Kapitalismens kriser og arbeiderbevegelsens svar

Av Harald Berntsen

Det følgende er et foredrag til et møte ved NTL NAV Oslo om arbeiderbevegelsens oppgaver og utfordringer i krisesituasjoner.

Den moderne faglige og politiske arbeiderbevegelsen hadde sitt gjennombrudd i Norge på 1880-tallet.

Den første lengre krisa den blei stilt overfor, blei utløst i 1899 av det store krakket på et mer og mer oppblåst eiendoms- og byggemarked i Kristiania og andre større byer. Krakket blei følgt av fem – seks år med overflod på arbeidskraft og dermed økt konkurranse arbeiderne imellom om å få solgt arbeidskrafta til kapitaleierne. Det viktigste svaret på denne krisa, besto i at fagforeningene utvikla et eget «NAV» der arbeiderne blei advart mot å søke arbeid der det alt var overflod på arbeidskraft, og omvendt rådd til å reise dit arbeidsmarkedet var strammere og arbeidsgiverne sto svakere. Alle fikk samme beskjed, uavhengig av om de var innvandrere eller etnisk norske. Særlig arbeiderorganisasjoner med tilknytting til det nasjonalistiske partiet Venstre hadde hatt tendens til å gå inn for fortrinnsrett til arbeid for norske menn framfor kvinner og arbeidsinnvandrere. Denne tendensen hadde den nye sosialistiske arbeiderbevegelsen slått tilbake, til fordel for klassesolidaritet på tvers av nasjonale og etniske forskjeller.

Fra og med 1905 blei nedgangskonjunkturen avløst av en sterk og nesten sammenhengende økonomisk vekst fra 1905 og helt fram til 1920, særlig basert på utbygging av en ny storindustri knytta til utvinning av elektrisitet fra vannkraft.

Utviklinga kan kort illustreres med at i løpet av sine første seks års eksistens, fra 1899 til 1905, fordobla AFL, i dag LO, medlemstallet fra fem til ti tusen. På bare de to følgende åra, fra 1905 til 1907, blei tallet firedobla fra ti til førti tusen, og deretter, fram til 1920, firedobla nok en gang til nærmere 160 000. Oppgangen frambrakte et stramt arbeidsmarked og en arbeiderbevegelse på en radikalisert offensiv.

Først høsten 1920 tok oppgangen brått slutt. En internasjonal etterkrigsdepresjon med sviktende avsetningsmarkeder ramma Norge ekstra hardt, med innskrenkninger og årelange nedleggelser i den nye tunge eksportindustrien som hadde vært bærebjelken i veksten fra 1905. I løpet av et par år oppsto det en massearbeidsløshet som stort sett blei permanent fram til andre verdenskrig, og LOs medlemstall blei like raskt nesten halvert til ca. 90 000.

 

Svaret fra arbeiderbevegelsen var på 1920-tallet, grovt sett, klassisk marxistisk, både fra Arbeiderpartiet og fra Norges kommunistiske parti etter at dette partiet blei danna ved avskallinga fra Arbeiderpartiet i 1923. Det ville si: At under kapitalismen er krisene ubønnhørlig tilbakevendende, de kan bare oppheves med erstatning av kapitalismen med et nytt sosialistisk samfunn. Inntil dette blei oppnådd, gjaldt det å forsvare de posisjonene arbeiderne hadde vinni, mot de forsterka angrepa som kapitalistene nå utnytta arbeidsløsheten til å komme med.

I Stortinget kan vi følge Ap’s krisepolitikk slik den utvikla seg gjennom seinere statsminister Johan Nygaardsvold fra Hommelvik.

Til grunn for den sjøllærte og høyst beleste kroppsarbeideren Nygaardsvolds kamp mot arbeidsledigheten lå en klart marxistisk inspirert kriseforståelse. På den ene sida sto han fast på at det var en plikt å skaffe de ledige arbeid og underhold, på den andre sida var dette ikke noen løsning på lengre sikt. Det var «kapitalistenes diktatur» som måtte bort, ellers ville arbeidsløsheten bare komme igjen og igjen, oftere og oftere. Årsakene til krisa var ikke – som de borgerlige partia den gangen var aleine om å hevde – for høye arbeidslønninger og sosiale reformer. Den var å finne i «i vort nuværende samfundssystem og produksjonsordning», som ikke var basert på å dekke menneskelige behov, men på å tilfredsstille lønnsomhetskravet fra de private spekulantene. For dem var det ikke nok at produksjonen lønte seg, den måtte lønne seg mer og mer.

«Det er kapitalisterne som har magten,» sa Nygaardsvold, «og naar deres profit blir for liten, stanser de arbeidet, saa stænger de bedrifterne og saa lægger de skibene op, og saa står vi oppe i det bagvændte forholdet, som vi nu netop staar oppe i, at alle lagre er fulde, …, men samtidig er det tusener og atter tusener av arbeidsdygtige og arbeidsvillige mænd og kvinder som lider nød, fordi de ikke faar arbeide og ikke derfor har skaffet sig de nødvendige midler til at kjøbe en liten del av disse overfylte lagrene. Det er resultatet av det nuværende samfundssystem med overproduktion og nedgang, oppgang og nedgang i ustanselig rækkefølge.»

Ut fra dette grunnsynet bekjempa Nygaardsvold begrensninger i nødsarbeidslønna og forfekta i stedet angrep på profitten. Han pekte stadig på sjølmotsigelsen mellom de borgerlige klagene over sviktende avsetningsmarkeder ute i verden og deres krav om lønnsnedslag hjemme. Den sterke rasjonaliseringa som foregikk i industrien, ville bare skjerpe denne motsigelsen ytterligere. Rasjonaliseringa kunne muligens øke konkurranseevnen, men tilspissa dermed konkurransekrigen – med stadig økt ledighet som resultat. Samtidig som kapitalistene i industrilanda flytta mye av produksjonen over til «kulier» i kolonier som holdt på å løsrive seg politisk, erstatta de i økende grad arbeiderne med maskiner i den gjenværende produksjonen. De avsetningsproblema som dermed oppsto, kunne ikke løses ved å sette ned arbeidslønningene for de få arbeiderne som blei igjen, og la de andre sulte i hjel. Nygaardsvold ville i stedet møte rasjonaliseringa med kortere arbeidstid og høyere betaling, konkurransen måtte erstattes med «internasjonal samfundsmessig planmessighet etter behov».

I 1930 sto han altså fortsatt på internasjonal klassekamp mot kapitalen framfor nasjonalt klassesamarbeid i den internasjonale konkurransekampen.

Like mye viktig som Nygaardsvold så at det var å fremme forståelsen av krisens årsaker, like mye sto han på at endringa av forholda ikke lot seg gjøre i ei håndvending. Da Ap i 1921 for første gang la fram ei rekke forslag for å løse kapitalismens umiddelbare krise, blei han en særlig engasjert talsmann for punkt fem i disse krava: å opprette såkalt samfunnsmessig kontroll med bedriftene, gjennom statlig og kommunal regulering samt offentlig næringsvirksomhet, slik den var utøvd i den planmessige krigsøkonomien 1914 -1918.

For øvrig førte Nygaardsvold og Ap sjølsagt kamp mot Norges Bank-sjef Nikolai Ryggs paripolitikk, det vil si hans bestrebelser på å få kroneverdien opp igjen på nivået før 1. verdenskrig, etter inflasjonen under krigen, der Norge var nøytral og kunne profitere på den. Paripolitikken og dens økende renter gjorde gjelds- og arbeidsledighetskrisa i land som Norge og England enda verre enn nødvendig. De høye rentene på lån som ikke minst bøndene hadde tatt opp under de bedre tidene med inflasjon, gjorde det dyrere å låne til virksomhet og strupa økonomien. Men da krona til slutt hadde nådd opp i pari i 1928, foretrakk Nygaardsvold og Arbeiderpartiet en alminnelig gjeldsnedskriving framfor kronenedskriving. Gjeldsnedskriving ville sikre økt produksjon uten at det kom den renteutsugende bankkapitalen til gode.

I nesten hele denne perioden fram til 1930 fortsatte Arbeiderpartiet og ikke minst den seinere proteksjonisten Nygaardsvold, å stå på arbeiderbevegelsens tradisjonelle frihandelspolitiske linje – mot det borgerlige flertallet, som ikke sto for frihandel, men ulike nasjonale næringsinteresser. Han og partiet retta seg mot alle former for toll – fra vernetoll på landbruks- og industrivarer til reint fiskal toll, altså toll med det ene formålet å skaffe penger til statskassa. Et prinsipp som lå til grunn, var at den næringsvirksomheten som ikke klarte seg uten tollvern, ikke hadde livets rett. Toll var også dels en indirekte, lik og derfor urettferdig kopskatt på alle, fattige og rike, dels en lite effektiv luksusavgift som burde erstattes av en sterkt progressiv direkte inntekts- og formuesskatt.

Nygaardsvolds og Ap’s løsning på landbrukets konkurranseproblemer var ikke å opprettholde et beskytta marked for landbruksproduktene, men å fjerne også både tollbeskyttelsen og fiskaltollen på industri- og andre varer som gjorde det dyrere for bønder, spesielt for fjellbønder og småbrukere, å kjøpe livs- og produksjonsmidler.

Nygaardsvold ville altså heller ikke ha toll på industrivarer. Han godtok ikke toll som middel til å opprettholde bedrifter og dermed arbeidsplasser. Den industrien som ikke klarte seg i konkurransen, fikk heller falle enn å bli beskytta av toll. År etter år la han for eksempel fram forslag om å fjerne kalosjetollen som skulle sikre norsk produksjon av dette fottøyet, det ville være billigere å pensjonere arbeiderne enn å fortsette produksjonen.

Det prinsipielle standpunktet for frihandel ville han stå på så lenge kapitalismen herska. Først og bare under sosialismen kunne kanskje synet på toll revideres: «…når den tida kommer, at arbeiderne selv overtar de produktive bedrifter, helst i forstaaelse med de øvrige forbrukerne her i landet, saa skal vi ta spørsmaalet op og overveie hvorvidt vi skal benytte os av toldbeskyttelse eller ikke.» Men også da ville tollen antakelig være unødvendig. Ikke toll, men samfunnsmessig kontroll med industrien var svaret på kapitalismens økonomiske krise og arbeidsledigheten.

Progressiv skatt var for Nygaardsvold ikke bare et middel til å skape større rettferdighet og utjamning under kapitalismen, men også et strategisk virkemiddel for gradvis samfunnsmessig ekspropriasjon av kapitalen, ved at den førte «frem mot produktionsmidlernes socialisering, deres overføring fra den utbyttende privatkapital til samfundets samtlige medlemmer». Økt avgift på høye arvebeløp og progressiv formuesbeskatning var begrunna av det samme formålet. Inntektene av dette måtte derfor ikke brukes til å dekke statens ordinære utgifter, men blant anna til eiendomskjøp. Han tenkte seg altså stadig en slags overgang til sosialismen gjennom overføring av produksjonsmidler til statseiendom.

Nygaardsvold hadde sjøl vært arbeidsinnvandrer i Nord-Amerika i de fem åra fra 1902 til 1907. I 1917 hadde han likevel, nølende, gått inn for å begrense utlendingers arbeidsinnvandring i Norge. I 1920-åra blei han mer i samsvar med seg sjøl på dette området. Da fremmedloven blei endra i 1922, sa han at arbeiderne alltid hadde vært motstandere av å skjerpe denne loven. Det så mye mer ut som om loven krenka den politiske asylretten for arbeidernes meningsfeller.

I 1930 førte han denne linja videre med å gå til angrep på Bondeparti-lederen Hundseids betraktninger om at det stort sett var skrap alle de som ikke kom til i Norge som turister. Han gikk mot Hundseids krav om på ny å skjerpe passkontrollen, og sa:

«Jeg tror at for nordmenn og især for os som arbeider, er det påkrevd at den internasjonale forbindelsen mellom landene er så fri som mulig. Vi må erindre den ting, at også vi nordmenn har hatt behov for – og vel også i fremtiden kan få behov for – at denne kontroll ikke er så skarp som nu. Det er mange hundretusener av nordmenn som har måttet utvandre til andre land for å søke sit erverv der, og slik som forholdene nu er, er det for en arbeider påkrevd at han internasjonalt sett kan få søke sit erverv hvor han er nødt til det.»

Ikke minst i forhold til Bondepartiets mer og mer nasjonalsjåvinistiske politiske linje, så Nygaardsvold mindre forskjell både på norske og utenlandske arbeidere og på norsk og utenlandsk kapital. Når det gjaldt kapitalen, kom det an på å få både den innenlandske og den utenlandske inn under kontroll, inn under et lands lover.

Samtidig var han forkjemper for å skaffe jordløse tilgang på jord, og for de nord-norske fiskerne og deres interesser av å opprettholde fiskeribedriftene i Finnmark, ved å la bevilgningene til dem gå direkte til fiskersammenslutningenes kooperative samvirkeforedlingsbedrifter i stedet for til fiskeoppkjøperne.

Nygaardsvold trudde altså ikke på at kapitalismen kunne løse sine egne stadig tilbakevendende kriser. Men samtidig satt han ikke på Stortinget for bare å gjenta denne tesen om og om igjen, men for å gjøre det som var mulig innafor kapitalismen og det parlamentarisk-politiske systemet for å bedre vilkåra for dem som hadde valgt han inn på Tinget: arbeiderne og andre lønnsarbeidere og ikke-kapitalistiske småeiere, ikke minst slik han kjente dem fra hjemstedet Hommelvik.

Han var derfor synlig irritert på den dobbeltrolla som den reelle lederen av Arbeiderpartiet, Martin Tranmæl, spilte ved hjelp av å holde seg unna alle formelt ansvarlige lederverv, slik at han kunne stå som en rein og rød kritiker av de kompromissene som Nygaardsvold og stortingsgruppa daglig måtte inngå for å få noe ut av det parlamentariske arbeidet.

På det meste av 1920-tallet prøvde nok Norsk Arbeidsgiverforening, N.A.F., å utnytte depresjonen, massearbeidsløsheten og den brå nedgangen i LOs medlemstall fra høsten 1920 til å knekke arbeiderbevegelsen og dens ryggrad i fagbevegelsen. To ganger, i 1923 og 1925, la en defensiv LO-ledelse seg på ryggen og inviterte arbeidsgiverne til et samarbeid om å gjenreise en kriseridd kapitalistisk økonomi. Begge gangene sa kapitaleierne kaldt nei takk.

Men ved valget i 1927 vant et gjenforent Arbeiderparti for første gang massetilslutning på landsbygda, og blei landets største parti. Samtidig starta LO en framgangsrik kampanje for å vinne innpass blant tidligere ikke-organiserte arbeidere, ikke minst i skog og land.

Året etter, i 1928, gikk bygningsarbeiderne til en landsomfattende ulovlig streik mot lønnsnedslag, på tvers av regjeringsinngrep med tvungen voldgift. Ingen borgerlig regjering i mellomkrigstida våga etter dette å gripe in i noen konflikt med tvungen voldgift.

Sterkt økende medlemstall viste at LO var i stand til å overleve og styrke seg trass i fortsatt krise, og bygningsstreiken viste at arbeiderne var i ferd med å miste respekten for lovverket. Begge deler fikk arbeidsgiverne til på ny, slik de hadde gjort med den første landsomfattende tariffavtalen, Verkstedsoverenskomsten av 1907, å gå inn for toppdirigerte «organisasjonsmessige» samarbeidsløsninger på konflikter, framfor regjeringsinngrep i form av tvungen voldgift og andre lover.

I løpet av 1920-åra hadde Martin Tranmæl trekt samme konklusjon, og forlatt den linja han hadde sving seg opp i salen på arbeiderbevegelsen ved hjelp av, direkte lokal aksjon fra dag til dag på arbeidsplassene, på tvers av langvarige bindende avtaler. Men han kunne først sette den nye linja ut i livet når han hadde kvitta seg med alle konkurrerende krefter av betydning innafor arbeiderbevegelsen. Og det gjorde han ved hjelp av en metode som han bare kunne bruke ved alltid å sky formelt ansvarlige lederverv.

Tranmæls metode besto på 1920-tallet særlig i å spille det som kan kalles «venstre-kommunistisk» teater. Først med å kalle Arbeiderpartiets nye ungdomfylking etter splittelsen med de Moskva-trufaste kommunistene i 1923 for nettopp «Venstrekommunistisk» og å iverksette en militærstreik som blei avvikla straks den hadde tjent formålet, å bringe Tranmæl og hans fremste yndling, Einar Gerhardsen, for retten og i fengsel som «revolusjonære». Så ved, etter valgseieren i 1927 og mottakelse av regjeringsmakta av kong Haakon, å utstyre den med ei erklæring som sikra at den blei styrta av det fortsatt borgerlige flertallet etter kortest mulig tid (18 dager i februar 1928). For det tredje ved, foran valget i 1930, på ny å fjerne programposten fra 1927 om at veien til sosialismen gikk gjennom å vinne folkeflertallet i parlamentariske valg – og på denne måten skremme alle de borgerlige hjemmesitterne ved valget i 1927 til å møte fram ved valgurnene og sørge for at Arbeiderpartiet, trass i framgang antall stemmer, tapte flere mandater. Altså styrke bildet av en mer eller mindre fascistisk trussel som etter valget kunne begrunne en overgang fra klassekamp til reformisme.

Truverdigheten av Tranmæls teaterforestillinger blei ikke svekka av at de mer tilbakeliggende ledelsene i de borgerlige partia, dels åpent inspirert av høyrepopulisten Mussolini og den «freden» i arbeidslivet han hadde skapt i Italia, fortsatte å lansere nye fagforeningsfiendtlige lover som hjemla statsinngrep i organisasjonenes indre anliggende.

Et viktig resultat av 1930-valget var at NKP røyk ut av Stortinget, for godt for resten av mellomkrigstida. For den nye redaktøren av Norsk Arbeidsgiverforenings blad «Arbeidsgiveren» var dette det mest gledelige ved valget, mer enn Arbeiderpartiets tap av mandater. Ifølge han ville det nemlig svekke Arbeiderpartiets behov for å konkurrere med NKP om å være mest revolusjonær, styrke høyrefløyen i partiet og gjøre det mer «ansvarlig».

Den nye holdninga i «Arbeidsgiveren» baserte seg på at den ulovlige bygningsstreiken i 1928 hadde vist at det ikke lenger var noen hjelp i å ta i bruk tvungen voldgift. Redaktøren slo videre fast at heller ikke direkte bruk av voldsmakt ville løse problema i forhold til arbeiderklassen.  Arbeidslivslovene måtte bygge opp om organisasjonene og ikke på tvers av dem, skreiv bladet.

Redaktøren var på linje med den konklusjonen som N.A.F.-direktøren Finn Dahl dro, at om bygningsstreiken skulle vært stoppa, måtte en ha tatt i bruk reint fascistiske virkemidler, og det ville underforstått ikke vært noen god løsning, heller ikke taktisk. For å samle arbeidsgiverne bak denne forståelsen, ba bladredaktøren dem om ikke å bli nervøse når Tranmæl talte revolusjonært på torget. Det var spill for galleriet.

Men var ikke den seinere så berykta storlockouten for å tvinge gjennom lønnsnedslag under tariffoppgjøret i 1931 et bevis på at N.A.F. stadig var ute etter å ta knekken på LO?  Nei, ikke ifølge «Arbeidsgiveren». Bladet mente å vite at bak fasaden var LO-sekretariatet villig til å gå med på å kutte lønningene, men lockout var nødvendig for å fremme forståelsen blant LOs medlemmer for lønnsoppgjør basert på «økonomisk» bæreevne og samarbeid. Samtidig ga bladet LO-ledelsen beskjed om at den måtte styrke det sentrale organisasjonsapparatet på bekostning av medlemsinnflytelsen. Den måtte blant anna skaffe seg makt til å treffe «ansvarlige» vedtak uten å gå til uravstemninger over tarifforslag.

Norsk Arbeidsgiverforening foretrakk med andre ord et samarbeid på toppen mellom organisasjonene, framfor offentlige lovinngrep i fagorganisasjonen som de borgerlige partia fortsatte å gå inn for.

Arbeidsgiverorganet gikk like åpent inn for å gi LO-ledelsen oppgaven med å passe på at arbeidsfreden blei opprettholdt i tariffperiodene, ikke minst ved hjelp av den partssammensatte Arbeidsretten. Bladet tok dessuten til orde for å få oppløst alle private borgerlige militærorganisasjoner, de var bare egna til unødig å provosere arbeidere og hindre utvikling av et godt samarbeidsklima. Bladet rykka også ut mot det det kalte de borgerlige avisenes «forkjetring av arbeidernes beste menn», med Tranmæl i spissen, med det «sterkt humane syn og den offervilje og uegennytte som preger hele hans ferd».

De toneangivende arbeidsgiverne ville altså åpent gi LO-ledelsen og Arbeiderpartiet oppdraget med å redde den kriseramma kapitalistiske økonomien, klokt nok heller enn å satse på en politisk talentløs Quisling mot en livskraftig og på ny voksende arbeiderbevegelse.

På LO-kongressen i 1934 tok den Tranmæl-baserte nye LO-ledelsen imot oppdraget ved å gjennomføre den sentraliseringa av makta i organisasjonen som arbeidsgiverne krevde. Det skjedde ikke minst da kongressen vedtok sine egne nye regler for avstemninger i tariffoppgjør, regler som var langt strengere og tok mer makt fra medlemmene enn de reglene som de borgerlige partia ville pålegge organisasjonen utafra, og som Tranmæl tordna mot foran 50 000 streikende Oslo-arbeidere i protest utafor Stortinget 8. juni 1934.

Dermed var veien bana for, året etter, den første Hovedavtalen mellom LO og N.A.F. og dens «organisasjonsmessige» begrensninger av medlemmenes adgang til å føre kamp. Samme år kunne Johan Nygaardsvold danne den første varige Arbeiderparti-regjeringa, i første omgang basert på et forlik med Bondepartiet som Nygaardsvold mer enn noen andre, inkludert utenomparlamentarikeren Tranmæl, hadde jobba systematisk for i årevis. «Arbeidsgiveren» kommenterte regjeringsdannelsen med å si at det som skilte Arbeiderpartiet positivt fra andre regjeringspartier, var at det «med sitt intime forhold» til LO, kunne «øve sterk innflytelse i fredelig retning» og hindre nye store konflikter.

Seinere stilte arbeidsgiverne sterkere krav til regjeringa. Mens bladet under borgerlige regjeringer tidlig på 1930-tallet hadde gått imot statlige inngrep i det «organisasjonsmessige» oppgjøret mellom LO og N.A.F., begynte det nå å insistere på at Arbeiderparti-regjeringa måtte gjøre sin autoritet gjeldende i «arbeidslivet», der den økonomiske oppgangen 1935 – 1937 førte til et oppsving i ei rekke streiker på tvers av lover og avtaler.

Tranmæls metode kan nok sies å ha ført fram i og med at de borgerlige partia innså at det var bedre å la toppene i LO og N.A.F. i fellesskap ta seg av uro på arbeidsplassene enn å ta mønster av høyrepopulistene i Tyskland og Italia.

Parallelt med den organisatoriske sentraliseringa av arbeiderbevegelsen som et redskap for å gjenreise kapitalismen, måtte bevegelsen foreta ei ideologisk utrensning av den marxistiske teorien om at krisa ikke lot seg løse på annen måte enn gjennom sosialisme. Foran valget kom nyorienteringa til uttrykk i partiets to nye hovedparoler: Hele folket i arbeid! Og: Flertallet og regjeringsmakten til Arbeiderpartiet!

I slagorda lå det ei klar åpning for at Ap nå ville gjøre noe på Stortinget og eventuelt i regjering, noe som var mer i Nygaardsvolds smak for i hvert fall følbart å bedre situasjonen for arbeiderklassen og andre som levde av eget arbeid enn å fortsette å spille «venstrekommunistisk» teater. I debatten om den nye Venstre-regjeringa Mowinckels erklæring i 1933 tok Nygaardsvold, i seinere berømte formuleringer, for første gang i bruk slagordet «Hele folket i arbeide», ved å si at nå gjaldt dette framfor alt, «koste hva det koste ville, for i lengda var det dette som lønte seg best uansett». Ingen ting lønte seg dårligere enn å la en stor del av landets befolkning gå uten å gjøre nyttig arbeid. På dette grunnlaget la han fram partiets nye kriseforslag, som ikke bare ville skaffe mange folk arbeid, men også skape økt kjøpekraft og økt omsetning, og dermed være gunstig for tusener som ikke er arbeidsløse, men også led under krisa. Dermed presenterte han de nye teoriene til den britiske økonomen John Maynard Keynes og dens forfektere i Norge, som Ole Colbiørnsen og Axel Sømme, foruten økonomiprofessor Ragnar Frisch.

Nygaardsvold fortsatte riktig nok også etter dette å slå fast at krisa hadde sine røtter i kapitalismen, og at den bare kunne lindres, men ikke løses innen dette samfunnssystemet.

Keynes sjøl og andre borgerlige økonomer sto derimot på at den borgerlige økonomien ut fra den nye teorien sjøl kunne komme ut av sin egen krise, på en annen og mer human måte enn den klassiske liberalistiske hestekuren i form av langvarig depresjon og arbeidsledighet.

Den nye teorien tok utgangspunkt i det samme forholdet som Marx og hans etterfølgere regna som grunnlaget for krisene: At kapitalistene på grunn av en fallende profittrate slutta å investere i produksjon og dermed satte i gang en ond sirkel der etterspørselen følgelig sank og i neste omgang ytterligere reduserte profitten, og så videre. Dette var grunnlaget for krisas paradoksale kombinasjon av på den ene sida arbeidsledighet og synkende etterspørsel, på den andre sida overfloden av usolgte varer og økende lengemengder i bankene. Hvis en på gammelt liberalistisk vis bare lot det skure og gå, ville den onde sirkelen bare øke og sette paradokset på sin ytterste spiss. Det som først og fremst trengtes, var offentlige investeringer for å øke den samla etterspørselen og dermed få produksjonshjula i gang igjen.

For å øke kjøpekrafta ville Nygaardsvold og Ap også lage et St. Hans-bål av alle kommunale og private gjeldsbevis som under Ryggs pengepolitikk i 1920-åra var skrudd kunstig opp.

Også den tidligere tilhengeren av balanse på offentlige budsjetter, Nygaardsvold, gikk nå med på å ta opp lån i dårlige tider og heller betale dem tilbake i gode tider, for han hadde ikke råd til å la den eksisterende situasjonen fortsette. Økning av sysselsettinga, og dermed av summen av lønningene og den samla kjøpekrafta var hovedsaka. Dermed svingte Nygaardsvold og Ap også over mot å forsvare en proteksjonistisk regulering av utenrikshandelen og stimulering av norsk produksjon og avsetning. Samtidig sto de fast på prinsippet om ikke å starte økningen av lønnsomheten av produksjonen med å øke prisene. Dette ville bare senke etterspørselen ytterligere.

Nygaardsvold fremma med dette i 1933 Ap’s nye såkalte 3-årsplan slik den var utforma av Colbiørnsen og Sømme og tok til orde for at de økte offentlige investeringene skulle finansieres ved låneopptak og direkte skatter på inntekt og formue. Produksjonsmidlene skulle ikke sosialiseres, men styres planøkonomisk av staten ved hjelp av investeringer, garantier, tilskudd og kontrolltiltak. Planen skulle skape 150 000 nye arbeidsplasser og øke nasjonalinntekten med en tredjedel. Sosialismen var derimot utsatt til seinere, det internasjonale arbeidersamholdet over landegrensene rundt arbeidernes klasseinteresse av et nytt samfunn var erstatta av en nasjonal proteksjonistisk kriseløsning. Stikk i strid med sitt gamle frihandelsstandpunkt formulerte Nygaaardsvold det slik i trontaledebatten i 1935: «…den gamle liberalistiske frihandelspolitikk er avgått ved døden og vil vanskelig kunne gjenoppstå fra de døde, og vi får innrette os derefter, vi får tute med de ulver som er ute». Å tute med de uteværende ulvene betydde å nå fram til det som kan kalles en krigsøkonomisk kontroll med utenrikshandelen og å kontrollere og sentralisere importen, for med dette å tjene «landets», blant anna eksportindustriens interesser.

Høyres leder C. J. Hambro var blant dem som registrerte signalene ved å si at Nygaardsvolds innlegg var det første fra Arbeiderpartiet i Stortinget som munna ut i ei erklæring om at partiet var villig til å samarbeide med de borgerlige om å løse store, positive fellesoppgaver. Han hilste dette velkommen som uttrykk for en «demrende forståelse av samarbeidets betydning mellem alle grupper og alle klasser i den givne situasjon».

Heller ikke ledelsen i Norsk Arbeidsgiverforening var altså redd for den planøkonomien som Ap og Nygaardsvold her lanserte. Den skulle basere seg på fortsatt privat eiendomsrett til produksjonsmidlene, og har både før og siden blitt praktisert innen kapitalistiske rammer, både i krigsøkonomier under første og andre verdenskrig, under skjerpa økonomiske kriser og nå sist under pandemier. Tvert om, arbeidsgiverne satsa altså på samarbeid med Tranmæls sentraliserte ledelse i LO på Youngstorget om å gjenreise kapitalismen fra krisa ved hjelp av å holde lønningene nede og produksjonen oppe.

Valget i 1933 førte ikke til flertall for Arbeiderpartiet, men til at partiet på ny blei det største partiet på Stortinget og til at det to år etter, i 1935, kunne danne sin første varige regjering, ei mindretallsregjering, som først overlevde på basis av et forlik med Bondepartiet. Det var et forlik som Johan Nygaardsvold i årevis hadde jobba systematisk for, ved å appellere til bøndenes felles interesser med arbeiderne av en organisasjonsmessig regulering av den kapitalistiske økonomien, og ved at Ap brøyt med et viktig gammelt prinsipp og gikk med på økte priser på landbruksvarer.

Mindretallsregjeringa Nygaardsvold fikk ikke det borgerlige flertallet med på å gjennomføre 3-årsplanen, og enda mindre noe skritt mot sosialisme. Heller ikke blei krisa og fascismen overvinni av den keynesianske krisepolitikken, verken i den amputerte utgaven mindretallsregjeringa Nygaardsvold kunne prestere, eller i full New Deal-utgave i USA eller i Tyskland. Fra 1938 økte verdenskrisa på ny og blei først løst av det eneste som kunne løse den når ikke arbeiderne og deres internasjonale klassekamp over landegrensene gjorde det: andre verdenskrig med dens rasering av produksjonsutstyr og infrastruktur.

Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, som nå blir søkt rehabilitert som de store og etterstrebelsesverdige heltene på den såkalte «venstresida» i Norge, brukte heller ikke den hele og fulle statsmakta de fikk i 1945, til å realisere et tidligere påstått langsiktig mål om sosialisme. I stedet brukte de den «norske» klassesamarbeidsmodellen slik den stadig blei videreutvikla i Hovedavtalen, til, om nødvendig ved hjelp av arbeidstvistlov og tvungen lønnsnemd, å tukte arbeiderne og gjenreise den kapitalistiske markedsøkonomien, i samsvar med de krava som USA i tilbudet om Marshall-hjelpa til Vest-Europa stilte om avvikling av ethvert framstøt i retning av sosialisme. Det gikk bra så lenge gjenreisinga la grunnlag for stadig økende økonomisk vekst, full sysselsetting, allmenn velstandsøkning og utbygging av en moderne velferdsstat.

Men da gjenreisinga var fullført, kom kapitalismen på ny i krise. Fra og med OPECs økning av oljeprisen i 1973 kom den gamle liberalistiske utpekinga av for høye lønninger, for trygge arbeidsvilkår og en for generøs velferdsstat som årsak til den akutte kapitalistiske kostnadskrisa, igjen i høysetet. I det ene landet etter det andre satte arbeidsgiverne og myndighetene i gang en offensiv mot de posisjonene arbeiderklassen hadde oppnådd på det stramme arbeidsmarkedet under den lange gjenreisningskonjunkturen, for dermed å styrke sitt næringsliv i den skjerpa internasjonale konkurransen. Men nå alle gjorde dette på samme tid, førte det til en svekka samla internasjonal etterspørsel, ytterligere skjerpa konkurranse og innstramming, og dermed i løpet av bare et par år fram til midten av 1970-tallet en ny massearbeidsløshet som har vært permanent fram til i dag.

Bare to sosialdemokratisk styrte land avsto i første omgang fra å gå til de samme innstrammingene, Sverige og Norge. Særlig Norge svarte på krisa med derimot, på grunnlag av forventa inntekter av den nye utvinninga av olje på norsk sokkel, å ta opp igjen den keynesianske motkonjunkturpolitikken fra 1930-tallet og pøse penger inn i økonomien for å holde krisa og arbeidsløsheten fra livet. Først blei dessuten lønnsoppgjøret i 1974 sleppi fritt, så blei de realdisponible inntektene økt ved hjelp av finansminister Kleppes skattepakker som kom i stedet for flere frie lønnsoppgjør – et opplegg som FrP seinere har programfesta som veien til å unngå tariffavtaler i det hele tatt.

Men motkonjunkturpolitikken baserte seg på at handelspartnerne ville ta til det samme vettet og slutte med den arbeidsløshetsfremmende innstramminga. Og da denne forutsetninga ikke holdt stikk, var norske varer i ferd med å prise seg ut av markedet. I 1977 måtte regjeringa Nordli kapitulere og gå over til innstramming og arbeidsløshet også her i landet. Det starta med bruk av tvungen lønnsnemnd ved det samordna tariffoppgjøret i 1978 og deretter lov om lønnsstopp i 16 måneder fra 1. september 1978 til 1. januar 1980.

Ap’s nye liberalistiske kriselinje blei ført videre av den kortvarige Gro Harlem Brundtland-regjeringa fram til valget i 1981, ikke minst ved å fremme en såkalt «næringsnøytral» økonomisk politikk. Deretter kunne Høyres Kåre Willoch føre liberaliseringa videre, særlig på det boligpolitiske området, inntil synkende oljepriser ga Gro Harlem Brundtland høve til, i allianse med Carl I. Hagen, å styrte Willoch ved å stemme ned hans forslag om ei moderat innstramming ved hjelp av økte drivstoffavgifter.

Dermed var bordet duka for ei ny Brundtland-regjering som, ved hjelp av lojal støtte fra LO-ledelsen, gjennomførte mer innstramming og liberalistisk Høyre-politikk enn Willoch så mye som kunne ha drømt om å få satt ut i livet, som han sjøl sa det. Det skulle da også en pandemi til for å slå Brundtlands norske etterkrigsrekord på 180 000 arbeidsløse våren 1993. Rekorden var resultatet av en økonomisk politikk som tok uttalt sikte på å redusere arbeidernes årslønn med ei månedslønn, og som følgte Milton Friedmans liberalistiske teori om likevektsledighet. Denne teorien går som kjent ut på at alle land som vil unngå å bli utkonkurrert av andre og mer billigproduserende land, må sørge for å holde så høy arbeidsløshet og så utrygge ansettelsesvilkår at arbeiderne ikke våger å kreve høyere lønn eller bedre arbeidsvilkår enn det den internasjonale konkurranseevnen kan tåle. I Norge beregna Arbeiderpartiet ved Per Kleppe likevektsledigheten til i 1992 å ligge på 3,5 prosent, som måtte ofre seg som arbeidsledige for at de som ikke var ledige, skulle beholde jobben.

Dette var den nye hovedlinja i Arbeiderpartiets krisepolitikk, ei linje som kom til uttrykk i det såkalte «solidaritetsalternativet» som LO praktiserte i solidaritet med Gro Harlem Brundtlands innstramming fra og med nulloppgjøret i 1987, men som først fikk det nye fine navnet sitt i 1992. Det gikk ut på at ved solidaritet med arbeidsgiverne skulle arbeiderne moderere sine krav mer enn arbeiderne gjorde i andre land, og dermed beholde sine arbeidsplasser mens arbeiderne i andre land blei arbeidsløse.

Dette uverdige kappløpet de ulike lands arbeidere imellom var altså LO-ledelsens og Arbeiderpartiets «solidaritetsalternativ» til arbeidernes klassekamp for felles krav over landegrensene, for eksempel for begrensning av arbeidsdagen til åtte timer. Dette eldgamle liberalistiske svaret på krisa blei nå forfekta av de gamle arbeiderpartia i det ene landet etter det andre, og blei naturlig nok kombinert med den like eldgamle såkalte «arbeidslinja», som går ut på at mottakere av arbeidsledighetstrygd eller andre former for sosialstønad, ikke må nyte godt av stønader høyere enn de laveste lønnsinntektene. Ellers ville de foretrekke å fortsette på sosialhjelp framfor å stå opp om morran og gå på jobb i arbeidslivet, for å si det med Pølse-Hansen i dagens First House.

Det er ikke tid og høve til å si noe mer utførlig om hvordan denne krisepolitikken alt i mange år har brakt kapitalismen inn i ei bare stigende krise, lenge før korona-pandemien, og at pandemien med de skjerpa angrepa på arbeiderklassen som den medfører, kombinert med ubegrensa bevilgninger til kapitaleierne og en ny proteksjonisme ikke bare i form av Trumps «Make America great again», men også norske slagord om «å gjøre norsk eksportindustri verdensledende igjen», ved hjelp av for eksempel å skyve arbeidere foran seg for krav om skattelette for Equinor, bare kommer til å skjerpe krisa ytterligere.