Hvordan kan en kybernetisk og sosialistisk planøkonomi legge til rette for innovasjon og effektivisering, og samtidig håndtere miljø- og klimaspørsmål på en måte som ikke undergraver livsgrunnlaget til både mennesket og andre arter?
Først kan det avklares at jeg med sosialistisk planøkonomi sikter til en økonomi hvor de viktigste økonomiske avgjørelsene springer ut av en demokratisk forankret plan. Dette innebærer ikke et totalt fravær av markeder eller markedsmekanismer. Markeder oppstod ikke med kapitalismen, men markedet en helt ny utbredelse og rolle med framveksten av det kapitalistiske lønnsarbeidet.[1] I en sosialistisk planøkonomi vil man derfor ikke måtte måtte underkaste seg et marked for å få tilgang til livets nødvendigheter, slik tilfellet er i kapitalistiske samfunn.[2]
Ifølge tilhengere av kapitalismen (og noen sosialister) er en sosialistisk planøkonomi den rake motsetningen til innovasjon og teknologisk fremskritt. Miljø nevnes noen ganger også, med henvisning til miljøproblemene i Sovjetunionen. Dagens lave produktivitetsvekst,[3] så vel som miljø og klimakrise, undergraver troverdigheten til dem som forkynner kapitalismens og markedets fortreffelighet.
Denne teksten vil diskutere hvordan en kybernetisk og sosialistisk planøkonomi kan håndtere disse to problemstillingene, hovedsakelig gjennom regulering av kompleksitet og usikkerhet. Teorien bygger på kybernetikeren Stafford Beers arbeid rundt styring og ledelse og vil bygge videre på min tekst i Røyst, som tok for seg liknende tema.[4]
For Stafford Beer var usikkerhet, kompleksitet og endring over tid, og hvordan man forholder seg til disse fenomenene, et gjennomgående element. Han anså menneskets evne til å forstå verden rundt seg som klart biologisk begrenset.[5] Disse grensene legger føringer for hvordan vi håndterer kompleksitet og endring, men det betyr ikke at styring og regulering av særdeles komplekse systemer (som en global økonomi) ikke er mulig. Beer var klar på at gjennom bruk av de rette kybernetiske teknikkene kunne man legge grunnlaget for allmenn frihet, istedenfor å underkaste seg ukjente og «mystiske» krefter av naturlig eller menneskelig opphav.
En av disse teknikkene er det Beer kaller for attenuering, hvilket betyr å redusere variasjonen[6] i et system. Når vi for eksempel kjører en bil, har vi en noe abstrakt forståelse av hva som skjer når vi trykker på bremsen. Så lenge den fungerer som forventet antar vi at alt fungerer som det skal. Dersom bremsen ikke fungerer, og vi ikke klarer å fikse feilen selv, leverer vi bilen til en mekaniker. Mekanikeren vil attenuere variasjonen fra bilen på en annen måte enn oss, og vil etterhvert reparere bilen. Mens vi har tilstrekkelig variasjon til å bruke bilen for det meste av tiden, vil vi noen ganger være avhengige mekanikerens utvidete variasjon. Mekanikeren fungerer her som et system av et høyere rekursjonsnivå, som kun brukes ved behov.
Kompleksitet og endring – Attenuering
Demokratisering av økonomien er en frase som går igjen hos venstresiden når alternativer til kapitalismen diskuteres. Nøyaktig hva dette innebærer er ikke alltid klart. Det kan enten være nasjonalisering for å oppnå en større grad av kontroll av privat sektor ved folkevalgte organer, deriblant Stortinget. Den andre muligheten er markedssosialisme, hvor produksjonen utføres av samvirkelag. Ved nasjonalisering er tanken at sosialismen administreres av det offentlige, mens markedssosialismen går ut på at arbeiderne eier og styrer sin egen arbeidsplass.
Problemet med nasjonalisering er at selv om hele Stortinget bestod av sosialister ville det vært begrenset hvor mye de kunne endret, selv om de vedtok å nasjonalisere store deler av økonomien.[7] Vedtakene hadde ikke automatisk ført til en bedring av arbeidsforhold eller mindre jag etter profitt. Stortinget kan vedta endringer for å bedre på dette, men om ledelsen i selskapene ikke er enige i vedtakene, kan de velge å ignorere dem og satse på at det ikke får noen konsekvenser. De kan vedta nye føringer for selskapet, eller skifte ut ledelsen med folk som er mer sympatiske til politikken, men dette vil ta tid og treffsikkerheten vil være begrenset. Stortinget har ikke, som Beer ville utrykket det, tilstrekkelig variasjon for å være sikker på at vedtakene gjennomføres etter hensikten.
Under markedssosialismen vil konkurransen legge begrensinger på hvor demokratisk driften av samvirkelagene kan være. De vil fortsatt produsere med profitt som mål, og resultatet blir at arbeiderne utnytter seg selv for å opprettholde jobbene sine. Skrankene for det økonomiske demokratiet vil også gradvis innsnevres, etter hvert som konkurransen tilspisser seg.[8] Denne dynamikken, hvor markedskreftene overstyrer progressive tiltak på bedriftsnivå, er diskutert i marxismen og i Marx.[9] [PMTM3] Dette fenomenet har også en kybernetisk forklaring, og viser hvordan en tilbakekobling overstyrer systemet som benytter seg av den.
Kapitalistisk innovasjon
I diskusjoner om innovasjon og teknologiske fremskritt forøvrig poengterer venstresiden ofte statens rolle. Arbeidet til den italienske økonomen Mariana Mazzucato er en gjenganger. Hun viser hvordan de viktigste innovasjonene som har bedret livet til mange er et resultat av statlige overføringer direkte til bedrifter, eller en følge av grunnforskning, igjen finansiert av staten.[10] Høyresidens svar på dette fenomenet er å vise til at en betydelig andel av det faktiske arbeidet blir utført av bedrifter, hovedsakelig små eller forsknings- og utviklingsavdelinger i større selskaper med en viss autonomi.[11] Fremskrittene blir forklart som en følge av at disse aktørene opererer i et marked som disiplinerer dem til å stadig levere fremskritt, om de fortsatt ønsker å få tilgang til statlige midler. På den måten blir spillerommet til enhver form for demokratisk planlegging underkastet kravene i markedet, og økonomiske spørsmål begrenses til i hvor stor grad staten skal involvere seg i markedet.
Sosialistisk innovasjon
Den teknologiske utviklingen og innovasjonen i en sosialistisk økonomi kan forekomme på en måte som minner om hvordan den forekommer under kapitalismen, med noen tydelige forskjeller. Midlene som ulike virksomheter bruker på forskning og utvikling vil komme fra den delen av samfunnets merprodukt som er avsatt til dette (samfunnets akkumulasjonsfond).[12] Hvor stor andel disse midlene skal utgjøre av det samfunnsmessige merproduktet er noe som bør være demokratisk bestemt. Det samme gjelder hvordan disse midlene bør fordeles mellom ulike typer forskning, og til hvilke formål. For eksempel hvor mye som skal brukes på langsiktig kontra kortsiktig utvikling, hvor mye som skal brukes på elektronisk kontra farmasøytisk industri, og så videre. Disse rammene vil naturlig nok ikke være detaljerte, av den enkle grunn at de sentrale beslutningsorganene ikke vil ha tilstrekkelig variasjon.
For å håndtere de mer konkrete avgjørelsene vil det Maxi Nieto og Juan Mateo kaller for investeringsråd (IR) brukes.[13] Disse rådene vil operere innenfor gitte geografiske og industrielle grener og har som oppgave å fordele midler til initiativer fra enkeltpersoner, grupper, eller arbeiderråd. Medlemmene av IR kan få utdelt bonuser og flere midler, om de finansierte prosjektene viser seg å være nyttige. Metodene som IR benytter seg av for å skille gode prosjekter fra de dårlige vil til en viss grad være algoritmiske, for eksempel metoder for å optimalisere ressursbruk, enten det er energi, råstoff, arbeidstid, og lignende. Dette vil være nødvendig både for å definere hva som bør optimaliseres, men også for å sette mer kvalitative mål.[14] Det vil likevel være behov for beslutninger som ikke er av rent teknisk eller rasjonalistisk natur. Over tid vil disse metodene krystalliseres til det filosofen John O’Neill kaller «tommelfingerregler, standard fremgangsmåte … og institusjonelle ordninger».[15]
Materielle insentiver vil til en viss grad vil fortsatt eksistere under kybernetisk sosialisme. I hvilken grad dette er tilfellet vil være avhengig av om man befinner seg i det lavere eller høyere stadiet av sosialismen/kommunismen, og hvor lenge det er siden det ble den dominante produksjonsmåten. Samtidig bør man ikke overvurdere denne tendensen. Under kapitalismen er det ikke slik at det er de rikeste som står for de mest revolusjonerende fremskrittene, ei heller de mange mindre innovasjonene. Uten de mange fremskrittene som den jevne arbeider har gjør, ville ikke produktiviteten ha vært det den er i dag.[16] Solidaritet som motivasjon til å innovere har vært viktig både når det gjelder de store og de mindre fremskrittene vi alle nyter av.[17] [18] Det er også grunn til å tro at denne solidariske impulsen vil bli styrket etter en revolusjon, da det vil endre bevisstheten til arbeiderne å gå gjennom en slik samfunnsendring.[19]
Bedriftenes rolle og form i økonomien vil også endres radikalt. Det sosialistiske foretaket, heretter arbeiderråd (AR), vil ikke ha kapitalakkumulasjon som mål slik tilfellet er i dag.[20] Som følge av dette vil ikke AR ha rett til å eie produksjonsmidlene, slik private selskaper gjør i dag. Den private eiendomsretten vil følgelig avvikles og dermed erstattet av det økonomen Daniel Saros kaller guardianship.[21] I dette rammeverket vil de ulike AR forvalte produksjonsmidlene på vegne av samfunnet. De vil kunne bytte ulike produksjonsmidler mellom seg, og på den måten oppnå en dynamisme og autonomi som de sovjetiske foretakene ikke hadde.[22] Denne endringen i produksjonsforhold vil også føre til at selskapene ikke anmasser enorme mengder patenter, og dermed legger begrensinger mot hvor fort ny informasjon og produksjonsmetoder sprer seg i økonomien.[23] Siden de forskjellige AR-ene ikke konkurrer mellom seg, vil de ikke tape noe på å dele langt mer informasjon med hverandre. På denne måten vil tilbakekoblingen mellom AR-ene være med på å forhindre ustabilitet i form av over- og underproduksjon.[24]
Informasjon og kunnskap vil være essensielt for forskning og utvikling, både for at det skal forekomme, men også for å senke terskelen. Siden de ulike AR-ene vil dele informasjon rundt produksjonsprosessen og kunnskapene de opparbeider seg, vil begrensingene og kostnadene som dagens patentsystem preges av forsvinne. Ikke bare vil ny og oppdatert kunnskap kunne spre seg gjennom økt åpenhet og moderne kommunikasjonsteknologi, men korreksjoner og fremskritt vil kunne forekomme fortere. Istedenfor at ulike AR jobber parallelt i hver sin silo, vil de kunne samarbeide aktivt og dermed redusere dupliseringen av arbeidet.[25] Enkeltarbeidere og mindre grupper vil lettere kunne erverve kunnskap og kan starte innovasjonsprosessen ved å lese dokumenter fra ulike AR og diskutere med dets medlemmer. På denne måten kan informasjon spres gjennom samfunnet på en assosiert og desentralisert måte.
For den enkelte arbeider vil den utvidete selvstyringen under sosialismen legge grunnlaget for mer utvikling og effektivisering. Initiativer som Lucasplanen[26], GE-initiativet[27] og Canada Post[28] viser den enorme kreativiteten som arbeidere besitter allerede i dag. Gjennom å motarbeide fordummende prosesser som taylorismen har utsatt arbeiderne for vil denne kreativiteten kunne føre til reelle endringer, i langt større grad enn det den gjør i dag.[29]
Miljø og klima
Stafford Beer skrev hovedsakelig om tradisjonell bedriftsledelse, men han har likevel innsikter rundt håndteringer av komplekse, dynamiske systemer som i høyeste grad er relevant for hvordan en kybernetisk sosialistisk økonomi skal forholde seg til miljø og klima. Siden miljøet er et ekstremt komplekst system, vil enhver modell vi velger å benytte til å forstå det, enten der er i lokal eller global målestokk, være begrenset. Systemmodellene vil av nødvendighet attenuere den enorme variasjonen, og hente ut den delen av virkeligheten som er relevant for modellen. I så måte er den som designer en modell, alltid en del av den, ifølge Beer.[30] Hva som er hensikten og hva som er de essensielle faktorene vil være bestemt av den eller de som lagde modellen. Av dette følger det naturlig nok at deler av det som modelleres, vil ignoreres. Dette er en nødvendighet for å kunne si noe meningsfullt om den delen av virkeligheten vi bryr oss om.
Beer skrev lite eksplisitt om hvordan hans rammeverk kunne benyttes til å håndtere og regulere miljøet.[31] Han er likevel er tydelig på at langvarig levedyktighet er viktig i alle former for organisasjoner, og samfunnet som helhet. Denne levedyktigheten skulle sikres av en regulering som ikke bærer preg av at en inkluderer en eller et par indikatorer som skal forhindre at viktige miljøhensyn eksternaliseres. En slik tilnærming ville ikke ha tilstrekkelig variasjon.
Arbeidet til økonomen Elinor Ostrom dreier seg hovedsakelig om styremekanismer og institusjoner som muliggjør langvarig forvaltning av naturressurser, uten privatisering eller statlig overstyring. På tross av tydelige likheter i styringsformene de anbefaler bruker Ostrom svært lite abstrakte modeller, sammenliknet med Beer. Hennes arbeid var langt mer empirisk og partikulært, og hun bruker for det meste eksempler for å illustrere den praksisen hun anbefaler.
Ostrom anbefaler selvstyre for å håndtere den lokale variasjonen innenfor et gitt område. Ikke bare fordi det avgrensete området som allmenningene er lokalisert i vil være forskjellig fra andre, men også fordi det som forvaltes vil være forskjellig fra allmenning til allmenning. Noen av dem vil forvalte en ressurs, for eksempel vann. Andre vil kanskje ha en mer helhetlig hensikt, for eksempel en del av en regnskog. Variasjonen vil i de forskjellige allmenningene ikke bare variere i mengde, men også i karakter. For å sikre lokal levedyktighet må disse allmenningene styrke og bygge videre variasjonen hos sine medlemmer og organisasjonen som helhet. Ostrom mener at dette bør gjøres gjennom å ta høyde for de mange komplekse motivasjonene til medlemmene, som dermed kan fremme deres evne til «innovasjon, læring, tilpassing og tillit».[32]
Selv om lokalt selvstyre er nødvendig for å håndtere den lokale kompleksiteten vil den ikke alltid være tilstrekkelig. Når koordinering på globalt nivå er nødvendig kan for mye lokalt selvstyre få store konsekvenser. Elven Nilen har vært kilde til stor konflikt mellom Etiopia og Egypt, som følge av at Etiopia har bygget en demning for å sikre seg drikkevann og strøm.[33] Egypt på sin side får 90% av sitt drikkevann fra elven. Begge landene er avhengige av den samme ressursen, og har behov som kan være i konflikt mellom hverandre. Her vil en infrastruktur for tilbakekobling være nødvendig for å informere begge partene om situasjonen og gi dem muligheten til å koordinere mellom hverandre og finne en løsning som er akseptabel for begge. Dersom det ikke er mulig, må et organ over disse partene finne en løsning.
Denne koordineringen mellom systemer av ulike rekursjoner vil kunne håndtere den enorme kompleksiteten i naturen ved å bruke den lokale kunnskapen om de lokale forholdene, samtididig som man håndterer utilsiktede konsekvenser som oppstår andre steder. Samtidig er det viktig å jobbe for å forhindre at de øvre systemene ikke dominerer de nedre, slik de har en tendens til å gjøre under kapitalismen.[34] Andrew Pickering påpeker at dersom slik dominans skal unngås, må de kybernetiske trekkene opprettholdes.[35]
Fritt assosierte planleggere
For Stafford Beer var kollektiv planlegging en måte å realisere vår felles frihet og fremtid. Han uttrykket seg slik i pamfletten Designing Freedom:
Planleggingen skal være kontinuerlig og tilpasningsdyktig. Samfunnsplaner bør kontinuerlig avbrytes og omarbeides før de føder et monster. Hvis dette er sant, er det ikke nødvendig å basere dem på spådommer som ingen korrekt kan gjøre uansett, men på bakgrunn av analysen av en utfoldende situasjon der enhver beslutning begrenser fremtidig variasjon. I denne uttalelsen blir den upopulære forestillingen om planlegging snudd på hodet, og fortjener å bli populær igjen. Fordi det betyr at fremtiden er noe vi bruker vår frihet til å bestemme, i stedet for noe som lurer der ute, og som vil skje med oss, med mindre vi er kjempesmarte. Vi kan lage, fremfor å profetere, fremtiden.[36]
Den økonomiske planleggingen som jeg har tatt til orde for her er et kollektivt prosjekt. Økonomien vil ikke preges av en sentral og detaljert plan, men som Aaron Benanav uttrykker det, flere overlappende planer.[37] Men hvor informasjon utveksles på en slik måte at planene ikke kommer i konflikt med hverandre. Informasjonen vil behandles i form av det som i dag kalles big data eller i algoritmisk form, men også i mer deliberative former. Matematisk optimalisering vil være et viktig element av denne sosialistiske økonomien. Det vil kunne løse viktige problemstillinger relatert til logistikk. Dette var utfordringer som Sovjetunionen løste relativt godt, men som den politiske økonomen Abby Innes påpeker møtte de veggen hver gang de sto overfor problemer rundt forandring og kompleksitet. Hun bemerker at denne typen utfordringer i dag kan løses av «den demokratiske staten».[38] Grunnen er, ifølge Beer, at den spesifiseringen av attenuering som optimalisering krever vil redusere variasjonen av det som reguleres. Dette er nødvendig, men det er ikke gitt at attenuering som er gjort på et tidspunkt er korrekt ved et senere tidspunkt.
Beer ønsket at denne spesifiseringen ikke skulle utføres en teknokratisk elite, men av oss alle.[39] Gjennom å gi alle gratis tilgang på det som faller under livets nødvendigheter, eller det Marx ville kalt «nødvendighetens rike», vil alle kunne få utviklet sitt fulle potensiale.[40] Dette inkluderer fri tilgang til teknologiske verktøy slik at alle får mulighet til å utvide sin variasjon, og overkomme fremmedgjøringen fra vitenskapen og «ta den tilbake fra makta.»[41] Istedenfor at noen fordømmes til hardt, kjedelig arbeid vil vi heller kollektivt planlegge og organisere samfunnet slik at det ikke blir nødvendig.
Sosialisten Pat Devine sin løsning for å organisere det nødvendige arbeidet er at alle vil bytte på å utføre forskjellige typer arbeidsoppgaver. Alle vil delta i det kreative arbeidet, men også det repetitive pleie- og administrasjonsarbeidet.[42] Jeg er sympatisk til forslaget. Det vil være med på å motvirke den sosiale arbeidsfordelingen mellom mentalt og manuelt arbeid og utvide alles variasjon slik at de har en mer helhetlig forståelse av ulike samfunnsfunksjoner.
Den sosialistiske økonomien skisseres her skiller seg betydelig de sosialdemokratiske og markedssosialistiske modellene som diskuteres ovenfor. Den muliggjør desentraliserte avgjørelser samtidig som at tilbakekoblingsinfrastruktur muliggjør koordinering mellom. Modellen muliggjør også at arbeiderne sammen med de som påvirkes av deres avgjørelser kan møtes i høyere og lavere nivåer for å finne løsninger de ikke klarer å finne hver for seg. Disse nivåene går fra den lokale arbeidsplassen til det globale samfunnet.[43] Den øverste instansen blir dermed det bestemmer de overordnede retningslinjene for den globale økonomien. Det er her hele verdens «folk» er representert, som Salvador Allende ville sagt.[44] Slik unngår man at den eneste endringen i økonomien er formelle eierskapet, slik som i den sosialdemokratiske modellen. De disiplinerende og udemokratiske markedskreftene som preger markedssosialismen avvikles også.
I denne artikkelen har jeg prøvd å skissere hvordan teknologisk utvikling og miljøhensyn kan tas høyde for i en sosialistisk planøkonomi inspirert av Stafford Beers rammeverk. Disse problemstillingene kan ikke reduseres til spørsmål av kun algoritmisk natur hvor det eneste som må gjøres er å endre litt på hva som måles, og så kaste masse regnekraft på problemet. Utfordringene må heller løses gjennom å gi alle de materielle ressursene de trenger til å utvikle sine kapasiteter og muligheten til å delta i planleggingen av samfunnet. Disse kapasitetene skal ikke brukes på å sitte i endeløse møter, en løsning Beer aldri ville skrevet under på,[45] men heller ved å la de som berøres av en avgjørelse bidra til den.[46] Dermed kan variasjonen som vi alle besitter mobiliseres til å håndtere kompleksiteten og usikkerheten i fellesskap.
[1]For mer om rollen til markeder under kapitalismen, se Wood, Ellen Meiksins. The Origin of Capitalism:
A Longer View. London, Verso Books, 2016.
[2]For mer om kapitalistiske markeder og underkastelse. Se Whyte, Jessica. “The Invisible Hand of Friedrich Hayek: Submission and Spontaneous Order”. Political Theory 47, nr. 2 (2019): 156-184.
[3] Benanav, Aaron. Automation and the Future of Work-1. New Left Review, II/120 November/December 2019. 18-24
[4] Hanssen, Håkon Edøy. En kybernetisk økonomi. Røyst #14: Alternativ Økonomi. 36-45
[5] Stafford Beer. Designing Freedom. Toronto, House of Anansi Press, 1993. 64
[6] Variasjon er et kybernetisk uttrykk for antall tilstander innad et system. Man kan se på det som en måleenhet for kompleksitet og evnen til å håndtere den.
[7] Røsvoll, Tarjei Ellingsen. Demokratisering av økonomien.Røyst #14: Alternativ Økonomi.19-27
[8] Se for eksempel Bygdnes, Frode. Samvirke en saga / Samvirke avviklet. Klassekampen, 12.08.1999.
[9] Marx, Karl. Kapitalen Kritikk av den politiske økonomien. Første bok: Kapitalens produksjonsprosess. Oslo, Oktober, 2015 (1867). 333
[10] Mazzucato, Mariana. The Entrepreneurial State: Debunking Public vs. Private Sector Myths. Public Affairs, 27.10.2015.
[11] Lars P. Nordbakken fra Civita er blant dem i Norge som er tydeligst rundt dette. Spesielt det at denne typen autonomi kun er mulig under kapitalismen. Se for eksempel Nordbakken, Lars Peder. Møllersen skyter til side for målet i systemdebatten. Minerva, 27.03.2020. Hentet 12.04.2021.
[12] Marx, Karl. Verker i utvalg Bind 4 Politiske skrifter. Oslo, Pax Forlag, 1971. 214
[13] Maxi Nieto og Juan Pablo Mateo, «Dynamic Efficiency in a Planned Economy: Innovation and Entrepreneurship Without Markets». Science & Society, Vol. 84, No. 1, January 2020. 42–66
[14] Cooley, Mike. Architect or Bee? The Human Price of Technology. Spokesman Books, 2015. 154-5
[15] O’Neill, John. The Market: Ethics, Knowledge and Politics. Abingdon, Routledge, 1998. 117
[16] Block, Fred L. & Keller, Matthew R. State of Innovation: The U.S. Government’s Role in Technology Development. Taylor & Francis Ltd, 2011. Kapittel 12 Everyone is an Innovator av John A. Alic.
[17] Finansieringen av poliovaksinen var et kollektivt prosjekt. Se Palmer, Brian. Jonas Salk: Good at Virology, Bad at Economics. Slate, 13.04.2021. Hentet 06.04.2021.
[18] For eksempel åpent samarbeid rundt utvikling av automatiske system for regulering av blodsukker for de med diabetes type 1. Se Korsnes, Malin Kjellstadi. Silje (6) har heimelaga bukspyttkjertel. NRK, 22.10.2021. Hentet 06.04.2021.
[19] For en lengre diskusjon om markedsideologi se, “Market Mystification in Capitalist and Market Socialist Societies.”Schweickart, David, Lawler, James, Ticktin, Hillel & Ollman, Bertell. Market Socialism: The Debate Among Socialist. Abingdon, Routledge, 1997. 81-121
[20] Baars, Grietje. The Corporation, Law, and Capitalism A Radical Perspective on the Role of Law in the Global Political Economy. Chicago: Haymarket Books, 2020. 37
[21] Saros, Daniel E., Information Technology and Socialist Construction: The End of Capital and the Transition to Socialism. Abingdon, Routledge. 182
[22] Ackerman Seth, The Red and the Black (Jacobin, 20. Desember 2012), Hentet 4.04.2021.
[23] Se Dean Bakers forslag til en alternativ forsknings og utviklingsprosess for vaksinene til Covid-19 pandemien som et konkret eksempel på spredning av kunnskap. Baker, Dean. More on Open-Source Versus Patent Monopoly Financing of Drug Development. CEPR. 24.03.2021. Hentet 09.04.2021.
[24] O’Neill. The Market. 1998. 137
[25] Evgeny Morozov har påpekt at store deler av ressursene som i dag brukes på kunstig intelligens (KI) kunne vært unngått dersom bedriftene samarbeidet, istedenfor å duplisere arbeidet. Se Morozov, Evgeny. Digital socialism: Reimagining social democracy for the 21st century. Eurozone, 21.02.2020. Hentet 06.04.2021.
[26] For en detaljert historie av Lucasplanen, se Wainwright, Hilary & Elliott, Dave. The Lucas Plan – A New Trade Unionism in the Making? Nottingham: Spokemans Books, 2018
[27] Ferrari, Katie. GE Workers Protest, Demand to Make Ventilators. Labor Notes, 13. April 2020. Hentet 05.04.2020.
[28] Boisvert, Nick. Autoworkers at GM’s Oshawa plant ask feds for more than $1B to build electric vehicles. CBC Nws, 21.09.2019. Hentet 06.04.2021.
[29] Mueller, Gavin. Breaking Things at Work: The Luddites Are Right About Why You Hate Your Job. London: Verso Books, 2021. 69
[30] Beer, Stafford. The Heart of Enterprise. Brisbane: Wiley, 1995, 8
[31] Det bør understrekes at Beer skrev om det han kalte miljøkrisen ved flere anledninger. Se for eksempel Beer, Stafford. Platform for Change. Brisbane: Wiley, 1994, 136
[32] Ostrom, Elinor. Beyond Markets and States: Polycentric Governance of Complex Economic Systems. American Economic Review, 100, 3: 641–672.
[33] Mutahi, Basillioh. Egypt-Ethiopia row: The trouble over a giant Nile dam.BBC, 13.01.2020. Hentet 05.04.2021.
[34] John O’Neill påpeker at urfolks kunnskap og interesser som regel ignoreres i miljøsammenheng, da de har lite makt i forhold til f. eks. internasjonale selskaper. Se O’Neill. The Market. 1998. 139
[35] Pickering, Andrew. The Cybernetic Brain: Sketches of Another Future. University of Chicago Press, 15.12.2011. 267
[36] Forfatters oversettelse, se sitat i Beer. Designing Freedom. 1993. 91
[37] Benanav, Aaron. Automation and the Future of Work-2. New Left Review, II/120 November/December 2019. 141.
[38] Innes, Abby. Farewell Whitehall, hello Red Square? On Gove and the ‘privilege of public service’. British Politics and Policy blog, 03.06.2020. Hentet 05.04.2021.
[39] Beer. Designing Freedom. 1993. 91
[40] Benanav, Automation and the Future of Work-2. New Left Review, II/120. 137.
[41] Beer. Designing Freedom (Toronto, House of Anansi Press, 1993), xx
[42] Devine, Pat. Democracy and Economic Planning: The Political Economy of a Self-governing Society. Cambridge: Polity Books, 1998. 171
[43] Se min tekst i Røyst for en mer detaljert diskusjon rundt disse nivåene.
[44] Beer, Stafford. Brain of the Firm Second Edition. 1981, 258
[45] Beer. The Heart. 1995, 25
[46] Devine, Pat. Democracy and Economic Planning. 1998. 265-6
Sosialistisk framtid 
Legg igjen en kommentar