Om sosialdemokratiet, Keynes og profitt

Av Sindre Mørk

 

Stilt ovenfor en sosialt urettferdig, stagnerende nyliberalisme argumenteres det på venstresiden for en tilbakevending til den sosialdemokratiske modellen fra 50-60-tallet. Etter sigende viste denne perioden at myndighetene ved hjelp av den keynesianske verktøykassen kan motvirke konjunktursvingningene, opprettholde full sysselsetning og varig vekst. Dermed er de nåværende økonomiske problemene ikke systembetingede, men forårsaket av statens feilaktige økonomiske reguleringer som følgende kan korrigeres gjennom ”politisk terapi”. Alt som skal til er å be politikerne spørre seg ”hva Gerhardsen ville ha gjort” dvs. bryte ned det nyliberale tankeparadigmet, og erstatte dette med en keynesiansk modell.  I Norge er Rødt og SV representanter for denne typen tenkning.

 

Selv om  ”tilbake til Gerhardsen, til gullalderen”-narrativet er forlokkende , er det en myte at det bare er arbeiderbevegelsen og den keynesianske politikken som har æren for kapitalismens gullalder. Verken etterkrigstidens høye vekst eller den nåværende stagneringen skyldes nemlig primært statens politikk, men bevegelser i profittraten – som i sin tur regulerer vekst, tilbud, etterspørsel og sysselsetting. Det betyr at statens handlingsrom er langt mer begrenset enn det som ofte blir antatt, og dens politikk suksessfull i den grad den virker positivt på profittraten. Dette, sammen med nye betingelser som en lavere profittrate, en globalisert konkurranse og et nytt akkumulasjonsregime, gjør en gjenreisning av etterkrigstidens keynesianske gullalder til en utopi.

Keynes vs. Marx

Den kraftige økonomiske veksten i etterkrigstiden blir ofte satt i sammenheng med det økonomiske paradigmeskiftet i samtida; den keynesianske revolusjon. Ifølge post-keynesianere utstyrte denne staten med de redskaper som trengs for å styre økonomien; monetærpolitikken, finanspolitikken og den finanspolitiske multiplikator. Utgangspunktet er at vekst er etterspørselsstyrt. Bedrifter investerer utfra rentenivået og forventet salg, som avhenger av det generelle lønnsnivået i samfunnet. I keynesianismen er det altså ikke profitt som driver innvesteringer, men innvesteringer profitt. Utbytting, merverdi og klassekamp spiller i beste fall en begrenset rolle, noe som også er tilfelle i den Kalescki-inspirerte ny-keynesianismen der lønninger og priser fastsettes som påslag av bedriftene. Kombinert med det logisk følgende postulatet om at inflasjon kun oppstår ved full eller tilnærmet full sysselsetning, gir derfor keynesianismen staten et stort handlingsrom. Der hvor marxismen ser en antagonistisk motsetning mellom arbeiderklassen og kapitalistklassen, ser keynesianismen en potensiell vinn-vinn-situasjon: omfordeling/utjamning gir høyere lønninger, øker innvesteringer grunnet økt forventet salg, noe som gir mer profitt i en positiv tilbakekobling.  Hvis det oppstår arbeidsledighet eller hvis økonomien stagnerer, kan staten derfor alltid øke den effektive etterspørselen gjennom finans- og pengepolitikk, for slik å øke lønnsomhet, sysselsetningen og vekst.

 

Marxismen skiller seg grunnleggende fra keynesianismen. Den sentrale marxistiske læresetningen er at kapitalismen er drevet av profitt – merverdi som kapitalistene tilegner seg. Kapitalistene investerer i arbeidskraft og produksjonsmidler med profitt som mål. Kapitalakkumulasjonen beror som hos Keynes av rentenivået, men også av den faktiske profittrate – i sin tur bestemt av lønnsandelen og kapitalintensiteten i produksjonen. En viktig forskjell fra post‑keynesianismen er derfor at inflasjon ifølge marxismen ikke kun oppstår ved full sysselsetning. Marx mente at profittraten vil ha en tendens til å falle fordi en økende andel av profitten vil gå til konstant kapital relativt til variabel. I kampen om salg og markedsandeler øker den enkelte kapitalist fastkostnadene i bytte mot lavere variable kostnader for slik å oppnå lavere enhetskostnader. De lavere enhetskostnadene og den økte produktiviteten muliggjør masseproduksjon, lavere salgspriser og dermed økte markedsandeler. Selv hvis dette medfører et fall i profittraten bryr ikke den enkelte kapitalist seg om dette, så lenge hennes profittrate øker relativt til de andres. Innføring av den nye produksjonsmåten vil imidlertid raskt spre seg til konkurrenter som – i likhet med enhver kapitalist – investerer basert på forventet avkastning. Slik fører den kapitalistiske konkurransen til en reduksjon av profittraten på lang sikt, som igjen virker negativt på kapitalakkumulasjonen og en nedgående spiral oppstår.

 

Profittraten faller inntil den totale profittmasse begynner å stagnere. Dette utløser ”generalkrisa” og en omfattende kreativ destruksjon; kapitalutstyr mister verdi, foreldet teknologi blir kassert, kapitalister går under, og profittraten øker igjen for de gjenværende. I en slik situasjon vil keynesiansk politikk, redningspakker og kreditt ha store begrensninger ifølge marxismen, ettersom dette kun endrer måten krisen manifesterer seg på, men ikke dens dypere årsak. Ved å formidle krisens symptomer unngår en de omfattende menneskelige lidelsene som er assosiert med en alvorlig økonomisk krise, men en gjør også stagneringen langvarig. Dessuten så er det også begrensninger for mye en kan svekke symptomene. Forsøk på å opprettholde full sysseltetning og vekst gjennom å ”pumpe opp” økonomien i denne fasen vil nemlig raskt føre til trykk og inflasjon – kort sagt, til å sende økonomien inn i en ny nedgangsspiral.

 

Har keynesianismen rett? Fra kapitalismens gullalder til stagflasjonskrise og nyliberalisme

De tidligste eksemplene på keynesiansk politikk skriver seg fra 1930-tallet. I denne perioden klarte ikke minst Roosevelt og Hitler å nå full sysselsetning og høy vekst gjennom underskuddsfinansiering og direkte statlig intervensjon i økonomien. Dette bekrefter tilsynelatende at Keynes hadde rett. Keynes selv så i hvert fall det som en bekreftelse av hans teori. Suksessen til disse programmene var imidlertid tett sammenknyttet med den øvrige verdensituasjonen: krigen muliggjorde en suspensjon av markedsreglene til fordel for en nærmest planmessig styring av økonomien, en krigsøkonomi dedikert til våpenproduksjon, ledsaget av en enorm økning i utbyttingsgraden og produktiviteten[1]. Slik kunne statene gjennom underskuddsfinansiering nå full sysselsetning, samtidig som pris, rente og lønnsnivået ble holdt nede.

 

Keynesianismens virkelige gjennombrudd kom for alvor etter andre verdenskrig. Behovet for gjenoppbygging etter krigen, fordismens framvekst, erfaringene fra den store depresjonen, kommunismen, allmenn stemmerett og en militant arbeiderbevegelse, – alt dette gjorde en stor og aktiv stat mulig og viktig. Det dannet seg i denne perioden en såkalt keynesiansk konsensus: Konservative så vel som sosialister forpliktet seg til å opprettholde full sysselsetning og utvide velferdstjenester, og velgerne forventet at dette ble overholdt. Likevel er det viktig å ikke overdrive keynesianismens bidrag til etterkrigstidas høye vekst. Statens rolle i økonomien var på mange måter svært begrenset i mange land fram til 60- og 70-tallet, og penge- og skattepolitikken moderat. Selv om statlig politikk hadde en stabiliserende virkning, kan den derfor ikke sies å være den grunnleggende årsaken til den økonomiske oppgangen eller den høye sysselsetning. Langt viktigere var de politiske konsekvensene av den store depresjonen og verdenskrigens effekt på kapitalutstyret, dvs. en massiv fysisk og verdimessig ødeleggelse. Samtidig var det i etterkrigstiden et ”ubegrenset” tilbud på arbeidskraft, noe som holdt lønningene nede. Resultatet var en historisk skyhøy profittrate hvilket, godt stimulert av krigsøkonomien, akselererte kapitalakkumulasjonen – som nå kunne ta i bruk krigen og de forrige tiårs oppfinnelser og innovasjoner.

 

Den påfølgende teknologiske revolusjonen kjennetegnet av fordistisk masseproduksjon, en forkortet omslagstid av fastkapitalen og økte kostnader for kapitalakkumulasjon avkrevde en større grad av økonomisk planlegging enn tidligere. Dette akkumulasjonsregimet var derimot også svært gunstig for fagforeningene, som sammen med kommunismen utgjorde et uforutsigbart og truende element. Løsningen ble det såkalte klassekompromisset , hvor arbeiderne begrenset sine lønnskrav i bytte mot at kapitalistene skulle bruke profitten til produktivitetsøkning. Lønnsforhandlinger ble sentralisert og hevet til ”toppen” på nasjonalt nivå. Samtidig la ordningene strenge juridiske begrensninger for streikeaksjoner og på fagforeningenes spillerom. En konsekvens var at arbeiderklassens tradisjonelle kamporganer ble avvæpnet, byråkratisert og integrert inn i kapitalismen i en enda større grad enn tidligere, noe som gjorde at ledelsen i arbeiderklassens partier og fagforeninger fikk en klar interesse av å opprettholde kapitalismen og status quo. Til slutt er det nødvendig å nevne at den keynesianske politikken var avhengige av Bretton Woods systemet, som opprettholdt en fast men justerbar vekslingskurs og kapitalkontroll for å beskytte land mot destabiliserende kapitalstrømmer. På samme tid ble integrasjonen av de vestlige landenes økonomi påbegynt og handelen mellom dem økte.

 

Mens den økonomiske veksten var høy spilte som nevnt den keynesianske politikken en begrenset rolle, og den kunne gjennomføres uten budsjettunderskudd. Mot slutten av 60-tallet begynte imidlertid veksten å avta. Som følge av høye investeringer i fast kapital, oppbygning av overkapasitet og den resulterende verdireduksjonen, hadde profittraten falt jevnt og trutt gjennom etterkrigsperioden. På 60-tallet begynte dette for alvor å undergrave kapitalakkumulasjonen med det resultatet at produktiviteten stagnerte. Samtidig ble den industrielle reservearméen stadig mindre, noe som presset lønningene oppover. Alt dette utfordret klassekompromisset og det gjorde at realinntektene økte relativt til produktiviteten [2]. For å overleve ble stadig flere selskaper nødt til å ty til lån, men det drev bare rentene opp. Resultatet var en stor reduksjon i virksomhetenes profittrate – og investeringer ble kuttet ned ytterligere, kapasitetsutnyttelsen avtok og økonomiens maksimale vekstrate falt. Det var først på dette stadiet at myndighetene begynte å intervenere i stor skala for å opprettholde sysselsetningen. Fram til da hadde en trodd at det var en ”trade-off” mellom sysselsetning og inflasjon. Nå førte imidlertid underskuddsfinansieringen både til økt inflasjon og arbeidsledighet. Årsaken til dette, som er forklart av Anwar Shaikh, er at den keynesianske underskuddsfinansieringen bare virket på etterspørselssiden. Ved å holde sysselsettingen oppe ga den fagforeningene styrke til å øke lønningene. Dessuten førte underskuddet etter hvert til at skattene måtte heves. På tilbudssiden hadde den keynesianske politikken derimot ingen positiv effekt. Den statlige politikken presset derfor økonomien mot en stadig lavere maksimale vekstrate.

 

Stagflasjonskrisen markerte slutten på kapitalismens gullalder, Bretton Woods-systemet og klassekompromisset. Mens BNP-veksten i de utviklede kapitalistiske landa hadde vært på 4.8 prosent mellom 1950-71, falt den til 2.1% mellom 1973 og 1989. Arbeidsledigheten var høy, inflasjonen høy og bedrifter gikk konkurs. De som kunne flyttet virksomheten sin til utlandet – spesielt de asiatiske tigrene og andre lavkostland uten sterke fagforeninger, som nå begynte å utfordre de vestlige landene i konkurransedyktighet. Stagflasjonskrisen utgjorde videre det materielle grunnlaget for den reaksjonære, brutale, ”globalistiske” og nyliberale kursomleggingen som ble innledet under ledelse av Thatcher og Reagan. Som viktigste funksjon hadde nyliberalismen å gjenreise profittraten. For det første ved å øke produktiviteten og drive reallønningene ned. Fagforeninger ble knust, arbeidsledigheten gikk opp, uproduktive industrier lagt ned.[3]  På denne måten tilrettela den også innføringen av nye produksjonsmetoder (fleksibel automatisering og ”just in time”) og et post-fordistisk akkumulasjonsregime preget bl.a. av informasjonssektoren og fleksible arbeidstider. For det andre drev USA rentene ned fra 10.7% til 4.4%. Resultatet var at profittraten ble gjenopprettet fulgt av en ny periode med vekst: arbeidsledigheten falt fra 10% til 4.6% mellom 1982 og 2007.

 

Sosialdemokratiet og reformismens fall

Det tok likevel tid før nyliberalismen befestet sitt hegemoni internasjonalt. I radikale kretser bidro stagflasjonskrise til en revitalisering av den sosialistiske diskursen, og ikke minst aktive diskusjoner om begrensningene til sosialdemokratiet, statens klassekarakter og rollen til byråkratiet. I tråd med dette vedtok en rekke radikale sosialdemokratiske partier og eurokommunister nye programmer på slutten av syttitallet med det mål å nå sosialismen, ikke gjennom revolusjoner ledet av leninistiske partier, men gjennom implementeringen av strukturelle reformer som på sikt ville avskaffe kapitalismen. I 1979 vant François Mitterand valget på en slik radikal plattform, som han også hadde tilstrekkelig makt til å implementere. innen 1982 sto den franske staten for 1/3 av all verdiskapning i fransk industri. Finanssystemet var så å si fullstendig under statens kontroll, og streng kapitalkontroll var implementert for å motvirke kapitalflukt. Videre styrket den sosialistiske regjeringa arbeiderklassens rettigheter og fagforeningenes innflytelse. Men programmet lyktes ikke. I stedet for å bedre den økonomiske situasjonen, førte politikken til redusert vekst og sysselsetting. I stedet for å stimulere til økt produksjon, førte veksten i kjøpekraften til en økning i import. Samtidig svekket den statlige politikken den svake konkurranseevnen til fransk industri, som når lønningene økte ikke hadde annet valg enn å øke prisene og, etterhvert, også kutte ned på virksomheten. Den reformistiske politikken førte derfor økonomien inn i en nedadgående spiral med voksende inflasjon, budsjettunderskudd, fallende vekst og sysselsetning. Til tross for den strenge kapitalkontrollen maktet ikke Mitterand å motvirke kapitalflukt. Etter tre devalueringer ble det sosialistiske partiet til slutt tvunget til å gå over til nyliberal innstrammingspolitikk.  Post-keynesianere argumenterer for at Frankrikes problem var forårsaket av det europeiske monetære systemet og at de kunne fortsatt med underskuddsfinansieringen om de bare gått ut av det monetære samarbeidet. Dette argumentet overser imidlertid at en slik utmeldelse, i tillegg til potensiell isolasjon, ville ha påført den importavhengige franske industrien betydelige tap gjennom økte priser på  import. Ikke noen av disse forslagene tok tak i Frankrikes hovedproblem: en lav profittrate og dermed også lav konkurransedyktighet.

 

Det mislykkede franske sosialistprosjektet var et massivt nederlag for arbeiderbevegelsen og venstresida. Milton Friedman gikk så langt som å si at Mitterand fikk Thatcher valgt. Problemene som Frankrike og England hadde stått ovenfor var i utgangspunktet like, men der Thatcher i det minste fikk ned inflasjonen, hadde ikke Mitterand noe tilsvarende resultat å vise til. Labour var dermed slått intellektuelt konkurs. Bedre ble det ikke av at Frankrike, etter å ha utnevnt Jacques Chirac som statsminister i 1986, opplevde sin høyeste økonomiske vekst på 35 år samtidig som regjeringa foretok storstilt privatisering.  Likevel hindret det ikke sosialdemokratiske partier fra å forsøke å holde etterkrigstidens klassekompromiss i live, men en etter en – fra Felipe Gonzalez i Spania til Papandreaus Hellas, led de alle samme skjebne som Mitterand. I en periode så det ut til at de skandinaviske landende var et unntak. Da sosialdemokratene vant valget i Sverige i 1982 vekte det nytt håp på venstresiden. I likhet med andre land hadde Sverige vært rammet av stagflasjonskrisen, og mellom 1976 og 1982 var landet ledet av en konservativ regjering. I løpet av denne perioden hadde overgangen til nyliberalismen begynt, men nå skulle den reverseres. Suksessen ble derimot kortvarig. Først brøt den svenske modellen med sentraliserte lønnsforhandlinger sammen på 80-tallet. Siden har sentraliserte lønnsforhandlinger i Sverige, også i Danmark fra 80-tallet, vært betinget av lokale.  Deretter havnet Sverige i en omfattende økonomisk krise på begynnelsen av 90-tallet som endte i nyliberalismes seier.

 

Årsaken til sammenbruddet hang sammen med både den svenske økonomien og den internasjonale; Klassekompromisset sprang ut fra en maktbalanse mellom klassene og et spesifikt akkumulasjonsregime, som gjorde at arbeiderklassen kunne begrense sine lønnskrav mot at arbeidsgiverne reinvesterte profitten. Siden arbeiderklassen nå ikke lenger hadde makt til å fremsette noen lønnskrav, og siden kapitalistene i søken etter høyere profitt foretrakk å plassere investeringene utenlands, hadde dette grunnlaget forvitret. Grunnlaget til den keynesianske politikken Sverige hadde praktisert var heller ikke der. Som følge av globaliseringens sammenfletting av metropolenes økonomi ble det i praksis umulig å forhindre kapitalflukt, og politikken førte til massivt underskudd. Skandia solgte eksempelvis svenske obligasjoner til en verdi av 1,8 milliarder og uttalte at de ikke ville kjøpe mer gjeld før den økonomiske politikken var lagt om. Samtidig uttalte direktørene til Sveriges fire største selskaper – Ericsson, Asea, Volvo og Stora – at de støttet dereguleringspolitikken til sentrum-høyre-koalisjonen, og at de ville trekke investeringer tilsvarende 50 milliarder svenske kroner om skattenivået heves. Regjeringen ble dermed tvunget til å sette i gang den kjente nyliberale kuren bestående av innstramninger og dereguleringer. Dette ga grunnlaget for ny vekst, for økt sysselsetning, men også for økte forskjeller.  Selv om den skandinaviske modellen med kollektive løsninger i stor grad består, er det ingen tvil om at den har undergått en forandring, og at landene ikke kan sies å være sosialdemokratiske foregangsland lenger. I både Norge, Sverige og Danmark nedbygges velferdsstaten gradvis. Talende er det at av alle OECD-landa, så er det Sverige som har hatt den raskeste veksten i lønnsulikhet fra en Gini på 0.19 i 1985 til 0.27 i 2010.

 

Finanskrisen

Nyliberalismen brakte nytt liv i kapitalismen, men den la også grunnlaget for finanskrisen – og etter den har kapitalismen vært i en langvarig stagnasjon. Selv før koronakrisen, for eksempel, var BNP-veksten på kun 1% i eurosonen. Post-keynesianere fokuserer i all hovedsak på finanskrisens og den nåværende stagnasjonens umiddelbare årsaker. Ifølge dem var kilden en uregulert finanssektor og økte lønnsforskjeller, kort sagt nyliberalismen. Derfor utskriver de en kriseterapi som består i å reversere disse endringene: ikke minst sterkere regulering av finansmarkedet, en massiv og storstilt finansiell underskuddspolitikk og lønnsutjamning. Men som vi har sett var de nyliberale reformene i utgangspunktet foretatt for å motvirke fallet i profittraten. Dessuten har USA allerede sprøytet inn enorme beløp i økonomien. Begrensningene til en slik strategi er godt illustrert i Japans tilfelle, som på 90-tallet forsøkte å blåse liv i økonomien med storstilt underskuddsfinansiering, statlige programmer og veldig lave renter[4]. Dette forsøket og de mange stimuleringsprogrammene siden har nemlig ikke ført til ny vekst, men tvert imot til en langvarig stagnering. Selskapene investerer simpelthen ikke i produktiv virksomhet når profitten er lav. Den påfølgende gjelden har dessuten tynget ned den produktive sektoren. Japan forhindret kreativ destruksjon og menneskelige lidelser gjennom keynesiansk politikk. Slik unngikk de en ”generalkrise”, men gjorde stagnasjonen kronisk med en årlig BNP-vekst på 1%  som resultat. Akkurat som i Japan stagnerer nå produktive innvesteringer i Vesten – og det er ikke gitt at keynesiansk politikk kan løse det.

 

Det er lite som taler for at en tilbakevending til den keynesianske etterkrigstidspolitikken er mulig. Den lave profittraten, globaliseringen, klimakrisen – alt dette gjør nytenkning nødvendig. Historien viser at kapitalismen legger klare begrensninger på statens handlingsrom, men også at dette handlingsrommet er tøyelig inntil en viss grense. Hvis venstresiden lykkes i å endre styrkeforholdet mellom klassene, så kan det – gjennom en massiv folkemobilisering for klima – være mulig å implementere en politikk som kan omstille økonomien i en bærekraftig retning. Et slik program må imidlertid forholde seg til de rammer den kapitalistiske akkumulasjonstvangen setter, samt dynamikken mellom pris-, lønns-, skatte-, rente- og produktivitetsnivået. Det er derfor viktig at venstresiden sørger for å ha en politikk som sørger for en kontrollert, positiv dynamikk mellom disse.  Alternativet er å bryte med kapitalismen, noe som gir helt andre muligheter. Forutsetningen er i alle fall at en skjønner hvordan kapitalismen virker og dermed finner politiske løsninger som fungerer i praksis.

 

 

Kilder

 

Aidcroft, D, H (1993) The European economy, 1914-1990. London ; New York : Routledge

 

 

Desai, M. (2002) Marx’s revenge: the resurgence of capitalism and the death of statist socialism. London: Verso.

 

Friedman, M. «Mitterrand Elects Thatcher.» Newsweek, July 4, 1983, 51.

 

Eichengreen, B. (2007). The european economy since 1945. Princeton: Princeton University.

 

Levinson, M (2016). An extraordinary time.

 

Krugman, P. (2000). The return of depression economics. London: Penguin Books.

 

Mandel, E (1975) Late Capitalism, London: New Left Books

 

Roberts, M. (2016) The Long Depression: How It Happened, Why It Happened, and What Happens Next. Chicago, IL: Haymarket Books.

 

Shaikh, A (2016) Competition, Conflict, Crisis, London: Oxford University Press.

 

Stiglitz, J, E (2010) Freefall: Free Markets and the Sinking of the Global Economy. New York: W.W. Norton & Co.

 

[1] Realinntektene i Tyskland falt med 25%, lønnsandelen enda mer, samtidig som produktiviteten økte. Resultatet var at profittraten økte fra -7% i 1931 til 15% innen 1939. (Shaikh, 2016)

 

[2] I USA nådde lønnsandelen 59% i 1972 – opp fra 53% i 1948. I samme periode falt virksomhetens profittrate fra 18,3% til 11%. Shaikh (2016)

[3] Det er en myte at de vestlige landa ble deindustrialisert. Industriens andel av BNP har kun blitt redusert i nåværende priser, noe som reflekterer produktivitetsveksten og automatiseringa.

[4] Mellom 1992 og 1995 igangsatte Japan seks utgiftsprogrammer til en sammenlagt pris på 65,5 billioner yen. Staten intervenerte direkte i markedet og skapte jobber ikke minst ved å bygge ut infrastrukturen. Samtidig ble skattesatsene og renter redusert.