av Anders Ekeland
Få temaer på venstresiden har vært gjenstand for mer intens debatt, for større kontrovers enn forholdet mellom revolusjon og reform. Overskriften er ment som en moderat provokasjon fordi jeg mener at revolusjonære i dag må forstå hvorfor reformismen – i mange ulike varianter – har dominert og fortsetter å dominere arbeiderbevegelsen. Artikkelen bygger på to tidligere artikler i Sosialistisk Framtid om når kapitalismen er moden for å bli erstattet av et annet, sosialistisk samfunnssystem. Hovedpoenget i de to artiklene var at Marx hypotese om at et samfunnssystem ikke blir erstattet av et annet før det er blitt en hemsko for produktivkreftenes utvikling, er riktig. Problemet for revolusjonære er at kapitalismen aldri blir en hemsko for produktivkreftenes utvikling på samme teknologisk-produktive måte som produksjonsforholdene etter hvert ble det i antikkens slavesamfunn og føydalismen. For arbeiderklassen i de utviklede kapitalistiske landene i «Vesten» er det, etter min mening, liten tvil om at reformismen stort sett framsto som et langt bedre alternativ enn revolusjon for folk flest. Gjennom klassekompromiss kunne arbeiderklassen øke sin materielle velstand. Gjennom kamp og strid gikk man fra nød til «American way of life». Det 21. århundre stiller imidlertid helt nye utfordringer og krav som ikke kan løses ved en slik keynesiansk, vekstbasert, reformistisk strategi. Mens materielle krav som sysselsetning og økt levestandard kan løses innenfor et kapitalistisk rammeverk av en kampvillig arbeiderbevegelse, er ikke dette tilfellet med klima og den økologiske krisa. Dette gjør en ny revolusjonær strategi nødvendig.
Revolusjon er problemløsing – revolusjonær bevissthet
Fra avsnittene ovenfor kan vi konkludere følgende: Siden de kapitalistiske produksjonsforholdene hele tiden utvikler produktivkreftene, har det vært og er mulig for borgerskapet å komme helskinnet ut av de økonomiske krisene. Siden produktiviteten hele tiden øker, så kan borgerskapet gi økt levestandard når den er tvunget til det. Det gir muligheter til arbeiderklassen.
I forordet til «Bidrag til kritikken av den politiske økonomi» skriver Marx:
«Lige så lidt som man bedømmer et menneske efter, hvad det mener om sig selv, lige så lidt kan man bedømme en sådan omvæltningsperiode udfra dens egen bevidsthed, men må tværtimod forklare denne bevidsthed udfra modsigelserne i det materielle liv, udfra den forhåndenværende konflikt mellem samfundets produktivkræfter og produktionsforhold. En samfundsformation går aldrig til grunde, før alle de produktivkræfter er udviklet, som den er vid nok til at rumme, og nye højere produktionsforhold træder aldrig i stedet, før de materielle eksistensbetingelser for dem er fostret i det gamle samfunds skød. Derfor stiller menneskeheden sig altid kun opgaver, som den kan løse, thi når man ser nøjere til, vil man altid finde, at opgaven selv kun melder sig, hvor de materielle betingelser for dens løsning allerede er til stede eller i det mindste er i færd med at skabes.»[1]
Første del av dette sitatet har jeg drøftet ovenfor[2]. Siste del påpeker nettopp det som skjedde; nemlig at de materielle betingelser for reformer var tilstede, så velferdsstaten kunne skapes uten å avskaffe kapitalismen. Velferdsstaten vil ikke av seg selv vare evig, for kapitalismen er alles kamp mot alle, og med fantastiske framskritt i transport og kommunikasjonsteknologi blir dynamikken i verdensøkonomien raskt ett «race to the bottom» for arbeidsfolk. Utflagging av bedrifter, sosial dumping gjennom arbeidsinnvandring, alt dette vitner om at uten sterke motkrefter så er vi raskt tilbake til arbeiderbevegelsens start på det tidlige 1800-tallet, dvs. hvor store deler av arbeiderklassen er mer prekariat enn proletariat. Løsarbeid, ingen eller svake fagforeninger osv. osv. Poenget er at mens reformisme stod og står på dagsordenen, så gjorde revolusjon og sosialisme aldri det, gitt produktivkreftenes fantastiske utvikling. Dermed ble de oppgaver som de «revolusjonære» i avanserte kapitalistiske landene ble stilt overfor, som de kunne løse, bortsett fra lønnskamp, typisk støtte til nasjonale, anti-imperialistiske frigjøringsbevegelser, mot atomvåpen, for likestilling, fri abort, seksuell frigjøring, kampen mot autoritære skole- og fengselssystemer osv.
Spørsmålet blir da om menneskeheten og vanlige folk i dag står overfor problemer som bare kan løses ved at kapitalismen erstattes med et annet system. Jeg mener at kapitalismens voldsomme utvikling av produktivkreftene ikke bare førte til en massiv velstandsøkning, men også til en massiv og akselererende ødeleggelse av jordas økosystemer dvs. av menneskehetens livsgrunnlag.
Etter min mening er det denne motsetningen mellom kapitalismens behov for evige vekst på den ene siden, og den systembetingede ødeleggelsen av jordas økosystemer på den andre, som gjør sosialismen til en objektiv nødvendighet. Det er det «problemet» som menneskeheten nå må løse for å overleve som art. Det er også et problem skapt av de kapitalistiske produksjonsforholdene, slik økonomiske kriser er. Faktum er at systemendring må skje for å styre utviklingen av produktivkreftene mot bærekraft, mot en sirkulærøkonomi. Systemendring må skje for å redusere «veksten»[3], dele på det samfunnsmessig nyttige arbeidet. Et slikt øko-sosialistisk perspektiv på hva som blir årsaken til at sosialismen vil erstatte kapitalismen, reiser nye og utfordrende teoretiske og politiske spørsmål.
Politisk strategi, taktikk, politikkutforming, partibygging, regjeringsstrategier og alliansepolitikk – alt dette må baseres på en analyse av de objektive og subjektive prosessene som vil føre til kapitalismens avskaffelse. Strategien må altså ta utgangspunkt i at det er den økologiske krisa som er det problemet som gjør kapitalismen helt uutholdelig. Det er det som vil få «vanlig folk» til å bli kritiske til systemet. Den økende samfunnskritiske bevisstheten når det gjelder klima og bærekraft siden 1970 vitner om det. Bare ved å bygge en strategi som tar den økologiske krisen som utgangspunkt, kan en utforme en realistisk strategi. I resten av denne artikkelen skal jeg forsøke å skissere noen viktige elementer i en slik problemløsende, øko-sosialistisk strategi. Når vi kaller oss øko-sosialister, så er det ikke for å understreke at klima- og miljøkampen også er viktig. Det er for å markere at hovedgrunnen til at vi er sosialister er klima- og miljøproblemene. For å løse kapitalismens normale kriser i trenger man bare å være ihuga reformist, men tradisjonell vekst som kriseløsning forsterker den økologiske krisa og er dermed ikke noen løsning for arbeiderklassen annet enn på veldig kort sikt.
Uten «rød» politikk – ingen løsning på den økologiske krisa
Den økologiske krisa rammer ikke arbeiderklassen spesifikt. Økologisk bevissthet må tilføres klassen «utenifra», fra naturvitenskapen[4]. Den økologiske krisen er like reell selv om den ikke vokser opp av fabrikkgulvet, for alle har et forhold til naturen. Det er «fattigfolk» som bor der miljøet er dårligst. Det er de som har minst ressurser til å dempe effektene av klimakrisa.
Når store deler av arbeiderklassen motsetter seg venstresidas klimapolitikk, så skyldes ikke det – slik mange på venstresida i praksis oppfatter det – at arbeiderklassen strukturelt sett er mindre mottakelige for klimapolitikk, men derimot den typen klimapolitikk som for tida er dominerende på venstresida. Arbeiderklassen er sjølsagt helt avhengig av et stabilt klima, av at økosystemer som er viktig for matforsyning osv. ikke ødelegges. Arbeiderklassen har interesse av å jobbe mindre, unngå reklamens fordummende bombardement osv. For mange er jobben sjelden noe virkelig kilde til selvrealisering, sjøl om yrkesstolthet er viktig. Den rådende klimapolitikken er fortsatt for preget av livssituasjonen og den politiske horisonten til de høyt utdannede aktivistene i de store byene.
Sosialt rettferdig klimapolitikk – et overgangsprogram
Det grunnleggende spørsmålet er: Hvorfor har ikke noe av betydning blitt gjort for å få utslippene av CO2 drastisk redusert? Det korte svaret er at elitene på venstresida ikke tar utgangspunkt i at en må knytte arbeidsfolks umiddelbare interesser sammen med deres like materielle, men ikke så akutte, interesse for å bevare et meste mulig stabilt klima. Politikken må ta utgangspunkt i at arbeiderklassen er – og må være – mer bekymret for «slutten på måneden» enn slutten av «verden», dvs. over et levelig klima». Eller sagt på en annen måte; bare hvis «byrden» ved å redusere bruken av fossilt brensel radikalt blir rettferdig fordelt, kan en vente at arbeiderklassens brede lag vil slutte opp om en slik Grønn Ny Deal. Det er derfor nødvendig at karbonavgift til fordeling må bære en bærebjelke i all økososialistisk strategi. På samme måte må en sjølsagt koble omfordeling til den nødvendige økningen i strømprisen og CO2-utslipp som ikke skyldes forbrenning av fossilt brensel, som for eksempel søppelforbrenning på Klemetsrud og Norcems sementproduksjon. Dermed er løsningen på utslippsproblemet at prisøkninger må kompenseres slik at de fungerer som Robin Hood avgifter som tar fra de få rike og gir til de mange, spesielt til dem med lave lønninger. En slik omfordelende løsning står direkte i motstrid til den skattelettepolitikken som borgerskapet nå fører i alle land. Macrons forsøk på å heve bensinprisen uten omfordeling gjorde alle eliter verden klar over hvor farlig det er. Borgerskapet ville gjerne følge rådet fra sine egne økonomer og heve karbonprisen, men det tør de ikke. Frykten for bensinprisopprøret var der fra Rio-92; man skulle kjøpe seg fri «ute» for å unngå å heve bensinprisen «hjemme». De gule vestene viste at den frykten var helt reell. Venstresida i Frankrike var helt på sida i forhold til det som utløste gatekamper som minnet om en før-revolusjonær situasjon. Den hadde ikke noe å si om bensinprisen til hundretusener av demonstranter.
Det er tragisk at den radikale venstresida i denne situasjonen ikke går inn for en konkret, omfordelende klimapolitikk. I stedet er de mer opptatt av å gjenta «System change, not climate change». Det burde nå, snart 30 år etter Rio, være helt klart at det å stadig forsikre om at grønn kapitalisme er umulig, ikke er noen erstatning for konkret klimapolitisk program.
Dessuten det er først når folk har kjempet med nebb og klør for å gjøre kapitalismen grønn uten å lykkes, at en systemkritisk bevissthet i masseomfang vil utvikle seg. Vi ser allerede nå at uroen over at «politikerne» ikke gjør noe brer seg. Mest blant de unge, men det er et allment samfunnsmessig fenomen. Selskaper og produkter må grønnvaske seg, ellers er de «ferdige».
Det er denne økende systemkritiske bevisstheten øko-sosialisters må framskynde. Det er i lys av den oppgaven at den intellektuelle arbeidsdelinga i samfunnet og spesielt i partiene på venstresida blir viktig å forstå og endre. En slik arbeidsdeling er umulig å unngå. Vi må praktisk alltid ha et representativt system, vi må ha eksperter og heltidspolitikere. Det innebærer at det er en fare for at våre valgte representanter og deres sekretariater etter hvert ikke representerer oss. I Arbeiderpartiet er forholdet mellom ledelse og grunnplan en antagonistisk klassemotsetning. Ledelsen ser absolutt ikke som sin oppgave å fremme arbeiderklassens sak, men å demme opp for arbeidsfolks radikalisering. I SV og Rødt er det ingen slik direkte klassemotsetning, men etter 75 fredelige år med framgang så er kulturen og arbeidsmåtene i SV og Rødt sjølsagt preget av fredelige tider. Problemet er at klimakrisa krever store endringer i disse arbeidsvanene av diskusjonskulturen i partiene. Det ville sprenge rammene for denne artikkelen å drøfte «Hva må gjøres», så la oss bare ta to eksempler. Karbonavgift til fordeling, KAF og vindkraft. Rødt har de klareste og dermed beste vedtakene for KAF, men ledelsen i Rødt har ikke nevnt KAF før nå. Det er flere årsaker til at ledelsen i Rødt ikke har kjørt fram KAF, men den viktigst er nok at man føler at det å foreslå vesentlig høyere bensinpris, vil føre til at man lett havner under den magiske sperregrensen. Det er nettopp denne type «redsler» en må kvitte seg med.[5]. Det som er felles for de politiske prosessene i både SV og Rødt er en partikultur preget av manipulasjon. Denne kulturen karakteriseres ikke minst av en uvillighet til å ta diskusjoner i den forstand at man – for å bruke et gammelt ml-uttrykk – aldri ønsker å stille «stiller motsetningene skarpt», dvs. klart. Kommer det ut diskusjonsbulletiner? Nei. Deltar ledelsen aktivt på interne elektroniske fora? Nei. I SV gikk det så langt som at man i november 2015 nedla alle interne diskusjonslister[6]. I SV er det en konfliktskyet som sitter så hardt i veggene at det store politiske motsetningene som finnes i SV veldig sjelden blir klart uttrykt. En veldig viktig og negativ effekt av dette manipulasjonsregimet er at politikk blir kjedelig, at folk blir mindre skolert, blir mindre sjølstendig tenkende, mindre aktive.
Det som er helt klart er at med det tempoet som kampen mot den økologiske krisa må ha, så er skarp og åpen debatt, et debattklima hvor det er lov å feile og lett endre standpunkt, lett å innrømme at man tok feil, helt, helt avgjørende. Vindkraftdebatten har vært under oppseiling i SV i mange år, men SVs ledelse har aldri «tatt» den debatten i sin fulle bredde i hele partiet. Ei heller den underliggende debatten om hvor mye energi vi trenger, om strømprisen skal opp eller ned. Rødt er klarere vindkraftmotstandere, men har de tatt en debatt med RU som i likhet med SU, GU og NU er for naturødeleggende vindkraft? Har Rødt noen gang utfordret SV på vindkraft? Poenget her er ikke hva som er et riktig standpunkt, men fraværet av skarp, engasjert kameratslig diskusjon. Uviljen til å stille motsetningene skarpt er typisk for et «parlamentarisk» parti i negativ forstand. En annet viktig kjennetegn på et parlamentarisk og ikke aktivistisk parti er at partiet er organisert og fokusert på det parlamentariske arbeidet på alle plan. Parlamentarisk arbeid er veldig viktig. Det er ikke problemet. Problemet er at i SV så leder faglig utvalg i veldig liten grad noen kamper i fagbevegelsen. Miljøpolitisk utvalg leder ikke SVs arbeid i klimabevegelsen. Jeg mener ikke at faglig utvalgs oppgave er å gjøre SV medlemmer i fagbevegelsen til en «monolittisk blokk» med demokratisk sentralisme i stalinistisk forstand, men utvalget skal sørge for at SVs faglige politikk blir diskutert blant SVs fagorganisert medlemmer, at man kommer fram til man skal fremme på LO-kongressen. Hva mener SVs mijøpolitiske utvalg om sakene på Naturvernforbundets årsmøte? Fraværet av felles orgnisert aktivtet på disse kampområdene står i sterk kontrast til alt som gjøres for å bedre det parlamentariske arbeidet, standstrenging, medietrening, grafisk profilering på valgmateriell osv. Her må det skje store endringer i SVs og Rødts arbeidsmåter for å at de skal bli effektive øko-sosialistiske partier.
Momenter til et øko-sosialistisk overgangsprogram
Motsetningen mellom «arbeidsplasser og miljø» er sjølsagt helt reell på kort sikt. Skal vi nærme oss bærekraft så må vi fase ut olje- og gassproduksjonen og det vil på kort sikt ramme både arbeidsplasser og eksportinntekter. I den grad vi klarer å lage mer varige kvalitetsprodukter slik at overforbruket av ressurser minskes drastisk, så vil det også være behov for færre gruve- og industriarbeidere. Gjør vi noe med overetableringen av bilbaserte kjøpesentere, så ryker det arbeidsplasser der også, og det skaper «motsigelser i folket». Om slike reelle problemer skal løses må venstresida, for det første, ha en plan for alternative arbeidsplasser. SVs GND notat har ingen klar plan for hvordan en skal håndtere nedbygging av det petroindustrielle komplekset. Oljearbeidere kan bygge hh-tog og fornuftige el-biler, men vi skal generelt produsere mindre, jobbe mindre, så det er helt opplagt at det samfunnsmessige nødvendig arbeidet må deles. Dermed må en både på samfunnsmessige nivå, men ikke minst på bedriftsnivå ha mekanismer som gjør at «folk selv», gjennom mange små valg bidrar til redusert ressursbruk og økt livskvalitet.
Vi må derfor både ha almene arbeidstidsreduksjoner, starte med 7-timersdag for alle og sekstimersdag for de som jobber turnus. Legger vi begrensninger på reklamebransjen, f.eks. ved forbud mot all reklame i alle medier og i applikasjoner på internett, så må vi bevilge mer penger til utdanning og helse slik at det blir jobber til overflødige reklamefolk som lærere og sykepleiere. Dette er velkjente virkemidler. Det er større utfordringer når det gjelder å lage kvalitetsprodukter som er designet for reparasjon og resirkulering, men en må starte med å fjerne all kunstig «slitasje», biler som er lagd for å bryte sammen etter 15 år, printere som er programmert til et bestemt antall utskrifter osv. osv. For kvalitet koster og den «idealistiske enkeltkapitalist» som prøver seg på det vil ofte bli nådeløst utkonkurrert. Derfor må arbeidsfolk, dvs. i praksis fagbevegelsen, delvis oppheve konkurransen og stå for en bransjevis og/eller lokal fordeling av arbeidet. Fagbevegelsen må sammen med offentlig sektor i vid forstand, standardisere produkter, for eksempel ladere til bærbare datamaskiner. Gevinsten av denne typen standardiseringsrasjonalisering må i et rikt land som Norge, primært tas ut i mer fritid. Når «grønn arbeidermakt» gjør at man kan gå tidligere fra jobben, så vil den kortsiktige gevinsten i økt makt over eget arbeidsliv og ofte også umiddelbare, lokale miljøforbedringer gjøre at arbeidsfolk vil se helt konkret for seg fordelen ved et system hvor arbeiderklassen har makta også i bedriftene, ikke bare indirekte via stemmeurnene.
[1] https://www.marxists.org/dansk/marx/59-kpoek/forord.htm
[2] I Ekelands artikler argumenterer han for at de sosialistiske revolusjonene, ikke brøt med kapitalismen, men moderniserte produktivkreftene og la grunnlaget for ordinær kapitalisme. Kommandoøkonomiens produksjonsforhold ble bare etter noen tiår en hemsko for produktivkreftenes utvikling. Noe som er klarest illustrert ved overgangen mellom Mao og «the capitalist roader» Deng Hsio-Ping, mellom sultkatastrofen under «Store spranget» og veksten og velstandsøkningen under Deng.
[3] I anførselstegn fordi et forbud mot reklame ville redusere BNP-veksten (færre arbeidsplasser, mindre omsetning), men gi vekst i livskvalitet og mer fritid.
[4] John Bellamy Foster har i flere bøker og artikler de siste 20 årene nøye kartlagt og analysert Marx økologiske innsikter som ikke minst skyldes synspunkter på det moderne «industrielle» landbruket som allerede i sin spede barndom ble beskrevet som ikke bærekraftig av jordbrukseksperter som J. Leibig allerede på Marx tid.
[5] MDG vedtok KAF allerede i 2013, Naturvernforbundet i 2015, men også her er ledelsen veldig passiv i forhold til KAF.
[6] Det finnes en uformell FB gruppe «SV-gruppa» som per dato har 2200 medlemmer. Noe som viser behovet for slike fora.
Sosialistisk framtid 
Legg igjen en kommentar