NATO og NATO-motstanden

av Aslak Storaker

Venstresidas forhold til NATO har kommet i fokus etter Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022. For gamle travere på venstresida er NATO-motstand noe som ligger i ryggmargen, mens for utenforstående og nyinnmeldte kan NATO-motstanden framstå nærmest uforståelig, noe som ikke er så rart med tanke på at NATO-motstandere sjelden slipper til i mediene og NATO-motstanden ikke har blitt fronta særlig aktivt av venstrepartiene de seinere årene. Det kan derfor være nyttig med en gjennomgang av hva NATO er og hvorfor venstresida historisk har vært NATO- motstandere.

Hva er NATO?

NATO er en militær allianse og sikkerhetspolitisk organisasjon, grunnlagt i 1949. Ordet NATO er et akronym/forkortelse for den Nord-Atlantiske Traktats Organisasjon. Ved dannelsen i 1949 besto alliansen av 12 land. I dag er det økt til 31 land, 29 av dem i Europa samt USA og Canada i Nord-Amerika. Det nyeste medlemslandet er Finland, som blei medlem i 2023. Grunnlagsdokumentet er Atlanterhavspakten, særlig artikkel 5, som slår fast at «et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle»[i]. Som svar på Vest-Tyskland inntreden i NATO blei den sovjetisk-dominerte Warszawapakten oppretta som motsats til NATO i 1955[ii].

NATOs medlemsland har til sammen rundt en milliard innbyggere[iii], og utgjør altså rundt 1/7 av verdens befolkning. Ifølge Wikipedia står NATO-landene for 57 % av verdens samla militære forbruk[iv]. Videre opprustning er forventa etter at NATO i 2014 vedtok at alle medlemslandene skal bruke minst 2% av BNP på militæret[v]. Klart størst er USA, som aleine står for 38 % av verdens militære forbruk, mot Kinas 14 % og Russlands 3,1 %[vi]. Disse beregningene fra SIPRI tar utgangspunkt i nominelle dollar, og det kan innvendes at tallene ikke gjenspeiler det reelle militære styrkeforholdet siden f.eks. Kina og Russland betaler for sine soldater og utstyr i egen valuta og lokale priser. Ståle Ulriksen ved NUPI hevder at dersom en regner fra reell kjøpekraft bruker Kina og Russland til sammen omtrent like mange penger på militære formål som USA[vii].

NATO har både en sivil og militær ledelse. Den sivile ledelse består av Det nordatlantiske råd, under ledelse av generalsekretæren, som for øyeblikket heter Jens Stoltenberg. Ved toppmøter representeres landene av deres respektive stats- eller regjeringssjefer, mens rådet ellers er satt sammen av ambassadører fra medlemslandene. Avgjørelsene er basert på konsensus, som vil si at alle medlemslandene må være enige før en beslutning kan tas. Den øverste militære ledelsen kalles Militærkomiteen, som er satt sammen av medlemslandenes forsvarssjefer ved toppmøter og ved øvrige møter av deres militære representanter. I tillegg finnes NATOs Kjernefysiske Planleggingsgruppe, som diskuterer spørsmål knytta til atomvåpen.

Den praktiske ledelsen av NATOs militære operasjoner gjøres av organet Allied Command Operations (ACO), der den øverste sjefen kalles Supreme Allied Commander Europe (SACEUR). Mens stillingen som generalsekretær alltid har vært innehatt av en europeer har SACEUR alltid vært en amerikansk general, for øyeblikket Christopher G. Cavoli. NATOs hurtigreaksjonsstyrke er direkte underlagt SACEUR. Den har bestått av 40 000 soldater, men planlegges økt til over 300 000[viii]. NATO har i utgangspunktet ikke egne militære styrker, men medlemslandene kan avgi styrker til NATOs operative kontroll etter vedtatte planer. Underlagt SACEUR finnes det også forskjellige kommandosenter som har ansvaret for å lede NATOs operasjoner i ulike geografiske områder.

NATOs ansvarsområde for Norge er kommandosenteret i Brunssum i Nederland. Etter Russlands invasjon av Ukraina i februar, aktiverte NATO planverket sitt slik at Brunssum-kommandoen fikk ansvaret for Norge. «Det medførte at vi la kommandoen over sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter, FOH, under Brunssum for å koordinere militær aktivitet i våre nærområder. Sjef FOH har nå både en nasjonal hatt og en Nato-hatt», har forsvarssjef Eirik Kristoffersen fortalt til VG[ix]. I tilfelle krig kan altså den norske forsvarssjefen og det norske militæret bli underlagt den italienske generalen Guglielmo Luigi Miglietta i Brunssum.

NATO under den kalde krigen

NATOs første generalsekretær, general lord Hastings Ismay, sa at alliansen blei oppretta for «å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede»[x]. Under den kalde krigen kan det hevdes at NATO var defensivt innretta for å bekjempe og avskrekke et potensielt angrep fra Sovjetunionen. NATO deltok f.eks. ikke i Frankrike og USAs kriger i Vietnam. På den annen side er det ingen ting som tyder på at sovjeterne hadde noen planer om å angripe Vest-Europa, men snarere at de ønska å sementere kontroll i Øst-Europa for å skape en buffersone mot potensielle angrep fra vest. Stalin holdt seg i grove trekk til prosentavtalen han gjorde med Churchill i 1944, der de delte Europa i ulike innflytelsessfærer, noe som viste seg i manglende sovjetisk støtte til de greske kommunistene under borgerkrigen i Hellas[xi]. Moskva ser også ut til å ha instruert det franske og italienske kommunistpartiet om å underordne seg de borgerlige regjeringene under avslutningen av krigen, da den kommunistiske motstandsbevegelsen etter sigende kunne hatt militær styrke og innflytelse nok til å forsøke å gjennomføre en kommunistisk maktovertagelse[xii].

Men selv om ingen av blokkene hadde planer om å angripe hverandre, er det viktig å ta på alvor at frykten for angrep på begge sider var reell, fordi begge blokkene hadde mulighet til å utslette den andre gjennom et forkjøpsangrep og begge mistrodde hverandres intensjoner. Den mest reelle trusselen om krig kom fra at den ene parten kunne gjøre en feiloppfatning av at de var i ferd med å bli angrepet, og dermed velge å gå til forkjøpsangrep[xiii]. Under NATO-øvelsen Able Archer i 1983 var f.eks. sovjeterne alvorlig bekymra for at det var skalkeskjul for et forkjøpsangrep, og satte atomvåpnene sine i beredskap[xiv].

Det er reist spørsmål ved om NATO utelukkende var retta mot et sovjetisk angrep, eller om alliansen også blei eller kunne bli brukt mot kommunistene i de enkelte medlemslandene. På begynnelsen av 1990-tallet blei det kjent av det fantes hemmelige militære NATO-grupper kalt «Stay behind». Disse skulle tre i kraft ved en sovjetisk okkupasjon. Historikeren Danielle Ganser har hevda at «I den totala avsaknaden av en sovjetisk invasion tog nätverket således til vapen och utkämpade ett hemligt krig mot de politiska vänsterkrefterna i många länder»[xv] Frode Fanebust har skrevet ei bok om Stay Behind i Norge, der han motsatt hevder at det ikke er noe som tyder på at disse nettverkene sto bak terroraksjoner, sjøl om enkeltpersoner knytta til nettverket kan ha gjort det. Han henviser imidlertid til Gansers gjengivelse av det italienske Stay behind-medlemmet general Manlio Capriata, som overfor en undersøkelseskommisjon uttalte at Stay Behind hadde «en anti-subversiv funksjon for det scenario at kreftene på venstresiden skulle komme til makten»[xvi]. På 1970-tallet avslørte Klassekampen NATO-telegrammer som viste at det foregikk NATO-øvelser der scenariet var å håndtere lokale demonstrerende og streikende NATO-motstandere[xvii].

Fra defensiv til offensiv allianse

Etter oppløsninga av Warszawapakten og Sovjetunionen mista NATO sin offisielle eksistensberettigelse, og det blei sagt at en måtte «out of area or out of business» – enten begynne å operere utenfor medlemslandenes territorium eller legge ned. Beklageligvis valgte en ikke å legge ned, men vedtok 24. april 1999 et nytt strategisk konsept der en åpna for å «lede ikke-artikkel-fem-krise-responsoperasjoner»[xviii]. I praksis betød dette at NATO innvilga seg sjøl retten til å gå til krig uten sjøl å ha blitt angrepet, og uten at det nødvendigvis krevde vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Dette blei demonstrert i praksis ved NATOs folkerettsstridige bombekrig mot Jugoslavia samme år. Siden ingen NATO-land var blitt angrepet av Jugoslavia og bombingen heller ikke hadde godkjenning fra FNs sikkerhetsråd, var den dermed per definisjon en ulovlig angrepskrig. Krigen resulterte i Kosovos de facto og seinere de jure (2008) løsrivelse fra Serbia.

I 2001 blei artikkel 5 utløst for første og hittil eneste gang ved al Qaidas angrep på USA 11. september. NATO overtok ansvaret for «sikkerheten» i Afghanistan i 2003. Etter 20 års krigføring endte det med en tilbaketrekking og tilbakeføring til status quo ante i 2021. NATO deltok ikke i invasjonen av Irak, men trente soldater for det nye regimet USA satte inn etter invasjonen.

I 2011 leda NATO bombinga av Libya. NATO hevda å opprettholde mandatet fra FNs sikkerhetsråd om «flyforbudssone» for å beskytte sivile, men fungerte i realiteten som flyvåpen for opprørsstyrkene, for å gjennomføre regimeendring[xix]. Etter krigen har Libya falt fra 51. til 105. plass på FNs indeks over menneskelig utvikling i ulike land (HDI-indeksen)[xx].

1999 var også året for den første NATO-utvidelsen etter den kalde krigen, der de tidligere Warszawapaktlandene Polen, Tsjekkia, Ungarn blei opptatt som medlemmer. I 2004 fulgte Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia etter, og i 2008 vedtok NATOs toppmøte i București at Georgia og Ukraina «vil bli medlemmer av NATO» på et ubestemt tidspunkt. I 2008 begynte også NATO oppbyggingen av et rakettskjold i Europa, der USA har utplassert missilbatterier i Polen og Romania.

NATO og stormaktsrivaliseringen

NATO ser på Russland og Kina som motstandere. I NATOs nyeste strategiske konsept heter det at «Den russiske føderasjonen er den mest signifikante og direkte trusselen mot de alliertes sikkerhet og mot fred og stabilitet i det euro-atlantiske området» og at «Folkerepublikken Kinas erklærte ambisjoner og undergravende politikk utfordrer våre interesser, sikkerhet og verdier», samt at «Det indopasifiske («Indo-Pasific») området er viktig for NATO, siden utviklingen i den regionen direkte kan påvirke den euro-atlantiske sikkerheten» [xxi]. Det indopasifiske området ligger som kjent langt unna Atlanterhavet, så det kan argumenteres for at NATO har gått fra regionale til globale ambisjoner.

På grunn av sin overlegne posisjon som supermakt er USAs innflytelse over NATO større enn de øvrige medlemslandenes, og NATOs krigføring vil som regel sammenfalle med USAs interesser. For eksempel heter det i den norske rapporten om Afghanistankrigen at «USA har vært i førersetet i Afghanistan både i kraft av sin politiske tyngde og sin massive militære og økonomiske innsats. NATO har som organisasjon ikke utøvd aktivt lederskap, men alliansen har hatt en viktig støtterolle for USA med styrkegenering, har tjent som forum for drøfting av strategiske valg og bidratt til internasjonal legitimitet.» [xxii]

USA beskriver seg selv i sin nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2022 som «en global makt med globale interesser» og med mål om at ingen regioner i verden skal «domineres av en fiendtlig makt»[xxiii]. Et av målene som oppgis er å integrere USAs alliarte i det indopasifiske området med alliansepartnerne i Europa. Det understrekes at ingen annen region er viktigere for USA enn det indopasifiske området og at regionen vil kreve mer av USA enn det som har vært tilfelle siden andre verdenskrig. Det er svært nærliggende å tro at det er USAs mål om å utkonkurrere Kina, og ikke norske eller europeiske interesser, som ligger bak NATOs dreining mot Asia.

Russland reagerte svært negativt på bombinga av Jugoslavia og Libya, og på utvidelsen av NATO som de oppfatta som et brudd med lovnader Gorbatsjov hadde mottatt om at NATO «ikke skulle utvides en tomme»[xxiv]. Gorbatsjov sjøl skrev at «den gjensidige tilliten som oppsto ved avslutningen av den kalde krigen ble alvorlig rystet av NATOs beslutning om å ekspandere østover få år etterpå»[xxv]. George Kennan, en diplomat som øvet sterk innflytelse over den amerikanske «oppdemmingspolitikken» under den kalde krigen, kalte NATOs ekspensjon østover «en fatal feil» som ville «lede russisk utenrikspolitikk i retninger vi definitivt ikke er tjent med»[xxvi], og Jack F. Matlock, USAs siste ambassadør til Sovjetunionen, advarte mot at «NATO-utvidelser kunne sette i gang en kjede av hendelser som kan skape den mest alvorlige sikkerhetstrusselen mot nasjonen siden Sovjetunionen kollapset»[xxvii]. William Burns, som var USAs ambassadør til Russland, skrev i 2008 at et ukrainsk NATO-medlemskap blei ansett som «den rødeste av alle røde linjer» ikke bare for Vladimir Putin, men for hele den russiske eliten[xxviii]. Putin gjorde det i 2008 klart at Russland ville anse en videre utvidelse mot deres grenser som en direkte trussel.[xxix] Mange analytikere mener en hovedmotivasjon for Russlands folkerettsstridige aggresjon mot Ukraina har vært å hindre ukrainsk integrasjon i NATO.[xxx] Samtidig har russisk aggresjon og stormaktsjåvinisme vært en hovedmotivasjonsfaktor for at Sverige og Finland nå (og andre østeuropeiske land tidligere) har søkt seg inn i NATO.

NATO og atomvåpen

NATO er en atomvåpenallianse. I NATOs strategiske konsept slås det fast at «Alliansens strategiske atomvåpen, spesielt de tilhørende Amerikas Forente Stater, er den fremste («supreme») garantien for alliansens sikkerhet»[xxxi]. Frankrike og Storbritannia har også egne atomvåpen, mens amerikanske atomvåpen er utstasjonert i Belgia, Tyskland, Italia, Nederland og Tyrkia[xxxii]. I motsetning til f.eks. Kina har ikke NATO vedtatt noen erklæring om at de ikke vil være de første til å bruke atomvåpen hvis det oppstår en militær konflikt.

Under den kalde krigen var det flere episoder som var nær å utløse en atomkrig. Den mest kjente er Cubakrisa, men det er flere andre tilfeller som da sovjetiske radarsystem i 1983 feilrapporterte om innkommende amerikanske atomraketter ville treffe Sovjetunionen om 20 minutter[xxxiii]. En ny internasjonal studie konkluderer med at en atomkrig mellom USA og Russland vil kunne ta livet av fem milliarder mennesker[xxxiv].

På slutten av den kalde krigen forhandla USA og Sovjetunionen fram flere nedrustningsavtaler, men ingen av disse er lengre virksomme. I 2002 trakk USA seg fra ABM-avtalen som forbød rakettskjold, og i 2019 fra INF-avtalen som forbød mellomdistanseraketter med atomvåpen. START-avtalen som legger begrensninger på antall strategiske atomvåpen blei fornya av USA og Russland i 2021, men suspendert av Russland i 2023[xxxv]. Det betyr at den eneste atomvåpenavtalen både Russland og USA er tilsluttet er ikkespredningsavtalen. Ingen av dem ser imidlertid ut til å ta på alvor ikkespredningsavtalens punkt 6 som pålegger avtalepartene å gjennomføre forhandlinger for å redusere og på sikt avskaffe atomvåpen under internasjonal kontroll[xxxvi].

Ingen NATO-land har tilsluttet seg FNs forbud mot atomvåpen som trådte i kraft i 2021. Folkerettsinstituttet har laget en rapport på vegne av Norske leger mot atomvåpen der de konkluderer med at det ikke ligger juridiske føringer i NATO-medlemskapet som forhindrer Norge i å signere FNs forbud mot atomvåpen[xxxvii]. Stian Jenssen, stabssjef ved generalsekretærens kontor i Nato, har likefullt slått fast av tilslutning til traktaten er uforenlig med medlemskap i NATO[xxxviii]. Det skal også ha blitt lagt press på tredjeland som Sverige[xxxix] og Sveits[xl] om at å signere atomvåpenforbudet vil hindre deres samarbeid med NATO.

Norge og NATO

Norge var blant landene som var med å danne NATO i 1949. I forkant var det blitt holdt drøftinger mellom Norge, Sverige og Danmark om et nordisk forsvarsforbund. Forhandlingene stranda som følge av at svenskene ønska at det mulige forsvarsforbundet skulle ha som hovedoppgave å holde landene utenfor en ny krig, mens den norske regjeringa mente at «et forsvarsforbund mellom de tre landene reelt, om ikke formelt, måtte inngå som ledd i det videre samarbeide for å skape et kollektivt forsvarssystem overfor trusselen fra den ekspansjonistiske Sovjetunionen»[xli]. Fra norsk side var en også bekymra etter kommunistenes maktovertagelse i Tsjekkoslovakia og samarbeidsavtalen som blei inngått mellom Sovjetunionen og Finland i 1948.

Norges NATO-medlemskap førte imidlertid med seg noen selvpålagte restriksjoner. En avviste allierte øvelser i Øst-Finnmark og allierte baser og atomvåpen på norsk jord i fredstid. Gjennom de nye amerikanske basene som har kommet de siste årene er basepolitikken i realiteten forkasta. Håndhevelsen av atomvåpenforbudet foregår på grunnlag av Bratteli-erklæringen, som sier at Norge forutsetter at allierte krigsskip respekterer at de ikke skal være utstyrt med atomvåpen når de anløper Norge, og at ingen inspeksjon derfor er nødvendig for å fastholde forbudet.

Etter den kalde krigen har Norge deltatt i NATOs krigføring både i Jugoslavia, Afghanistan og Libya. Samtidig har det foregått en omlegging av militæret fra invasjonsforsvar til et såkalt «innsatsforsvar» tilpassa å operere utenfor eget territorium – mindre heimevern og kystfort, flere spesialstyrker og jagerfly. Mens Forsvaret tidligere kunne mobilisere nærmere 500 000 soldater i tilfelle krig, blei antallet seinere redusert til 65 000[xlii]. Det er imidlertid omdiskutert i hvor stor grad utviklinga skyldes NATO-tilpasning eller den militærteknologiske utviklinga[xliii].

Parallelt med den norske deltakelsen i NATOs utenlandske krigføring gikk Norges mannskapsbidrag til FNs fredsbevarende operasjoner ned fra 1700 i 1994 til 56 i 2014[xliv]. I 2018 deltok 40 norske personer i FN-oppdrag, mot 100 i NATO-operasjoner[xlv].

NATO og venstresida

Under den kalde krigen var atomvåpenspørsmålet den viktigste drivkraften bak NATO-motstanden. NATO-motstanderne anså det som umoralsk og uforsvarlig å basere sikkerhetspolitikken sin på bruk av atomvåpen, ut fra en forståelse av at ingen kan vinne en atomkrig og at enhver bruk av atomvåpen er å betrakte som en kriminell handling. Under den kalde krigen var USAs plan for å stoppe en sovjetisk invasjon av Norge å atombombe styrkene deres i Finnmark[xlvi].

NATO-alliansen knytta også Norge til det som i visse kretser blei kalt «den imperialistiske blokka» – kolonimaktene Frankrike og Storbritannia, det imperialistiske USA med sine kriger, intervensjoner og multinasjonale selskaper, og Portugal, Tyrkia og Hellas som i perioder har vært styrt av høyreautoritære regimer. Portugal var et diktatur da de blei medlemmer i 1949, og NATO hadde heller ingen problemer med militærjuntaen som styrte Hellas mellom 1967 og 1974. Utviklinga i Tyrkia kjenner vi alle til. En illustrerende sak er at den franske kolonien Algerie var ufrivillig definert som en del av NATO-paktens territorium fra 1949 til deres uavhengighet i 1962. Mange argumenterer for at NATO inngår i å opprettholde et imperialistisk verdenssystem der de ledende kapitalistiske land beskytter sin økonomiske og politiske makt mot både frigjøringsbevegelser så vel som andre imperialistiske utfordrere[xlvii].

En annen innvending er at NATO-medlemskapet automatisk vil trekke Norge inn i en krig mot andre land dersom det skulle oppstå en konflikt mellom f.eks. Russland og USA som i utgangspunktet ikke berører norske interesser. Både amerikanske baser og Globus II-radaren i Vardø kan være naturlige mål for Russland dersom de havner i krig med USA[xlviii]. Russland frykter ikke Norge, men i en gitt situasjon kan de frykte amerikanske angrep fra norsk territorium[xlix], noe som også kan gi dem incentiver til et såkalt forkjøpsangrep. Norge er dessuten i en spesiell situasjon fordi vi ligger svært nær den russiske nordflåtens strategiske ubåter på Kolahalvøya. Disse er utstyrt med atomvåpen og ansees som viktige å beskytte for å bevare Russlands «annenslagskapasitet» i tilfelle et amerikansk atomangrep mot Russland[l]. Det er derfor i norsk interesse å bevare et avspent forhold til Russland i nordområdene. Å fungere som framskutt base for amerikanerne bidrar til det motsatte. Så selv om NATO-medlemskapet øker kostnadene ved å angripe Norge kan det også gi incentiv til å gjøre det, og føre til at vi ufrivillig blir dratt inn i kriger, inkludert stormaktskriger der stormaktene kjemper mot hverandre på vårt territorium.

NATO-motstanderne framheva også at blokkpolitikken og den gjensidige opprustninga førte til en rustningsspiral som var gjensidig forsterkende. Det gjorde at verdifulle ressurser blei sløst bort på militære midler i stedet for på menneskelig utvikling, og økte usikkerheten og frykten for angrep på begge sider. Dette kalles for «sikkerhetsdilemmaet i internasjonal politikk» – dersom en side forsøker å øke sin sikkerhet ved å ruste opp og flytte fram posisjonene sine vil motparten gjøre det samme, og resultatet er at begge parter ender opp med mindre sikkerhet. Motsatsen er en politikk for felles sikkerhet, der begge parter oppnår økt sikkerhet gjennom nedrustningsavtaler og deeskalerende tiltak.[li] Det var gjennom en slik avspenningspolitikk, drevet fram av fredsbevegelsen og kloke ledere som Willy Brandt, Mikhail Gorbatsjov og Olof Palme, at man til slutt lyktes med å avslutte den kalde krigen. Motsatt er det klart at utvidelsene og opprustningen av NATO ikke har resultert i fred – samtidig som Russlands krigføring har styrket NATOs opprustning og utvidelse. En total seier for en av blokkene er vanskelig eller umulig å se for seg i atomvåpenets tidsalder. En politikk for felles sikkerhet heller enn å støtte den ene blokken mot den andre, vil derimot kunne bidra til fred og avspenning.

Etter den kalde krigen har venstresida hovedsakelig retta kritikken mot «out of area»-operasjonene NATO har bedrevet siden 1999. Og med god grunn. Ifølge «Cost of war»-prosjektet ved Brown University har over 900 000 mennesker blitt drept i den såkalte «krigen mot terror» USA og NATO har ført siden 2001, inkludert over 380 000 sivile.[lii] Nå er det imidlertid tegn på at NATO i økende grad vender tilbake til å forberede seg for en potensiell krig med Russland og/eller Kina. Da er det desto større grunn for oss til å gjenfinne den gamle kritikken mot å delta i blokkrivalisering og atomvåpenallianser.

---

[i] NATO. (1949). Traktat for det nord-atlantiske område. Henta fra https://www.nato.int/cps/en/natohq/official_texts_17120.htm?selectedLocale=no

[ii] NATO. A short history of NATO. Henta fra https://www.nato.int/cps/en/natohq/declassified_139339.htm

[iii] NATO. (2022). Strategic concept. Henta fra https://www.nato.int/strategic-concept/

[iv] Wikipedia. NATO. Henta fra https://en.wikipedia.org/wiki/NATO 26.09.22.

[v] Kämpe, Monica K. Mattsson. (2021). NATOs 2%-mål. Henta fra https://folkogforsvar.no/prosenter-til-besvaer/

[vi] SIPRI. (2022). TRENDS IN WORLD MILITARY EXPENDITURE, 2021. Henta fra https://www.sipri.org/sites/default/files/2022-04/fs_2204_milex_2021_0.pdf

[vii] Ulriksen, Ståle. (2022.) Afghanistan, Irak og utviklingen av USAs militærmakt. Henta fra https://tidsskriftet-ip.no/index.php/intpol/article/view/3912/6665

[viii] De Rosa, Marie & Haug, Kenneth K. (2022, 26. juni.) Stoltenberg varsler kraftig opptrapping av Natos reaksjonsstyrke. Henta fra https://www.dagsavisen.no/nyheter/verden/2022/06/27/nato-skal-ha-over-300000-soldater-i-reaksjonsstyrke/

[ix] Johnsen, Alf Bjarne. (2022.) Forsvaret av Norge kan bli styrt fra USA: − Norge blir enda viktigere. Henta fra https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/kEE5ma/forsvaret-av-norge-kan-bli-styrt-fra-usa-norge-blir-enda-viktigere?fbclid=IwAR1HEDW_PUU-1PWV3CIdGFSP2qNWsEUZGoroApx5KTe1rYKdH5Wtmj75nbE

[x] Folk og forsvar. (u. å.) Undervisningsopplegg: NATOs artikkel 5 (V). Henta fra https://folkogforsvar.no/tema/undervisning/undervisningsopplegg-natos-artikkel-5-v/

[xi] Jahr, Ida. (2021, 25. mars.) Trumandoktrinen. Henta fra https://snl.no/Trumandoktrinen

[xii] Cliff, Tony. (1999.) Trotskismen etter Trotski. Henta fra https://www.marxists.org/norsk/cliff/1999/trotskisme_etter_trotski.html

[xiii] Fjærtoft, Torgeir E. (2021.) Norsk støtte til FNs totalforbud mot atomvåpen? Henta fra https://tidsskriftet-ip.no/index.php/intpol/article/view/3195/5863

[xiv] McKelvie, Callum. (2022). Able Archer: The NATO exercise that almost went nuclear. Henta fra https://www.livescience.com/able-archer

[xv] Ganser, Danille. (2005). NATOs hämliga arméer. Stockholm: Karneval. (s. 12).

[xvi] Fanebust, Frode. (2016). Kald krig, hemmelig hær. Stay behind i Norge. Oslo: Pax. (s. 56)

[xvii] Stopp NATO. (2020). NATO-guiden. (s. 22)

[xviii] Linneberg, Arild. (2000). NATOs nye strategikonsept. Oslo: Pax. (s. 28)

[xix] House of Commons Foreign Affairs Committee. (2016.) Libya: Examination of intervention and collapse and the UK’s future policy options. Henta fra https://publications.parliament.uk/pa/cm201617/cmselect/cmfaff/119/119.pdf

[xx] Gordillo, José Luis. (2022). NATO is always bombing something. I: NATO, building global insecurity. Barcelona: Centre Delás d’Estudis per la Pau. Henta fra https://www.ipb.org/yesterdays-news/report-nato-building-global-insecurity-english-version/ (s. 38)

[xxi]  NATO. (2022). Strategic concept. Henta fra https://www.nato.int/strategic-concept/ (s. 4, 6 og 11) Min overs.

[xxii] NOU 2016:8. (2016.) En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014. (s. 10). Henta fra https://www.regjeringen.no/contentassets/09faceca099c4b8bac85ca8495e12d2d/no/pdfs/nou201620160008000dddpdfs.pdf

[xxiii] The White House. (2022). National Security Strategy. (s. 11 – se også s. 17, 23, 38)Henta fra https://www.whitehouse.gov/wp-content/uploads/2022/10/Biden-Harris-Administrations-National-Security-Strategy-10.2022.pdf

[xxiv] Klußmann, Uwe; Schepp, Matthias & Klaus Wiegrefe. (2009). Did the West Break Its Promise to Moscow? I: Spiegel International. Henta fra https://www.spiegel.de/international/world/nato-s-eastward-expansion-did-the-west-break-its-promise-to-moscow-a-663315.html

[xxv] Gorbatchev, Mikhail. (2021.) What Is At Stake Now. Cambridge: Polity Press. (s. 6)

[xxvi] Martirosyan, Armen. (2021.) Letter: Kennan did not mince his words on Nato expansion. I: Financial Times. Henta fra https://www.ft.com/content/fbfc34eb-d722-43af-b160-63d5cd9604f5

[xxvii] Jack F. Matlock Jr. (2022, 15. februar.) I was there: NATO and the origins of the Ukraine crisis. Henta fra https://responsiblestatecraft.org/2022/02/15/the-origins-of-the-ukraine-crisis-and-how-conflict-can-be-avoided/

[xxviii] Suny, Ronald. (2022, 28. februar.) Ukraine war follows decades of warnings that NATO expansion into Eastern Europe could provoke Russia. Henta fra https://theconversation.com/ukraine-war-follows-decades-of-warnings-that-nato-expansion-into-eastern-europe-could-provoke-russia-177999

[xxix] Dawar, Anvil. (2008). Putin warns Nato over expansion. Henta fra https://www.theguardian.com/world/2008/apr/04/nato.russia

[xxx] Se f.eks. Osflaten, Amund. (2022). Derfor bløffer sannsynligvis ikke Putin om bruk av atomvåpen. Henta fra https://forsvaretsforum.no/atomsikkerhet-atomvapen-kald-krig/derfor-bloffer-sannsynligvis-ikke-putin-om-bruk-av-atomvapen/291353 eller Roberts, Geoffrey. (2022). ‘Now or never’. The Immediate Origins of Putin’s Preventative War on Ukraine. Henta fra https://geoffreyroberts.net/wp-content/uploads/2022/04/Now-or-never-Putins-Decsion-for-War-with-Ukraine.pdf

[xxxi] NATO. (2022). Strategic concept. Henta fra https://www.nato.int/strategic-concept/ (s. 8) Min overs.

[xxxii] Crespo, Nora Miralles: From feminism, for life and against NATO. I: NATO, building global insecurity. Barcelona: Centre Delás d’Estudis per la Pau. Henta fra https://www.ipb.org/yesterdays-news/report-nato-building-global-insecurity-english-version/ (s. 27)

[xxxiii] Lilleeng, Sverre. (2022.) Mannen som kan ha redda oss fra atomkatastrofe. I: NRK. Henta fra https://www.nrk.no/trondelag/xl/stanislav-petrov_-mannen-som-redda-verden-fra-atombombe-og-krig-1.15875518

[xxxiv] NTB. (2022). Milliarder kan dø av sult etter atomkrig. Henta fra https://forskning.no/atombombe-krig-og-fred-mat/milliarder-kan-do-av-sult-etter-atomkrig/2065485

[xxxv] NTB. (2023, 21. februar.) Russland suspenderer deltakelse i Ny Start-avtalen. Henta fra https://forsvaretsforum.no/atomvapen-russland-usa/russland-suspenderer-deltakelse-i-ny-start-avtalen/311836

[xxxvi] United Nations. Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons (NPT).  Henta fra https://www.un.org/disarmament/wmd/nuclear/npt/text

[xxxvii] ICAN Norge. Atomvåpenforbudet forenlig med NATO-medlemskap. Henta fra https://www.icannorway.no/atomvapenforbudet_forenlig_med_nato_medlemskap

[xxxviii] Jenssen, Stian. (2021, 27. oktober.) Veien mot en verden uten atomvåpen. Henta fra https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/RrKzjd/veien-mot-en-verden-uten-atomvaapen

[xxxix] Altuntas, Atila. (2018, 1. februar.) Sweden defies US, NATO threats on UN nuclear ban treaty. Henta fra https://www.aa.com.tr/en/europe/sweden-defies-us-nato-threats-on-un-nuclear-ban-treaty/1020964

[xl] SWI. NATO reportedly urged Switzerland not to sign nuclear treaty. (2023, 3. april.) Henta fra https://www.swissinfo.ch/eng/politics/nato-reportedly-urged-switzerland-not-to-sign-nuclear-treaty/48416820

[xli] Lange, Halvard M. (1966). Norges vei til NATO. Oslo: Pax (s. 32)

[xlii] Børresen, Jacob: Småstatens sikkerhets- og forsvarspolitikk i en ny tid. I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.

[xliii] Saxi, Håkon Lunde. (2021). Sikkerhetspolitikk, kultur eller økonomi? Konkurrerende forklaringer på omstillingen av Forsvaret etter den kalde krigen. Henta fra https://tidsskriftet-ip.no/index.php/intpol/article/view/3102

[xliv] Grung, Micheline Egge. (2015, 3. mars). I knipe mellom FN og NATO. Henta fra https://www.dagsavisen.no/kultur/2015/03/03/i-knipe-mellom-fn-og-nato/

[xlv] FN-sambandet. (2023, 18. januar.) Norge og FN. Henta fra https://www.fn.no/om-fn/norge-og-fn

[xlvi] Kristoffersen, Tor Kjetil. (2015). USA skulle slippe atombomber over Finnmark. Henta fra https://www.nordlys.no/usa-skulle-slippe-atombomber-over-finnmark/s/5-34-81228

[xlvii] Se f.eks. Hem, Geir. (2022, 30. august.) Å være blind for annen imperialisme, svekker kampen mot egen imperialisme. Henta fra https://hemmelig.org/politikk/a-vaere-blind-for-annen-imperialisme-svekker-kampen-mot-egen-imperialisme/

[xlviii] Andersen, Adelina Trolle. (2022.) I atomvåpnenes skygge: Amerikansk atomstrategi og Norge. Henta fra https://tidsskriftet-ip.no/index.php/intpol/article/view/3794/7799

[xlix] Storaker, Aslak. (2018). Hva slags forsvar trenger vi? Henta fra https://marxisme.no/hva-slags-forsvar-trenger-vi/

[l] For en drøfting av dette, se f.eks. Tunander, Ola. Norges säkerhet och geopolitikens återkomst. I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag. eller Kvam, Ina Holst-Pedersen. (2021, 19. april.) Bastionforsvaret og Russlands militærmakt, et utdatert trusselbilde? Henta fra https://www.nupi.no/nyheter/bastionforsvaret-og-russlands-militaermakt-et-utdatert-trusselbilde

[li] For mer om dette se rapporten For our shared future. Common Security 2022. Nedlastbar fra https://www.ipb.org/common-security-report-2022/

[lii] Cost of War. Summary of findings. Henta fra https://watson.brown.edu/costsofwar/papers/summary