Av Aslak Storaker
I skrivende stund er det fire måneder siden Russland gikk til fullskala angrep på Ukraina. Tusenvis av sivile er drept, millioner på flukt, byer nærmest jevna med jorda. Titusenvis av soldater er antatt falt. Russland skal ha mista flere soldater i denne krigen enn Sovjetunionen gjorde under sin ti år lange krigføring i Afghanistan, mens Ukraina sies å miste inntil en bataljon om dagen. Den ukrainske økonomien ligger an til å halveres i størrelse.
Russlands angrepskrig og de påfølgende vestlige sanksjonene hindrer eksporten av ukrainsk og russisk korn og gjødsel, som kan skape en sultkatastrofe i fattige land på den sørlige halvkule. Krigføringa er ødeleggende for det lokale miljøet, og det internasjonale klimasamarbeidet blir dypt skadelidende. I Europa risikerer en energikrise, mens en planlegger å bruke stadig mer penger og ressurser på opprustning. Interpol advarer om at de massive våpenforsendelsene kan føre til at tyngre våpen ender opp hos kriminelle via det illegale våpenmarkedet. Høyreekstreme kan få kamperfaring som frivillige på begge sider.
Faren for at konflikten spinner ut av kontroll og fører til direkte trefninger mellom Russland og NATO kan ikke utelukkes. Atomkrigsfaren er trolig større enn den har vært siden 1962. Dommedagsklokka står 100 sekunder fra midnatt. Alle steiner må snus for å nå målet om at denne krigen avsluttes så snart som mulig.
Den militære situasjonen
Siden Kreml la om strategien til å fokusere på Donbass ser de russiske styrkene ut til å ekspandere sakte men sikkert mens de legger alle hindringer i grus. Det er særlig i forhold til artilleri at Russland sies å være overlegne, og det spørs om de vestlige våpenforsendelsene vil være i stand til å endre regnestykket: Det er langt fra den polske grensa til fronten i øst, og jernbanenettet er utsatt for angrep.
Christopher S. Chivvis skreiv i Aftenposten allerede 16. mars at «en rekke militære analyser som er gjennomført for de amerikanske og allierte regjeringene, og min egen erfaring som USAs nasjonale etterretningsoffiser for Europa, tilsier at hvis vi koker det ned, er det egentlig bare to veier mot en slutt på krigen: 1. Fortsatt eskalering, muligens over atomterskelen. 2. En bitter fred påtvunget et beseiret Ukraina, som vil være ekstremt vanskelig å svelge for USA og mange europeiske allierte.»[i]
Jacob Skaarenborg, tidligere ansatt ved det danske forsvarets etterretningstjeneste, skreiv tilsvarende i Information 21. mai at «Russerne kommer ikke til at vinde i morgen, i næste uge eller endda i næste måned. Men de vinder til sidst, og der er intet, vi kan gøre ved det. Her fraregner jeg naturligvis den suicidale direkte indblanding fra NATO’s side, der kun kan føre et sted hen: til udvekslingen af strategiske atomvåben – og dermed den garanterede gensidige udryddelse.»[ii]
Dersom disse analysene er riktige, vil fortsettelse av den nåværende politikken med våpenforsendelser og mangel på dialog bare føre til at krigen trekker ut i langdrag og at flere ukrainere dør. Jo fortere en kan forhandle seg fram til en fredsløsning, jo bedre kan en også anta at betingelsene vil bli for den ukrainske staten.
Krigens årsaker og mulige avslutning
Siden Vladimir Putins tale i München i 2007 og krigen mot Georgia i 2008 har det vært klart at Russland var villig til å bruke makt for å forhindre en ytterlige NATO-utvidelser mot sine grenser. James Dobbins, USAs tidligere ambassadør til EU, skreiv i en artikkel for RAND 2. februar i år at «å lukke døra til NATO vil kunne redde Ukraina fra en russisk invasjon, og til og med gjøre dem i stand til å ta tilbake noe av det tapte territoriet.»[iii] Zelenskyjs rådgiver Oleksij Arestovytsj sa i et intervju allerede i 2019 at «Med 99,9 prosent sikkerhet kan jeg si at prisen for å ønske NATO-medlemskap vil være en stor krig med Russland.» Men la deretter til: «Hvis vi ikke blir en del av NATO, så vil Russland invadere oss i løpet av ti til tolv år.» [iv]
Den siste delen av sitatet viser at det også er andre faktorer, ikke minst stor-russisk sjåvinisme, som kan være med på å forklare hvorfor Putin tok den kriminelle beslutningen om å invadere. Men dersom NATO-utvidelser er en av årsakene til at Russland valgte å gå til krig, vil en varig fredsløsning være avhengig av at NATO-landene engasjerer seg konstruktivt i forhandlingene.
Tatiana Stanovaya skriver i Foreign Policy at Putins mål er å «hindre Vesten i å bruke ukrainsk territorium som base for anti-russiske geopolitiske aktiviteter», og at dette kan oppnås uten å erobre Ukraina, simpelthen ved å holde Ukraina nede og ødelegge ukrainsk infrastruktur. Ifølge Stanovaya ser Kreml på dette som «en krig mot Vesten på ukrainsk territorium», og sier at det er bare to mulige utfall: Enten begynner Vesten å behandle de russiske sikkerhetsbekymringene seriøst, eller så revurderer Russland sine mål som følge av at Putin-regimet kollapser.[v]
Noam Chomsky konkluderer på samme måte i et intervju: «Det er bare en måte å avslutte dette på. Det er gjennom diplomati… Det er den ene muligheten. Den andre er å bare la det skure og gå og se hvor mye lidelser som vil komme som følge av det, hvor mange ukrainere som vil dø, hvor mye Russland vil skades, hvor mange millioner som vil sulte i hjel i Asia og Afrika, hvor langt vi kommer i å overopphete miljøet til et punkt der det ikke lenger er mulig å overleve som mennesker. Det er alternativene.»[vi]
I mars var det mange rapporter i pressen om at meklingsforsøkene mellom Ukraina og Russland var nær å lykkes med å avslutte krigen. Det blei lekka at det skulle være enighet om at Ukraina var villige til å frasi seg NATO-medlemskap og utenlandske militærbaser så lenge de fortsatt kunne søke EU-medlemskap og kunne få en eller annen form for sikkerhetsgaranti fra land som USA, Storbritannia og Tyrkia. Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov uttrykte ifølge Financial Times at en var «nær ved å bli enige» om «svært nøyaktige formuleringer».[vii] Zelenskyj antyda tilmed at en kunne finne praktiske kompromisser for den annekterte Krimhalvøya og de separatistkontrollerte områdene.[viii] Så brøyt samtalene sammen.
Ifølge Moscow Times var senkningen av krysseren «Moskva» og anklager om at Putin er en krigsforbryter, avgjørende for at Russland valgte å avslutte samtalene.[ix] En annen forklaring legges fram av kilder tett på Zelenskyj i Ukrainska Pravda (UP).[x] De nevner russiske krigsforbrytelser som én grunn til at samtalene stagnerte, men legger større vekt på mangelen på vestlig støtte. Ifølge avisen hadde man avklart spørsmålene om «denazifisering», «avmilitarisering» og beskyttelse av det russiske språket. Ukraina hadde godtatt å droppe ambisjonene om NATO-medlemskap til gjengjeld for andre former for sikkerhetsgarantier. UP skriver at et møte mellom Putin og Zelenskyj for å diskutere statusen til Krim og Donbass «nesten var forberedt». Dette var rett etter russerne hadde foretatt sin retrett fra nærområdene til Kyiv og Kharkiv, og de vestlige sanksjonene hadde satt inn – altså en i utgangspunktet god forhandlingssituasjon for Ukraina.
Så ankom Boris Johnson Kyiv 9. april. Han hadde ifølge UP med seg to budskap: Putin var en forbryter som man burde presse, ikke forhandle med. Og selv om ukrainerne skulle være villige til å inngå en avtale med Russland, så var ikke de – «det kollektive vesten» – det. Etter Johnsons besøk uttalte Zelenskyj at «ikke alle var villige til å sitte ved samme bord som Russland», og at det derfor måtte inngås to separate avtaler – en fredsavtale med Russland, og en separat om sikkerhetsgarantier. Det var ikke russerne villige til å gå med på, og etter det har det vært lite snakk om forhandlinger.
Forhandlingene vil ha større sjanse til å lykkes dersom vestlige land engasjerer seg seriøst og direkte i samtalene. Både lettelser i sanksjonene mot Russland, garantier for ukrainsk sikkerhet og nye nedrustningsavtaler bør legges i potten for å forhandle fram en varig avtale som kan stanse krigen. Som sosialister i vesten er det vår plikt å arbeide for at våre egne land legger til side ambisjonene om å svekke Russland til fordel for ambisjonene om å gjenopprette freden i Ukraina.
[i] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Qy0j5P/hvordan-vil-krigen-ende
[ii] https://www.information.dk/debat/2022/05/rusland-vinder-krigen-vores-stoette-ukraine-bidrager-kun-mere-doed-oedelaeggelse?fbclid=IwAR1mEDFrKChbMR2arJ1uQJe4w6PpRF8Qjo6seRGy-LFCEiqbnEic3rBVf2M
[iii] https://www.rand.org/blog/2022/02/should-nato-close-its-doors.html
[iv] https://www.dagbladet.no/video/forutsa-ukraina-krigen-i-2019/wf2f2eNl
[v] https://foreignpolicy.com/2022/06/01/putin-war-ukraine-west-misconceptions/
[vi] https://chomsky.info/20220616/
[vii] https://www.ft.com/content/7b341e46-d375-4817-be67-802b7fa77ef1
[viii] https://www.themoscowtimes.com/2022/03/08/ukraines-zelenskiy-says-open-to-compromise-with-russia-on-crimea-separatist-territories-a76821
[ix] https://www.themoscowtimes.com/2022/04/25/putin-drops-peace-talks-in-favor-of-ukraine-land-grab-ft-a77475
[x] https://www.pravda.com.ua/eng/articles/2022/05/5/7344096/
Sosialistisk framtid 
Legg igjen en kommentar