Bokomtale: Dårlig nytt fra Østfronten – Krigen som endrer alt

av Ivar Espås Vangen

Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022 var på mange måter en varsla katastrofe, men kom likevel brått på for mange av oss. Både internasjonalt og i Norge har krigen splitta venstrekreftene. Her til lands er invasjonen riktig nok fordømt nord og ned, og både SV og Rødt har uttrykt støtte både til den ukrainske motstandskampen og til strategien med straffesanksjoner mot Russland. Mens SV også landa på å støtte våpenforsendelser, valgte Rødt å motsette seg dette. Debatten går imidlertid fortsatt høyt og lavt, og betydelige aktører har etterlyst enten mer aktiv støtte til Ukraina, eller mer konkret arbeid mot en forhandla løsning på krigen.

Det har derfor vært spennende å få lese den foreløpig første norske bokpublikasjonen om krigen. Cecilie Hellestveit, forsker på krigens folkerett, har tidligere skrevet interessante bøker om Syriakrigen og Jemenkrigen, og har vært en uredd stemme i et Norge hvor det som forsker antakelig er langt mer behagelig å følge strømmen. Dårlig nytt fra Østfronten – krigen som endrer alt føyer seg inn i samme spor. Mye i boka er ukontroversielt, men den inneholder også poeng som vil være lite populære i mange kretser.

I denne bokmeldinga skal jeg ta for meg noen av bokas sentrale poeng, både de jeg finner interessant å trekke fram, men også ting som blir stående litt ubesvart.

«Ingen andre kriger etter andre verdenskrig har hatt større konsekvenser for Norge», er en av bokas innledende påstander.[1] Hellestveit avslører deretter at bokas problemstilling er: «[hvordan] Norge best bør stake ut fremtiden i en verden som er betydelig mer krevende enn den vi kjenner». Selv om det kan være nyttig og klokt å sette seg inn i og å diskutere forhold langt utafor landets grenser, er det tross alt denne problemstillinga som fremstår som umiddelbart mest presserende for oss som driver politikk fra Norge.

Hellestveit gir et godt bilde på hvordan den vestlige «standardfortellinga» om krigen henger sammen. At Russland har begått et «eklatant brudd på FN-pakten» levner hun ingen tvil om.[2] Like fullt slår hun fast at standardfortellinga har noen problemer, blant annet fordi «[den] er ufullstendig, og [ikke hjelper oss] til å forstå hvordan Russlands nye modus operandi fungerer, eller hvordan den vil endre Europa. [3] Det må med andre ord være et poeng i å forstå Russlands begrunnelse og andre mulige årsaker til at de valgte å gå til krig.

Som en første årsak trekker Hellestveit fram hvordan Russland siden 90-tallet har opplevd at buffersonene mellom eget territorium og NATO gradvis har skrumpa inn. Blant Russlands europeiske grenseland, er det nå bare Ukraina, Belarus og Finland som ikke er medlemmer i NATO. Arbeidet fra vestlig side om å innlemme Ukraina i organisasjonen, anses fra Russlands side både som en direkte trussel, og som et løftebrudd. Å invadere Ukraina fremstår dermed som en slags desperat selvtekt for å bøte på Vestens manglende respekt og forståelse.

Også demografi kan spille en rolle. Den russiske befolkninga i Russland får få barn, mens de muslimske minoritetene får flere. I 2035 vil muslimske minoriteter utgjøre 30 % av landets totale befolkning, med dagens utvikling. Hadde man greid å innlemme det primært slaviske Ukraina, ville man tilført 44 millioner mennesker for å styrke det slaviske innslaget i Russland, noe som vil være helt i tråd med panslavisk ideologi som tidvis har sterk innflytelse i russisk politikk.[4]

I tillegg er det et spørsmål om geopolitikk. Ukrainas jordbruksareal er 40 ganger så stort som Norges, og tilsvarende stort som Tysklands, Storbritannias og Frankrikes til sammen. Landet er dessuten et viktig transittland for eksport av russisk gass, og er viktig for å oppnå kontroll i Svartehavet. For Russland er det ifølge Hellestveit fullstendig uaktuelt at Svartehavet blir et rent «NATO-hav». [5]

Russisk diplomati

Ifølge Hellestveit representerte Donald Trumps år i Det hvite hus et slags «Black Friday» i verdenspolitikken. Som følge av Trump-administrasjonens kutt og manglende satsing på diplomatiet, ble det nærmest fritt fram for Russland, Kina og andre å spre sin innflytelse i verden, mens presidenten brukte tida på Twitter.

Russland begynte allerede i 2015 med sin intervensjon på president Assads side i borgerkrigen i Syria. Plutselig ble den russiske basen i Tarsus på Syrias middelhavskyst operativ igjen, samtidig som at russiske tropper i 2016 gikk inn i Armenia, og russisk og kinesisk marine avholdt militære øvelser i kystområdet utafor Tyrkia. Samtidig greide aldri president Erdogan å få med NATO på noen aksjoner mot Russland. Plutselig var landet som huser NATOs nest største hær omringa av russiske styrker.

Kombinert med dette solide ballegrepet, har Russland tatt Tyrkia med på viktige diplomatiske samtaler og avtaler, hvor også blant annet Iran har deltatt, og fått Tyrkia til å kjøpe russisk missilteknologi. I praksis har Russland greid å bruke Tyrkia til å slå en kile inn i NATO, som viste seg gull verdt da Tyrkia i år valgte å erklære seg nøytrale i krigen, og dermed holde Svartehavet stengt for Nato-skip. Russland kan når som helst velge å ikke forlenge sikkerhetsrådsmandatet som åpner for humanitære korridorer fra Tyrkia til Idlib-provinsen i Syria, og dermed frata Tyrkia en viktig brekkstang. Samtidig kan Tyrkia, om de ønsker det, slippe NATO inn i Svartehavet og dermed legge press på Russland.

Folkerett og dobbeltmoral

Russlands invasjon 24. februar skjedde samtidig med at FNs sikkerhetsråd hadde møte hvor de diskuterte Ukraina-spørsmålet. Dette var en klar speiling av hvordan USA gjorde akkurat det samme i 1999, da Bill Clinton annonserte bombekampanjen mot Serbia over Kosovokrigen mens sikkerhetsrådet diskuterte konflikten. Beskjeden i begge tilfeller var klar: «vi trenger ikke sikkerhetsrådet for å gjøre som vi vil».

Dette er imidlertid ikke den eneste parallellen Hellestveit trekker fram. Russland hevda for eksempel i 2014 at Krim-anneksjonen måtte være legitim, i og med at Kosovo hadde blitt anerkjent som egen stat av NATO etter bombekampanjen mot Serbia i 1999. I hovedsak gir Hellestveit russerne rett i dette: også bombinga av Serbia i 1999 var et brudd på FN-pakten, og folkeretten lar seg påvirke av presedens. Hun viser også til at amerikanske soldater fortsatt står utplassert i Nord-Syria «på invitasjon» fra kurdiske selvstyremyndigheter, en begrunnelse som er påfallende lik den Russland har brukt for å legitimere invasjonen i år, helt over hodet på Syrias faktiske myndigheter. Det samme har også Tyrkia gjort, uten å bli møtt med nevneverdig motbør.

Denne dobbeltmoralen fremheves av Hellestveit som en vesentlig årsak til at mange stater i andre deler av verden ikke ønsker å delta i det vestlige forsøket på å sanksjonere og å isolere Russland i kne:

«(…) europeiske land [har] med tilsvarende brudd på FN-pakten tidligere gjerne reagert med vag misbilligelse og lett fordømmelse, som da USA invaderte Irak i 2003 i strid med FN-pakten. VI reagerte altså omtrent slik stater fra verden for øvrig nå reagerer på Russlands invasjon av Ukraina. (…) Forslag om å skulle ‘kaste Russland ut av FNs sikkerhetsråd’ fremstår for resten av verden som en hysterisk reaksjon som vitner om en besynderlig holdning til hvilke særlige privilegier som skulle gjelde for europeiske land».[6]

Det er flere talende eksempler. For eksempel, etter at Russland nedla veto i sikkerhetsrådet mot en fordømmelse av egen krig, valgte man heller å behandle saken i FNs generalforsamling, hvor alle verdens land deltar. Her ble resolusjonen vedtatt av om lag tre fjerdedeler av verdens land, riktig nok i en utvanna og ikke-bindende form. Dette er ikke en normal måte å behandle sikkerhetsrådsveto, når land utafor vesten rammes.[7]

Dette betyr ikke dermed at Russland får mye støtte til krigen sin. Det store flertall av verdens stater er helt enige om at Russland har brutt FN-pakten med invasjonen. Det Russland derimot får, er støtte i møte med den voldsomme vestlige motreaksjonen, nærmere bestemt den økonomiske og politiske kampanjen for å gjøre Russland til internasjonal paria.

Sanksjoner til besvær

Bindende multilaterale økonomiske sanksjoner er ikke mulig så lenge FNs sikkerhetsråd er lammet. Det er for øyeblikket opp til hvert enkelt land å velge åssen de vil forholde seg til krigen. Per i dag har om lag 25 % av verdens stater innført økonomiske straffesanksjoner mot Russland. Selv om det dreier seg om et mindretall, er det fortsatt snakk om stater som til sammen utgjør om lag 50 % av verdens samla økonomi.

Et problem for disse er at mye av handlingsrommet allerede ble tatt i bruk i 2014, da Russland annekterte Krim. I årene etter dette har Russland både sørga for å søke handelspartnere andre steder, samt bygge seg opp et reservefond i dollar, i tilfelle nye sanksjoner. Dette fondet ble imidlertid beslaglagt av USA og Storbritannia, dels begrunna med at man måtte sikre penger til eventuell gjenoppbygging av Ukraina etter krigen. Men å konfiskere et annet lands valutareserver er et svært sjeldent virkemiddel i internasjonal politikk. Reservevaluta har tidligere langt på vei blitt ansett som et «upolitisk virkemiddel». De såkalte BRICS-landene, Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika har, dels som følge av dette, begynt å diskutere muligheten for å finne alternative reservevalutaer enn dollaren.

Landene som sanksjonerer har de siste månedene forsøkt å kutte importen av russisk olje og gass. Målet har vært å frata Russland en av sine viktigste inntektskilder. Problemet er imidlertid at både India, Kina og andre land gladelig har kastet seg rundt for å grafse til seg europeernes andeler. Konsekvensen ble dermed at Russland sommeren 2022 opplevde rekordnivåer på gasseksporten, og rubelen nådde sitt sterkeste nivå i forhold til euroen på sju år. Mens Kina styrker seg betydelig gjennom enda gunstigere avtaler, både for innkjøp av russisk gass og kinesiske investeringer i Sentral-Asia, er det europeiske arbeidsfolk og industri som blør som følge av de ekstreme energiprisene. Skulle energisanksjonene fungert etter intensjonen, måtte man også ha fått med seg verden utafor vesten.

Dette er imidlertid lite trolig, da de fleste ikke-vestlige land verken har vilje eller evne til å sette egne interesser over styr for å komme europeiske land til unnsetning.[8] De mellomsterke regionale stormaktene i verden, som India, Brasil, Sør-Afrika, Gulf-statene, Indonesia, Israel og Algerie er i varierende grad negative til krigen i seg sjøl, men «(i økende grad) opptatt av at Russland baner vei i vellinga for en multipolar verden snarere enn en verden hvor de selv vil måtte velge mellom USA og Kina».[9] Altså: om Russland lykkes med å oppnå målene sine med krigen, vil dette kunne åpne for at også andre regionale stormakter kan ta seg militært til rette mot svakere naboland.[10] Mange av dem har dessuten også betydelige militære og politiske forbindelser til Russland som de nødig vil oppgi. Det er en god grunn til at nye makthavere i land som Sudan, Burkina Faso og Mali, etter å ha kommet til makta gjennom militærkupp, har henvendt seg til Russland for støtte. Et russisk nederlag i Ukraina vil for alvor sette fart i prosessen fram mot en todeling av verden mellom Kina og USA, hvor annenrangs stormakter vil bli tvunget til å underordne seg den ene eller den andre.

Slik de fungerer i dag, gjør sanksjonsregimet Russland relativt sett sterkere og Europa fattigere, ifølge Hellestveit. En grundig og teknisk diskusjon om konsekvensene av de forskjellige sanksjonene, bør løftes snarest reises på den norske venstresida.

«Uten USAs og Europas våpen og finansielle støtte, vil Ukraina tape. Slik sett er krigen i betydelig grad en stedfortrederkrig mellom Russland og vestlige land i en svært direkte form – det er russisk personell og materiell mot ukrainsk personell og vestlig materiell» (97)

Hva med Norge?

Ukrainakrigen er første anledning hvor Norge har gjort offisielt unntak fra regjerings- og stortingsbestemmelsen fra 1959 om ikke å eksportere våpen til land i krig.[11] For mange av oss, meg inkludert, var det forbløffende å se hvor «sjølvsagt» og konsensusprega dette gikk. På Stortinget har alle partier unntatt Rødt støtta unntaket. Hellestveit forklarer dette med at Norge under den kalde krigen befant seg midt i stormens øye, hvor det vanligvis er blikkstille. Den gangen frykta man virkelig at Norge skulle dras inn i stormaktsspillet unødig. I dag har stormens øye imidlertid flytta seg til Øst-Asia, mens Norge har blitt en strategisk periferi, hvor det ifølge henne ikke er noen automatikk i at vi vil få hjelp av våre allierte om det skulle røyne på. I åra som kommer må Norge derfor velge hva slags rolle vi skal spille. Vil vi være et brohode for NATO, rusta til tennene og med sterk alliert tilstedeværelse, eller ønsker vi å være en brobygger. I førstnevnte tilfelle vil militærbudsjettene måtte økes betydelig, og i det andre tilfellet må Norge forklare meget godt hvorfor man ønsker en helt annen linje mot Russland enn andre europeiske land. Begge alternativer vil dessuten kreve høy folkelig oppslutning om det skal være mulig å gjennomføre. Det vil kreve utstrakt debatt i forkant.

Et tredje alternativ er å fungere som en slags postboks. I og med at Norge er utafor EU, kan det være «ufarlig» både for EU og andre makter å sende politiske beskjeder til motpartene sine via Norge. I 2019 ble for eksempel to norske petroleumstankere utsatt for sabotasjeaksjoner i Persiagulfen samtidig med at EU og Iran lå i samtaler om det amerikanske sanksjonsregimet mot landet. At stormakter bruker mindre stater som ikke-samtykkende budbringere på denne måten, er ikke uvanlig.

Et annet poeng er Oljefondet. Hele idéen bak det norske oljefondet, er å investere bredt i selskaper og eiendom over hele verden. Forutsetninga for disse enorme finansielle verdiene ligger nettopp i at investeringer og finans er noe «upolitisk», heva over stormaktenes rivalisering. Om verdensøkonomien for alvor «spaltes», slik det kan se ut til at den er i ferd med å gjøre, vil Norge raskt kunne risikere å miste enorme andeler av formuen som angivelig (!) skal gå til pensjonsutbetalinger i framtida.

Som olje- og gasseksportør og nabo av Russland, stiller Norge også i en særklasse i Europa. Om sanksjonene mot Russland vedvarer, vil norsk petroleumseksport, gjerne gjennom sjøbaserte kabler, være helt avgjørende for at ikke Europa mørklegges fullstendig. Både petroleumsvirksomheten og fiskeriressursene i norske havområder, vil kunne bli svært fristende mål for enhver stat som ønsker å legge ytterligere press på EU. Norske ressurser til havs er dessuten regulert av andre folkerettslige rammer enn landterritoriet vårt, og beskyttes for eksempel ikke av FN-paktens forbud mot maktbruk.[12] I Russland foregår det dessuten allerede diskusjoner på høyt nivå om hvorvidt landet bør trekke seg fra delelinjeavtalen i Barentshavet, noe som vil innebære betydelig usikkerhet for framtida til Norges viktigste eksportnæring.[13]

Ubesvarte spørsmål

Et spørsmål Hellestveit så vidt kommer innom i boka, er spørsmålet om karakteren i opprøret i Øst-Ukraina. Hun skriver at president Janukovitsj i 2014 blei styrta i en «folkelig, men ukonstitusjonell prosess».[14] Her hadde det vært interessant å høre hva hun legger i dette. Hun skriver videre at Donbass lenge hadde opplevd dårlige tider, og at det var lett for Russland å «få gehør for å trekke Donbass østover igjen». Men hvorfor var dette enkelt, og skyldes dermed opprøret fra 2014 kun russisk påvirkning? Om noe, så i hvor stor grad har opprøret dreid seg om lokale forhold kontra russisk innblanding? Dette kan selvfølgelig være vanskelig å «måle» nøyaktig, men dersom det forholder seg slik at dette er et reelt nasjonalistisk opprør, må det analyseres annerledes enn om det bare dreier seg om et aggressivt mindretall av pro-russiske marionetter.

Et annet spørsmål Hellestveit ikke kommer inn på, er mulighetene for en forhandla fredsslutning. I april tyder mye for eksempel på at man nærma seg et slags kompromiss, men at forhandlingene strandet etter hvert som Storbritannia overbeviste Zelenskij om at det beste var å kjempe videre med stadig de stadig nye våpenforsendelsene som ventet. Hellestveit skriver riktig nok at Kyiv neppe vil «være villig til å gi etter for Moskva», og at det mest sannsynlige utfallet av krigen er en «ikke-forhandlet, frossen situasjon, hvor Russland beholder det russiske styrker har erobret».[15] Rimer dette med forhandlingene som foregikk innledningsvis? Og hva betyr dette for initiativet som for tida jobbes med fra Mexico? Er det mulig å si noe om hva partene i dag er villige til å diskutere, og hva som er uaktuelt?

Russlands invasjon fremstår på mange vis som fullstendig galimatias. Gjennom krigen har de igangsatt en hemningsløs opprusting i NATO; en enorm styrkeutplassering i Øst-Europa, og har trolig gitt dødsstøtet til den historiske svenske og finske alliansefriheten. Hellestveits bok er et godt forsøk på å forklare noen av beveggrunnen som gjorde at krigen like fullt fremsto som helt nødvendig for det russiske lederskapet. Boka kan være en god realitetsorientering både for de som lever i den villfarelse at krigen er en rettferdig krig fra Russlands side, men også for de som mener tredje verdenskrig er en nødvendig pris å betale for å sette Russland på plass.

[1] Hellestveit 2022, 11

[2] 26

[3] 23

[4] 35

[5] 42-43

[6] 58

[7] 59-60

[8] 99

[9] 106

[10] 129

[11] 167

[12] 172