Effektiv og ubyråkratisk fordeling av goder

Av Morten Johansen

Alle økonomiske systemer må ha mekanismer for fordeling av goder. Mekanismene kan være mer eller mindre effektive. Vi tar det for gitt at et planøkonomisk system vil forsøke å minimere bruken av markedet som fordelingsmekanisme. Vi forutsetter imidlertid også at et vellykket samfunn styrt etter planøkonomiske prinsipper bør tilstrebe å være minst like effektivt som den virkelig eksisterende markedsøkonomien. Hvis det planøkonomiske systemet ikke klarer dette har det feilet. Det er uinteressant med forsøk på å gå tilbake til et enklere levesett, i større grad basere seg på ineffektiv selvberging eller å overlate menneskets skjebne til Guds vilje eller naturens ubarmhjertighet.

Noen allerede eksisterende fordelingsmekanismer er:

Gratis for alle/kø: f.eks. låne bøker på biblioteket, puste frisk luft, gå tur i skogen, eller få plass på Sørenga sjøbad en lørdag med sol før fellesferien. Hvis godet er begrenset, vil de som venter lengst få tilgang til godet.
Kvalifisering/søknad: f.eks. studiestipend eller helsetjenester. Tilgangen til godet begrenses til det du har rett på, som kan samsvare bra eller dårlig med hva du har behov for.
Betalingsvilje og pris: varer og tjenester som kan kjøpes på et marked.

Fordelingsmekanismene er ikke gjensidig utelukkende. Eksempelvis kombineres kø og betalingsvilje for bruk av veier i rushtiden eller vinmonopolets slipp av sjeldne viner. Betalingsvilje og kvalifisering kombineres ved salg av eksempelvis reseptbelagt medisin.

Hvordan mekanismene utformes vil alltid favorisere noen fremfor andre. Bompenger, som øker innslaget av betalingsvilje og senker innslaget av kø, er bedre for de med mye penger eller lite tid, enn for de med lite penger eller mye tid. Klassekamp og de sosiale virkningene ved valg av fordelingsmekanismer er ikke temaet for denne gjennomgangen. Her er fokuset på effektivitet med hovedvekt på prismekanismens påståtte effektivitet.

Så hvordan står det egentlig til med planøkonomiens hovedkonkurrent, den virkelig eksisterende markedsøkonomien?

Betalingsvilje og pris
Betalingsvilje og pris som fordelingsmekanisme demonstrer angivelig sin overlegenhet ved at prisen også sender signaler til produsentene, slik at produksjonen av ulike goder kan veies mot hverandre og investeringer kanaliseres til de produktene som kaster mest av seg. Som Marius Doksheim fra Civita beskriver det[1]:

“I markedet dannes prisene i et samspill mellom forbrukernes etterspørsel og produsentenes tilbud, og prisen forener i utgangspunktet mange ulike interesser på en effektiv måte, så en unngår overproduksjon eller mangel på varer. Når det offentlige kontrollerer økonomien, må en forsøke å forene ulike interesser uten noen klar målestokk for hva det skal produseres mer eller mindre av. Det gir lavere effektivitet”

Når pris skal forene mange ulike interesser følger det også at behov og interesser kun kommer til uttrykk i en formidlet form. Har man ikke penger til å betale kommer heller ingen behov eller interesser til utrykk. Har man mye penger kommer ens behov og interesser til uttrykk i større grad enn andres.

Som eksempel bruker vi godene ris og hvete. Ernæringsmessig er ris og hvete nesten identiske. De har noenlunde samme energiinnhold per gram og noenlunde samme energisammensetning. De inneholder ca. 10 % protein, nesten ikke fett, og har en høy andel karbohydrater. Enten en eller begge utgjør en stor del av kostholdet til svært mange mennesker over hele verden og har gjort det i flere tusen år. Begge godene kan lagres over lengre tid og verdens produksjon har vært relativt forutsigbar over tid, jf. grafen nedenfor.

Vi begynner med 5 kg Eldorado jasminris fra Thailand som selges i norske Kiwibutikker. Før risen havner i NorgesGruppens datterselskaper Unil/Eldorado og Asko, og til slutt havner i en Kiwibutikk, har det skjedd prisoppdagelse i følgende ledd[i][2]

Som vi ser av skjemaet er det flere aktører som er involvert før Norgesgruppen ASA kommer inn i bildet. I disse leddene skjer det prisoppdagelse gjennom kjøp og salg, men også forhandlinger mellom sammenslutninger og statlige vedtak om eksempelvis minstepris til risbøndene. Selv om det ikke kun er rene markedsmekanismer i sving produserer risbønder i Thailand mye av risen for eksport, så det er en grense (om enn vanskelig å identifisere helt eksakt) for hvor dyr thailandsk ris kan bli i forhold til andre riseksporterende land som Kambosja og Vietnam[3]. Dette begrenser politikkens handlingsrom til å heve lønningene til risbøndene.

Deler av hvetemarkedet er betydelig mer utviklet. Ca. halvparten av norsk mathvete er importert med en tollsats som teoretisk sett skal gi den samme prisen som vedtatt norsk kornpris etter at prisnedskrivningen er trukket fra. Teknikalitetene ved prisfastsettelsen på norsk korn er ikke det vi skal bry oss med her, ei heller selvforsyningsfantasier, landbrudssubsidier eller tollvern. Det vi er interessert i er oppdagelsen av kornprisen før den ilegges toll.

Tradisjonelt har noe av hveten blitt importert fra USA hvor råvarer gjerne handles på en av CME Group sine råvarebørser. Her finner vi prisdannelsen på råvarer i sin foreløpig mest avanserte form, selv om det også her kan være regler med eksportkvoter, lisenser osv.

Det er ulikt hvilke tjenester en råvarebørs tilbyr, men de, eller andre tilknyttede tjenesteleverandører kontrollerer at kjøper kan betale for seg (clearing house) og at selgerens vare er av en viss type og en viss kvalitet.

De som ønsker å selge råvarer selger en futures kontrakt på levering av eksempelvis 5000 bushel (ca 136 tonn) SRW (soft red winter) hvete levert mars 2022, til eksempelvis stedet Burns Harbor.

Hver gang en kontrakt blir solgt foregår det såkalt “price discovery” eller prisoppdagelse. Kjøper og selger har blitt enig om hva 5000 bushel SRW wheat levert i mars 2022 er verdt.

På en råvarebørs som Chicago Board of Trade handler ikke bare de som kjøper og selger hvete for faktisk levering, men også de som vil kjøpe og selge hvete fordi de tror prisen skal opp eller ned. Denne gruppen tradere handler det vi kan kalle papirhvete, altså kontrakter på levering av hvete som gjøres opp før selve leveringen. 99% av kornkontraktene gjøres opp før utløpsdato[4] dvs. at 99 % av handelen er papirhandel. Hvis du tror prisen på hvete skal opp kjøper du kontrakten spesifisert over og selger den igjen på et senere tidspunkt. Hvis prisen har gått opp, har du tjent penger. Hvis du tror prisen på hvete skal ned, låner du en kontrakt som du selger, for så å kjøpe og levere den tilbake til utlåneren på et senere tidspunkt. Hvis prisen på hvete har gått ned mer enn lånekostnaden på kontrakten så har du tjent penger.

På råvarebørsen kan du også kjøpe eller utstede opsjoner, som er en rett, men ikke en plikt, til å kjøpe eller selge hvete på et visst tidspunkt til en viss pris. Hvis du tror prisen på hvete skal opp kan du eksempelvis kjøpe en kjøpsopsjon på hvete til levering om tre måneder til dagens hvetepris. Hvis prisen på hvete til levering om tre måneder stiger mer enn du har betalt i premie på opsjonen har du tjent penger.

Råvarer kan også handles gjennom forenklede finansielle produkter som Exchange Traded Funds (ETF’er) der de underliggende aktivaene kan være futureskontrakter eller opsjoner som gjør at du får eksponering mot prisutviklingen i en eller flere råvarer, men på en enklere måte.

De som har kjøpt kornkontrakter kun for å spekulere i prisutviklingen selger dem før levering til de som har solgt lånte kontrakter og må levere dem tilbake. Slik nulles begge sider av papirhandelen mot hverandre før leveringsdato. Dette går som regel greit, men at Western Texas Intermediate olje for levering i mai 2020 i Cushing Oklahoma, ble handlet for minus 37 $ per fat illustrer at papirkontrakter blir veldig fysiske hvis du ikke blir kvitt dem.

I og med at de som ønsker å handle faktisk hvete og papirhvete gjør det gjennom de samme produktene (bl.a. futures og opsjoner), er markedet mye mer likvid, det vil si har flere kjøpere og selgere, enn et marked hvor all handel ender i faktisk levering. Et likvid marked sørger for at det er lettere å selge raskt uten å måtte dumpe prisen. Råvarebørsene har også den fordelen at kornprodusentene selv kan kjøpe opsjoner for å sikre seg mot fremtidig prisnedgang. I tillegg er råvarebørsenes kontrakter standardiserte og avhengigheten av personlige relasjoner og lokalkunnskap blir mindre. Isolert sett bidrar dette både til forutsigbar og effektiv ressursutnyttelse for både produsenter og samfunnet, selv om prisvolatiliteten kan bli høyere ved ekstraordinære hendelser slik oljeeksempelet over illustrerer.

Hvem er involverte i å få råvarebørsene til å fungere?
Råvarebørsene fungerer imidlertid ikke uten en betydelig arbeidsinnsats fra både private og offentlige aktører, hvis arbeidsinnsats må regnes med i totalregnskapet for hvor effektiv pris som fordelingsmekanisme egentlig er. Mange av de involverte er verken produsenter eller konsumenter, på samme måte som offentlige saksbehandlere verken konsumerer eller produserer godene de fordeler. Et passende navn for disse aktørene er markedsbyråkrater og deres aktivitet er kun positiv for så vidt som den i siste instans bidrar til å øke tilfredstillelsen av menneskelige behov.

Blant de private institusjonene som er involvert finner vi råvarebørsene, clearing houses, meglere (de som gjennomfører kjøpene og salgene på vegne av kjøper og selger), ratingbyråer (de som blant annet vurderer kvaliteten på forskjellige finansielle produkter) samt leverandører av markedsdata, IT-systemer og råvareindekser. Disse legger til rette for at det skal være mulig å gjennomføre kjøp og salg, og utvikler produkter som skal gi tradere en fordel i konkurransen med andre tradere. Omfanget av det siste kan illustreres med de fiberoptiske kablene som ble lagt i luftrett linje mellom Chicago og New York. High frequency tradere kjøpe tilgang til kablene så de kunne tjene penger på å oppdage prisforskjellen på futureskontraktene på aksjene som ble handlet i Chicago og de samme aksjene som ble handlet på børsen i New York, mikrosekunder før andre markedsaktører[5].

I tillegg kommer arbeidstimene til de som faktisk gjennomfører kjøp og salg på råvarebørsene, det vil si bønder, et stort antall individuelle tradere, samt fondsforvaltere og ETF-tilbydere.

Til sist kommer de offentlige ansatte som legger til rette for at markedet skal kunne fungere. Det kreves byråkrater og folkevalgte til å utarbeide og vedta lover og forskrifter som legger rammene for markedet. Det kreves politi og finanstilsyn for å føre kontroll med at lovene blir overholdt. Det kreves domstoler som gjennomfører rettsaker. Og det kreves sentralbanker og finansdepartementer som redder markedsaktørene når de feiler, forutsatt at de er for viktige for samfunnet til å feile.

Og dette systemet, med alle timeverkene som nedlegges av markedsbyråkrater, statlige byråkrater og individuelle tradere, skal altså være det mest effektive systemet for å fordele goder som hvete og ris.

Politiske spørsmål i en planøkonomi
Det er mange spørsmål som ikke har selvsagte svar i en tenkt, demokratisk styrt, global planøkonomi. I et planøkonomisk system blir disse politiske spørsmål. Med eksempelet ris og hvete kan vi skissere noen her:

Hvor store skal lagrene av ris og hvete være for å ta høyde for uforutsette hendelser?
Hvor mye ressurser skal brukes på å utvikle mer moderne produksjonsutstyr som vil øke produktiviteten?
Hvor skal lagrene ligge og hvor skal produksjonen foregå?

Slike spørsmål besvares i dag delvis av markedet, og det at de ikke har selvsagte svar i et planøkonomisk system kan like gjerne sees på som en styrke som en svakhet.

Dersom en del goder ikke skal fordeles gjennom markedsmekanismer vil gratis distribusjon være langt mer tidsbesparende enn ulike former for kvalifiseringsordninger som må vedtas, revideres og operasjonaliseres på en eller annen måte. Jo flere av godene som tilfredsstiller relativt forutsigbare behov som samfunnet også har overskudd til å distribuere gratis uten risiko for kø, desto mer tid vil bli frigitt til økt produksjon av andre goder eller fri tid.

Det er like lite sannsynlig at folk vil spise seg i hjel på gratis hvetemel, som det det er at folk puster seg i hjel på gratis luft. Ris og hvete har med andre ord noen kvalitetsforskjeller fra andre typer behov som for eksempel energi eller størrelsen på en bolig, hvor behovet kan justeres oppover uten noe naturlig metningspunkt. Det betyr ikke at den første kategorien behov er mer menneskelig eller annen svada, bare at de er lettere å planlegge for.

Marius Doksheims innvending mot planøkonomi sitert innledningsvis er at man trenger priser for å forene ulike interesser, samt hindre over- og underproduksjon. Dette gjelder imidlertid ikke alle goder. For eksempel er konsumet av ris og hvete relativt forutsigbart og det er mulig å bygge lagerkapasitet for å forhindre mangel og å lagre overproduksjon. Det er med andre ord ikke nødvendig å gå veien via pris, og alle markedsbyråkratene prisoppdagelse forutsetter, for å vite omlag hvor mye ris og hvete menneskene i verden har behov for.

Hvis vi ser for oss et scenario hvor det er gjennomført en arbeiderrevolusjon i minimum de mest teknologisk avanserte landene og arbeiderne ikke må bruke all sin energi på å nedkjempe angrep utenfra, hvor skal arbeiderne begynne for å vri økonomien i planøkonomisk retning? En lavthengende frukt er å identifisere forutsigbare menneskelige behov med naturlig metningspunkt, produsere nok av disse og gjøre dem gratis for alle.

[1] Hva er planøkonomi? https://www.civita.no/politisk-ordbok/hva-er-planokonomi

[2] Rice Price Policy in Thailand, http://lup.lub.lu.se/luur/download?func=downloadFile&recordOId=1389016&fileOId=1646883

[3] Bangkok Post, Expensive Thai rice: Who will buy it? https://www.bangkokpost.com/learning/learning-news/249231/expensive-thai-rice-who-will-buy-it

[4] Elaine Hub, Mastering the Grain Markets.

[5] Se Flash Boys, Michael Lewis