Revolusjonsbegrepet

av Hans I. Kleven

Forelesning av Hans I. Kleven, på “Skole i marxisme”, 5. desember 2009. Opprinnelig utgitt i hefteform av Marxistisk forum. Språkvaska av redaksjonen.

Hva er revolusjon?

Jeg forstår det slik at møtet først og fremst er beregnet på ungdom som vil ha informasjon om, og innblikk i, et grunnleggende område i marxistisk samfunnstenkning. Og at jeg skal belyse noen sentrale forhold og begreper i den forbindelse. Når det gjelder nærmere utdjuping viser jeg blant annet til “Veien(e) til sosialisme. Marxistisk strategitenkning”, som jeg også henviser til her, og sjølsagt klassisk marxistisk litteratur, blant annet Lenin: “Staten og revolusjonen“, som er kommet på norsk i flere opplag. Vi er jo alle klar over at slik situasjonen ligger an både hos oss og resten av den vestlige verden kan temaet “revolusjon” ikke kalles politisk dagsaktuelt – kanskje bortsett fra spørsmålet om strukturreformer – der perspektivet er kortere. Mitt foredrag er ment som ei populær framstilling av et prinsipielt tema i marxistisk strategitenkning.

Revolusjonsbegrepet

Marx: Revolusjoner er historiens lokomotiver. De er forløsere. En annen formulering av Marx: Vold er fødselshjelperen – jordmora – for et hvert samfunn som går svangert med et nytt. “Vold” i vid betydning, forstått som fundamentale inngrep, behøver ikke å være voldelige i betydninga “blodige”. En revolusjon er som det ordrett betyr ei omveltning. Med sosiale, samfunnsmessige, omveltninger mener Marx noe meget bestemt og kvalitativt. Vi skal vokte oss for å inflasjonere begrepet “revolusjon”. Det er viktig å ha begrepet definert på en vitenskapelig måte. I marxismen er revolusjonsbegrepet utviklet til en vitenskapelig terminus, og vi må forsvare det som det. Men vi må heller ikke henfalle til en ”skolastisk strid” om begrepet i dogmatisk, sneversynt form.

I motsetning til “revolusjoner” brukt i hytt og pine i mediene: Hitlers nasjonalsosialistiske revolusjon i Tyskland, Mussolini kalte svartskjortenes marsj til Roma i 1922 for den “fascistiske revolusjon”, i vår tid har vi opplevd “orangerevolusjonen“ i Øst-Europa og det gamle Sovjetunionen (SU), i Tyskland det nye Anschluss i samband med “murens fall” osv. Altså kontrarevolusjoner. For oss ble det alvorlig påminnelse om at “utvikling” ikke bare består av progress, men også av midlertidig regress, en reversjon, en mulighet som mye var blitt borte i vår tenkning.

Tendensen i bruken av begrepet er gammalt, og fikk nytt liv etter 1989. Helmut Kohl i Tyskland takket for den “fredelige revolusjon” som gjorde ham til kansler over alle tyskere. Ser vi såleis litt etter i tysk historie reknet altså Hitler seg som skaper og leder av en “nasjonal revolusjon”. Og Bismarck har i 1871, da de tyske småstatene ble samlet til ett rike under prøyssisk paraply, initiert “eine Revolution von oben”. I følge borgelige tyske historikere. I virkeligheten dreide det seg om å forhindre en revolusjon. Det gjaldt så vel i 1871 som i 1933.

Det som skjedde i 1989/90, og seinere, var utenkelig for de fleste. Sosialismen var kommet for å bli i SU og Øst-Europa. Trudde vi. Derfor ble SUs oppløsning og tilbakevending til kapitalistisk samfunnsordning et sjokk for oss. Mange ble liggende i koma ja, noen ligger der ennå. Både for enkeltindivider og for den kommunistiske og sosialistiske revolusjonære bevegelse ble det ei krise.

Ideologisk ga det grunn til både alvorlig ettertenkning og gjennomtenkning. Både når det gjaldt “revolusjon” og “utvikling”. Vegen gikk etter ei fremadskridende linje, om enn i en bølgebevegelse. Og vi var inne i en historisk epoke med relativt nærliggende revolusjoner. I deklarasjoner og erklæringer fra internasjonale møter i den kommunistiske bevegelse, som til dømes i samband med de store internasjonale konferanser i 1960-åra, het det at vi levde i en epoke med overgang fra kapitalisme til sosialisme, at styrkeforholdet i verden var endret til fordel for de revolusjonære krefter osv.

Denne utvikling lot seg angivelig ikke stanse. Og så ble den likevel stanset. Ja, utviklinga, bevegelsen slått over i revers. Hva så med begrepet “utvikling“? Det var inntrådt en retarderende bevegelse – en regress, i stedet for progress, i utviklinga. Vi opplevde et verdenshistorisk tilbakeskritt. Reversen ble nylig feiret i Berlin under faner og klingende spill. Også den tidligere og siste generalsekretær for SUKP, Mikail Gorbatsjov, var til stede blant de prominente gjester. Om han egentlig følte seg vel er en annen sak.

Men i hvert fall kan det se ut som om kapitalistene og den styrende politiske elite, nå kan føle seg trygge. Uansett krise og stor arbeidsløyse. Det ser ut til at man har greid, med statens hjelp, å ri av en av de alvorligste økonomiske kriser i kapitalismens historie – for denne gang. Venstrekreftene var og er stort sett tafatte. Det kan ta lang tid før vi igjen opplever virkelig progress, for ikke å snakke om nye revolusjoner. I hvert fall i vår verdensdel. Likevel – vi må være historiske optimister. Historia har ikke nådd sitt sluttpunkt. Kapitalismen er like lite evig som slaveriet og føydalismen var det. De innebygde lovmessigheter og uforlikelige motsigelser i kapitalismen er så langt fra opphevd. Og bærer kommende sosiale spenninger og revolusjonære situasjoner i sitt skjød … Såfremt livet i sin høyeste form får fortsette på vår jord.

Det var de samfunnsmessige revolusjoner i alminnelighet og de sosialistiske revolusjoner i særdeleshet som Marx var opptatt av i sine arbeider. Kort sagt: Den politiske og økonomiske omveltninga fra et (historisk laverestående) samfunnssystem til et nytt (høyerestående) samfunnssystem. Og at en hovedklasse overtar makta fra en annen eller flere klasser. Med de borgerlige revolusjoner overtar borgerskapet den politiske makt i forbund med andre klassekrefter og styrter føydalismen og eneveldet. Med de sosialistiske revolusjoner overtar arbeiderklassen den politiske makt i forbund med andre klasser. For å si det kort og “enkelt”. Bak disse omveltninger ligger konkrete forhold bestemt av tid og sted.

For å si det mer abstrakt og filosofisk: En revolusjon er et kvalitativt sprang som følge av kvantitativ utvikling og utvidelse. Evolusjon viker plass for revolusjon. Det skjer sprengninger av to sider i en motsigelse med ei slik kraft at motsigelsen oppheves. Foreldede forhold negeres, ja en hel samfunnsformasjon går under for å gi plass for en høyere samfunnsformasjon. I en revolusjon utfoldes for fullt alle dialektikkens tre grunnlover: loven om at kvantitet slår om i kvalitet, loven om motsetningenes kamp og enhet, som finner løsning i en ny enhet, og loven om negasjonen av negasjonen.

Som ett hovedkrav – eller hovedkriterium – på at det virkelig dreier seg om overgangen til en høyere, historisk mer framskreden samfunnsformasjon stilte Marx: høyere arbeidsproduktivitet. Det var også Lenins syn, som han gjentok flere ganger. Greier ikke det nye samfunnet å fylle dette kravet, går det i lengda i oppløsning. Det var nettopp det som hendte i SU og i andre realsosialistiske samfunn. Man greide ikke å implementere den vitenskaplig-tekniske revolusjonen (VTR) i massemålestokk, overgang fra ekstensiv til intensiv reproduksjon basert på ny teknologi (til dømes roboter og automatisering, mikroelektronikk … ). Kapitalismen greide det med et skrik. Egentlig er VTR sosialismens og kommunismens produktivkrefter. Kina står i dag overfor problemet – ikke bare å innføre, men også utvikle ny teknologi sjøl – og øke ikke bare produksjonsveksten, men også arbeidsproduktiviteten. KKP går bevisst inn for å løse det.

I generelle – “universelle” – trekk formulerte Marx i 1859, med utgangspunkt i produktivkreftenes utvikling, det “naturnødvendige”, lovmessige grunnlaget for de store sosiale revolusjoner i sitt “Forord” i “Til kritikken av den politiske økonomien“ (et forarbeid til “Kapitalen“). Der det heter:

“På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de foreliggende produksjonsforhold, eller – hva som bare er et juridisk uttrykk for det samme – til de eiendomsforhold som de til da hadde beveget seg innafor. Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forvandler disse forhold seg til lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosial revolusjon. Med forandringen av det økonomiske grunnlaget skjer det en langsommere eller hurtigere omveltning i hele det veldige overbygget. Når en iakttar slike omveltninger, må en alltid skjelne mellom den materielle omveltninga i de økonomiske produksjonsbetingelser, som kan konstateres med naturvitenskapelig nøyaktighet – og de juridiske, politiske, religiøse, kunstneriske eller filosofiske, kort sagt ideologiske former, i hvilke menneskene blir seg denne konflikten bevisst og utkjemper den.”

Ikke så inngående og presist, men likevel tydelig, hadde Marx lansert de samme tankene allerede i sitt polemiske skrift mot Proudhon i 1846 – “Elendighetens filosofi”, dvs. på et stadium da marxismen som tankebygg var i ferd med å reises:

“De samfunnsmessige forhold er nøye knyttet til produktivkreftene. Når menneskene erverver seg nye produktivkrefter, forandrer de sin produksjonsmåte, og med forandringen av sin produksjonsmåte, av måten å oppholde livet på, forandrer de alle sine samfunnsmessige forhold. Håndmøllen gir et samfunn med føydalherrer, dampmølla et samfunn med industrikapitalister … Uopphørlig foregår det en vekstbevegelse av produktivkreftene, ei ødelegging av de samfunnsmessige forhold, en dannelse av ideer, det er bare bevegelsens abstraksjon som er ubevegelig.”

Her skisseres revolusjoner brukt i større samfunnsmessig, sosial og klassemessig sammenheng. Som vi ser kaller Marx i det berømte Forordet slike store samfunnsomveltninger for “sosial revolusjon”. Og snakker om en ny “epoke” som inntrer i historia. I mer beskjeden historisk målestokk har vi hatt mindre, men likevel viktige politiske revolusjoner. En av dem var den portugisiske antifascistiske revolusjonen – “aprilrevolusjonen” i 1974. I Portugal kvittet man seg med det mangeårige Salazardiktaturet gjennom en oppstand ledet av progressive offiserer. Revolusjonen førte imidlertid ikke til ei grunnleggende omveltning av samfunnsstrukturen, men til forandring i det borgerlige overbygget fra åpent diktatur til borgerlig demokrati. (Jeg viser til “Veien(e) til sosialismen, side 172-175.) I Portugal støttet aktive folkebevegelser, der kommunistpartiet – PCP, spilte en viktig rolle, offiserenes oppstand. Men det var ikke så mye bevegelser i det økonomiske grunnlaget – og behovet for grunnleggende forandringer her, som framkalte opprøret og bestemte forholdene etterpå. Men skjerpinga av de politiske motsetninger, den uutholdelige politiske undertrykkinga framtvang revolusjonære endringer. Basisen ble ikke forandret, men altså viktige elementer i overbygget.

Ikke alltid skjer revolusjoner gjennom store folkebevegelser. Revolusjonen i Afghanistan på 1970-tallet mot et korrupt og halvføydalt terrorregime skjedde gjennom en militærrevolte, og har en egenartet historie. (Tydeligvis mistet denne revolusjonen sin massebasis og kontrarevolusjonen ble sterkere og sterkere, støttet av amerikanerne.) Sosiale revolusjoner har, i likhet med andre samfunnsfenomener, sine allmenne trekk og særtrekk. Ofte kan ei lita tue velte et stort lass. Meget interessant – og et revolusjonsstudium for seg – er den sosiale og nasjonale revolusjon på Cuba under ledelse av Fidel Castro. Det fantastiske som skjedde med utløp i de kubanske fjell ga imidlertid også utløp for en viss urealisme i revolusjonsbegeistringa/romantikken både på Cuba og andre steder.

I mer vid betydning har vi revolusjoner ikke bare på samfunnets område, men innen vitenskap, teknikk, kultur etc. (Se “Veien(e) til sosialisme“, spesielt s.168 – 178.) De får gjerne igjen direkte eller indirekte betydning – ringvirkninger, også for sjølve den økonomiske og sosiale utvikling. Særlig viktig for samfunnsutviklinga er de tekniske revolusjoner, som et viktig element i produktivkreftenes utvikling – slik som altså Marx beskriver det i ovennevnte Forord.

Avgjørende for borgerskapets konsolidering – og ekspansjon – av herredømmet var den industrielle revolusjon basert på maskiner og fabrikksystem. De industrielle revolusjoner kommer gjerne etter borgerskapets politiske revolusjon. Slik var det i England, slik var det i Frankrike. Slik var det også i Norge. Den borgerlige revolusjon (i hvert fall dens første og viktigste etappe) kom i 1814. Den industrielle revolusjon begynte først omkring 1850 (Hjula veveri, Aker, Nyland). Men både før de politiske revolusjoner, og også før de industrielle revolusjoner, hadde borgerskapet, først og fremst handelskapitalister, finanskapitalister og manufakturkapitalister, erobret viktige økonomiske og kulturelle samfunnsposisjoner. I de sosialistiske revolusjoner bygger arbeiderklassen ut sitt økonomiske herredømme først etter maktovertakelsen i staten. Sjøl om den på forhand kan ha bygd ut et eget ideologisk og kulturelt kontrahegemoni (Gramsci).

Revolusjoner betekner et sprang i samfunnsutviklinga. Ofte forestiller vi oss dette som en hurtig prosess. Eller som Marx sa: Det er tider da en dag er lik 20 år i historisk betydning (og omvendt). Og i dialektisk og historisk materialisme – marxismens filosofiske grunnlag – vises ofte til Hegels berømte eksempel i hans hovedverk “Wissenschaft der Logik”: vannet som ved hundre grader C plutselig går over i vanndamp, dvs. forvandles brått fra en kjemisk kohesjonstilstand til en annen. Og tenker vi på Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 passer jo en slik form for utviklingssprang: stormen på Vinterpalasset, arrestasjonen av den provisoriske regjering, sovjetenes overtaking av de viktigste kommandoposter osv. Lenge var dette mal eller hovedmønster. Men både de folkedemokratiske revolusjoner i Europa, for ikke å snakke om revolusjonen i Kina og Vietnam, viste at så fort gikk det ikke over alt. (Dessuten fulgte en flerårig blodig borgerkrig og intervensjonskrig i Oktoberrervolusjonens kjølvann i Russland. Denne periode – krigskommunismen – kan også sees som en del av revolusjonen, som “en forlengelse“ av den. Dersom vi tøyer begrepet litt!)

Et utviklingssprang kan såleis omfatte en lengre periode. Spranget, dvs. overgangen fra en kvalitet til en annen, kan være “gradvis”. Vi kan for eksempel ta overgangen fra eldre til yngre steinalder – “den neolittiske revolusjon”, da menneskene begynte å anvende slipte og mer forseggjorte steinredskaper og gikk over fra veideøkonomi til jordbruk – åkerbruk og fedrift. (Det Engels kaller den første store samfunnsmessige arbeidsdeling.) Og vi kan også ta overgangen til klassesamfunnet. Et utviklingssprang kan bestå av flere etapper, stadier og trinn, slik vi legger opp til i den antimonopolistiske strategien. På en slik bakgrunn kan vi såleis tale om “det gradvise sprang”.

Det avgjørende er at kvantitet slår om i kvalitet og det i en høyere form. Og i historisk sammenheng, retroperspektiv, er likevel revolusjonene relativt kortvarige avsnitt, når vi altså har de store linjer for øye. Uansett.

Vi har mange tilfeller fra historia på variasjoner i form, varighet og modenhet, konsekvens eller mangel på det (revolusjoner som stanser på halvveien). De borgerlige revolusjoner viser ikke bare ulike mønstre, men også ulikhet med omsyn til revolusjonens varighet i tid. Også her har vi å gjøre med etapper.

Mest kjent er Den store franske revolusjonen i 1789 til 1794. Revolusjonen var en eskalerende prosess som nådde høydepunkt med jakobinernes demokratiske – og plebeiske diktatur – “Den store terror“. Og fikk en brå slutt med 9. termidor i 1794, da Robespierre og flere av lederne ble halshogd. Borgerskapet hadde fått sitt og nok. Frankrike fikk et borgerlig direktorium som så ble avløst av Napoleons militærdiktatur – mannen som er kalt det franske borgerskapets korde. Det er skrevet mange og store verker om etappene i denne franske revolusjonen av ulike forfattere. På norsk har vi bl.a. oversettelse av den kjente franske historikeren Sobols verk. Om etappene i Den store franske revolusjon, kan jeg vise til “Den herskende klasse”, bind 1, s. 448 f..

Den nordamerikanske borgerlige revolusjon i 1765-83 – kolonistenes uavhengighetskrig mot engelskmennene – var en prosess som strakte seg over neste 20 år. (Nærmere om den: Samme sted, s. 402 f.) Den har visse likhetstrekk med den borgerlige revolusjonen i vår egen historie, framfor alt momentet med nasjonal løsriving. Samtidig som det er viktige ulikheter. Det gjelder også forholdet til Den store franske revolusjon. I “Den herskende klasse” har jeg et eget avsnitt med overskrifta “En sammenlikning mellom den amerikanske og franske revolusjon” (Samme sted, s. 454 f.) Slike sammenlikninger mellom to revolusjoner som i sitt vesensinnhold, klassemessig, er like er både lærerike og interessante. For vår historiske epoke gjelder det kanskje framfor alt sammen likning mellom den amerikanske og franske revolusjon” (Samme sted, s. 454 f.) Slike sammenlikninger mellom to revolusjoner som i sitt vesensinnhold, klassemessig, er like er både lærerike og interessante. For vår historiske epoke gjelder det kanskje framfor alt sammenlikninga mellom Oktoberrevolusjonen i Russland og Den folkedemokratiske/sosialistiske revolusjon i Kina. I den sammenheng kan jeg vise til ei bok av den italienske marxisten Domenico Losurdo som i år kom ut på tysk under tittelen “Flucht aus der Geschichte? Die russische Revolution und die chinesische Revolution heute.”

Går vi tilbake til 1814, kan vi plotte ut viktige etapper etter at Eidsvollsmennene gikk fra hverandre og hadde vedtatt Grunnlova den 17. mai. I Norgeshistoria følger vi viktige kamphendelser på nesten rekke og rad, først og fremst parlamentarismens gjennombrudd i 1884 og begivenhetene fram til 7. juni 1905. Både for å illustrere hvor sammensatt revolusjonsspørsmålet kan være og – samtidig – kunne se på viktige hovedtrekk i vår egen historie ut fra en marxistisk synsvinkel, kan det være nyttig å si noen ord om denne perioden.

Den borgerlige norske revolusjon

Det er naturlig at særlig under revolusjoner fokuseres det på framstående enkeltpersoner som spiller en avgjørende rolle som utløsere og fullbyrdere, eller omvendt som knusere og ledere for kontrarevolusjoner. (Et grelt historisk eksempel på det sistnevnte er general Cavaigniacs blodige nedsabling av den proletariske junioppstanden i Paris i 1848.) Også i Norge i 1814 – og seinere – spilte personligheten en sentral rolle. Uansett hvilke motiver de enkelte ledere på Eidsvold hadde, til dømes Christian Magnus Falsen, “tvang” den historiske situasjon disse menn, som kom fra fortrinnsvis borgerskapet (embetsstand, handelsstand og patrisiat), til å sette i verk en prosess som klassemessig altså har et sidestykke i den amerikanske uavhengighetskrig – revolusjon. Begge omveltninger, oppstander, var en kombinasjon av nasjonale løsriving og det sosial-politisk klasseomveltning. Med den forskjell at den amerikanske foregikk i form av en krig, mens den norske skjedde på fredelig vis. Og det momentet er blitt en del av vår tradisjon. (USA-amerikanerne har på sin side en revolver- og våpentradisjon, som en kan reflektere mangt over. Der skytes ofte og gjerne.)

Den norske Grunnlova fra 1814 legaliserte den politiske maktovergangen i hendene på det norske borgerskapet (og embetsmennene som sjøl tilhørte borgerskapet). At dette borgerskap snart måtte dele noe av den politiske makta med den svenske monarken, endrer ikke det grunnleggende nye klasseinnholdet. Et nytt og viktig maktorgan, nemlig Stortinget, ved sida av den utøvende og dømmende makt, ble etablert som sentralt statsorgan. Borgerskapet, først og fremst embetsmennene, posisjonerer seg i alle tre maktinstitusjoner. (Ja, fra før av var det representert i lokale utøvende og dømmende maktorganer. Om enn mesteparten av dem hadde dansk – og tysk opphav, var de blitt naturalisert.)

Det er ei kvalitativt helt ny forfatning, grunnlov, som Riksforsamlinga vedtar. Et radikalt brudd med det bestående. For å få et lite gløtt i hvilken revolusjon Grunnlova representerte, kan det være nødvendig å sammenlikne den med et par sentenser i (den inntil da gjeldende) Kongeloven, slik denne var knesatt i Christian den femtes Norske Lov av 1687 (og selvfølgelig også Christian den femtes Danske Lov – Unionen var jo et dansk-norsk enevelde, der sentralmakta satt i København):

“Kongen er efter Konge-Loven, saasom Konge-Dømmets rette uforanderlig Grundlovs Lov, Sine Rigers og Landis Danmarks og Norgis Enevolds Arve-Konge og Herre, og allene haver højeste Magt og myndighet til at gjøre Lov og Forordninger, efter sin gode Villie og Velbehag at forklare, forandre, formere, forminske, ja, og slet at ophæve forrige af hannem selv, eller hans forfedre udgivne Love, saa og at undtage hva og hvem hannem lyster ud af Lovens almindelige befaling. Hand haver og ene højeste Magt og Myndighed at isætte og afsætte alle Betiente, Høje og Lave … og alle Kongens Undersaatter holde og agte Kongen for det ypperste og højeste Hoved her på Jorden over alle menneskelige Love, og der ingen anden Hoved eller Dommer kiender over sig … uden Gud allene … “

Amen.

Den borgerlige revolusjonen som begynte i 1814 og ble sluttført i 1905 kan sees som en sammenhengende revolusjonær prosess fram til den endelige lausriving fra unionen med Sverige ved Karlstadforliket. Det var en kamp mot svenskekonge og storsvensk aristokrati både om større sjølstende – autonomi – og demokratiske rettigheter, først og fremst overføring av mer makt til Stortinget. (All makt skal samles i denne sal, sa Johan Sverdrup.) Det var det daværende storborgerskapet sammen med embetsmennene, ikke bøndene som Halvdan Koht påstår, som sto i spissen for Eidsvoldverket. (Se Hans I. Kleven: “Føydalismen i Danmark og Norge”, Oslo 2005, s. 461 – under kapitlet “Borgerskap og bønder”.) Seinere skjer det klassemessige omgrupperinger parallelt med at kampen forsterkes, særlig gjennom Stortinget. Borgerskap og embetsmenn fra 1814-typen blir mer og mer konservativt og bakstreversk og kongetru, mens det på den andre sida utvikler seg en koalisjon mellom det liberale borgerskapet og bondedemokratene (som hadde forankring blant mindre bønder på Sydvestlandet (særlig i Agder), der sjøleiet hadde dominert både i mellomalderen og i dansketida. På det klassegrunnlaget dannes så partiet Venstre og får som motpart Høire (det konservative borgerskapets parti som gjennom hele perioden er unionsvennlig og reaksjonært). Dette blir en politisk hovedklassemotsetning i det norske samfunnet helt til arbeiderklassen organiserer seg som politisk kraft ved overgangen fra det 19. til det 20. hundreåret. Denne klassen vokser særlig i antall og betydning etter 1910 med omveltningene i produktivkreftene, industrialisering, basert på elektrisk vannkraft. (Thranitterbevegelsen omkring midten av det 19. hundreåret hadde vært en forløper til moderne arbeiderbevegelse.)

Den borgerlige revolusjonen i Norge, som vi noe forenklet kan kalle nasjonal i sin form og borgerlig-demokratisk i sitt innhold, var en fredelig revolusjon i betydning av at den ble gjennomført uten våpenbruk (Karl Johan forsøkte seg med troppekonsentrasjon på Etterstad, men måtte trekke følehornene). Lausrivinga fra Danmark i 1814 skjedde under gunstige historiske omstendigheter. Det norske borgerskapet hadde relativt fritt spillerom til å bryte med den danske absolutistiske statsmakt, fordi det ikke var noen føydaladel, og heller ikke nevneverdig halvføydal adel, i Norge.

For sikkerhets skyld kom det til å hete i Grunnlovs § 108: “Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideikomisser, maa for Eftertiden oprettes.” (Et fideikomiss har som så mange andre rettsinstitutter sitt historiske opphav i romerretten. Det var en betinget overdraging eller legatarv: en mann kunne overlate jorda til – gjerne eldste – sønnen ved at han igjen overlot den intakt til sin eldste sønn på samme vilkår – osv. Likner stamhusinstitusjonen som fikk slik viktig betydning under føydalismen.)

Etter Reformasjonen hadde Kongen vært den største jordeieren i landet. I første omgang foregikk krongodssalget til proprietærene (en slags borgerlig godseierklasse), som deretter solgte gardene til leilendingene. Dermed var mesteparten av jorda gått over til bøndene som sjøleie. Forut for den borgerlige – politiske – revolusjon var det såleis funnet sted en agrarrevolusjon som skapte en relativt demokratisk agrarstruktur med mindre og mellomstore bondebruk som hovedelement, en struktur som i hovedtrekkene har holdt seg sia. Dette er også et norsk særmerke. Sammen med det historiske forhold at norske bønder aldri har vært livegne – noe som har gitt nasjonen et særpreg som Friedrich Engels påpekte. De borgerlige revolusjoner i de fleste andre steder var samtidig agrarrevolusjoner i en eller annen form. I Øst-Europa skjedde agrarrevolusjonene – jordbruksreformene – seint, nemlig sammen med de folkedemokratiske revolusjonene i kjølvannet av Den røde armeens nedkjemping av den tyske fascismen i Den andre verdenskrigen. Den store jordreformen i Øst-Tyskland foregikk under parolen: “Junkerland in Bauernhand”. Ja, dette var et lite sidesprang.

Under slike – gunstige – økonomiske, kulturelle og sosiale forhold som eksisterte i Norge omkring 1814 var det lettere å bryte med eneveldet – absolutismen – her, enn det var i Sverige og Danmark. Eneveldet var nemlig ikke betinget av, det hadde ikke sin rot i, indre norske, men i danske forhold.

Dessuten var den utenrikspolitiske situasjonen akkurat da gunstig for løsriving. For, som Engels skriver, mens seieren over Napoleon ellers i Europa viste seg som reaksjonens seier over revolusjonen, og bare i sitt franske fedreland inngydet revolusjonen så mye skrekk at det hjemvendte “legitime” monarki var nødt til å finne seg i ei borgerlig liberal forfatning, nyttet Norge høvet til å skaffe seg ei forfatning langt mer demokratisk enn noen annen samtidig forfatning i Europa.

Den ga først og fremst borgerskapet politisk makt og sjølstendighet. Men Grunnlova var samtidig ei nasjonal og allmenndemokratisk erobring – ikke bare borgerlig. Og den ble etter hvert utbygd i sterkere demokratisk retning uten å miste sin karakter av å være borgerlig.

Et viktig spørsmål, både politisk og prinsipielt, er hvor langt vi i en kommende revolusjonær prosess kan gå innafor rammene av någjeldende grunnlov, før den må skiftes ut med ei ny mer radikal – sosialistisk forfatning. Potensialene er ikke uttømt. Spesielt er denne problemstillinga viktig i samband med den nærmestliggende revolusjonære strategiske etappe, nemlig kampen for strukturreformer, dvs. reformer som griper inn i sjølve kapitalismen økonomiske, sosiale og politiske struktur, uten å oppheve verken kapitalismen eller hovedtrekkene i dens monopolkapitalistiske “overbygg“ – i første omgang. Altså reformer som går lengre enn de sosiale reformer vi kjenner.

Dersom vi vil gå videre og litt mer konkret inn på den historiske utvikling av den norske revolusjonære prosessen etter Eidsvoll i mai 1814, får vi dette bildet:

Det nasjonale sjølstendet for Norge kom ikke til å vare lenge, og kunne det heller ikke – slik forholdene lå an i Europa, der blant annet Sverige ved sin kronprins og tidligere franske marsjall Jean Baptiste Bernadotte/Karl Johan var i overlegen maktposisjon i Nord-Europa etter Napoleons nederlag. Ved Mossekonvensjonen av 14. august 1814 ble Norge tvunget inn i en ny union: den svensk-norske. Men sjøl om Norge ikke fikk beholde sin suverenitet, ikke ble en fri og sjølstendig nasjonalstat, fikk landet likevel ei langt friere stilling enn det hadde hatt innafor unionen med Danmark. Noe vi først og fremst kan takke revolusjonen på Eidsvoll for. Autonomiet – sammen med demokratiet – ble i den nye unionen etter hvert, i hard strid med svenskekongen, storsvenskene og hjemlige reaksjonære, utvidet. Allerede ved inngåinga av unionen beholdt nordmennene grunnlova, om enn i noe modifisert form. Vi hadde egen lovgivende, beskattende og bevilgende nasjonalforsamling (Stortinget), et eget statsråd (om enn statsministerembetet – til å begynne med – bare var knyttet til den norske statsrådavdeling i Stockholm), den norske statskasse skulle være i Norge og inntektene våre brukes til “Norges Tarv”, landet skulle ha eget mynt- og pengevesen, sin egen riksbank og bare svare for egen riksgjeld, Norges lover skulle utferdiges i det norske språk osv., osv.

De reaksjonære strømninger som ellers var så framtredende i Europa i denne tid, gjorde seg ikke slik gjeldende her i landet. I Norge var det som sagt ingen adel som svenskekongen og svenskearistokratiet kunne støtte seg til i sine integrasjonsbestrebelser. Sjøl om de etter hvert fant støtte i konservative – unasjonale og udemokratiske – borgerlige krefter i landet som fikk Høire som partiorganisasjon. I de første åra av unionen spilte imidlertid kapitalistene og embetsstanden en nasjonal og liberal rolle. Embetsmennene visste at ei hver maktauke for kongen ville bety minsket makt for dem sjøl. Noen år seinere ble dette annleis.

Eidsvoldsverket var altså ikke så mye sluttføringa som innleiinga på en sammenhengende revolusjonær prosess. Om enn 1814 markerer det viktigste stadium i den borgerlige revolusjonen i vårt land – en historisk begivenhet som om ikke så lenge skal markere tohundreårsjubileum. Året 1905 kom til å markere en i hvert fall foreløpig – sluttstein. Etterpå, først og fremst på grunn av arbeiderbevegelsens framvekst og kamp, kommer jo viktige politiske og sosiale reformer, men som ikke kan kalles “revolusjonære”: utvidelse av stemmeretten, 8- timersdag, sosiale trygde- og andre velferdsordninger osv. En reformprosess der den politiske og faglige arbeiderbevegelsen såleis overtar lederrollen etter Venstre, som egentlig sakker akterut og blir konservativt. – Kampen mot høyrekreftene fortsetter og får en hardere og mer markert klassekampkarakter.

Altså en ny klasse og en ny bevegelse overtar kampen for demokrati og reformer. Og deler av den spiller i hvert fall ideologisk en revolusjonær rolle, dvs. legemliggjør ideologisk og politisk en bevegelse med program som peker ut over det bestående borgerlige-kapitalistiske samfunn og har sosialisme som mål. Samtidig som det norske borgerskapet, innbefattet også mesteparten av dets liberal fløy, blir bakstreversk og unasjonalt.

Revolusjon og demokrati

Karl Marx sier et sted at etter enhver revolusjon må det komme et diktatur og det et meget energisk diktatur. Han hadde vel her særlig i tankene Den store franske revolusjonen og den engelske i 1646 og utover til Oliver Cromwell opprettet sitt personlige diktatur som lord protector. Det for å befeste, konsolidere, de erobringer som revolusjonen har gitt den nye herskende klassen. Men diktatur er ikke obligatorisk. Det viser både den amerikanske uavhengighetskrigen som riktig nok etablerte ei sterk presidentmakt, men under nasjonalforsamlingas kontroll likevel – med ei uavhengighets- og menneskerettighetserklæring i bakgrunnen. Og for ikke å snakke om den norske der – til tross for at embetsmennene i lang tid hadde stor makt, det likevel ble Stortinget som hadde det avgjørende ord. Den utøvende myndighet med Kongen på toppen, måtte etter hvert avgi makt til Stortinget. Det norske borgerskapet trengte ikke et politisk diktatur, det hadde ikke bare den økonomiske makta, men også direkte og indirekte kontroll med den politiske makt.

Historia viser imidlertid at ved åpent diktatur etter en revolusjon, har diktaturet – diktatoren – lett for å misbruke makta og skaffe seg livstidsfeste (slik som Mugabe i våre dager). Eller for, satt på spissen, å si det med den irske dramatiker og sosialist Bernhard Shaw: Revolusjoner har ennå aldri ristet vekk tyranniet. De har kun veltet det over på ei anna skulder. Men uansett. Etter enhver stor revolusjon følger – og må følge – en viss sentralisering av makt. Den nye herskende klassen er ung og uerfaren og må konsolidere sin posisjon. Slik også når det gjelder den sosialistiske revolusjon. Etter den, måtte følge det som Marx kalte med et fremmedord for proletariatets diktatur. Oversatt til norsk: arbeiderklassens herredømme politisk, økonomisk og ideologisk. (For å unngå det i mellomtida så belastede ord “diktatur” og som ligger milevidt unna hva Marx mente med ordet.) I brev til Joseph Weydemeyer av 5.mars 1852 skreiv han:

“Hva meg angår, så tilkommer det meg verken den fortjeneste å ha oppdaget klassene i det moderne samfunn eller deres kamp seg i mellom. Borgerlige historikere hadde lenge før meg framstilt den historiske utviklinga av denne kampen mellom klassene, og borgerlige økonomer framstilt disse klassenes økonomiske anatomi. Hva jeg gjorde nytt var 1. å påvise, at klassenes eksistens kun er knyttet til bestemte historiske utviklingsfaser hos produksjonen; 2. at klassekampen nødvendigvis fører til proletariatets diktatur; 3. at dette diktaturet sjøl bare utgjør overgangen til opphevelsen av alle klasser og til et klasseløst samfunn.”

Begrepsinnholdet i “proletariatets diktatur” ble teoretisk og politisk utdjupet mellom de to russiske revolusjoner i 1917 av Lenin i verket “Staten og revolusjonen”. Apropos Lenin. Han var ikke bare revolusjonens store teoretiker, men også praktiker. (Mer om dette blant annet i “Hva og Hvorfor?” I..) Trond Hegna kalte Lenin for “professor i revolusjon”. En treffende beteknelse. På bakgrunn av vår tid, og våre erfaringer, kan vi diskutere videre hvilken betydning læra om proletariatets diktatur” – med eller uten latinsk beteknelse – har i dag. Og dersom den bevarer sin gyldighet: Hva må vi legge i begrepet, og knytte an til hva vi samtidig legger i begrepet demokrati og demokratiske sosialisme. Ei utfordring.

Med proletariatets diktatur mente Lenin flertallets herredømme over mindretallet, altså samtidig et stort sprang framover i demokratiets utvikling. Og som vesentlig skulle skille det fra det borgerlige demokrati, som bare formelt er et flertallsstyre. Samtidig som den sosialistiske revolusjonen skapte et nytt virkelig demokrati – demokrati i ordets bokstavelige betydning, nemlig et folkestyre, og tilførte demokratibegrepet nye elementer, skulle man bevare progressive elementer fra det borgerlige demokrati. At det ikke kom til å gå slik i SU skyldes både objektive og subjektive årsaker. Men det var det marxistiske perspektivet i revolusjonen..

Så kommer da Josef Stalin og etablerer et personlig diktatur som etter hvert blir et despoti, ja, et tyranni. Det samme skjer i Kina med Mao, som imidlertid, til forskjell fra Stalin, hadde vært den kinesiske revolusjonens leder og stått i spissen for opprettelsen av Folkerepublikken Kina – som i år har hatt 60-årsjubileum. (Om Kinas utvikling fram til i dag viser jeg blant annet til Egil Bergs artikler i “Sosialistisk fremtid“.) Både SU og Kina fikk et stort demokratiproblem – demokratidefisitt underskuddet – og som for SUs vedkommende i stor grad bidro til undergangen. (Dette behandler jeg nærmere i Del II av “Hva og Hvorfor?” som kommer om ikke så lenge.) Underskuddet var ikke bare politisk, men også sosialt og økonomisk, som til dømes at arbeiderklassen om ikke formelt, og deklaratorisk, men reelt manglet eierforhold til produksjonsmidlene, ja manglet den reelle herskende stilling i samfunnet i det hele tatt. Som for øvrig er det vesentlige innholdet i “proletariatets diktatur”.

Proletariatets diktatur ble i realiteten erstattet med partiets, politbyråets og generalsekretærens diktatur. Heller ikke perestrojka greide å løse dette grunnproblemet. Derfor gikk heller ikke arbeiderklassen da sammenbruddet truet realsosialismen ut og forsvarte systemet. Den var passiv.

I marxismen, spesielt hos Lenin i “Staten og revolusjonen”, brukes demokratibegrepet overveiende i samband med statsmakt, altså demokrati som statsform i motsetning til diktatur som statsform. I overordnet betydning – som fellesbeteknelse om dere vil – er statens vesen diktatur. Den er i første rekke et repressivt organ for å forsvare den herskende klassens interesser og økonomiske makt. At den borgerlige stat etter hvert også har fått ei rekke ikke-repressive økonomiske, sosiale og kulturelle funksjoner og organer, rokker ikke ved dens vesen. Men det betyr naturligvis ikke at disse underordnede – funksjoner ikke har betydning for vårt daglige liv og vel. De har fått stadig økt betydning, uten at statens grunnleggende repressive side er forsvunnet. Det var og er nettopp denne sida som gjorde – og gjør – staten til stat.

De reformer og velferdsgoder som eksisterer, og som nå delvis trues blant annet ved privatisering og budsjettbeskjæringer, skyldes i første rekke arbeiderklassens kamp for større innflytelse – ikke makt – i staten, blant annet gjennom lovgivinga. I en mer overført og utvidet betydning har imidlertid demokrati og “demokratisering” fått en langt videre betydning i samfunnet enn bare forhold i og til staten. Vi oppfatter demokratisering som en prosess.

Teoretisk og historisk er statens opphav som produkt av klassesamfunnets framvekst og utvikling framstilt og analysert på en framrakende måte i “Familiens, privateiendommen og statens opprinnelse” av Engels, ei bok som er kommet på norsk i flere utgaver. (Allerede før krigen på Arbeiderpartiets forlag.) I min tid som elev ved Parteihochschule Karl Marx i 1948/49 lærte vi av Anton Ackermann å sondre mellom statens vesen, statens innhold (altså hvilken klasse som har makta i staten) og statens form. Formene er mange: parlamentarisk republikk, konstitusjonelt demokrati, militærdiktatur, fascisme osv. Innholdet bestemmes av den økonomiske og sosiale struktur. Staten hører jo til samfunnets politiske struktur, sjøl om den utøver også sosiale og økonomiske funksjoner. Den er en vesentlig, ja, vel den vesentligste del av samfunnets overbygg.

Ei viktig side ved demokratiet er den personlige og formelle politiske frihet. De store samfunnsmessige revolusjoner gjennom klassesamfunnets historie har vært vesentlige framsteg i friheten. Under slaveriet var slaven – samfunnets hovedprodusent – en helt ufri person som kunne kjøpes, selges, gis bort, pantsettes, ja, sågar drepes av eieren. Overgangen til føydalsamfunnet betydde en utvidelse av friheten: den livegne og stavnsbundne bonden – samfunnets hovedprodusent, var en halvfri person med visse lovbestemte, om enn svært begrensede, rettigheter. Samtidig som føydalsamfunnet var et hierarkisk privilegiesamfunn med ulike rettigheter, og ble under absolutismen, da føydalismen var på hell, et åpent diktatur med fyrsten som enevoldshersker.

I det kapitalistiske samfunnet er den formelt frie, men økonomisk avhengige, dvs. ufrie proletaren, hovedprodusenten. Som vi sier: Han er fri i dobbelt forstand. Hans arbeidskraft kjøpes og selges, men ikke hans person slik tilfellet var med slaven og den livegne bonden. Også på andre områder markerer de borgerlige revolusjoner et stort steg framover på frihetens veg: ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, rettsvern mot overgrep osv. de fleste av disse friheter er forankret i grunnlova. Kort sagt, det vi kaller for politiske menneskerettigheter. De sosiale og økonomiske menneskerettigheter og friheter kommer først med den sosialistiske revolusjon. Derfor skilte (den unge) Marx mellom den politiske og den menneskelige revolusjon – da mennesket endelig skal forlate dyreriket og gå inn i frihetens rike, som Engels formulerte det. Et virkelig reelt, ekte, utviklet sosialistisk samfunn skal inneholde så vel politiske som økonomiske og sosiale menneskerettigheter.

Nærmere om de revolusjonære overgangsformer

De borgerlige revolusjoner viser altså tallrike ulike former. Men med sine grunnleggende fellestrekk. Det er da sjølsagt ingen grunn til å tru at en sosialistisk revolusjon ikke også vil oppvise tallrike former. Men med sine grunnleggende fellestrekk, som gjør dem nettopp til sosialistiske revolusjoner. Vi har allerede historiske døme på dette. (Samtidig som vi også har døme på omfattende deformasjoner, ja, perversjoner.) Framtida vil vise ytterligere og langt flere variasjoner med konkret mangfold.

Sovjetformen i Russland, Ungarn og delvis i Kina var en av mange. Også i Novemberrevolusjonen i Tyskland i 1918, spilte rådene en rolle, men de ble nedlagt av høyresosialdemokratene som for øvrig forrådte revolusjonen og banet veg for den borgerlige Weimarrepublikken. Den sosialistiske revolusjon kan skje i parlamentariske former, slik som den begynte i Chile, men ble avbrutt av Pinochet og CIA. Eller den vil foregå reint utenomparlamentarisk. Nå er jo igjen Latin-Amerika – etter Cuba og Nicaragua – blitt et interessant område – arnested – for revolusjonen. Der har det foreligget – og foreligger – en revolusjonær situasjon. En situasjon som vi (ennå) ikke har i de utviklede kapitalistiske land.

Uansett parlamentarisk eller ikke parlamentarisk overgang: Massenes utenomparlamentariske bevegelse og kamp blir avgjørende. Og utfallet, vil dessuten til sjuende og sist – om det er i Venezuela eller andre steder – avhenge av den revolusjonære ledelsens dyktighet, taktiske evne og evne til å ha folket med seg hele vegen Et annet viktig aspekt i denne forbindelse: De sosiale revolusjoner kan være både fredelige og væpnede, alt avhengig av styrkeforholdet mellom klassene nasjonalt og internasjonalt. “Fredelig” er kanskje en noe misvisende beteknelse på en sosial revolusjon som er en langt fra “fredelig” affære, uansett, men tvert om ei tid med skjerpet kamp fra begge sider. Ja, Marx sa at revolusjoner kan være noe av det frykteligste i historien, men uunngåelige. For nærmere viser jeg til strategiboka. Hos superradikale folk står “væpna revolusjon” som eneste veg. Det gir kanskje en viss personlig tilfredsstillelse å opptre ensidig radikalt, dvs., gjøre den ikke-fredelige overgangen til den obligatoriske, den absolutte eneste veg. Før krigen og før den antifascistiske motstandslinja, for å hindre krig og fascisme, ble lansert på Kominterns 7. Verdenskongress i 1935, var væpnet revolusjon den mest tenkelige veg.

Sjøl om både Marx og Lenin hadde antydet mulighetene for fredelig veg, men samtidig vist til at de var meget små under datidas forhold. Da den 1. Verdenskrigen brøyt ut lanserte Lenin parolen: Forvandle den imperialistiske krig til borgerkrig. Både som revolusjonærparole og for å få slutt på blodbadet i Europa. Fred var jo en av bolsjevikenes hovedslagord i 1917. Og i 1930- åra utløste jo fascistene en blodig borgerkrig mot det revolusjonære republikanske regime i Spania. Republikken måtte forsvare seg med våpen i hand, men tapte mot overmakt, tysk og italiensk intervensjon og vestmaktenes nonintervensjon. (Boka om dette.)

Venstreradikalisme har for øvrig, i likhet med høyreopportunisme, gjort arbeiderbevegelsen og dermed revolusjonen store bjørnetjenester. Allerede kort etter Oktoberrevolusjonen fant Lenin det påkrevd å polemisere mot radikalismen i ei egen bok “’Radikalismen’ – kommunismens barnesjukdom” som ble utlevert til delegatene på Kominterns 2. kongress. (Også denne boka foreligger på norsk, i likhet med ei rekke andre sentrale skrifter av Lenin.)

Radikalisme og sekterisme har vært meget vanskelig å få bukt med i store deler av den kommunistiske bevegelse. Dessverre.

I mellomkrigstida, under de elendige sosiale forhold, kunne den revolusjonære entusiasmen, ja, ekstremismen, stundom gi seg nesten groteske, makabre, utslag – hos enkelte virkelig revolusjonære måtte et treskaft, for eksempel på knivene, ha rødfarge. Hadde kanskje en stimulerende symbolverdi. Noen gikk svært langt. Det ble fortalt meg at på industri- og arbeiderstedet Lilleaker i de harde trettiåra, var det en førstemaitaler som ropte ut fra talerstolen: “Under den franske revolusjon gikk folk i blod til anklene, under den russiske i blod til livet (noe som for øvrig slett ikke var sant) og den kommende revolusjon vil vi gå i blod til halsen!” For øvrig, de fleste av oss sosialister og kommunister har vært superradikale i ungdommen. Det hører til ett av ungdommens privileger. Og sjøl om noen av kantene må slipes av etter hvert, må man aldri gi avkall på prinsipper og slukke den revolusjonære ild. For å si det litt høytidelig.

Marx og Engels var for øvrig direkte aktive både som skribenter og organisatorer i det store revolusjonsåret 1848. Først og fremst under Februarrevolusjonen i Frankrike og Marsrevolusjonen i Tyskland. Altså på den tid da de utarbeidet det filosofiske grunnlaget for den vitenskapelige sosialisme/kommunisme. Engels deltok dessuten i den tyske revolusjonen som offiser med våpen i hand. I den borgerlig-demokratiske revolusjonen så de prologen til den proletariske revolusjon. Og i sine “Forderungen der Kommunistischen Partei” la de fram et konkret program for arbeiderklassen i den tyske revolusjon. Her formuleres ei rekke overgangstiltak —- Marx-Engels-Werke 5, side VI ff. Samtidig som vi finner verdifulle prinsipielle tanker, finner vi også den revolusjonære utålmodighet hva angår den sosialistiske revolusjon, ei forventning om snarlig utbrudd hos de to unge menn den gang. Noe de med tida tok sjølkritikk på. Som Engels seinere bemerket kom det i synet på overgangen til den proletariske revolusjon til uttrykk ei viss overvurdering av den økonomiske utviklinga på det europeiske kontinentet. Europa, kanskje med unntak av England, hadde på langt nær nådd et slikt trinn at det var mulig å avskaffe den kapitalistiske produksjonsmåten. Nettopp fra året 1848 har vi advarselen fra Engels til bursjoasiet: “Ihr sollt vegetieren im königlichem Saal. Ihr sollt die schönen Königstochter feieren. Vergesst aber nicht: der Henker steht vor der Türe … “ Den gang var som sagt revolusjonen på kontinentet knyttet til væpnede oppstander og oppgjør.

Så lenge marxismen har eksistert har spørsmålet om en fredelig overgang til sosialismen, dvs. en revolusjon uten væpnet kamp, vært diskutert i den revolusjonære arbeiderbevegelse. Muligheten for fredelig overgang var, som sagt, aldri helt utelukket, men ansett som minimal. Ikke bare fram til Oktoberrevolusjonen, men også etter den – helt fram til 1945. Men i og med den militære nedkjempinga av fascismen og etableringa av breie folkelige motstandsbevegelser, fikk spørsmålet om fredelig overgang til sosialismen ny og langt større betydning. Fredelig overgang ble framover en viktig bestanddel i mange kommunistiske partiers prinsipprogrammer, blant annet i NKPs. Og vi diskuterte spørsmålet mye og ganske grundig. For det er et vanskelig tema.

I de internasjonale styrkeforhold, som eksisterte før Sovjetunionen, realsosialismen og Warszawapakta ble oppløst, lå det en viss garanti mot intervensjon utafra i tilfelle en revolusjonær situasjon skulle oppstå. Og arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen var stor og slagkraftig i de utviklede kapitalistiske land. Det var den ene sida. På den andre sida hadde vi å gjøre med erfarent borgerskap som rådet over store ressurser – både ideologiske, materielle og våpentekniske.

I og med at NATO ble etablert allerede i 1949, ble viktige områder i mesteparten av den vestlige verden ikke bare innstilt på, og opprustet for, en eventuell felles angrepskrig mot SU, under førerskap av amerikansk imperialisme. Medlemslandene skulle også beskyttes militært i fellesskap – “solidaritet” – mot sosiale revolusjoner og andre forhold som truet den etablerte borgerlige samfunnsordning innafra. Både i vårt og andre land fikk vi i tillegg – og som en følge av NATO-medlemskapet – beredskapslover/unntakslover som framleis gjelder.

I dag, og etter Sovjetunionens fall, og med de negative endringene i den internasjonale situasjonen som det medførte, har mulighetene for en fredelig overgang, ja, mulighetene for en framgangsrik sosial revolusjon, blitt betydelig redusert. Dessuten har NATO skjerpet sin aggressive attityde ikke bare ved å utvide sitt stedlige “kompetanseområde”, sitt nærvær, men også når det gjelder krav om “indre ro” i medlemslandene. I Norge ble dette blant annet presisert av statssekretær Barth-Eide i Forsvarsdepartementet nylig i TV.

Parolen om “Ut av NATO” (og avvikling av NATO) er såleis ikke bare en særdeles viktig freds- og sikkerhetsparole, men har også stor strategisk betydning for samfunnsutviklinga i hvert enkelt land og valg av samfunnssystem. Under de bestående forhold, dvs. så lenge NATO består, er det et viktig både aktuelt og prinsipielt spørsmål om hvor langt man kan komme for å endre samfunnet i progressiv retning. NATO er hva medlemskap angår en regional overnasjonal organisasjon som er blitt betydelig utvidet, etter SUs sammenbrudd. Tilsvarende er de enkelte medlemslandenes suverenitet og nasjonale handleevne ytterligere begrenset. Både det forholdet og den tekniske, økonomiske og politiske integrasjonsprosess som skjer i kapitalismen, blant annet i Europa, gjør det sannsynlig at en kommende sosialistisk revolusjon, uansett form, ikke vil skje bare på nasjonalstatlig basis, men på mer regional basis. Også et spørsmål jeg berører i strategiboka.

La meg kort avslutte. Den sosiale revolusjon ligger mer eller i mindre langt ut i framtida. Den økonomiske krisa har ikke skapt noen revolusjonær situasjon. Ikke en gang en merkbar radikalisering. Likevel er det viktig at vi som marxister og revolusjonære sosialister/kommunister har det revolusjonære perspektivet framfor oss. Ikke tape det av syne slik som mye nå er tilfelle i arbeiderbevegelsen – også i deler av venstresida.

På kortere sikt innebærer det å følge ei revolusjonær linje at man sammen med mange andre kjemper for å forsvare, og utbygge, de politiske og sosiale reformer som er oppnådd og slår tilbake høyrekreftenes framstøt for å avskaffe eller redusere dem. Men samtidig må vi gå målbevisst inn for videregående, mer gjennomgripende, reformtiltak – det vi med en fellesbetekning kaller strukturreformer. Noen av dem, men bare noen av dem, og da umiddelbart på bakgrunn av krisa, særlig i finanssektoren, har jeg nevnt i slutten, (s. 56, 57, 8) av søkelysheftet “Krisa i verdensøkonomien. Kan den løses”. Og mer radikale tiltak på litt lengre sikt – siste avsnitt på side 59. Og som det avsluttes: “Dette er innledende skritt i retning av det mer langsiktige perspektiv: sosialismen.”