«Peoples Republic of Walmart»

av Elise Øraker

Peoples Republic of Walmart er et velkomment, nytt tilskudd til litteraturen om planøkonomi. Boken er skrevet av Leigh Phillips og Michal Rozworski, og ble utgitt i 2019. Den gjennomgår planøkonomiens historie, med et mål om å trekke politiske lærdommer av den. Forfatterne lykkes med å formidle til et vidt publikum det som kanskje før har blitt debattert i mindre fagmiljøer. Forhåpentligvis vil de også lykkes med å bidra til en revitalisering av radikal tenkning.

Forutsetningen for deres bok er vissheten om at det kapitalistiske samfunnet vi lever under i dag ikke er i stand til å skape et mer humant, demokratisk og naturvennlig samfunn. Noe som for eksempel gjenspeiles i at varer som gir profitt fortsatt vil bli produsert, selv om de samlet er negative for planeten og for menneskene (for eksempel fossil energi), mens derimot produkter som ikke genererer profitt, men som er absolutt nødvendige for menneskelig overlevelse, f.eks. alternativer til antibiotika, ikke produseres fordi de ikke gir profitt. Dette er bare ett av kapitalismens mange motsetningsforhold, men det sier likevel nok til å forstå at systemet ikke er vår fremtid. Forfatterne ønsker et egalitært samfunn, og vil kjempe for en demokratisk planlegging av økonomien. Boken handler ikke først og fremst om det framtidige samfunnet, men heller om vårt nåværende samfunn, hvor planlegging allerede spiller en overraskende stor rolle.

Kalkuleringsdebatten

For å klargjøre hva de egentlig skal se på, tar de leseren tilbake til kalkuleringsdebatten på 1920- og 1930-tallet. Motpolene bestod i hovedsak av venstreorienterte økonomer influert av marxisme, og høyrevridde, liberalistiske økonomer. Diskusjonen handlet om hvorvidt økonomisk planlegging i stor skala overhodet var mulig. Det viktigste motargumentet kom fra Ludwig von Mises, som mente at slik planlegging ville innebære å innhente, samt systematisere en uendelig stor mengde av informasjon. Sosialistisk planlegging var derfor uhåndterlig og umulig. Mises mente at kun priser på et marked var i stand til å reflektere og ta inn over seg stadige endringer i befolkningens preferanser. De venstreorienterte på sin side, mente at markedsprisene ikke på langt nær inneholdt nok informasjon om fordeler og ulemper ved ulike varer og tjenester, for eksempel sier ikke oljeprisen noe om klimagassene de slipper ut.

Mises’ argument om at «sosialisme fungerer i teorien, men ikke i praksis», har blitt stående som et slags dogme som Phillips og Rozworski vil utfordre. De ser derfor til Walmart og hvordan storstilt planlegging i hvert fall har fungert i praksis. Walmart er et av verdens største selskaper, med flere ansatte enn noe annet privat selskap i verden. Hvis Walmart var et land, ville deres økonomi være på størrelse med Sveits eller Sverige. Alle selskapets interne anliggender er planlagt. De ulike avdelingene, som butikker, transport og underleverandører, konkurrerer ikke mot hverandre som på et marked, men jobber alle koordinert. Dersom Mises sin teori var rett, ville ikke Walmart ha kunnet eksistere. Det ville for lengst ha gått under på grunn av de alt for store beregningene de måtte gjøre. Walmart er ikke et ekstraordinært eksempel. Det eksisterer hundrevis av multinasjonale selskaper på noenlunde samme størrelse, og de fungerer alle, i hvert fall internt, gjennom planlegging.

Det store moteksempelet til Walmart, er deres konkurrent Sears, som innførte et internt marked i bedriften. Bedriftens ulike avdelinger ble omgjort til konkurrerende enheter, og den «usynlige hånden» skulle få lov til å jobbe fritt og overgå resultatene av den gamle planleggingen. Modellen fikk imidlertid Sears til å gå med enorme tap, og bedriften ble av en leder beskrevet som høyst dysfunksjonell. De mange som forlot Sears, kalte eksperimentet mislykket av én grunn: det «frie markedet» drepte samarbeidet. Organisasjoner trenger en helhetlig strategi for å kunne fungere. Med henblikk til Sears sin katastrofale erfaring med det frie marked, spør forfatterne om ikke samfunnet, som den største organisasjonen av de alle, også burde styres etter en helhetlig strategi, i stedet for etter en som dreper samarbeid.

Eksempelet Amazon

Et annet eksempel de ser til er Amazon, selskapet som kontrollerer nærmest halvparten av all internetthandel i USA. Som Walmart har de valgt planlegging som strategi framfor et internt marked. Deres mål er ikke perfeksjon, men å finne best mulige løsninger ut fra forholdene. Til å hjelpe seg i planleggingen, har Amazon utviklet ulike teknikker for å finne ut hva kjøperen vil ha. For eksempel «anbefalt for deg» og «en som kjøpte samme produkt, kjøpte også…». Amazon har også utviklet en «Anticipatory shipping», som gjør at de kan planlegge forholdet mellom folk og produkt, og forhåndsberegne hvor mye som blir bestilt. Det at kunder kan anbefale og gir tilbakemelding på varer, sparer også andre kunder for tid. Det er en sosial måte å hjelpe hverandre til å velge det beste produktet. Dette er alle teknikker som kan brukes for å avhjelpe potensielle problemer ved planlegging, og som viser hvordan deltakerne i samfunnet allerede bidrar ved å dele sin kunnskap og erfaring på et område. I det kapitalistiske systemet, fungerer imidlertid alle disse geniale løsninger kun til å skape profitt for Jeff Bezos. Planleggingens potensialer for å berike befolkningen forblir uprøvd.

Amazons mål om å jobbe mot de best mulige løsningene, i motsetning til de perfekte, fremstår også som et argument i planleggingens favør. Planlegging trenger ikke å gi perfekte resultater, så lenge man etterstreber det best mulige. Sett hen til dagens økonomiske system, får dette argumentet enda større vekt. Markedet, med sine uforutsigbare svingninger, er heller ikke perfekt. Det skaper både under- og overproduksjon av varer på grunn av sin manglende koordinasjon, samtidig som det har en dynamikk hvor kriser oppstår igjen og igjen. Systemet har alvorlige mangler og konsekvenser, men blir allikevel hyllet som den beste løsningen. I debatten om et alternativ, må man derfor huske å understreke disse manglene, og at et system med planlegging, selv med sine mangler, vil kunne gjøre bedre enn dette.

Forfatterne forteller videre om hvordan Amazon har investert i dyre og avanserte hyllesystemer og roboter som har tatt over mye av arbeidernes jobb. Arbeidernes oppgaver er derfor blitt mer monotone og ensidige, da de mest består i å passe på maskinene. Arbeiderne rapporterer også om meget dårlige arbeidsvilkår, både psykisk og fysisk. De har blant annet et system som måler deres aktivitet, noe som gjør at de føler seg konstant overvåket. Selv en for lang dopause kan gi dem «minuspoeng», og for mange minuspoeng kan føre til oppsigelse. Arbeiderne «konkurrerer» også internt om å produsere mest, samt om hvem som skal få de faste stillingene. Forfatterne henviser til Marx i Det kommunistiske manifest, hvor han så treffende påpeker at borgerklassen ikke kan eksistere uten å konstant revolusjonere arbeidsredskapene og maskinene, og derved produksjonsforholdene, og med dem selve samfunnsforholdene. Det geniale i kapitalismen, hvor nye maskiner utvikles og produksjonsteknikker revolusjoneres, kan i dag ikke eksistere uten at arbeidernes arbeids- og livsvilkår samtidig blir presset i motsatt retning. Forfatterne mener vår oppgave må være å ta med seg teknologiens gode sider, uten at det skal degradere arbeideren. Målet må være å bruke teknologien i fellesskap slik at det fremmer en demokratisk planlegging av samfunnet.

Amazons dreining av arbeidet fra menneske til maskin og de forverrede arbeidsforholdene, får en også til å tenke på Marx’ analyse i Kapitalen. Marx beskriver hvordan kapitalistene presses til å innføre nye maskiner slik at arbeidet foregår raskere og i en større skala, en utvikling som involverer nye måter å herske over og utbytte arbeiderne. Utviklingen av et mer samfunnsmessig arbeid finner sted på bekostning av arbeiderne, eksempelvis ved at arbeidsoppgavene mister sitt innhold og at arbeidsbyrden vokser. Det hele gjenspeiler den elendiggjøring av arbeiderne som følger av kapitalens vekst. Siden arbeiderne ikke kan skaffe sine livsmidler uten å jobbe, så har de heller ikke noe valg. De må ofte ta den jobben de får tilbudt, uansett hvilke arbeids- og livsvilkår som skulle komme med.

Big data

En annen sterk stemme i kalkuleringsdebatten var Friedrich von Hayek. Hans argument var at markedet, i tillegg til å samle og beregne informasjon, også produserte informasjon og kunnskap. Bare markedet kunne reflektere det som foregikk i hodene til samfunnets ulike individer. Hayeks argumentasjon var imidlertid før «big datas» tidsalder. Med algoritmer og avansert teknologi, er man i dag i stand til å samle informasjon som gjør planlegging i stor skala mulig. Big data gjenspeiler befolkningen mye mer nøyaktig enn markedet kan gjøre. Teknologien har derfor åpnet nye dører for avansert planlegging. Big data har imidlertid sin bakside, da det å samle inn store mengder med informasjon om folk gir mulighet for overvåkning og frihetsberøvelse. Dette kan man se både i USAs «predicting policing» og Kinas «Integrated Joint Operations Platform». Dersom man som samfunn skal benytte seg av en slik makt, må man derfor også innfinne seg med det store ansvaret som følger med.

Det at stater kan misbruke big data, blir imidlertid ikke i seg selv et tungtveiende argument mot demokratisk planlegging, da data i dagens samfunn samles inn og eies av private selskaper, som i sin tur tjener penger på å selge dem videre. Dagens kapitalistiske samfunn utgjør derfor heller en meget stor risiko for folk siden «pengene rår» og profitt veier tyngre enn hensynet til alt annet. Man kan derfor ikke regne med at privat informasjon blir behandlet med den respekten den burde, kanskje heller tvert imot. Det finnes flere eksempler på selskaper som har blitt ilagt bøter som følge av salg av privat informasjon til andre apper. Det ville derfor være mye mer hensiktsmessig og trygghetsskapende dersom big data var eid av samfunnet som helhet, hvor man hadde klare rammer for bruk, ansvar og konsekvenser.

Videre tar forfatterne et interessant blikk på investeringer og deres framtreden i samfunnet. Investeringer blir ofte fremstilt som et offer for den som gjør investeringen. Investorene er helter som setter samfunnets behov framfor sitt eget. De påpeker at investorer i realiteten alltid er eiere av en uforholdsmessig stor del av samfunnets ressurser, som ikke er skapt av dem selv, men av arbeiderne. Profitt produseres av arbeiderne ved at de får utbetalt en lavere lønn enn verdien av sitt arbeid. Investeringene som gjøres, er i så fall alltid en investering av arbeiderens arbeid, og burde derfor som rett er defineres som et offer for arbeideren, som er den som har produsert verdien.

Aktive stater

Forfatterne ser også hen til aktive stater. Selv om det ikke ser sånn ut, så skjer oppfinnelser ofte utenfor markedet. Mange «geniale» ideer som man i dag assosierer med store selskaper som Apple, Facebook, Google, er alle ideer som stammer fra offentlige institusjoner. Det er altså egentlig sosiale oppfinnelser, som ikke kan tilskrives én bestemt person. Dagens kapitalistiske system gjør som tidligere nevnt at mange meningsfulle produkter aldri vil bli produsert fordi de ikke genererer profitt, mens andre unyttige produkter vil fortsette å bli produsert fordi de er profitable. Det var dette Marx henviste til da han sa at de kapitalistiske produksjonsforholdene er «en hemsko for produktivkreftene utvikling». Menneskelig frigjøring og fremgang vil alltid holdes tilbake til fordel for produksjonen av profitt.

Videre er det Sovjetunionen som står for tur, som kanskje en åpenbar kandidat å se til. Forfatterne vil granske de konservatives påstand om at planøkonomi er grunnleggende autoritært og fører til autoritære styresett. Deres gjennomgang gir et godt innblikk i Sovjetunionens historie og utvikling. Generelt finner de at Sovjetunionen, slik som det utviklet seg, bar lite preg av planlegging. Det var heller ingenting som lignet på demokrati eller demokratiske avgjørelser. Tvert imot ble mange avgjørelser gjort ovenfra og ned, og med tvang. Deres vurdering blir derfor at det ikke er planlegging som fører til mangel på informasjon og autoritære styreformer, men heller det motsatte: autoritære styreformer fører til mangel på troverdig informasjon, hvilket gjør vellykket planlegging umulig. De konkluderer at tillit i et samfunn er avgjørende, og at planleggingen må være demokratisk. Altså to elementer som var fraværende i Sovjetunionens planøkonomi.

De tar også turen til Jugoslavia, som i sin tid styrte økonomien etter markedssosialistiske prinsipper. Under markedssosialisme eies ikke bedrifter av private, men av arbeidere i form av kooperativer, som i konkurranse med andre bedrifter selger sine varer og tjenester på et marked. Bedriftene overlever, vokser eller feiler avhengig av etterspørselen. Et slikt system kvitter seg med borgerklassen, og arbeidsplassen blir mer demokratisk, men varene som produseres må likevel generere profitt. Et slikt system, argumenter forfatterne, vil derfor ikke kunne løse problemet som dagens markedssystem har med at profitable varer blir produsert, mens andre varer som ikke er profitable ikke utvikles og selges. Det vil heller ikke løse problemene med overproduksjon og dynamikken med økonomiske kriser. I Jugoslavia så de også at denne modellen førte til at arbeidere følte større tilknytning til sin bedrift, i motsetning til samfunnet som helhet. Bedriftene som produserte med overskudd var også misfornøyde med å måtte dele med andre som ikke hadde gått med overskudd, da markedssosialismen ikke har noen forklaring på hvordan profitten til arbeidere skal fordeles utover samfunnet. I samfunn hvor profittmotivet er styrende, vil det alltid oppstå ulikheter og problemer med å fordele ressursene på en hensiktsmessig måte.

Chile under Salvador Allende, er kanskje det beste forsøket på en demokratisk planlegging av økonomien. Det ble kalt «Proyecto Synco», og var en stor innsats for å sammenkoble økonomi og samfunn. The Guardian har beskrevet det som et sosialistisk internett. Prosjektet brukte moderne kybernetikk for å skape et kommunikasjonsredskap hvor bedrifter kunne kommunisere med hverandre og oppover i systemet, til departementet. Data ble løpende delt og utvekslet mellom alle enhetene, både horisontalt og vertikalt, og gjorde bedriftene i stand til å raskt respondere på endringer i produksjon og andre faktorer. Allendes visjon var at dette redskapet kunne brukes av arbeidere i alle bedrifter, slik at de selv ble engasjerte i avgjørelser som ble tatt. Dessverre fikk ikke Allendes visjon se dagens lys, da det så alt for brått ble avbrutt av det USA-finansierte kuppet til Augusto Pinochet noen år senere. Man kan derfor bare betrakte grunnsteinene som ble lagt.

Kritikken mot Chiles prosjekt var at kommunikasjonen ofte ble foretatt av «bedriftslederne», og ikke av arbeiderne på gulvet selv. Det var dermed en vei å gå mellom visjon og faktisk handling. Målet må være at arbeiderne, med sin unike kunnskap om arbeidsplassen og de ulike arbeidsprosessene, tar del i kommunikasjonen med andre enheter. Systemet innebar likevel en desentralisert fleksibel kontroll, som respekterte individuell frihet uten at det gikk på bekostning av det kollektive. Det er derfor en veldig verdifull erfaring som viser at mer demokratisk styring er mulig.

Regulering og planlegging

Som forfatterne oppsummerer det, så er regulering det minimum vi må ha av planlegging. Reguleringer er imidlertid ingen permanent løsning, da kapitalen alltid vil forsøke å overgå disse, og det ofte er arbeiderne som må ta regninga, ved at lønninger, pensjon og arbeidsforhold nedjusteres. Bare en global demokratisk planlegging av økonomien kan få bort kapitalismen totalt. Veien dit må gå over generasjoner, slik at man litt etter litt får mer og mer demokratisk kontroll over markedet. De poengterer også at dette ikke innebærer at alt skal være statlig eid. Statlig eierskap skaper verken sosial rettferdighet eller miljømessig optimalisering, og frykten for at byråkratiet skal overta vil være til stede. Det viktigste for forfatterne er at økonomien må være demokratisk planlagt, uavhengig av om dette er knyttet opp til en «stat» eller ikke. Forfatterne mener absolutt at planlegging funker, og at deres bok beviser det.

Forfatterne forsøker imidlertid ikke å sette planøkonomi som sådan i forbindelse med Karl Marx, som aldri selv benyttet uttrykket planøkonomi. Dette kunne de med fordel ha utviklet nærmere. Marx analyserer kapitalismen som et samfunn med helt bestemte produksjonsforhold, hvor den store massen ikke har noe annet å selge enn seg selv og arbeider for å øke rikdommen for noen få, en rikdom som stadig vokser, til tross for at de for lenge siden har sluttet å arbeide. Denne produksjonsmåten har det spesielle kjennetegn at produsentene er løsrevet fra hverandre og derfor gjennomfører sin produksjon uten å ta hensyn til samfunnets eller hverandres behov for den ene eller andre vare. Ethvert samfunn må selvsagt koordinere eller samordne produksjonen på en eller annen måte for å sikre at nødvendige varer blir produsert i tilstrekkelige mengder. Den kapitalistiske produksjonsmåten er spesiell i den forstand at samordningen her finner sted ex post, altså etter at produksjonen allerede er gjennomført. Det viser seg med andre ord først i ettertid om det ble produsert for mange eller for få varer av det ene eller andre slaget. Det er grunnen til at menneskelige skjebner i kapitalismen styres av tingenes bevegelser. For Marx skiller kommunistisk produksjon seg fra den kapitalistiske ved at samfunnets behov for produkter i bestemte mengder og proporsjoner nå foreligger ex ante, med andre ord er de satt forut for produksjonen, i form av en plan.

The Peoples Republic of Walmart er en veldig innholdsrik bok som oppsummerer historiske erfaringer med planøkonomi så langt. Forfatterne gir innblikk både i den eldre og nyere debatten rundt planøkonomi, samtidig som de gir gode historiske gjennomganger av både lands erfaringer med planlegging, men også av planlegging i statlige og private selskaper. Etter å ha lest boka er ikke denne leseren i tvil om at planlegging fungerer, og at det er løsningen som må satses på for å ta menneskene til et høyere nivå, samtidig som vi tar hensyn til planeten. Dagens debatt om miljøkrise og økende ulikheter inneholder utallige overfladiske analyser av hva som må til for å skape en bedre verden. Det er imidlertid få som tar tak i rota til problemet, produksjonsforholdene i samfunnet, og hva som styrer produksjonen. Boka er derfor et nødvendig og etterlengtet bidrag i en debatt som burde tørre å snakke om demokratisk planlegging som et alternativ til dagens profittstyrte samfunn. Forhåpentligvis blir den lest av mange, slik at debatten rundt en demokratisk planøkonomi kan blåses til live igjen.