av Oscar Dybedahl
«Det er karakteristisk for … hele det tyske borgerskapet, at de for å forsvare deres drøm om utbytting til stadighet ser seg nødt til å ty til ‘sosialistiske’ setninger.»[1]
Karl Marx
Det avgjørende for mange av venstresidas økonomer og tenketank-tenkere er nå kampen for at staten på ny skal bli en sentral aktør i næringslivet, med mål om å drive fram den industrivekst som er nødvendig for å finansiere velferdsstatens kostnader. De tar til orde for en politisk økonomi tuftet på nasjonalstaten, i opposisjon til den rådende, nyliberalistiske lære, som oppfatter frie markeder og ikke næringsaktive stater som den viktigste drivkraft for økonomisk vekst.
Et eksempel er tankesmien Manifest Analyse og prosjektet Grønn Industri 21, med storslåtte planer for et industrieventyr som både skal redde klimaet og finansiere velferden. «Det Norge lever av, går ut på dato», sier Manifest-leder Magnus Marsdal. «I mange år kunne vi være litt late, fordi vi hadde olje og gass. Det går ikke lenger», fortsetter han.[2] Tenketanken har derfor publisert flere rapporter, som alle understreker behovet for storstilte offentlige investeringer som skal fremme grønn industriutvikling.
Til arbeidet med prosjektet rekrutterte tankesmien den italienske økonomen Mariana Mazzucato. Mazzucato ble med boka The Entrepreneurial State (2013) en berømt sosialdemokratisk tenker og politikkutvikler. Hun har tidligere vært rådgiver for Alexandria Ocasio-Cortez i USA under arbeidet med «Grønn ny deal», og ble under Jeremy Corbyn også en del av det britiske arbeiderpartiets økonomiske rådgiverkomite.
Fra Mazzucato til utviklingsstaten
I boka The Entrepreneurial State (2013) analyserer Mazzucato statens rolle i langsiktig innovasjon og teknologiutvikling, på tvers av godt etablerte forestillinger om at staten – til forskjell fra private selskaper – ikke er i stand til å være virkelig innovativ og effektiv. Mazzucatos erklærte mål med boka er å forsvare statens «eksistens og størrelse, på en proaktiv måte».[3] Hun tar Apple som eksempel, og viser at forutsetningen for iPhonen ikke bare var offentlig grunnforskning, men også flere tiår med offentlig finansierte forskningsprogrammer på litiumbatterier, LCD-skjermer, internett, mobilteknologi, gps-systemer og multi-touch-skjermer. Amerikanske myndigheter har i tillegg gitt rikelig med pengestøtte til Apple for produktutvikling, sjenerøse skatteordninger og så videre. Selskapet betaler likevel ikke skatten med glede, men hadde i 2015 plassert over 215 milliarder dollar i skatteparadiser.
En annen innflytelsesrik støttespiller for nasjonalstatens politiske økonomi, er utviklingsøkonomiske teoretikere slik som som Alice Amsden, Erik Reinert og Ha-Joon Chang. De opponerer mot frihandelsdoktrinen i økonomifaget, og argumenterer for at det på ingen måte er slik at fattige nasjoners «komparative fordeler» vil gi dem økonomisk utvikling og industrialisering. De påpeker betimelig nok det hyklerske ved industrilandenes mantra om frihandelens velsignelser, med tanke på at de selv verken benyttet komparative fordeler eller frihandel for å oppnå industrialisering, men tvert imot solide tollmurer, økonomiske subsidier, offentlig forskning/utvikling, og dessuten storstilt tyveri av utenlandsk teknologi. Dette danner grunnlaget for teorien om utviklingsstaten, som så videreutvikles ved hjelp av dyptpløyende analyser av hvordan stater i Øst-Asia, særlig Sør-Korea og Taiwan, i nyere tid til dels også Kina, kunne forvandle seg fra fattige jordbruksøkonomier til rike industrialiserte økonomier, nettopp ved hjelp av proaktiv næringspolitikk. Det sentrale poenget blir dermed at «økonomisk utvikling» for utviklingsland er umulig med mindre staten vrir av seg næringsnøytralitetens tvangstrøye og iverksetter en økonomisk politikk etter modell av de øst-asiatiske utviklingsstater.
«Næringspolitikk» – og arbeiderklassen
Det er påfallende at Mazzucato med sin kritikk av myter om innovasjonsevnen til privat sektor, i virkeligheten ender opp med å forfekte en omsnudd variant av de samme mytene, der «staten» simpelthen bytter plass med «entreprenøren». Men viktigere er det at Mazzucatos bok om entreprenørstaten, ofte feiret som et glitrende eksempel på moderne, sosialdemokratisk tankevirksomhet, fullstendig ser bort fra arbeiderklassen. «[D]et er svært bemerkelsesverdig at arbeidere bare nevnes noen få ganger gjennom hennes bok», som Lucia Pradella påpeker. Som regel er det ikke engang en trepartsmodell av arbeid, kapital og stat som kommer til syne, men den simple dikotomien: stat versus marked.[4]
Det samme er gjerne også tilfellet for de «pro-statlige» utviklingsøkonomer, for hvem arbeiderne dukker opp som en utgiftspost og en innsatsfaktor, mens framstillingen for øvrig begrenser seg til den overforenklede dikotomien mellom staten og forretningslivet.
En av klassikerne er Alice Amsdens Asia’s Next Giant: South Korea and Late Industrialization (1992), som oppsummerer erfaringene fra Sør-Korea, og bruker dem til å framstille en stilisert, «øst-asiatisk modell» som fattige land burde forfølge for å oppnå utvikling. I Amsdens framstilling dreier utvikling seg framfor alt om statlig eller samfunnsmessig utvikling av «kompetitive enheter».[5] Vivek Chibber har på sin side skrevet om den indiske utviklingsstrategien, som han gjennomgående sammenlikner negativt med politikken som ble ført i Sør-Korea, «kanskje etterkrigstidens mest eksemplariske utviklingsstat».[6]
De øst-asiatiske utviklingsstatene framstår på denne måten som imponerende eksempler på solid økonomisk styring til hele samfunnets beste, ikke minst muliggjort av statens styrke og strenghet vis-a-vis kapitalen, og av dens evne til aktiv industripolitikk. Nærmest usynlig blir derimot statens forhold til arbeiderklassen.
Grunnlaget for Sør-Koreas høye vekstrater var ikke simpelthen at staten førte en målrettet og aktiv investeringspolitikk, men at den var bemannet av et høyrevridd militærdiktatur som førte en regelrett fascistisk disiplineringspolitikk overfor arbeiderklassen og deres tillitsvalgte, som ble internert i konsentrasjonsleirer. Dette gjorde det mulig for landets bedrifter å dra nytte av en ikke ueffen konkurransefordel, nemlig verdens lengste arbeidsuke. Sen-industrialiseringen ble gjort mulig av billig arbeidskraft og represjon mot arbeiderne.[7]
Dersom vi tar Kina i betraktning som det seneste eksempelet på den vellykkede utviklingsstaten, så kan det godt stemme at vi her finner omfattende brudd på den økonomiske liberalismens prinsipper om frihandel og næringsnøytralitet, og at landet har opplevd imponerende vekstrater over lengre tid. Men igjen er dette vekstrater som ble vunnet gjennom en utbytting av arbeiderne i et omfang og med en intensitet som bare målrettet, statlig vold mot arbeidsstokken kunne muliggjøre.
Det er karakteristisk for store deler av den «pro-statlige» utviklingslitteraturen at den fremmer et overordnet mål om «utvikling» – forstått som industrialisering og vellykket kapitalakkumulasjon – som den regner med at resten av samfunnet vil tjene på, og som verdens land derfor må etterstrebe. Men hvilken politikk ender de enten implisitt eller eksplisitt opp med å anbefale at staten skal føre overfor arbeiderklassen? Som den koreanske marxisten Dae-oup Chang skriver:
«Den virkelige faren ved teoriene om utviklingsstaten ligger i deres implikasjoner for arbeidere i utviklingsland. I virkeligheten kan faktisk dette statssentriske perspektivet gi et ikke dårlig tilbud til individuelle kapitaler, ettersom utviklingsstatens ultimate fortjeneste nettopp er kapitalakkumulasjon. Så lenge individuelle kapitaler samarbeider med utviklingsstaten innenfor de rimelige rammer som er satt av industripolitikken og de makro-økonomiske retningslinjene, så har ikke kapitalen mye å tape. Derimot må arbeiderbefolkningen gjennomleve den ekstraordinære intensiteten til utbyttingen i løpet av den innhentende utviklingsprosessen, og det er ikke engang noen garanti for at en vellykket kapitalistisk utvikling vil overføre noen rikdom til arbeiderne. Det statssentriske alternativet tilbyr ikke arbeiderne noen løsninger for å oppnå dette målet. De viser gjerne simpelthen til den antatte forbindelsen mellom økonomisk vekst og allment forbedret velferd for folket så lenge den ledes av en utviklingsstat – fordi politikkmakerne snart vil innse at en bedre fordeling av rikdom er i nasjonenes felles interesse.»[8]
Chang bemerker også at det er slående hvordan Sør-Korea etablerte et regime som svevet over klassene og arbeidet for samfunnets felles interesser – i det minste ifølge de statsvennlige kritikere av nyliberalismen – nettopp ved hjelp av unntakslover som opphevet arbeidernes rettigheter og ga de enkelte kapitalister uinnskrenket makt på deres respektive arbeidsplasser.
Spørsmålet melder seg derfor om skillet mellom den sterke utviklingsstaten og nyliberalismen i virkeligheten er så stor som vi har blitt forespeilet. «General Pinochets nyliberale Chile og General Parks pro-statlige Sør-Korea hadde langt mer til felles enn den intellektuelle rivaliseringen mellom nyliberalistisk teori og statlig politisk økonomi skulle antyde», som Benjamin Selwyn skriver.[9] Begge skoleretninger betrakter «arbeiderne som bærere av arbeidskraft, som skal bli håndtert, disiplinert og utbyttet for å yte et økonomisk overskudd til videre investeringer».[10]
Som sådan er begge en variant av det Karl Marx kalte «kapitalens politiske økonomi»: arbeidskraften blir betraktet som en økonomisk ressurs det gjelder å kontrollere, og samfunnets utvikling blir betraktet fra ståstedet til kapitalen og dens behov for å akkumulere, opprettholde konkurransedyktigheten og tilegne seg ubetalt menneskelig arbeid. I denne modellen blir arbeidernes behov for høyere lønn, kortere arbeidstid og bedre liv oppnådd bare ved at man først sikrer kapitalens behov.[11]
Når økonomer betrakter samfunnet gjennom brillene til en variant av «kapitalens politiske økonomi», så følger det at arbeiderne bare kan gjøre det bedre når industrien blir mer profitabel og konkurransedyktig. Projiserer vi denne logikken framover i tid, forteller den at arbeiderklassens mulige velstand og hverdag til ethvert tidspunkt vil være innrammet og begrenset av kapitalens varierende behov. Og vurderer vi hvordan den vil slå ut i økonomiske krisesituasjoner – altså i tilfeller hvor kapitalens akkumulering ikke går godt, men dårlig – så impliserer den nødvendigheten av nedskjæring og lengre arbeidsdager.
Adam Smith og kapitalens politiske økonomi
Karakteristisk for «kapitalens politiske økonomi», slik den ble utformet i klassisk utgave av Adam Smiths Nasjonenes velstand (1776), er slett ikke teoremer om at arbeiderklassen skal leve et liv i fattigdom og slit, for å tjene kapitalen.[12] Tvert imot var det selvsagt for både Smith og de senere «nyliberalister» at statens oppgave var å legge til rette for en økonomisk utvikling som arbeiderne og de fattige skulle tjene på over tid. «Smiths mål er nettopp nasjonenes velstand.»[13] Smith understreket også at statens politikk og lovverk på ingen måte skulle bli diktert av kapitalistene selv. Lovgiveren måtte være særlig på vakt når kapitalistene fremmet lovforslag, siden de hadde «interesse av å skade og til og med undertrykke samfunnets interesse».[14] Kort sagt var han ikke fremmed for å utvise en viss strenghet overfor individuelle kapitalister.
Et sentralt argument i Nasjonenes velstand var derimot at arbeiderne ville oppleve forbedringer av sine levevilkår, bare dersom – og på betingelse av at – kapitalen lyktes i akkumulasjonsprosessen. Når dette skjedde og kapitalen vokste, så ville behovet for arbeidskraft vokse, og dermed også arbeidslønningene. «[E]tterspørselen etter lønnsarbeidere vokser … proporsjonalt med økningen av ethvert lands inntekt og kapital [stock]».[15] Dessuten ville framskritt i samfunnets arbeidsdeling sørge for at arbeidernes livsmidler ble billigere.
Nettopp forutsetningen om at forbedringer av arbeidernes kår var betinget av kapitalens vellykkede akkumulering, er det som gjør Smiths teori til en variant av «kapitalens politiske økonomi». Med dette blir enhver forstyrrelse av akkumulasjonen skadelig ikke bare for kapitalen, men like mye for arbeiderne. For Smith innebærer dette at staten må sørge for arbeidernes og de fattiges interesser ved å trosse deres spontane inklinasjoner og ønsker, for eksempel ved å beskytte eiendommen til de rike mot de fattiges forsøk på å forbryte seg mot den. Staten fungerer ifølge Smith også som en «upartisk tilskuer» når den utdanner de fattige, og forklarer dem hvorfor det ikke nytter å streike.[16]
Det er budskapet om at arbeidernes forbedringer er betinget av kapitalens vellykkede vekst, og ikke noen oppdiktet drøm om å kneble staten og gjøre alt til markeder, som utgjør den økonomiske liberalismens virkelige kjerne. I den forbindelse framstår både Mazzucato og teoriene om utviklingsstaten mer som en kontrollert opposisjon enn noen virkelig motkraft. Til tross for besvergelser mot «nyliberalisme» og «rentenisme», ender de opp med å bekrefte og forsterke dette betingelsesforholdet.
Når spørsmålet om samfunnsmessig utvikling er vinklet på denne måten, når altså rammen for arbeidernes mulige gevinster er satt av kapitalens vekst, så følger det at en «arbeidervennlig» politikk vil avhenge av at streiker og lønnskrav ikke går over styr, men bevares innenfor gitte, snevre rammer. Om de skal hjelpes må arbeiderne disiplineres, som Smith forstod. Denne logikken er selvsagt dypt elitistisk. For å ta et hjemlig eksempel kan den nødvendige disiplinering oppnås ved hjelp av toppstyrte trepartsforhandlinger der den øvre forhandlingsramme settes av kapitalens nyvekst, supplert av sterke innsnevringer av streikeretten, flittig bruk av tvungen lønnsnemd, og så videre. Deretter kan det hele markedsføres både nasjonalt og internasjonalt som den «arbeidervennlige» norske modellen.
Karl Marx og arbeiderklassens politiske økonomi
Som en motsats til den paternalistiske, «arbeidervennlige» politikken ovenfor, stilte Marx arbeiderklassens egen politiske økonomi. Dette er en politisk økonomi som ikke betrakter samfunnet og dets utvikling fra ståstedet til kapitalen og dens behov, men fra ståstedet til arbeiderklassen og deres behov. Der kapitalens politiske økonomi kretset rundt kapitalens behov for å akkumulere, opprettholde konkurransedyktigheten og tilegne seg ubetalt menneskelig arbeid, så kretser «arbeiderklassens politiske økonomi» rundt arbeidernes stadige behov for «oppheve konkurransen», «begå overgrep mot de hellige lover om tilbud og etterspørsel» og gjennomføre «planlagt kooperasjon».[17]
Når det gjelder striden mellom frihandel og proteksjonisme, påpekte Marx at «frihandel under de nåværende samfunnsforhold» var «kapitalens frihet» til å utbytte arbeiderne. Han føyet likevel til at kritikken av frihandel «på ingen måte innebærer et ønske om å forsvare proteksjonismen».[18] Et annet sted gjør han et poeng ut av at beskyttelsestoll i Tyskland bare ville sørge for at «det ikke lenger er engelskmennene, men den tyske statsborgeren selv som utnytter sine landsmenn, og faktisk utbytter dem mer enn hvis de ble utbyttet utenfra».[19] Som poenget ble uttrykt av den australske marxisten Andrew Milner: «Den eneste ‘beskyttelse’ arbeiderne trenger, er beskyttelse fra arbeidsgiverne som lever på deres rygg.»[20] «Det gjenstår nå likevel en siste utvei for proteksjonistene», bemerker Marx et annet sted:
«de kan gå med på at deres system kanskje ikke er et middel til sosiale reformer, men at det er nødvendig å begynne med sosiale reformer innenfor landet, før man kan iverksette økonomiske reformer i et internasjonalt omfang. … Det er tilstrekkelig å påpeke motsigelsen som ligger til grunn for denne teorien, som ved første blikk ser ut til å ha noe forførende, praktisk og rasjonelt ved seg. En urovekkende motsigelse! Systemet med beskyttelsestoll gir kapitalen i et land våpnene til å trosse kapitalen i andre land, det øker styrken til denne kapitalen sammenliknet med utenlandsk kapital, og samtidig lurer det seg selv til å tro at det dermed vil gjøre den samme kapitalen liten og svak overfor arbeiderklassen. Det ville innebære å henvende seg til kapitalens filantropi, som om kapitalen som sådan kan være en filantrop. Allment [betraktet] kan imidlertid sosiale reformer aldri vinnes gjennom svakheten til de sterke, de kan bare bringes til live gjennom styrken til de svake.»[21]
Dette er et av de vesentlige elementer som skiller arbeiderklassens politiske økonomi fra kapitalens, nemlig at den baserer seg på arbeidernes egen styrke, og ikke på filantropi fra den profitable nasjonalkapitalist. Den er ikke «arbeidervennlig», men arbeiderdrevet. Men også på en annen, like viktig måte går arbeiderklassens politiske økonomi på tvers av kapitalens politiske økonomi.
Dette har å gjøre med hvordan arbeiderklassen på kort sikt bare kan opprettholde seg som klasse ved å oppheve den konkurranse og planløshet som råder med en naturlovs kraft i det kapitalistiske samfunnet, til forskjell fra kapitalistene, som opprettholder og styrker seg som klasse nettopp gjennom denne konkurransen. Konkurransen kan selvsagt oppleves som vanskelig for hver enkelt kapitalist, men om vi ikke betrakter kapitalistene individuelt, men som gruppe eller klasse, viser det seg at konkurransen likevel sørger for at deres rikdom og samfunnsmakt stadig blir større og mer konsentrert enn den var tidligere.
Det motsatte er tilfellet for arbeiderklassen, som, i første omgang ved hjelp av fagforeninger, blir tvunget til å oppheve innbyrdes konkurranse. Som det ble påpekt i en generalrådsuttalelse ved Den første internasjonale er det enkelt å forutse hva som ville bli arbeiderklassens skjebne dersom den «overlot alt til individuelle forhandlinger», nemlig at «den uinnskrenkede loven om tilbud og etterspørsel straks ville redusere alle rikdomsprodusenter til sultegrensen».[22]
Et annet viktig eksempel er kampen for en normert og redusert arbeidsdag. Konkurransen mellom arbeidere ble betydelig mildnet når en allmenn, samfunnsbestemt normalarbeidsdag omsider ble til virkelighet:
«Denne kampen om den lovlige begrensningen av arbeidstida raste desto mer voldsomt siden den … innevarslet det store slaget mellom det blinde herredømmet til lovene om tilbud og etterspørsel, som danner middelklassens [/kapitalens] politiske økonomi, og en samfunnsmessig produksjon styrt av sosialt framsyn, som danner arbeiderklassens politiske økonomi. Derfor var titimersloven ikke bare et stort gjennomslag i praksis, den markerte seieren til et prinsipp; det var første gang at middelklassens politiske økonomi i åpent dagslys bukket under for arbeiderklassens politiske økonomi.»[23]
Marx’ avgjørende argument er her at et alternativt samfunnsprinsipp eller en ny politisk økonomi allerede eksisterer, ikke som noen genial oppdagelse fra hans side, men snarere som en objektiv livsnødvendighet for arbeiderklassen selv. En koordinert og planmessig opphevelse av de blinde konkurranselover som til stadighet velter arbeiderne ut i elendighet, og som motsatt er kapitalens grunnlag og berikelseskilde, er den politikk arbeiderklassen i kraft av sin samfunnsstilling simpelthen må føre. Omfanget og graden av konsekvens i denne politikken vil imidlertid variere, og sosialistisk politikk melder derfor sin nødvendighet som en reflektert, konsekvent iverksettelse av arbeiderklassens samfunnsprinsipp.[24]
Kollektive forhandlinger på bedriftene ved hjelp av fagforeninger, koordinering av kravene på tvers av bedrifter og sektorer, både innenfor og på tvers av landegrensene, kamper om normert og redusert arbeidstid, og dannelser av arbeiderstyrte bedrifter er eksempler på hvordan arbeiderklassen har utfordret og undergravet de hellige lover om tilbud og etterspørsel, og med dette både styrket sin makt som klasse og foregrepet et samfunn der det ikke er tilbud/etterspørsel, men framsynt samarbeid, som utgjør det overordnede, regulerende prinsipp.
Industripolitikkens elendighet
Marx’ begrep om arbeiderklassens politiske økonomi bør settes i forbindelse med de sedvanlige industripolitiske utspill fra progressive tenketanker, venstrevridde partier og deler av fagbevegelsen som vil bevare og opprette arbeidsplasser gjennom en kombinasjon av subsidier og tollmurer. Noen kapitalister vil tjene på en slik politikk, mens andre vil tape på den. Hva med arbeiderne?
Problemet med industripolitiske plattformer er for det første at de er en kilde til sekterisk strid og egoisme innad i bevegelsen. I plattformen kan det være oljebransjen eller arbeidsplasser i Stavanger som prioriteres, hvilket sender et tydelig signal om at arbeidere andre steder eller i andre bransjer står lavere i kurs. Er de nødt til å danne selvstendige organisasjoner, dersom de skal vinne fram? Et annet og kanskje mer grunnleggende problem, er at de stiller arbeidere i ulike bedrifter, bransjer og nasjonale økonomier i et forsterket, kompetitivt kappløp mot hverandre. Forutsetningen er nettopp at arbeiderbevegelsen legger press for å sørge for at visse bedrifter blir mer effektive og kompetitive. Resultatet blir ikke et skritt i retning av en samfunnsmessig produksjon tuftet på «sosialt framsyn», men tvert imot en videreføring og forsterking av det «blinde herredømmet til lovene om tilbud og etterspørsel». Arbeiderklassens prinsipp blir byttet ut med kapitalens.
Det hører til sjeldenhetene at industripolitikkens talspersoner tar disse problemene på alvor, og tingene er ved det vanlige når det med oppblåst skråsikkerhet blir erklært at arbeidervennlig politikk bare kan tuftes på solide profittmarginer i leverandørindustrien. Derimot er det veldig vanskelig å se hva skulle skille denne politikken fra den forkjetrede «nyliberalismen».
En industripolitisk «strategi» som knytter arbeidere og bedriftseiere sammen til et felles korstog for å øke bedriftenes inntekter og tilintetgjøre konkurrenter i inn- og utland, gir langt mindre løfterike utsikter for arbeiderne enn for bedriftseierne. Med denne strategien settes feriedager, velferdsordninger, sikre arbeidsplasser og gode arbeidstidsordninger i siktelinjen, og framstår nå som åpenbare hindringer og bremseklosser for den nasjonale industriens konkurransekraft. Når venstresiden mobiliserer på grunnlag av «trickle-down»-økonomi, og legger til grunn at grensen for mulige seire blir satt av bedriftenes profittmarginer, så forbereder den oss også på det motsatte: når profitten blir til tap, må velferdsstaten oppløses og reverseres.
Striden mellom tilhengerne av henholdsvis frihandel og proteksjonisme, næringsnøytralitet og aktiv industripolitikk, er i virkeligheten en vennskapelig strid som skjuler den grunnleggende enigheten mellom partene: at kapitalens konkurransedyktighet og vekst er premisset for annen velstand. Sosialistisk politikk dreier seg derimot for det første om at arbeiderne ikke vinner fram på grunnlag av filantropi fra kapitalen, men bare gjennom egen styrke, og for det andre at denne styrken skal brukes til å vinne små og store oppgjør med kapitalens blinde konkurranselover, henimot en ny samfunnsorden tuftet på framsynt samarbeid.
Noter
[1] Karl Marx, Über F. Lists Buch «Das nationale System der politischen Ökonomie». 1845. https://www.marxists.org/deutsch/archiv/marx-engels/1845/list/flist.htm
[2] https://e24.no/den-groenne-oekonomien/i/e8gJx9/vil-ha-groenn-vekst-etter-coronakrisen-det-norge-lever-av-gaar-ut-paa-dato
[3] Mazzucato, The entrepreneurial state. PublicAffairs: 2018, s. 15.
[4] Lucia Pradella, «The Entrepreneurial State by Mariana Mazzucato: A critical engagement», Competition & Change 2017, Vol. 21(1); se også Marko Ampuja, «The Blind Spots of Digital Innovation Fetishism» i The Digital Age and Its Discontents. Helsinki University Press: 2020.
[5] Alice Amsdens, Asia’s Next Giant: South Korea and Late Industrialization. OUP: 1989.For en kritisk gjennomgang, se Hae‐Yung Song, «From Getting the Development Question Wrong to Bringing Emancipation Back In: Re-reading Alice Amsden», Development and Change, vol. 50: no. 6.
[6] Vivek Chibber, Locked in Place. State-Building and Late Industrialization in India. PUP: 2003, s. 4. Chibber fortsetter: «The fortunes of industrial policy and planning in Korea stand in glaring contrast to those of India: whereas in the latter case the state’s efforts to promote a dynamic industrial sector fell prey to the twin evils of bureaucratic paralysis and capitalist rent-seeking, Korean efforts were rewarded by unprecedented success.» For en kritisk gjennomgang, se Paul Cammack, «Class Politics, Competitiveness and the Developmental State», Papers in the Politics of Global Competitiveness, no. 4, 2007.
[7] Chibber ser helt bort fra dette, men Alice Amsden påpeker det faktisk selv. Jf. Asia’s Next Giant (se over), s. 324-25. For en god kritikk av synet på arbeiderklassen i teoriene om utviklingsstaten, se Dae-oup Chang, «Fetishised State and Reified Labour. A Critique of the Developmental State Theory of Labour», IIPPE Working Paper, 2010.Øverst i skjemaet Se også Dae-oup Chang, Capitalist Development in Korea. Labour, capital and the myth of the developmental state, Routledge: 2009, og Benjamin Selwyn (note 10 og 11 nedenfor).
[8] Chang, «Fetishised State and Reified Labour» (se ovenfor), s. 11.
[9] Benjamin Selwyn, «Twenty-First-Century Capitalist Development: Upon the Backs of, and Against, Global Labour», i Perspectives on Neoliberalism, Labour and Globalization in India. Essays In Honour of Lalit K. Deshpande. Palgrave Macmillan: 2019, s. 50.
[10] Benjamin Selwyn, «The Political Economy of Development: Statism or Marxism» i Polarizing Development. Alternatives to Neoliberalism and the Crisis. Pluto Press: 2015.
[11] Dette minner igjen om nylige venstresideutspill som tar for gitt at Norge – dersom landet skal ha noe «å leve av» – må bygge en stand av monopolkapitalister som dominerer verdensmarkedet for grønne teknologier.
[12] Min tolkning av Adam Smiths teori i det følgende, er en oppsummering av hovedmomenter i artikkelen «Staten og den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen – Karl Marx’ kritikk av Adam Smith», Røyst nr. 12. 2020.
[13] Bill Dunn, Neither Free Trade Nor Protection. A Critical Political Economy of Trade Theory and Practice. Edward Elgar: 2015, s. 3.
[14] Adam Smith, Nasjonenes velstand. Bok I-II, Trondheim: Sonstad forlag 2007, s. 149.
[15] Ibid, s. 98.
[16] Dette er en viktig statsoppgave ifølge Smith, jf. Simon Clarke, Keynianism, Monetarism and the Crisis of the State, Edward Elgar: 1988, s. 21-44. For mer om den autoritære logikk som impliseres av «kapitalens politiske økonomi», se Oscar Dybedahl, «Nyliberalismens sterke stat», Vardøger 16, 36 (2016); Oscar Dybedahl, «Drømmen om det fullkomne marked – økonomisk liberalisme mellom naturtilstand og unntakstilstand» i Ingen mennesker er født frie (Dreyers forlag 2017).
[17] Marx, sitert i Selwyn, «Twenty-First-Century Capitalist Development» (se ovenfor), s. 2.
[18] Karl Marx (1848), «Speech on the question of free trade» [Orginal på fransk, her oversatt til norsk fra engelsk.] i Marx & Engels Collected Works, vol 6. Lawrence & Wishart: 2010, s. 450-465.
[19] Karl Marx (1845), Über F. Lists Buch «Das nationale System der politischen Ökonomie». Tilgjengelig på nett: https://www.marxists.org/deutsch/archiv/marx-engels/1845/list/flist.htm
[20] Sitert i Rick Kuhn (1987), «Industry policy and the working class», Politics, 22:2, s. 101. Se også Tom Bramble, (1994) «Interventionist Industry Policy: A Marxist Critique», Journal of Australian Political Economy (33).
[21] Karl Marx (1847), «Die Schutzzöllner, die Freihandelsmänner und die arbeitende Klasse» i Marx-Engels-Werke bd. 4, s. 296-298. Tilgjengelig på nett: http://www.mlwerke.de/me/me04/me04_296.htm
[22] «Address of the General Council of the International Working Men’s Association to the Members and Affiliated Societies». Uttalelsen ble skrevet av et utvalg som bestod av P. Fox, H. Jung, J. G. Eccarius, and E. Dupont. Tilgjengelig på nett: https://www.marxists.org/archive/marx/iwma/documents/1867/affiliates.htm
[23] «Inaugural Address of the International Working Men’s Association», skrevet av Karl Marx i 1864. Tilgjengelig på nett: https://www.marxists.org/archive/marx/works/1864/10/27.htm
[24] For en verdifull historisk gjennomgang som illustrerer hvordan dette kan gjøres i krisetider, se Harald Berntsen i dette nummeret.
Sosialistisk framtid 
Legg igjen en kommentar