseperspektivet vel så viktig å ta høyde for. Rosa Luxemburg adresserer denne problemstillingen ved å peke på hvordan proletarkvinnen er den mest undertrykte parten i et patriarkalsk og kapitalistisk samfunn, da hun undertrykkes gjennom sitt kjønn og sin klassetilhørighet. Den borgerlige kvinnen vil aldri stå i solidaritet med sine proletære søstre, da deres arbeidskraft bidrar til den borgerlige lukrative livsstilen som borgerskapets kvinner lever under. Det er også andre dimensjoner som må tas høyde for i denne diskursen. Malcolm X hevdet at den svarte kvinnen er det mest forhatte mennesket i USA. I dag veit man eksempelvis at svarte kvinner har det vanskeligere med å komme i arbeid i USA, akkurat som at innvandrerkvinner i Norge møter en større barriere inn i arbeidslivet enn hva ikke-innvandrerkvinner møter på. Problemer som kvinner møter er ikke isolerte, men er verdensomfattende, og det krever derfor en internasjonal frigjøringskamp for å rokke ved dette systemet.

I Norge i 2019 er det 104 år siden vi først markerte 8. Mars. Under den første 8. marsmarkeringa var fred et viktig tema, og i årene som fulgte har paroler som «Hev kvinnelønna», «Kvinnekamp er klassekamp» og «Selvbestemt abort» vært viktige fanesaker. I den tida vi lever i nå er dette fremdeles viktige kampsaker som må tas. Norge har en høyreregjering som aktivt bygger ned fellesskapets goder og som svekker flere viktige rettigheter i arbeidslivet som går verst utover kvinner. Samme regjering har også aktivt angrepet kvinners råderett over egen kropp gjennom forslag som reservasjonsrett, betenkningstid for kvinner som ønsker abort og i 2018 med debatten om «sorteringssamfunn». Det er dog viktig å understreke at kampene som 8. mars tar for seg ikke bare omhandler de utfordringene som eksisterer i det offentlige rom. På landsbasis blir 1 av 10 jenter utsatt for voldtekt, og fremdeles finnes det en ukultur som normaliserer seksualisert vold og som skyver ansvaret over på kvinner som følge av hvor mange øl hun kjøpte seg eller lengden på skjørtet hennes.

8. mars er en internasjonal kampdag, og internasjonal solidaritet har alltid vært en av grunnsteinene for denne merkedagen. Overalt i verden utsettes kvinner for grove begrensninger. Totalt blir 120 millioner jenter utsatt for overgrep og voldtekt hvert år, og kvinner forblir de største taperne i krigsokkuperte områder. I over 50 land i verden er abort ulovlig, også i tilfeller hvor mors liv er truet. Som følge av kapitalismens evige behov for vekst finnes det i en dag en imperialistisk skjønnhetsindustri som profitterer millioner av kroner på å selge idéen om at vestlige trekk er det som objektivt sett må forstås som vakkert, og videre selger også denne industrien tanken om kvinnekroppen som et prosjekt som konstant skal forbedres og som bør endres på gjennom kirurgiske inngrep. Samme system har også banet vei for en pornoindustri som promoterer rasistiske stereotypier av fargede kvinner, og som aktivt jobber for at seksualisert vold mot kvinner ikke skal betraktes som et problem, men tvert imot et vanlig aspekt ved sex.

Overalt i verden markerer kvinner 8. mars; noen steder i form av svære tog som fyller gater, andre steder i hjemmene sine uten muligheten til å markere offentlig solidaritet med verdens kvinner. I 2019 er det fremdeles på dette grunnlaget at vi må gå i 8. marstog – fordi det fremdeles trengs en klar strategi for kvinnefrigjøring om vi skal nå målet vårt om et sosialistisk folkestyre. Dette målet er umulig så lenge halve menneskeheten er kneblet slik det kvinnelige kjønnet er i dag.