Problemstillinger og utfordringer i marxistisk imperialismeteori – del 1

av Sindre Mørk

Økt internasjonal spenning og konflikt mellom stormaktene gjør en klasseforståelse av det internasjonale kapitalistiske systemet grunnleggende for å stake ut en korrekt sosialistisk strategi. Som følge av globalisering, de relativt fredelige årene etter Sovjets sammenbrudd og suksessen til de ny-industrialiserte landa, har imidlertid mange av de tradisjonelle redskapene marxister har anvendt for å løse denne oppgaven vist seg utilstrekkelige. V. I. Lenins monopolkapitalismeteori virker for eksempel ute av stand til å forklare fraværet av konflikter mellom stormaktene, og videre – i likhet med verdenssystemteorien – den dramatiske framveksten til de nyindustrialiserte landene.

Stilt ovenfor denne teorikrisen har tendensen på venstresida vært å gå vekk fra de klassiske imperialismetesene, enten til fordel for en «realistisk» tilnærming der mønstre og tendenser i internasjonal politikk forklares utfra anarkiet i det internasjonale systemet og hegemonisk dominans, eller til post-imperialistiske teorier hvor nasjonalstaten og maktpolitikk sees på som en tilbakelagt epoke fortrengt av «kapitalens transnasjonale imperium». Det er imidlertid ingen grunn til å gå vekk fra Karl Marx. Tvert imot er hans analyse av kapitalismen et godt – hvis ikke bedre – utgangspunkt for å forstå nåværende trender i internasjonal politikk.

Hva er en marxistisk imperialismeteori?

Marx fikk aldri tid til å skrive hans planlagte bøker om utenrikshandel, staten og verdensmarkedet. I likhet med så mange andre relaterte tema i marxismen –ikke minst transformasjonen av verdier til priser – står derfor imperialismedebatten som nok en påminnelse om at Marx’ analyse av kapitalismen er et uferdig prosjekt. Opprinnelig skulle analysen bestå av seks bøker, hvor de tre første omhandlet kapital, landeiendom og lønnsarbeid, fulgt av staten, utenrikshandelen og verdensmarkedet og kriser. Utgangspunktet for framstillingen var kapitalen som en totalitet – et system bestående av gjensidig forutsettende og betingede momenter. Hver kategori i framstillingen er et forsøk på å forstå denne helheten. Undersøkelsen begynner med de enkleste og mest abstrakte kategorier. Ettersom undersøkelsen avdekker indre motsigelser og slik viser at totaliteten ikke er reproduserende, beveger framstillingen seg til nye kategorinivåer, utleder mer systematiske og konkrete begreper og bestemmelser, inntil totaliteten blir et selvstendig reproduserende system. Denne abstraksjonsmetoden – oppstigning fra det abstrakte til det konkrete – er ifølge Marx nødvendig for å finne fram til de skjulte, underliggende tendensene som regulerer bevegelsene og dermed reproduksjonen av det kapitalistiske systemet.

I første, andre og tredje bind av Kapitalen utforskes den kapitalistiske produksjonsmåten på bakgrunn av ett land, England, siden det var her den på daværende tidspunkt hadde utfoldet seg i sin mest utviklede og «klassiske» form. Men «I og for seg dreier det seg ikke her om den høyere eller lavere utviklingsgraden av de samfunnsmessige motsetningene som springer ut av naturlovene for den kapitalistiske produksjonen. Det dreier seg om disse lovene sjøl, om disse tendensene som virker og setter seg gjennom med jernhard nødvendighet. Det industrielt mer utviklede landet viser bare de andre bildet av dets egen framtid[1]». Det er viktig å merke seg at Marx, i motsetning til de klassiske politiske økonomene, ikke mente at produksjonen var den samme til enhver tid. Tvert imot var målet hans å komme fram til de særegne lovene som «styrer framveksten, eksistensen, utviklingen og døden til en gitt samfunnsmessig organisme og hvordan den blir erstattet med en annen og høyere[2]». Marx analyserte de spesielle utviklingslovene som gjelder for det kapitalistiske systemet.

Det følger av denne metodikken at en marxistisk teori om internasjonale relasjoner (IR), om handel og imperialisme, nødvendigvis må skille seg grunnleggende fra de rådende paradigmer i internasjonale relasjoner og politisk internasjonal økonomi. Siden marxismen analyserer det internasjonale kapitalistiske systemet som en historisk oppstått, avgrenset sosial totalitet, så må den avvise de konsepter som ligger til grunn for disse fagområdene: det være separasjonen mellom politikk og økonomi, innenriks og utenriks, eller det transnasjonalistiske konseptet om det internasjonale systemet og staten. Ei heller kan en marxistisk imperialismeteori simpelthen basere seg på de klassiske marxistiske imperialismeteoriene, siden disse i all hovedsak forklarte imperialismen som en negering av Marx sine økonomiske lover, ikke som et uttrykk for dem. I stedet for å bygge på eksisterende paradigmer innen IR og «plukke og velge» fra Marx, krever en marxistisk teori – i hvert fall om den skal være marxistisk i noen meningsfull betydning av ordet – derfor et nytt og sammenhengende teoretisk grunnlag ved å – gjennom å følge Marx logikk – rekonstruere hans argument og videreutvikle det ved å gå hele veien fra det abstrakte til det konkrete. Det er først i en slik sammenheng man kan foreta en grundig analyse av staten, dens relasjon til reproduksjonen av kapital, til det interstatlige systemet, samt hvorfor det er nødvendig å gå fra dette nivået til utenrikshandel osv. Det har kommet en rekke gode forsøk på dette, men oppgaven forblir uløst, og den vil ikke bli løst her. I stedet vil denne artikkelen presentere ulike bidrag, samt fokusere på hvordan en rekke av dagens tendenser og problemstillinger i internasjonal politikk er forenlige med Marx sine lover. Dette er første del og den vil fokusere på internasjonal handel og ulikt bytte.

Marx’ analyse av kapitalismen

Plassen tillater ikke en omfattende gjennomgang av Marx sin analyse av kapitalismen, men en kort og forenklet gjennomgang er likevel nødvendig. Ifølge Marx er profittmotivet kapitalismens drivkraft. Produktiv virksomhet blir gjennomført av kapitalister som investerer i produksjonsmidler (konstant kapital) og arbeidskraft (variabel kapital) med profitt som mål. Siden produktene blir solgt på markedet med profitt som mål, er produsentene fullstendig likegyldige til både hva det konkrete arbeidet rent kvalitativt består i eller hva en kan bruke produktene til (bruksverdi). I produksjonssfæren framtrer således produsentene som isolerte og uavhengige individer. På den andre siden må produktene samtidig tilfredsstille behov for å bli solgt, og dette forutsetter en fordeling av det totale samfunnsmessige arbeidet. Dermed er produsentene likevel avhengige av hverandre og opptrer i en samfunnsmessig sammenheng, men dette forholdet mellom produsentene framstår nå som et forhold mellom deres produkter, som et forhold mellom ting.  Motsetningen mellom bruksverdi og bytteverdi, og mellom direkte privat og indirekte samfunnsmessig produksjon, uttrykker seg i sirkulasjonssfæren der produksjonens sosiale karakter blir avslørt og der kapitalistene får vite den kvantitative verdien av produktet sitt.

For at varer med ulike bruksverdier skal kunne byttes mot hverandre, så må de ha noe til felles. Marx argumenterer for at dette bare kan være den abstrakte samfunnsmessige nødvendige arbeidstida som er nedlagt i dem. Ettersom samfunn som produserer for å bytte/selge måler varene kvalitativt mot hverandre, får arbeid et kvalitativt mål også. Varens bytteverdi bestemmes av den gjennomsnittlige nødvendige arbeidstida som må til for å frambringe den. Om en produsent er uproduktiv og bruker mer tid enn den gjennomsnittlig samfunnsmessig nødvendige, vil han få mindre igjen for varen enn det hans konkurrenter gjør. Utbredelsen av vareproduksjonen gjør det i økende grad nødvendig med en felles sosialt anerkjent ekvivalent som kan reflektere varenes verdi og på denne måten opptre som verdimål: penger.

Marx viser hvorfor det bare er i produksjonssfæren at det skapes verdi, at den ikke kan skapes i sirkulasjonen. I motsetning til produksjonsmidler (konstant kapital, k), som simpelthen overfører dets verdi til produktet når det forbrukes, skaper arbeidskraft (variabel kapital, v) merverdi (m) når den anvendes utover det som er nødvendig for å reprodusere den. Produktets verdi er følgende k+v+m, den tilførte verdien v+m, mens merverdiraten er m/v. I bind 1 av Kapitalen er prisene direkte, dvs. proporsjonale med verdien.

Det følger av dette at dersom varer hadde blitt solgt til en pris som var proporsjonal med verdiene, ville industrier med større utlegg til variabel kapital vært mer profitable. Dette ville for kapitalistene vært uutholdelig. De regner ikke avkastning på variabel kapital, men av alle produksjonsfaktorene, dvs. på den totale innvestering de har foretatt. Dermed blir profittraten m/k+v. Kapitalistene krever naturligvis lik gevinst på lik kapital. For at dette skal bli realisert må det nødvendigvis skje en redistribusjon av merverdi, og dette sørger konkurransen for. Jo høyere utlegg en industri har til konstant kapital i forhold til variabel, desto høyere er det Marx kalte kapitalens organiske sammensetning.

Et resultat av at produsentene møter hverandre på markedet, er at det framstår som om markedet regulerer seg selv, som om tilbud og etterspørsel er i naturlig likevekt. Kapitalistene regner dessuten avkastning av produksjonsfaktorene og ettersom kapitalister innenfor de mest ulike industrier – fra stål til bilproduksjon osv. – tenderer til å få en gjennomsnittsprofitt på avkastning over lang sikt, framtrer profitt tilsynelatende som en naturlig egenskap ved kapitalen selv – den får en overnaturlig kraft, blir selvekspanderende verdi. Som vi har sett mener Marx at verdi kommer fra arbeidskraft og at byttet reguleres av arbeidsverdiloven, altså at det er produksjonssfæren som dominerer sirkulasjonssfæren og ikke motsatt.

Ifølge Marx stammer kapitalistklassens profitt fra merverdi – differansen mellom nødvendig arbeid og merarbeid. Merverdien redistribueres mellom kapitalistene og er kilden til renter, grunnrenter, osv. Kapitalismen er av natur en alles krig mot alle: for å beholde profitten må kapitalistene kjempe mot arbeiderne i produksjonssfæren, som historisk har blitt langt bedre organisert, styrket sin forhandlingsposisjon og vunnet en lang rekke seiere, og i sirkulasjonssfæren mot andre kapitalister. I begge frontene av denne alles krig mot alle, horisontalt så vel somvertikalt, er reduksjonen av enhetskostnadene kapitalistenes våpen – mot arbeiderne indirekte gjennom mekanisering og økning av den relative merverdiraten, og mot andre kapitalister for å oppnå lavere salgspris. Det er kapitalene med lavest enhetskostnader som determinerer gjennomsnittspris innen industrien, og på denne bakgrunn oppstår ulike profittrater grunnet ulike reproduksjonsforhold (størrelse, teknologi etc.). De ulike profittratene utløser en kapitalflyt til de kapitaler med høyest profittrater, kapital går ut av industriene med lav profittrate og inn i industrier med høy.

Den påfølgende ekspansjonen i industriene med høy profittrate øker tilbudet utover etterspørselen og presser prisen ned, mens effekten er motsatt i de industriene med lav profittrate. Resultatet er dannelsen av den gjennomsnittlige profittraten og en transformasjon i verdiformen fra direkte priser til produksjonspriser – gravitasjonsfeltet markedsprisene fluktuerer rundt[3]. Produksjonsprisene defineres som kostpris + gjennomsnittsprofitt.

Dannelsen av produksjonspriser må ikke tas som en likevektsteori. I stedet er utjevningen av profittraten i praksis en bevegelse «from the concrete to the abstract, or rather, from the particular to the general. Price of production is our recognition, as an abstract category, that underlying this general tendency for regulating rates to be roughly equal we can speak of an equal rate, which is what we call the general rate of profit. It never exists as such[4]”

Ulike profittrater er som vi har sett normalt under kapitalismen og ikke et tegn på monopol, for Marx. Tvert imot er det en forutsetning for utjevningen av profittratene: en turbulent prosess som foregår over lang tid. Det følger videre av avsnittet over at konsentrasjon og sentralisering av kapital også er en naturlig del av den kapitalistiske konkurransen. Når det kommer til industrier med høye oppstartskostnader, så har de også høye inngangskostnader, noe som gjør at kapitalbevegelsene går inn og ut saktere enn i andre. Disse industriene har høye kostnader per produktenhet, hvilket vil si at det tar lenger tid å gjenvinne innvesteringer, at utsiktene for profitt må tendere til å være noe høyere, og at de må ha større variasjon i produksjon og kapasitetsutnyttelse for å møte svingninger i etterspørsel – dvs. under gode perioder prioritere å øke reservekapasiteten i stedet for å investere i nye fabrikker etc. Marx’ rammeverk utelukker ikke muligheten for overenskomster o.l. Men økning i priser vil generelt resultere i lavere salg og overenskomster vil derfor ikke øke profittraten. Det viktige med Marx verdilov er for det første at den viser at kapitalister er underlagt profittens dominans: verdiloven setter seg igjennom nådeløst bak ryggen til produsentene. For det andre slår den fast at verdi er objektivisert arbeidskraft og derfor det konstituerende elementet for hele systemet.

Selv om Marx anså kapitalismen som et internasjonalt system, fikk han aldri skrevet en teori om utenrikshandel eller hvordan eller om verdiloven fungerte på den internasjonale arenaen. Under kapittelet «Nasjonale forskjeller i arbeidslønnene» i bind 1 av Kapitalen, skriver han at verdiloven er gjenstand for en dobbel modifikasjon på verdensmarkedet. Dette gjelder intensivt og produktivt arbeid. Siden arbeid er immobilt på den internasjonale arenaen, dannes det ingen gjennomsnittlig arbeidsintensitet internasjonalt som det gjør på det nasjonale planet. På samme måte er produksjonsmidler relativt immobile mellom nasjonene og det dannes derfor ikke en gjennomsnittlig internasjonal produktivitet. Resultatet av alt dette er, for det første, at den nasjon som arbeider mer intensivt produserer mer verdi på samme tid, og, for det andre, at det mer produktive nasjonale arbeidet også gjelder som mer intensivt arbeid.

«Arbeidsintensiteten og arbeidsproduktiviteten i et land hever seg over det internasjonale gjennomsnittsnivået i samme grad som den kapitalistiske produksjonen er utviklet i dette landet[5]», og det gir uttrykk i mer penger. Dette kapittelet i Kapitalen kommer relativt tidlig, før en rekke faktorer er introdusert, og produksjonsfaktorene er i dag mobile på en helt annen måte enn på Marx’ tid. Mye tyder på at Marx mente at verdiloven ville bli fullt virkende med kapitalismens utvikling og dannelsen av verdensmarkedet.  Ikke minst framgår dette i Grundrisse:

«Det er bare utenrikshandelen, utviklingen av markedet til verdensmarked, som utvikler pengene til verdenspenger og det abstrakte arbeidet til samfunnsmessig arbeid. Den abstrakte rikdommen, verdi, penger og følgelig det abstrakte arbeidet, utvikler seg i den grad som det konkrete arbeidet utvikler seg til en totalitet av ulike arbeidsarter som omfatter verdensmarkedet. Grunnlaget for den kapitalistiske produksjonen er verdien, dvs. utvikling av det arbeidet som er nedlagt i produktet til samfunnsmessig arbeid. Men dette kan bare skje på basis av utenrikshandel og verdensmarked.[6]»

Dette avsnittet virker beskrivende for globaliseringsprosessen. Kapitalen utraderer ikke-kapitalistiske, nasjonale industrier og gjør de direkte produsentene stadig mer fremmedgjort overfor det konkrete arbeidet, stadig mer tilpasningsdyktige til kapitalens kontinuerlig skiftende behov og krav. På denne måten knytter kapitalen sammen arbeid på tvers av landegrenser bak ryggen på de direkte produsentene, som nå framstår som celler i et organisert, samfunnsmessig verdensomspennende nettverk. Av avsnittet er det tydelig at verdensmarkedet er noe mer enn summen av statene – det er staten som eksisterer i og gjennom verdensmarkedet. Dette er et poeng som spesielt ble vektlagt i den tyske debatten om verdensmarkedet på 70-tallet[7]: Industrielle relasjoner, kapitalakkumulasjon og handel i hvert enkelt land betinges av dets relasjon med verdensmarkedet, og landene er – gjennom valutakursen – koblet til et internasjonalt pengesystem der verdenspenger[8] topper hierarkiet. Marx synes også å mene at det foregikk en internasjonal utjevning av profittratene:

«The industrial capitalist always has the world market before him, compares, and must continually compare, his own cost-prices with those of the whole world, not only with those of his home market[9]»

En konsekvens av dette er at verdensmarkedet framstår som en ytre tvangskraft mot nasjonalstaten. Om nasjonalstaten ikke er konkurransedyktig, vil betalingsbalanseunderskudd akkumuleres, kapitalflukt oppstå, og landet blir «drenert» for verdenspenger. Dette har historisk innebåret nedskjæringer, kontraktiv pengepolitikk osv. Som periferien ble påtvunget under gullstandarden like mye som under IMF og den nyliberale perioden.

Verdiloven, konkurranse og ulikt bytte

Om eller i hvilken grad profittratene blir utjevnet på verdensmarkedet har vært gjenstand for mye debatt på venstresida. Tradisjonelt har det blitt antatt at verdiloven ikke er virksom. De klassiske marxistiske imperialismeteoriene bygger ironisk nok derfor ikke på Marx sine økonomiske lover, men på en negasjon av disse. Postulatet var at kapitalismen hadde nådd en ny fase. Dette stadiet oppsto ifølge bla. Rudolf Hilferding, Lenin og Nikolaj Bukharin som et resultat av at økt konsentrasjon og sentralisering av kapital hindret den kapitalmobilitet som var nødvendig for å utjevne profittratene. Verdiloven, så sentral for Marx, var derfor tilsidesatt i finanskapitalens epoke. Dette forklarte fravær av konvergens på den internasjonale arenaen; Mens de utviklede kapitalistiske landa solgte sine varer til monopolpriser[10], importerte de samtidig råvarer fra koloniene til markedspriser.

Etter Lenins innflytelsesrike bok «Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium», ble det blant marxister vanlig å analysere ulikt bytte og gapet mellom den første og tredje verden som et resultat av senterets makt, enten til å strukturere det internasjonale systemet, eller i kraft av monopoliserte industrier. For Andre Gunder Frank lå f.eks. årsaken i monopol og skjulte prisoverføringer, underprising av råvarer produsert i periferien og en overføring av overskuddet til sentrum. En annen forklaring er gitt av Arghiri Emmanuel. Han tok utgangspunkt i Ricardos handelsteori om komparative kostnader, noe han bemerket har vært vanlig for marxister. I motsetning hva tilfellet var på Ricardos tid, mente han imidlertid at kapital har blitt mobilt og at det derfor foregår en utjevning av profittratene mellom industriene. Arbeid, derimot, er immobilt, og på grunn av de lave lønningene i de fattige landene overføres det derfor verdi til de utviklede landene. Ernest Mandel kritiserte Emmanuel for å på «eklektisk» vis forbinde Marx og Ricardo, for så å presentere en egen teori om ulik handel. Etter hans mening foregikk det ingen utjevning av profittratene internasjonalt siden en slik hypotese, ifølge han, forutsetter en perfekt internasjonal kapitalmobilitet. Det siste er imidlertid en merkelig innvending ettersom kapital aldri er perfekt mobilt.

Framveksten til de asiatiske tigrene, deindustrialiseringen av Vesten og utslettelsen av tidligere dominerende monopoler, – alt dette stred imot de klassiske marxistiske imperialismeteoriene. Siden 70-tallet har det dessuten kommet en rekke empiriske studier som bestrider det teoretiske grunnlaget for monopolkapitalismeteorien. Også verdensbegivenheter motstred teoriens predikasjoner. Som Howard Botwinick påpekte:

«The ‘eternal’ core was beginning to show more and more evidence of peripheral behavior. Industries like steel and auto were experiencing serious profitability crunches and were becoming more and more interested in lowering the wages and working conditions of their primary work force. In addition to relocating to low-wage areas, core firms were successfully extracting serious concessions in wages and working conditions from their work forces. Even more distressing, a ‘secondary’ labor market was developing within the factory gates of these core firms as two-tiered wage packages were increasingly introduced on a wide scale. [11]»

I en artikkel med tittelen «Foreign trade and the law of value» kom Anwar Shaikh med et viktig, men stort sett oversett, bidrag i den marxistiske debatten som er helt kapabelt til å forklare dette skiftet. Shaikh begynner sin analyse av utenrikshandel med å kritisere Ricardos teori om komparative kostnader, for deretter å argumentere for at det er «absolute advantage, not comparative[12], which rule trade». Han påpeker at allerede Marx kritiserte Ricardos handelsteori for å basere seg på en feilaktig pengeteori: innstrømmingen av penger, påpekte Marx, vil senke rentene og øke likviditet i overskuddslandet, mens utstrømmingen av penger vil ha motsatt effekt i underskuddslandet. Valutakursen til overskuddslandet forblir dermed den samme eller kan til og med reduseres. Resultatet er overskudd og akkumulasjon av penger på den ene siden, og kronisk underskudd på den andre.

Denne situasjonen tvinger den svake handelsparten til å spesialisere seg i produksjonsbransjer der den besitter naturlige absolutte fortrinn, mens den sterke må finne profitable investeringsområder – som den svake partens eksportsektor.  Konkurranse utraderer den tradisjonelle industrien i det underutviklede landet siden den ikke kan konkurrere med billig import, mens utenlandsk investering fører til en modernisering av eksportsektoren – dermed den doble karakteren som karakteriserer så mange underutviklede land. Dette kan på den ene siden ha en positiv virkning på handelsbalansen. På den andre har man derimot den økte importen av de nødvendige produksjonsmidlene til moderniseringen av eksportsektoren, ruineringen av den tradisjonelle industrien og tilbakeføring av profitt produsert av utenlandsk kapital, noe som utarmer de underutviklede regionene for investeringer. Ruineringen av den lokale industrien vil dessuten som regel produsere mer arbeidsløse enn det eksportsektoren kan absorbere – derav den massive globale reservearmeen vi ser i dag.  

Den ensidige spesialiseringen og effektiviseringen i eksportsektoren kan dessuten redusere prisen på eksportvaren med særdeles negative følger for handelsbudsjettet. Alt dette annullerer de positive virkningene. Shaikh påpeker at dannelsen av en generell profittrate medfører at merverdi blir overført både innen samme industri basert på differansen mellom individuell og generell profitabilitet, samt mellom industriene som et resultat av forskjeller i den gjennomsnittlige organiske sammensetningen av kapital. Disse to virkningene kan utjevne hverandre: mange fattige land har for eksempel en høy organisk sammensetning innen eksportsektoren, men en lav produktivitet i lokalindustrien. Konklusjonen er at forskjellene mellom fattige og rike land ikke først og fremst er et resultat av ulikt bytte, men av kapitalismen selv, og at ulikt bytte, dersom dette blir påvist, kun er et sekundært fenomen.

Det følger av Shaikhs teori at frihandel er til fordel for de land som har absolutte fortrinn. Om utenlandske investeringer går på bekostning av hjemmeindustrien vil derimot også rike land ta til orde for proteksjonisme. For fattige land er proteksjonisme viktig for å utvikle økonomien. Proteksjonisme og beskyttelse av infantil-industri er nødvendig for å utvikle konkurransedyktig industri, men ikke en tilstrekkelig betingelse: det vil bare ha ønsket virkning dersom det fører til absolutte fortrinn, øker konkurransedyktigheten. Dette forklarer mange av de fattige landenes motstand mot opprettelsen av Verdens Handelsorganisasjon, og hvorfor organisasjonen oppsto på bakgrunn av forhandlinger mellom USA, EU og Japan. Spesielt høylytt var protesten mot immateriell eiendomsrett (TRIPS) – som sikrer superprofittlignende grunnrente, dvs. ikke som monopol som går på markedsstruktur, men på eiendom/patent. Nyliberalismen tilrettela også for at vestlig kapital kunne kapre grunnrenter i periferiene innen landbruks- og ekstraktiv industri.

Shaikhs teori viser at staten aldri kan bryte profittens dominans. Kapitalismen er et innovativt system som utvikler seg i ujevnt tempo. Kapitalen flyter dit profittraten er høyest, og Vestens deindustrialisering var Asias industrialisering. Slik har det seg at Sør-Korea, som etter andre verdenskrig lå i ruiner, i dag har klatret høyest opp på verdikjeden som internasjonal produsent av halvledere. USA setter nå alt inn på å forhindre at Kina følger i Sør-Koreas fotspor. I denne sammenhengen har valutamanipulasjons-tesen og spareoverskudds-tesen blitt anvendt for å rettferdiggjøre handelskrig mot Kina.  Shaikhs teori peker imidlertid i retning av at handelsunderskuddet til USA først og fremst skyldes høye kostnader i forhold til Kina, ikke valutamanipulasjon. På den andre siden gir USAs kontroll over verdens finanssystem og dollarens stilling som verdenspenger landet privilegerte muligheter til å oppnå profitt, samt finansiere underskudd. Dette gjør det viktig for USA å bekjempe alle stater som forsøker å trekke seg ut av systemet. Den økende spenningen mellom USA og Kina har fått mange til å advare om mulighet for en ny verdenskrig. Kriger, geopolitikk og statens rolle vil bli temaet for andre del av denne artikkelen.

Kilder:

Bonefeld, Werner (red.) & Psychopedis, Kosmas (red.). (2000). The Politics of Change – Globalization, Ideology and Critique. London: Palgrave Macmillan.

Botwinick, Howard. (1993). Persistent Inequalities: Wage Disparity Under Capitalist Competition. Princeton: Princeton University Press.

Hilferding, Rudolf. (1981). Finance Capital. A Study of the Latest Phase of Capitalist Development. London: Routledge & Kegan Paul.

Lenin, V. I. (1969). Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium. Oslo: Ny Dag.

Mandel, Ernest. (1974). Senkapitalismen [del 1 og 2]. Stockholm: Coeckelberghs.

Marx, Karl. (1910). Capital: A Critique of Political Economy. Volume III. Chicago: Charles H. Kerr and Co. Cooperative.

Marx, Karl. (1973). Grundrisse – foundations of the critique of political economy. Harmondsworth: Penguin Books.

Marx, Karl. (2005). Kapitalen. Oslo: Oktober.

Nachtwey, Oliver & Brink, Tobias ten. (2008). Lost in Transition: the German World-Market Debate in the 1970s. I: Historial Materialism. Leiden: Brill.

Om å lese Kapitalen. (1983.) Oslo: Oktober.

Rosdolsky Roman. (1977). The making of Marx’s “Capital”. London: Pluto Press.

Shaikh, Anwar. (2016). Capitalism: Competition, Conflict, Crises. Oxford: Oxford University Press.

Shaikh, Anwar. (1979/1980). Foreign trade and the law of value [del 1 og 2]. I: Contemporary Issues in Marxist Political Economy. New York: Guilford Press.

Shaikh, Anwar. (1981). Lecture Notes on Advanced Political Economy. I: New School for Social Research. Memphis: Mimeo.

[1] Marx 2005, s. 9

[2] Marx 2005, s. 21

[3] Forvandlingen i verdiform fra direkte priser til produksjonspriser er det som danner grunnlaget for transformasjonsproblemet, som ikke vil bli adressert nærmere her. Det er imidlertid verdt å merke seg at marxistismens transformasjonsproblem er langt mindre problematisk enn nyklassisismens.  Shaikh, Machover og Kliman sine bidrag til en løsning her er verdt å nevne. Poenget er at det kun er en forandring i form. Ingen forandringer skjer i systemet. Prisen på enkeltvarer endres men prisen på den totale vareproduksjonen forblir det samme.

[4] Shaikh 1981, s. 12.

[5] Marx 2005, s. 232

[6] Sitert fra Om å lese kapitalen, s. 62

[7] Se Nachtwey & Brink, 2008

[8] Marx introduserer begrepet verdenspenger tidlig i kapitalen: «Verdenspenger fungerer som det universelle betalingsmiddelet, som det universelle kjølemiddelet og som den absolutt samfunnsmessige materialisering av rikdom overhodet.» I dag utfører internasjonal reservevaluta og spesielt dollaren, som er øverst på hierarkiet av betalingsmidler, funksjonen som verdenspenger.

[9] Marx 1910, s. 103

[10] Monopolpris er en pris som er fastsatt for å maksimere profitt i et miljø hvor selgeren ikke trenger å ta hensyn til konkurranse. Hilferding understrekte at fremveksten av monopoler derfor betydde at verdiloven ble undergravet:

«If monopolistic combinations abolish competition, they eliminate at the same time the only means through which an objective law of price can actually prevail. Price ceases to be an objectively determined magnitude and becomes an accounting exercise for those who decide what it shall be by fiat, a presupposition instead of a result, subjective rather than objective, something arbitrary and accidental rather than a necessity which is independent of the will and consciousness of the parties concerned. It seems that the monopolistic combine, while it confirms Marx’s theory of concentration, at the same time tends to undermine his theory of value». – Hilferding 1981, s. 228

[11] Botwinick 1993, s. 45

[12] Absolutte fortrinn betyr å kunne produsere en vare til lavere kostnad, mens komparativt fottrinn betyr å produsere en vare med lavere alternativkostnad enn et annet land.