Om kommunismebegrepet

av Aslak Storaker

Fra tid til annen dukker det opp diskusjoner på venstresida om begrepet kommunisme. Mange skyr begrepet fordi det kan knyttes til overgrep og forbrytelser begått i de kommunistparti-styrte landene i Øst-Europa og Øst-Asia. Andre, inkludert undertegnede, mener det er viktig å holde fast ved begrepet. Både fordi det gir en visjon om et alternativ til kapitalismen og en retning for vårt daglige politiske arbeid. I denne artikkelen ser vi litt nærmere på hva Marx skreiv om kommunismen, hvordan det skiller seg fra måten begrepet blei brukt på av Stalin, og hvorfor begrepet fortsatt er nyttig og frigjørende sjøl om det også har blitt misbrukt.

Hva var det Marx kalte kommunisme?

Kommunismen er etymologisk utleda fra det latinske ordet communis (= felles) og oppsto som begrep rundt den franske revolusjonen. Ordet «kommunisme» blei først brukt i 1777 av den franske filosofen Victor d’Hupay i boka Prosjekt for et filosofisk samfunn der han beskriver «kommunister» som bor i en utopisk «kommune» og «deler økonomi og materielle produkter mellom innbyggerne av kommunen, sånn at alle tjener på hverandres arbeid».ⁱ Politisk blei det brukt for å omtale tilhengerne av den franske revolusjonære François-Noël Babeuf, som organiserte fattige arbeidere i Paris til et mislykka kuppforsøk i 1796. Parolen deres var at «naturen har gitt ethvert menneske retten til å nyte en like stor andel av all eiendom.»ⁱⁱ

Den moderne forståelsen av kommunisme er knytta til Karl Marx´ og Friedrich Engels´ arbeid, opprinnelig til Det kommunistiske partis manifest som de ga ut på vegne av Kommunistenes Forbund i 1848. Marx og Engels skilte seg ut ved å legge vekt på at den kommunistiske bevegelsen måtte ta utgangspunkt i en vitenskapelig analyse av motsetningene i det nåværende, kapitalistiske samfunnet – derav betegnelsen vitenskapelig sosialisme – og at kampen for kommunismen måtte ledes av arbeiderklassen. Altså de som ikke eier produksjonsmidler, men blir tvunget til å selge sin arbeidskraft for å overleve. Med produksjonsmidler forstår vi her alt som i tillegg til arbeidskraften trengs for å produsere en bruksgjenstand – først og fremst råvarer, bygninger og redskaper.

Marx og Engels tok utgangspunkt i at den private eiendomsretten til produksjonsmidlene har oppstått historisk og dermed kan avskaffes historisk. I størstedelen av menneskehetens historie – rundt 90 % av tida vi har levd på planeten – levde vi i stammesamfunn som marxister kaller urkommunismen. Fordi produksjonen foregikk på den måten at alle medlemmene i stammen produserte for hverandres livsopphold og delte overskuddet av det de produserte seg imellom, fantes det ikke hverken privateiendom, klasser eller stat. En av mine historielærere ved Universitet i Agder beskreiv det som at hvis jeg var en jeger og nedla en hjort, hadde jeg for det første ikke noen mulighet til å lagre kjøttet for seinere bruk, så det rasjonelle var å dele den med resten av stammen. For det andre visste jeg at dersom jeg seinere ikke lyktes med å nedlegge noe som helst, kunne jeg stole på at de andre i stammen ville gi meg en like stor andel av det de produserte.

Engels beskriver i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse urkommunismen slik basert på Lewis Morgans studie av de nordamerikanske irokeserne:

«Hos dem kunne måten som de produserte midlene til livsoppholdet på, som ble værende den samme, aldri gi opphav til slike konflikter, liksom påtvunget utenfra – til noen motsetning mellom rik og fattig, utbyttere og utbyttede. Irokeserne var enda langt fra å beherske naturen. Men innenfor de naturgrenser som gjaldt for dem, hadde de herredømme over sin egen produksjon. Bortsett fra en dårlig høst på åkerflekkene, at sjøene og elvene kunne tømmes for sitt forråd av fisk og skogene deres for viltbestanden, visste de hva de hadde å regne med ved den måten de skaffet seg utkomme på. Det som måtte komme ut av det, var midlene til livsopphold, om det ble knapt eller rikt. Men det som aldri kunne komme ut av det, var samfunnsmessige omveltninger som ikke var tilsiktet, istykkerriving av gensbåndene, kløving av gens- og stammefrendene i innbyrdes motsatte klasser som bekjempet hverandre. Produksjonen beveget seg innenfor de trangeste grenser, men – produsentene behersket sitt eget produkt.»ⁱⁱⁱ

Da urkommunismen blei erstatta med privateiendom, fra slavesamfunnet i antikken via føydalismen til kapitalismen, gikk tilegnelsen av produksjonen fra å være samfunnsmessig – der overskuddet en produserte gikk til fellesskapet – til å være privat, der det blei produsert for privat forbruk eller vinning. Dette kunne jo høres vel og bra ut om det er slik at en produserer for sin egen private forbruk eller vinning. Men slik er det jo ikke; en produserer for noen andres forbruk og vinning. Med privateiendommen oppsto skillet mellom de som eier og de som produserer. Under slavesamfunnet var de som arbeida og produserte overskuddet til den eiendomsbesittende klassen sjøl behandlet som eiendeler; slaver. Under føydalismen eide bøndene i hovedsak sine egne produksjonsmidler, men var ikke frie. De var under trussel om vold tvunget til å avgi en del av sitt overskudd eller arbeidskraft til den herskende klassen. Under kapitalismen er arbeiderne personlig frie, men eier ikke produksjonsmidler de kan bruke til å produsere sitt eget utkomme, og er dermed tvunget til å selge arbeidskraften sin til de som eier bedrifter og fabrikker. Eiernes overskudd kommer fra at de tilegner seg merarbeid fra arbeiderne – altså at deler av verdien arbeiderne produserer ikke tilfaller arbeiderne sjøl, men kapitaleieren i form av profitt.

Dette gjør at kapitalistene som eier og arbeiderne som produserer har motsatte interesser, og dette gir seg utslag i klassekamp der begge klassene kjemper for å få en større del av overskuddet – slik det for eksempel gir seg utslag i lønnsforhandlingene mellom LO og NHO. Kommunister har som mål at arbeiderne ikke bare skal få en større del av det samfunnsmessige overskuddet, men overta produksjonsmidlene i fellesskap, og omgjøre produksjonen fra å være innretta etter privat profitt til samfunnets behov. I dag fører kapitalismens akkumulasjonstvang og tendens til sentralisering til at eiendommen, rikdommen og dermed også makta i samfunnet samles på stadig færre hender.

Samtidig skaper kapitalismens utvikling også forutsetningen for overgangen til kommunismen. Produksjonen blir stadig mer samfunnsmessig – produktene lages ikke med henblikk på å bli brukt hverken av arbeideren eller eieren. All produksjon blir mer sammenkobla og gjensidig avhengig – alle produserer for noen andres forbruk. Den enkelte kapitaleier har ikke lenger direkte kontroll over produksjonen, dette overlates til funksjonærer i større selskaper som ofte driver etter en planøkonomisk logikk internt i bedriften. Slik skapes også muligheten for en samfunnsmessig kontroll og tilegnelse over produksjonen som helhet, som ikke ville vært mulig å oppnå for den føydale bonden eller den antikke slaven. Arbeiderne har mulighet til å i fellesskap avskaffe kapitalforholdet slik at samfunnsborgerne sjøl bestemmer hva som skal produseres og hvordan produksjonen skal foregå for å dekke alle samfunnets behov.

I 2018 eide de 26 rikeste menneskene i verden like mye som den fattigste halvdelen av jordas befolkning – altså eier de 26 rikeste like mye som de 3, 8 milliardene fattigste.^iv I en verden som er i stand til å produsere mer enn nok eksistensmidler til alle, sulter 1 av 9, tilsvarende 821 millioner mennesker.^v I tillegg kommer problemene med at akkumulasjonstvangen under kapitalismen fører til imperialistisk rivalisering over markeder i utlandet, grov utnyttelse av arbeidere i land uten sterk fagbevegelse, og en rovdrift på naturen som truer med å utslette selve den menneskelige sivilisasjon. Kommunismen handler mer enn noe annet om å oppheve den økonomiske dynamikken som forårsaker alle disse problemene – ved å oppheve den private eiendomsretten til produksjonsmidlene.

Under urkommunismen praktiserte menneskene felleseiendom fordi de ikke produserte et stort nok overskudd til å kunne forsørge en klasse av mennesker som kunne leve av å eie i stedet for å jobbe. Da overgangen til jordbruket økte produktiviteten og en fikk mulighet til å lagre korn, blei det mulig å forsørge en uproduktiv klasse som behersket produsentene ved å tilegne seg eierskapet over arbeidsproduktet gjennom skatter, plyndring, tvangsarbeid eller andre former for utbytting. Under kapitalismen utvikler produktivkreftene seg så mye at det blir mulig å igjen avskaffe privateiendommen og vende tilbake til felleseiendom. Produksjonen er blitt så stor at det er mulig å la alle menneskene, ikke bare en liten overklasse, leve i velstand. Og uten privateiendommen trenger en heller ikke statens voldsmakt slik den historisk har fungert ved å hindre de fattige i å stjele brød fra de rike.

I Manifestet beskriver Marx og Engels kommunismen slik:

«Når klasseforskjellene er forsvunnet og all produksjon konsentrert i hendene på de sammensluttede individer i løpet av utviklingens gang, da mister den offentlige makt sin politiske karakter. … I stedet for det gamle borgerlige samfunn med dets klasser og klassemotsetninger kommer en sammenslutning hvor hver enkeltes frie utvikling er forutsetningen for alles frie utvikling.»^vi

Det er altså ikke snakk om at kommunister ønsker å oppheve personlig eiendom – definert som å oppheve at jeg f.eks. eier min egen sykkel og mine egne bøker. Det vi ønsker å oppheve er den private eiendomsretten til produksjonsmidlene, som nettopp kjennetegnes av at det store arbeidende flertallet under dagens forhold ikke eier overskuddet av sitt eget arbeid eller kan bestemme hvordan dette overskuddet skal fordeles og investeres. I Manifestet henvender Marx og Engels seg direkte til kapitalistene for å forklare dem dette skillet:

«Dere er forferdet over at vi vil oppheve privateiendommen. Men i deres nåværende samfunn er privateiendommen opphevet for ni tiendedeler av medlemmene, den eksisterer nettopp ved at den ikke eksisterer for ni tiendedeler. Dere bebreider oss altså at vi vil oppheve en eiendom som har til nødvendig forutsetning at det overveldende flertallet i samfunnet er eiendomsløse.

Kort sagt, dere bebreider oss at vi vil oppheve deres eiendom. Nåvel, det vil vi.»^vii

Hva så med de såkalte «kommunistiske statene» i Øst?

Verdens kommunister har vært delt i svært mange ulike og motstridende fraksjoner og tendenser, men en ting har de alle hele tida vært enige om: De såkalte «kommuniststatene» var ikke kommunistiske land. Marx’ beskrivelse av kommunismen er som et samfunn basert på felleseie av samfunnets produksjonsmidler, uten pengemakt eller undertrykkende statsmakt, basert på prinsippet om produksjon og fordeling av samfunnets rikdommer «fra enhver etter evne, til enhver etter behov». Ingen marxist ville finne på å mene at Sovjetunionen og de andre landene i øst hadde oppnådd et slikt form for samfunn – aller minst de sovjetiske og østeuropeiske kommunistene sjøl.

Kommunistene som styrte østblokklandene omtalte sjøl statene de administrerte som sosialistiske. Den internasjonale kommunistiske bevegelsen som sympatiserte med Moskva, omtalte dem som realsosialistiske eller som reelt eksisterende sosialisme. Altså som en sosialisme som faktisk eksisterer, med alle sine feil og mangler, i motsetning til en ideell sosialisme som bare eksisterer på skrivebordet. Andre marxistiske tendenser omtalte de samme landene som eksempelvis statskapitalistiske, degenererte arbeiderstater, sosialimperialistiske eller til og med som fascistiske eller føydale.

Samtidig er det ikke helt urimelig å stille spørsmål til hvorforoghvordan vi kan være så sikre på at vår sosialisme vil skille seg fra den som blei forsøkt etablert i de realsosialistiske landene. De var tross alt leda av partier som baserte seg på marxistisk ideologi og hadde som erklært mål å bygge kommunismen. Da må vi forsøke å analysere ikke bare hvilke konkrete feil og forbrytelser som blei begått, men også hvorfor det skjedde.

I tråd med den historiske materialismen^viii er det vesentlig å vektlegge de objektive omstendighetene som vanskeliggjorde å bygge en demokratisk sosialisme i de landene der kommunistiske partier overtok statsmakten: Enorm fattigdom og en lite utdanna befolkning, en liten arbeiderklasse, et utbredt føydalt produksjonssystem, manglende demokratiske tradisjoner, og en fiendtlig kapitalistisk-imperialistisk omverden som trua revolusjonen med krig og intervensjon. Det er også viktig å understreke at det ikke er noen direkte linje mellom Lenin og Stalin. Utviklingen kunne ha blitt radikalt annerledes om eksempelvis Lev Trotskij, Nikolai Bukharin eller Aleksandra Kollontaj sine fraksjoner hadde vunnet over Stalin i de interne partikampene, i stedet for å måtte bøte med livet (Trotskij og Bukharin) eller bli sendt ut av landet som ambassadør (Kollontaj).

Likevel – bør vi ikke analysere om det også blei gjort noen tankemessige, idémessige feil som la grunnlag for at denne perverteringa av sosialismen kunne oppstå? Vi kan vel ikke ta for gitt at de objektive, materielle omstendighetene vil være ideelle heller når vi kan stå overfor en mulig overgang til sosialismen i Norge. For å være helt sikker på å unngå at noen av disse feilene gjentas, bør vi analysere hvilke organisasjonsmessige og idémessige feil som la grunnlag for dem. Sjøl om det ikke er ei nødvendig linje fra Marx, via Lenin, til Stalin, må vi likevel anerkjenne at det var ei mulig linje.

Etter min mening, og dette kan og bør åpenbart diskuteres mye mer og grundigere, skyldes det først og fremst at det på grunn av de objektive omstendighetene nevnt overfor oppsto en situasjon der bolsjevikene under Lenin følte seg tvunget til å avvike fra sine sosialistiske idealer for ikke å bli fysisk utsletta. Men videre brukte Stalin løsrevne sitater fra interne diskusjoner under disse omstendighetene til å opphøye det som for Lenin var en dyd av nødvendighet til en dyd i seg sjøl. Under Lenins ledelse brukte bolsjevikene terror under borgerkrigen, men det var bare under Stalins ledelse at terror blei benytta i fredstid.^ix

Den viktigste ideologiske basisen for Stalins diktatur – som står i skarp motsetning til Marx – var forståelsen av at det kommunistiske partiet kunne ta en stedfortredende rolle for arbeiderklassen. Tanken var at siden kommunistene gjennom sin studie av marxismen hadde forstått arbeiderklassens objektive interesser, kunne de styre på vegne av arbeiderklassen. I teorien, og i praksis, kunne det i prinsippet gi seg utslag i at flertallet av arbeiderklassen kunne være i opposisjon til partiet, men fordi partiet hadde innsikt i arbeiderklassens objektive interesser, ville partiets og statsapparatets undertrykkelse av den reelle arbeiderklassen likevel være i arbeiderklassens objektive interesse. Dette blei ofte knytta til begrepet proletariatets diktatur.

Oscar Dybedahl har i en artikkel om sosialisme og demokrati vist hvordan Marx og Engels brukte begrepet proletariatets diktatur i polemikk mot andre sosialister som gikk inn for en form for enkeltpersons- eller partidiktatur av opplyste revolusjonære som skulle lede massene over i sosialismen. Mot dette opplyste diktaturet satte Marx og Engels «proletariatets diktatur». Altså arbeiderklassens, flertallets direkte styring over samfunnet, kjennetegna ved at all politisk, økonomisk og militær makt skulle utgå fra flertallet via demokratiske valg.^x

Stalin omtolker begrepet proletariatets diktatur til å bety et partidiktatur. Med hans egne ord: «proletariatets diktatur i sitt vesen er et ‘diktatur’ av proletariatets avantgarde, et ‘diktatur’ av proletariatets parti som dets viktigste ledende kraft. … Proletariatets diktatur består i at partiet gir retningslinjer, sammen med proletariatets masseorganisasjoner gjennomfører disse retningslinjer, sammen med at hele befolkningen setter dem om i handling.»^xi

I sitt forord til Marx’ bok om Pariskommunen går Friedrich Engels i strupen på en slik forståelse av hvordan en kan bygge sosialismen. Han angriper skånselsløst den oppfatning at «et forholdsvis lite antall besluttsomme, velorganiserte menn i et gitt gunstig øyeblikk var i stand til ikke bare å gripe statsroret, men også ved å utfolde veldig, hensynsløs energi å holde det inntil det lyktes dem å rive folkemassene inn i revolusjonen og gruppere dem rundt sin lille flokk av førere. Til dette hører framfor alt den strengeste, diktatoriske sentralisering av all makt i den nye revolusjonære regjeringens hånd.»^xii Hva er denne kritikken om ikke en kritikk av stalinismen?

Den tyske kommunisten Rosa Luxemburg beskrev proletariatets diktatur som «et diktatur fundert på hele arbeiderklassen, ikke basert på en klikk eller et parti. Et diktatur med basis i de breieste lag av folket for et uavgrensa demokrati», og satte det allerede i 1918 i motsetning til teorien om partiets ledende rolle, som ville føre til «ikkje eit proletarisk diktatur, men diktaturet til ei handfull politikarar, eit diktatur i borgarleg forstand».^xiii

Hvorfor Marx’ kommunismebegrep er viktig

I Kritikken av Gothaprogrammet skriver Marx om kommunismens første og andre fase. Marx skriver her at kommunismens første fase der produksjonsmidlene er gått over i felleseie, preges av at «den enkelte produsenten – etter fradraga [får] tilbake akkurat like mye fra samfunnet som han gir til det. … Den enkelte produsentens individuelle arbeidstid er den delen av den samfunnsmessige arbeidsdagen som han leverer, hans andel i den.»^xiv Dette i motsetning til den høyere, mer utvikla fasen av kommunismen der «individas kuende underordning under arbeidsdelinga er forsvunnet, og dermed også motsetninga mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men sjøl er blitt det viktigste livsbehovet, og etter at også produktivkreftene har vokst side om side med individas allsidige utvikling og alle kildene til samfunnets rikdom flyter rikeligere – først da kan den trange horisonten til den borgerlige retten overskrides helt, og først da kan samfunnet skrive på fanene sine: Fra enhver etter hans evner, til enhver etter hans behov!»^xv

Fradragene under den første fasen av kommunismen defineres som den delen av det samfunnsmessige overskuddet som trengs for videreutvikling av produktivkreftene, velferdstiltak o.l., mens prinsippet er at alle som arbeider mottar en like stor del av overskuddet som de har bidratt til via sitt arbeid. Mens i kommunismens høyere fase baseres fordelingen av det samfunnsmessige overskuddet på «fra enhver etter evne til enhver etter behov» – der produktiviteten, samarbeidet og samfunnsånden er utvikla nok til at alle kan få det de trenger, uavhengig av hvor produktive de er som individer. Det som er helt klart når en leser kritikken av Gothaprogrammet er at for Marx var ikke kommunismens første og andre fase to distinkt adskilte faser i historien som opererer etter egne lover. Kommunismens lavere fase kan bare utvikles til den høyere gjennom en prosess der de samme prinsippene ligger til grunn, der den ene fasen gradvis vokser naturlig over i den andre.

For Stalin var derimot sosialismen en klart adskilt fase i historien, som han i 1936 hevda allerede var oppnådd i Sovjetunionen. Stalin hevda da at Sovjetunionen «allerede i det vesentlige har gjort sosialismen til virkelighet, at det har bygd opp det sosialistiske samfunn, dvs. at det har virkeliggjort det som ellers hos marxister kalles den første eller lavere fasen av kommunismen», mens «kommunismens høyere fase ikke er noe som enda er virkeliggjort i Sovjetunionen, men som skal virkeliggjøres i framtida». (s. 514).^xvi Denne forståelsen var basert på det vi har diskutert over, at partiets makt kunne fungere stedfortredende for arbeiderklassens makt, og at sosialismen var et samfunn vesensforskjellig fra kommunismen.

Videre anså Stalin styrkingen av statens voldsmakt som instrumentelt nødvendig for å bygge kommunismen. «Klassene avskaffes ikke ved at klassekampen slokner, men ved at den skjerpes. At staten dør bort vil ikke gå for seg ved at statsmakten blir svakere, men ved at den styrkes til det maksimum som er nødvendig for å tilintetgjøre de siste rester av de døende klasser».^xvii I tråd med Stalins idealistiske forståelse av at hvem som representerte arbeiderklassen blei avgjort av hvem som sto for det stalinistene definerte som arbeiderklassens økonomiske interesser, var «de døende klasser» heller ikke, som regel, representert av faktiske medlemmer av eiendomsbesittende klasser (som i det store og hele var avskaffa ved revolusjonen), men ved opposisjonelle som målbar ideer som stalinistene anså som å være i eierklassenes økonomiske interesser. Hundretusenvis av kommunister, bønder og arbeidere kunne dermed skytes for å fremme «borgerskapets» interesser, sjøl om de ikke hadde noen tilknytning til borgerskapet overhode.

Den store stalinistiske, idealistiske misforståelsen er at hvilken klasse som bestemmer over samfunnet ikke avgjøres av hvilken klasse som materielt faktisk styrer produksjonen, men av hvilke ideer de som hersker representerer. Denne stalinistiske misforståelsen oppsummeres på klart vis i en nylig utgitt pamflett av den maoistiske gruppa Tjen Folket: «Det kan ikke være noe proletariatets diktatur, uten proletariatets parti ved makta. Proletariatet utøver sin politiske ledelse hovedsakelig gjennom sitt politiske parti. Om partiet overtas av revisjonismen, skifter ikke bare partiet farge, men hvem som faktisk kontrollerer staten og eier produksjonsmidlene endres grunnleggende.»^xviii (min uth.)

Disse forestillingene er ikke i tråd med det Marx kalte kommunisme. Denne forståelsen av sosialismen som et selvstendig samfunn vesensforskjellig fra kommunismen stemmer heller ikke overens med det Engels skriver i Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap. Her skriver Engels om prosessen fra den sosialistiske revolusjonen til kommunismen at: «Proletariatet erobrer statsmakten og forvandler produksjonsmidlene til statseiendom. Men dermed opphever det seg selv som proletariat, gjør ende på all klasseforskjell og på klassemotsetningene, og dermed oppheves også staten som stat. … Statens første handling som den virkelige representant for hele samfunnet, overtakingen av produksjonsmidlene i hele samfunnets navn, er samtidig dens siste selvstendige handling som stat. Statsmaktens inngripen i samfunnsforholdene blir overflødig på det ene området etter det andre og dør ut av seg selv. I stedet for herredømme over personer trer forvaltning av ting og ledelse av produksjonsprosesser. Staten blir ikke «avskaffet», den dør bort.»^xix

Engels understreker samme sted at statlig overtakelse og nasjonalisering i seg sjøl ikke er synonymt med sosialisme: «[E]tter at Bismarck har slått inn på dette med statlig overtakelse, har det nylig trådt frem en viss, falsk sosialisme, og her og der har den utartet til rent spyttslikkeri. Den erklærer at all statlig overtakelse, også den bismarckske, uten videre er sosialistisk. Jovisst, om statlig overtakelse av tobakksindustrien skulle være sosialistisk, så måtte Napoleon og Metternich regnes blant grunnleggerne av sosialismen.» Dette avfeier Engels som «på ingen måte sosialistiske tiltak, verken direkte eller indirekte, verken bevisst eller ubevisst.»^xx

I sitt hovedverk Kapitalen beskriver Marx alternativet til kapitalismen ikke som kjennetegna av hverken nasjonalisering eller en bestemt måte å distribuere overskuddet på, men at demokratiet var utvida til også å gjelde økonomien: «La oss til slutt, til en avveksling, tenke oss en sammenslutning av frie mennesker. De arbeider med felles produksjonsmidler og forbruker sine mange individuelle arbeidskrefter bevisst, som en samfunnsmessig arbeidskraft.»^xxi

Marx avviser også eksplisitt at en kan begå overgrep for å fremme et såkalt framskritt. Bevegelsen mot noe må tvert imot stå i et direkte forhold til det målet en vil bevege seg mot. Marx skriver at «en hensikt som trenger et uhellig middel, er ikke noen hellig hensikt.»^xxii Ja, Marx skriver sågar at «Hver gang en form for frihet blir forkastet, er friheten forkastet og kan overhodet bare mer føre et skinnliv, idet det er en ren tilfeldighet hvilket formål som den herskende makt bruker ufriheten til.».^xxiii

Den før nevnte tyske kommunisten Rosa Luxemburg, som blei drept av høyreekstreme paramilitære på oppdrag fra en sosialdemokratisk regjering i 1919, uttalte om spørsmålet om frihet at «Fridom berre for tilhengjarane av regjeringa, berre for medlemmane av eit parti, same kor talrike dei er, er ikkje fridom i det heile. Fridom er alltid utan unntak for dei som tenkjer ulikt.»^xxiv

Vi ser altså at kommunismen for Marx og Engels verken kunne reduseres til nasjonalisering av produksjonsmidlene eller primært handla om hvordan overskuddet skulle fordeles, men at det handla om at makta og eierskapet over hva som produseres og hvordan skulle gå over til arbeiderne sjøl, gjennom deres egen organisering. Marx’ kommunismebegrep viser at å «bygge sosialismen» er meningsløst om ikke det beveger seg umiddelbart og direkte mot prinsippene om at staten slik vi kjenner den skal visne hen og mot prinsippet om fordeling «fra enhver etter evne til enhver etter behov». Med kommunismen som mål legges grunntanken at alt som gjøres må gå i retning av mer demokrati, mer maktfordeling, mer frihet for hvert enkelt menneske.

Veien til kommunismen må diskuteres videre

For å oppheve de mange undertrykkende aspektene under kapitalismen og imperialismen, og samtidig unngå de destruktive og autoritære sidene ved stalinismen, holder det ikke å bare avvise de umarxistiske og antidemokratiske ideologiske sidene ved stalinismen. En må også unngå å havne i en situasjon med krig eller økologisk katastrofe som vil kunne skape det objektive grunnlaget for en autoritær versjon av sosialismen. En av strategiene som er utarbeida for å unngå å havne i en slik vanskelig situasjon på veien fra kapitalismen til sosialismen kalles den antimonopolistiske strategi. Denne handler om å bygge breiest mulige allianser for en utvidelse av demokratiet og for sosiale reformer som vil styrke arbeiderklassens makt, og dermed frata kapitalistene og imperialistene de våpnene de måtte ha og kunne tenkes å ville ta i bruk for på udemokratisk og voldelig vis knuse en sosialistisk bevegelse. Ivar Espås Vangen beskrev denne strategien nærmere i en nylig artikkel i dette tidsskrift.^xxv Det er hverken mulig eller ønskelig å bestemme i detalj hvordan framtidas samfunn skal se ut, utover å peke ut retning og mål. Men vi bør likevel ha en levende debatt om hvordan sosialismen vi går inn for skal se ut, hvordan vi kan komme dit, hvilke problemer vi vil møte på veien og hvordan vi kan løse dem.

Hensikten med å ha kommunismen som mål er ikke så mye å ha et utopisk mål om noe som ligger langt framme i tida, men å anspore til handling i en bestemt retning, basert på arbeiderklassens kamp for demokrati og sosialisme. Om dette skriver Marx i Filosofiens elendighet at «Kommunismen er for oss ingen tilstand som skal virkeliggjøres, intet ideal som virkeligheten har å rette seg etter. Vi benevner kommunisme som den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstand. … ‘Frigjøringen’ er en historisk handling, ingen tankehandling, og den blir bevirket av historiske forhold, gjennom tilstanden i industri, handel, åkerbruk, samkvemsformer… i virkeligheten og for den praktiske materialist, dvs. for kommunisten dreier det seg om å revolusjonere den bestående verden, å angripe de ting som forefinnes praktisk, å forandre dem.»^xxvi

En detaljert skisse over hvordan det framtidige kommunistiske samfunnet vil være organisert er dermed verken mulig eller hensiktsmessig å lage. Som Engels skriver om framtidas seksualliv i Familiens, statens og privateiendommens opprinnelse: «Når en slekt av slike mennesker er vokst fram, så vil de gi pokker i hva man i dag tror de skal gjøre. De vil utforme sin egen praksis og i samsvar med den skape sin egen offentlige mening om hvert enkelt menneskes praksis, – punktum.»^xxvii

Kilder

iProjet de communauté philosophe. I: Wikipedia.

iiConspiracy of the Equals. I: Wikipedia.

iiiEngels, F. (1970). Familiens, statens og privateiendommens opprinnelse. Oslo: Falken. s. 113. «Gens» tilsvarer det vi i dag vanligvis vil kalle «klan», min mrk.

ivOxfam. (2019). 5 shocking facts about extreme global inequality and how to even it up. På: https://www.oxfam.org/en/even-it/5-shocking-facts-about-extreme-global-inequality-and-how-even-it-davos

vVangsnes, G. S. (2018). Antall sultne i verden øker for tredje år på rad. I: FN-sambandet.

viMarx, K. & Engels, F. (1969). Det kommunistiske manifest. Oslo: Falken. s. 45.

viiMarx, K. & Engels, F. (1969). Det kommunistiske manifest. Oslo: Falken. s. 36.

viiiOm den historiske materialismen, se Kleven, H. I.: Historisk materialisme. På: https://www.youtube.com/watch?v=d1vd3H5RVAY

ixFor en grundigere drøfting av overgangen mellom Lenin og Stalin-epoken henviser jeg til Erik Dokkens artikkel Fra Lenin til Stalin – fra revolusjonær marxisme til byråkratisk sentralisme? (https://sosialistiskframtid.wordpress.com/2016/02/17/fra-lenin-til-stalin-fra-revolusjonaer-marxisme-til-byrakratisk-sentralisme/) For en drøfting av avstalinseringen etter Stalins død henviser jeg til min artikkel Nikita Khrustjsovs kamp mot stalinismen (https://sosialistiskframtid.wordpress.com/2016/02/21/nikita-khrusjtsjovs-kamp-mot-stalinismen/).

xDybedahl, O. (2012). Om sosialisme og demokrati. (https://sosialistiskframtid.wordpress.com/2018/04/29/om-sosialisme-og-demokrati/)

xiStalin, J. (1976). Spørsmål i leninismen. Oslo: Oktober. s. 122 – 123.

xiiEngels, F. (1971). Innledning. I: Marx, K. Pariskommunen. Oslo: Ny Dag. (s. 20).

xiiiLuxemburg, R. (2017) Den russiske revolusjonen (utdrag). I: Sosialistisk framtid nr. 4 2017. s. 29.

xivMarx, K. (1977). Kritikk av Gothaprogrammet. Oslo: Oktober. s. 18.

xvMarx, K. (1977). Kritikk av Gothaprogrammet. Oslo: Oktober. s. 19.

xviStalin, J. (1976). Spørsmål i leninismen. Oslo: Oktober. s. 514.

xvii Stalin, J. (1976). Spørsmål i leninismen. Oslo: Oktober. s. 401

xviii Røed, R. V. 2019. Kina – en sosialimperialistisk stormakt. Forlaget Røde Fane. s. 28.

xixEngels, F. (1970). Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap. Oslo: Falken. s. 84.

xxEngels, F. (1970). Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap. Oslo: Falken. s. 99

xxiMarx, K. (1983). Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomien. Bok 1, del 1. Oslo: Oktober. s. 94-95.

xxiiSitert hos Dybedahl, O. (2012). Marx, Engels og «den totalitære mentalitet» – en krtikk av Øystein Sørensens bidrag til totalitarismeforskningen. I: På vitenskapens blindveier. Fire essays om bruk av totalitarismebegrepet i samfunnsvitenskap og politikk. Oslo: Marxist. s. 14.

xxiiiSitert hos Dybedahl, O. (2012). Marx, Engels og «den totalitære mentalitet» – en krtikk av Øystein Sørensens bidrag til totalitarismeforskningen. I: På vitenskapens blindveier. Fire essays om bruk av totalitarismebegrepet i samfunnsvitenskap og politikk. Oslo: Marxist. s. 18.

xxivLuxemburg, R. (2017) Den russiske revolusjonen (utdrag). (https://sosialistiskframtid.wordpress.com/2018/02/03/den-russiske-revolusjonen-utdrag/).

xxvVangen, I. E. (2019). Sosialistisk strategi – hva bør vi ta med oss fra fortida? (https://sosialistiskframtid.wordpress.com/2019/01/26/sosialistisk-strategi-hva-bor-vi-ta-med-oss-fra-fortida/)

xxviMarx, K. (1970.) Verker i utvalg 2. Skrifter om den materialistiske historieoppfatning. Oslo: Pax. s. 76, 85.

xxviiEngels, F. (1970). Familiens, statens og privateiendommens opprinnelse. Oslo: Falken. s. 86.