NATO er årsaken til krigen i Ukraina

av Torgeir Salih Holgersen

Artikkelen er skrevet høsten 2022.

Russlands invasjon i Ukraina 24. februar i år utløste et skred av kald-krigs-preget hat mot Russland, og tilsvarende støtte til og begeistring for motpolen NATO. Verken i SV eller ellers på venstresida har det vært mange som vil gjenta det som fram til 2009 var ordlyden i SVs arbeidsprogram: «NATO styrker de militære og politiske båndene til USA, som i dag er den største trusselen mot verdensfreden». Men er det noe i dagens situasjon som faktisk tilsier at formuleringa ikke lengre er dekkende? Nei, tvert imot. I det følgende skal jeg forklare hvorfor det er NATOs framgangsmåte etter avslutninga av den kalde krigen som er hovedårsaken også til den pågående krigen i Ukraina.

Whataboutisme?

La det være klart: Russlands angrep på Ukraina 24. februar og den etterfølgende krigen er et entydig brudd på FN-pakten. Dette var imidlertid langt fra første gangen FN-pakten ble brutt etter avslutninga av den kalde krigen. De fleste er enige i at det er relevant for forståelsen av den pågående konflikten at Russlands krenkelse av Ukrainas suverenitet begynte i 2014, med anneksjonen av Krim og de facto støtte til de prorussiske «folkerepublikkene» Donetsk og Lugansk, samt at Russland også gjennomførte en folkerettsstridig krig mot Georgia, til støtte for utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia i 2008. Det å snakke om den folkerettsstridige NATO-krigen mot Jugoslavia i 1999, eller den like folkerettsstridige bombekrigen mot Libya i 2011, USA med alliertes folkerettsstridige invasjon av Irak i 2003 eller den pågående folkerettsstridige amerikanske og tyrkiske okkupasjonen av hver sine områder i Syria, blir derimot gjennomgående avvist som «whataboutisme» i den vestlige diskursen.

Når sentrale NATO-ledere offentlig har erklært at målet med å væpne Ukraina er å svekke Russland[1], kan det imidlertid ikke være noen tvil om at NATO er part i konflikten. Ingen krig kan forstås utelukkende ved å se på motivene og handlingene til den ene av partene. Det å ensidig se på Russlands handlinger, og avvise alt NATO og NATO-land tidligere har gjort som «whataboutisme», kan nok skape slagkraftig krigsretorikk, men det blir et umulig utgangspunkt for den som ønsker å gjøre en nøktern analyse av årsakene til krigen.

Imperialistisk rivalisering – ikke «kolonikrig»

Etter Sovjetunionens oppløsning og en hemningsløs Vesten-støttet privatiseringspolitikk på 1990-tallet, har Russland fått etablert en form for kapitalistisk økonomi dominert av noen ganske få styrtrike tidligere partibyråkrater, omtalt som oligarkene. Oligarkene frykter med rette at fallende levekår som følge av økonomisk stagnasjon kan skape grobunn for opprør mot de enorme klasseforskjellene, og uten kontroll over tilstrekkelige ressurser og muligheter for å drive handel på gunstige vilkår vil russisk økonomi kunne stagnere. Av den grunn søker den russiske staten makt og innflytelse over andre stater, både i sitt eget nærområde og utover i verden. Russland er slik sett utvilsomt en imperialistmakt, i likhet med alle andre kapitalistiske stormakter.

I kraft av sin geografiske størrelse og militære styrke arvet fra Sovjetunionen, er Russland en stormakt som ikke uten videre kan antas å ville la seg underordne USA, i motsetning til de statene som inngår i NATO. Sammen med Kina og Iran har Russland derfor helt siden 1990-tallet vært utpekt som USAs, og dermed NATOs, strategiske hovedutfordrer[2].

De som avviser at NATO er årsak til krigen, hevder at Russland heller enn å kunne beskrives som en moderne kapitalistisk imperialistmakt som søker å utfordre USAs og Vestens hegemoni, mer er å regne som en gammeldags kolonimakt. Krigen i Ukraina beskrives av disse som «en kolonikrig», hvor Russlands mål hevdes her å skulle være enten å bringe alle områder med russisktalende flertall tilbake til Russland, eller også ta over og russifisere hele Ukraina, inkludert hovedstaden Kyiv, som var hovedstaden i Rus-riket som både russiske og ukrainske nasjonalbyggingsprosjekter ser som sitt arnested[3].

Det finnes høyreradikale nasjonalistiske krefter i Russland som faktisk drømmer om territoriell ekspansjon av Russland for å forene alle områder som historisk lå under det russiske imperiet eller Sovjetunionen, og som dermed har vært preget av russisk kultur og språk. Det er imidlertid ikke noe som tyder på at dette har vært eller er den russiske statens politikk under Vladimir Putin.

Det største sammenhengende området med russisktalende flertall utenfor Russland befinner seg ikke i Ukraina, men nord i Kasakhstan. Områdets geografiske plassering gjør at det er lite eller ingenting noen kunne gjort for å hjelpe Kasakhstan om Russland hadde gått til krig for å annektere disse områdene. Kasakhstan besitter også flere og enda mer verdifulle naturressurser enn det Ukraina gjør. Blant annet er Kasakhstan verdens suverent største produsent av uran, drivstoffet i all kjernekraft, med hele 46 prosent av verdensproduksjonen[4]. Russland har de siste to tiårene arbeidet for å bygge stadig tettere økonomisk og politisk samarbeid med både Kasakhstan og andre tidligere sovjetrepublikker, men det har aldri blitt diskutert anneksjon.

Fram til provestlige partier med NATO-medlemskap på programmet grep makta i Ukraina i 2014, var det også økonomisk og politisk samarbeid, ikke diskusjon om Krims status eller andre eventuelle grenseendringer, som preget forholdet mellom Russland og Ukraina. Krim har en spesiell status, både som hovedbase for den russiske flåten, og med en autonom status fra før, som forklarer hvorfor akkurat dette området ble formelt løsrevet og deretter annektert i 2014. De selverklærte «folkereplikkene» i Donetsk og Lugansk, ble derimot ikke anerkjent av Russland før rett før invasjonen i år. Det som var Russlands strategi her var ikke i utgangspunktet å annektere disse, men heller å sikre dem autonomi innenfor Ukraina, noe som også ble oppnådd ved Minsk II-avtalen. Gjennom å beholde Donbassregionen i Ukraina, men med autonomi, ville Russland sikre seg innflytelse over hele den ukrainske staten. Av samme grunn fant USA etter hvert ut at Minsk II var en dårlig avtale[5], noe som har gjort at avtalen aldri har blitt implementert av den provestlige regjeringa i Kyiv.

Nedbryting av FN-pakten

Russland hevder å være tvunget til å gå til en «spesialoperasjon» for å hindre et pågående folkemord fra den ukrainsk-nasjonalistiske regjeringa i Kyiv mot den russisktalende befolkninga sør og øst i Ukraina. Denne retorikken er en nesten ordrett kopi av retorikken NATO brukte for å legitimere bombekrigen mot Jugoslavia i 1999. Det var angivelig en «humanitær operasjon» for å forhindre et folkemord mot det albanske flertallet i Kosovo.

Vi kan spekulere i om Russland har kopiert NATOs retorikk om et angivelig folkemord fordi den viste seg å være effektiv overfor egen opinion, eller om det heller er mer subtilt forsøk på å vise Vesten et speilbilde av sin egen propaganda. Uansett hva som var tanken, kan vi beklagelig nok se at effekten utelukkende har vært knyttet til førstnevnte. Den jevne russer har i stor grad slukt propagandaen om en livsnødvendig «spesialaksjon» for å redde de russisktalende i Donbass mot Folkemord, mens svært få i Vesten har forstått at det vi korrekt nok ser som russisk løgnpropaganda, er et nesten helt nøyaktig speilbilde av NATOs løgnpropaganda for en krig for 23 år siden.

Flertallet i Norge og andre NATO-land tror fortsatt på fortellinga om den «humanitære operasjonen». Realiteten er imidlertid at NATO i 1999 var involvert i to konflikter parallelt, hvor en separatistisk gerilja med base i en etnisk minoritetsbefolkning som utgjør flertallet i en bestemt del av landet kjempet mot en statsmakt som brukte militærmakt for å slå dette opprøret ned. NATO-landet Tyrkia fikk både våpen og politisk støtte fra resten av NATO til sin kamp mot den kurdisk-separatistiske PKK-geriljaen. I Kosovo var NATO-lands etterretningstjenester derimot aktive i å hjelpe den albansk-separatistiske UCK-geriljaen med våpen og trening fra før konflikten ble trappet kraftig opp på slutten av 1990-tallet[6].

Det samlede antallet drepte albanske sivile og UCK-soldater anslås å ha vært mellom 1500-2000[7] før bombekrigen ble igangsatt, mens 35 000 mennesker, i hovedsak kurdiske sivile, var blitt drept i krigen mellom Tyrkia og PKK fram til 1999[8]. NATO var altså involvert som aktiv støttespiller for staten i den av de to konfliktene hvor en statsmakt kjempet mot en separatistisk geriljabevegelse hvor flest sivile var blitt drept. Motsatt støttet NATO-land aktivt den separatistiske geriljaen, i forkant av å angivelig måtte gripe inn for å stanse et «folkemord», i den av konfliktene hvor langt færre sivile var blitt drept.

Løgnaktige påstander om folkemord ble også framsatt da NATO i 2011 bombet fram regimeendring Libya i 2011, i direkte strid med ordlyden i Sikkerhetsrådsresolusjonen som også har blitt forsøkt brukt til å legitimere luftkrigen. De fleste i Norge er klar over at retorikken som skulle legitimere den USA-ledede Irakinvasjonen i 2003 var bygd på oppkonstruerte løgner, men få er bevisst på at NATO-medlemmene USA og Tyrkia okkuperer hver sin sone i Syria idag, og enda færre kjenner til de nesten latterlige forsøkene på å legitimere dette folkerettslig.

Selv om selvrettferdigheten lever så godt innad i NATO at svært mange reagerer med sjokk og vantro på at Russland gjør det som NATO og NATO-land har gjort flere ganger tidligere, ser resten av verden på dette med andre øyne. En analyse av hvordan resten av verden ville reagere, må åpenbart ha vært en del av vurderingene myndighetene i Russland gjorde før de valgte å sette i gang krigen. I den sammenhengen har den svekkelsen av FN-paktens normgivende rolle som NATOs tidligere ulovlige militæraksjoner har ført til, ganske åpenbart spilt en rolle i å forklare det vi nå ser: Ikke ett eneste land utenfor Vesten selv har sluttet seg til Vestens økonomiske sanksjoner mot Russland.

NATO-ekspansjon som trussel mot Russland

Mens påstandene om et ukrainsk folkemord på russisktalende i Ukraina fungerer bra som krigspropaganda for det russiske hjemmepublikummet, har den andre begrunnelsen Russland har brukt for å legitimere invasjonen mer med realitetene å gjøre. Russland hevder at NATOs stadige utvidelser etter den kalde krigen utgjør en sikkerhetstrussel, og at et eventuelt framtidig ukrainsk NATO-medlemskap ville utgjøre et så uakseptabelt høyt trusselnivå at Russland måtte slå til i forkant for å forhindre dette.

I NATO-kretser blir Russlands frykt for at NATO-utvidelser skulle kunne utgjøre en trussel mot Russland avvist som like grunnløst som påstandene om et angivelig folkemord på russisktalende i Ukraina. NATO er jo bare en forsvarsallianse, og i den grad medlemskap i NATO for stater som grenser til Russland er et problem for Russland, er det fordi NATO-medlemskapet gir disse statene en garanti mot å bli angrep av Russland, hevdes det. Problemet med denne argumentasjonen, er at Jugoslavia 1999 og Libya 2011 forteller noe annet. Også NATOs offisielle strategiske konsept fra 1999, sier eksplisitt at NATO ikke lengre skal være begrenset til å være en forsvarsallianse basert på artikkel 5 i NATO-traktaten, som fastslår at et angrep på ett medlem skal ansees som et angrep på alle. Det nye konseptet sier at NATO også skal kunne intervenere militært utenfor eget område i såkalt «ikke-artikkel-5-krisehåndteringsoperasjoner», fortrinnsvis med, men om det er «nødvendig», også uten FN-mandat[9].

NATO vil åpenbart ikke kunne gå til noen direkte angrepskrig på Russland på samme måte som mot Jugoslavia og Libya, men det er på grunn av Russlands evne til å forsvare seg militært, inkludert atomvåpen, ikke fordi NATO ser seg bundet av noe folkerettslig prinsipp. Det finnes imidlertid flere andre måter et land kan bli angrepet på. En metode er skjult støtte til separatistiske opprørsgrupper, tilsvarende støtten som ble gitt til UCK mellom 1997 og 1999. Verken Vesten eller Russland har praktisert noe prinsipielt standpunkt til om regioner dominert av andre etnisiteter enn hovedetnisiteten i et land, kan regnes som nasjoner med rett til selvbestemmelse og eventuell løsrivelse. Både i Kosovo og Sør-Sudan støttet Vesten aktivt støttet kampen for løsrivelse. I Tsjetsjenia fikk separatistene neppe direkte materiell støtte fra Vesten på 1990-tallet, men den politiske støtten var uttalt fra mange ledende politikere i NATO-land[10]. I etterkant av 24. februar har toneangivende kommentatorer også tatt til orde for at Vestens mål må være å splitte opp selve den russiske føderasjonen[11].

På motsatt side har NATO som nevnt aktivt støttet Tyrkias kamp mot kurdisk separatisme i Tyrkia, samtidig som USA, til tyrkiske protester, har alliert seg med PKKs syriske avlegger i dannelsen av en kurdiskdominert protostat i de delene av Syria som ligger øst for Eufrat. Samtidig står NATO-landene steilt på prinsippet om ethvert lands territorielle integritet i møte med prorussisk separatisme på Krim og i Donbass, og er tilsvarende helt avvisende til abkhasiske og sørossetiske ønsker om uavhengighet fra Georgia. Når NATO hemingsløst benytter seg av diametralt motsatte prinsipper ad hoc for å fremme egne geopolitiske i ulike konfliktsoner, styrker det framstillinga av NATO som en aggressiv militærallianse som er farlig for ethvert ikke-medlem som NATO har definert som en rival. Det at Russland har en tilsvarende hyklersk og inkonsekvent holdning til etnisk separatisme, er ikke noe forsvar for et NATO som hevder seg å stå på et annet moralpolitisk nivå enn Russland. Tvert imot styrker det analysen av at NATOs opptreden driver andre stormakter, som Russland, til å opptre like kynisk og prinsippløst som NATO, for å kunne forsvare seg mot NATO.

Georgias og Ukrainas betydning

Selv om Russland alltid har protestert verbalt, har ikke landet gjort noen aktive tiltak for å hindre at de tidligere Warszawapaktlandene som ikke var del av Sovjetunionen har blitt NATO-medlemmer, og heller ikke de baltiske tidligere sovjetrepublikkenes opptak i NATO ble møtt med direkte motstand. En del av forklaringa på dette, er ganske enkelt at Russland sto svakt på 1990-tallet, under fylliken Boris Jeltsin, som nettopp av den grunn fikk aktiv vestlig støtte til å fuske seg til seier ved presidentvalget i 1996[12]. Samtidig har frykten for NATO økt utover på 2000-tallet, ettersom det ble klart at bombekrigen mot Jugoslavia ikke var noe unntak, men heller starten på et adferdsmønster fra NATOs side. Viktigere er det imidlertid at NATO-medlemskap for Georgia og Ukraina strategisk er en mye større trussel for Russland enn det polsk, rumensk, baltisk, eller svensk og finsk, NATO-medlemskap er.

Svartehavet har helt siden 1700-tallet vært hovedtransportruta for russisk handel både med Europa, Vest-Asia og Afrika. Ukraina og Georgia ligger begge ved Svartehavet, og med Tyrkia, Bulgaria og Romania som NATO-medlemmer fra før, ville Svartehavet reelt være et NATO-hav, med Russland inneklemt i et lite hjørne i Nordøst. Samtidig er det også i Nord-Kaukasus, mellom Svartehavet og det kaspiske hav, at den russiske føderasjonen består av et lappeteppe av ulike etnisiteter, og hvor det historisk har vært grobunn for kraftfulle nasjonalistiske eller islamistiske separatistiske bevegelser. Spesielt med et mulig georgisk NATO-medlemskap ville Russland ligget sårbart til for forsøk på å oppildne og gi materiell støtte til separatister på motsatt side av fjellkjeden.

En tredje faktor som gjør Ukraina annerledes, er måten Vesten skaffet seg en NATO-vennlig alliert i landet. I andre østeuropeiske land, inkludert i Baltikum, var det et velkjent faktum, som også Russland forholdt seg til, at folkeflertallet av historiske årsaker har vært og er sterkt antirussisk. Slik var det ikke i Ukraina. Selv om det helt siden uavhengigheten har eksistert en sterkt antirussisk nasjonalistisk stemning vest i landet, har de østlige og sørlige delene, spesielt Krim og Donbass, vært tilsvarende prorussisk, mens de sentrale delene av landet også politisk har vært i en mellomposisjon. Ved valgene har det vekslet mellom flertall for prorussiske og provestlige presidenter og partier, og mens de økonomiske fordelene ved EU-tilknytning appellerte til brede grupper i Ukraina, var det før 2014 aldri noe flertall på meningsmålingene for NATO-medlemskap.

Det at vestlige politiske ledere så aktivt og direkte gikk ut med støtte til demonstranter som også brukte slagvåpen og molotovcocktails mot politiet i 2013, og aktivt støttet opp om demonstranters storming av regjeringskontorene i 2014, viste at Vesten ikke ville sky noe middel for å gjøre Ukraina til en alliert. Selv om det bare er et lite mindretall av ukrainerne som aktivt støtter høyreekstreme posisjoner, og landet i dag har en jødisk president, har det faktum at Vesten, med spredte unntak[13], bevisst har valgt å lukke øynene for at åpent nazistiske militser har fått lov til å operere innenfor landets væpnede styrker, og kunne skryte av samarbeid med etterretningstjenestene, også sendt signalet om at bare rå makt vil kunne stanse videre NATO-ekspansjon.

Hvorfor kom angrepet i år?

Frykten for den typen reaksjon som vi nå har sett fra Russland ville bli resultatet, bidro til at både Obama og Trump var noe tilbakeholdne med å aktivt væpne Ukraina til et nivå hvor de ukrainske styrkene ville kunne bli sterke nok til å søke en militær løsning på konflikten med opprørsrepublikkene i Donbass, og også eventuelt gjenerobre Krim. Etter at Biden ble president, ble imidlertid alle begrensninger fjernet. Det la grunnlaget for at Ukraina kunne vedta en ny og offensiv strategi for å gjenerobre Donbass og Krim i 2021[14]. Ordlyden i det som ble framlagt på twitter av utenriksminister Dmytro Kuleba 11. mars 2021 er kort og kryptisk, men det sentrale er at verken forhandlinger med Russland eller iverksetting av Minsk II-avtalen som skulle gi autonomi for regionene Donetsk og Lugansk, nevnes[15]. Ordbruken samsvarer i stedet med strategien som ble utarbeidet av seniorforsker Pavlo Hai-Nyzhnuk ved Ukrainas nasjonale vitenskapsakademi i 2020. Strategien Hai-Nyzhnuk anbefaler, innebærer å gå eksplisitt bort fra Minsk II-avtalen og tvert imot avvise enhver form for kulturell eller administrativ autonomi for Donbassregionene, og også oppheve den autonome statusen Krim hadde innenfor Ukraina før 2014. For å oppnå dette anbefales full konfrontasjon med Russland basert på militær opprustning og å presse fram en konfrontasjon med Russland basert på å strupe tilgangen til vann og strøm til Krim. Rapporten forutser at en konsekvens av denne strategien trolig vil kunne bli «beginning a new stage of Russian aggression».

Det at vanntilgangen til Krim holdes tilbake er i seg selv ikke noe nytt, men har vært ukrainsk politikk siden anneksjonen i 2014. Den første indikatoren på hva den nye strategien kunne komme til å innebære ut over dette kom i oktober 2021, da ukrainske styrker erobret den lille landsbyen Staromaryevka ved hjelp av nyanskaffede tyrkiske kampdroner[16]. Samme typen kampdroner spilte en hovedrolle da Aserbajdsjan gikk på offensiven og kastet armenske styrker ut av enklaven Nagorno Karabakh i 2020[17].

Dette var det konkrete bakteppet da Russland presenterte NATO for et tilnærmet ultimatum i form av et forslag til ny sikkerhetsavtale i desember[18]. Alle forslagene handlet om å unngå videre NATO-utvidelse og tilbaketrekning av styrker fra begge sider. Det eneste som omhandlet Ukraina, handlet om at tilbudet om framtidig NATO-medlemskap som ble gitt i 2008 måtte trekkes tilbake. Forslaget ble avvist av NATO som en «non-starter»[19] i januar. I stedet startet altså krigen i februar.

[1] https://edition.cnn.com/2022/04/25/politics/biden-administration-russia-strategy/index.html

[2] https://www.govinfo.gov/content/pkg/CRPT-106srpt45/html/CRPT-106srpt45.htm

[3] https://www.tronderdebatt.no/antiimperialisme-for-darer-og-russlands-kolonikrig-i-ukraina/o/5-122-44374

[4] https://worldpopulationreview.com/country-rankings/uranium-production-by-country

[5] https://www.thenation.com/article/archive/how-senate-armed-services-committee-undermining-minsk-ii/

[6] https://archive.globalpolicy.org/security/issues/kosovo1/ksv17.htm

[7] https://www.hrw.org/reports/2001/kosovo/undword-03.htm

[8] http://peri.umass.edu/fileadmin/pdf/Turkey.pdf

[9] https://www.brookings.edu/research/nato-the-un-and-the-use-of-force/

[10] https://www.aftenposten.no/kultur/i/8qqz2/fengslende-bok-om-tragedien-i-tsjetsjenia

[11] https://www.theatlantic.com/ideas/archive/2022/05/russia-putin-colonization-ukraine-chechnya/639428/

[12] http://content.time.com/time/world/article/0,8599,2107565,00.html