På tross av den konsensuspregede hyllesten av frontfagsmodellen leverer den stadig dårligere resultater for norske lønnsarbeidere. Modellen lykkes imidlertid med å sikre konkurransekraften til norsk industri ved å snevre inn arbeiderens syn på hvordan de kan føre arbeiderkamp og hvilke krav de kan stille.
Av Morten Johansen, lønnsarbeider
Essensen i frontfagsmodellen er å sikre konkurransekraften til norsk eksportindustri. Forutsetningene modellen bygger på er som følger:
1. Dersom lønningene i konkurranseutsatte bedrifter i Norge blir for høye, går investeringene i norske bedrifter ned til fordel for bedrifter i land med lavere lønnskostnader og høyere lønnsomhet.
2. Dersom lønningene i det ikke-konkurranseutsatte arbeidslivet blir for høye, vil ingen gidde å jobbe i konkurranseutsatt industri om ikke lønningene øker også der.
Som løsning på dette foreskriver frontfagsmodellen at konkurranseutsatt industri skal forhandle først i lønnsoppgjøret, og lønnsrammen de kommer frem til skal gjøre gjeldende for de øvrige overenskomstene.
At NHO er en innbitt forsvarer av frontfagsmodellen er ikke overraskende all den tid modellen bidrar til å holde fagforeningenes krav moderate. Mer overraskende er det kanskje at LO er like iherdige i sitt forsvar. I hvertfall om man naivt tror på Wikipedias definisjon av en fagforening: «Fagforeningens fremste oppgaver er å kjempe for bedre lønn og gode arbeidsvilkår»[i].
Med sin støtte til frontfagsmodellen har LO vist at de prioriterer lønnsomhetskravet til kapitaleierne i industrien over reallønnsutviklingen til egne medlemmer. Dette ble blant annet illustrert i lønnsoppgjøret i 2021, da LO uten streik godtok et lønnsoppgjør som ga forventet reallønnsnedgang. Ramma ble på 2,7 %, inflasjonen var ventet å bli 2,8 %, men endte på 3,5 %. LO-leder Peggy Hessen Følsvik (skatteregistrert inntekt 1,8 mill) prøver ikke engang å skjule prioriteringen i et nylig intervju med Frifagbevegelse: «Når vi utformer kravet vårt, ser vi selvfølgelig lønnsveksten opp mot prisstigningen, men først og fremst er det industriens konkurranseevne som er avgjørende for de lønnskravene vi lander på.»[ii]
Innsnevring av arbeiderkampen
Vil man bryte med LOs linje må man vite hva som ligger til grunn for den. Her finner vi noen uteoretiserte dogmer om hva LO mener de kan påvirke og hva de må ta for gitt. Synet på hva som er påvirkelig og hva som ikke er det, setter igjen en ramme for hvilke krav LO stiller i forhandlinger. LO deler disse oppfatningene med NHO, Finansdepartementet, Teknisk beregningsutvalg og øvrige representanter for det korporative Norge. I lys av dette er det ikke overraskende at de initielle uenighetene i hvert frontfagsoppgjør kun er på noen få promille.
La oss se på hvilke forhold LO mener de kan påvirke enten direkte eller indirekte.
1. Rentenivå
LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad (skatteregistrert inntekt 1,7 mill) har det siste året uttalt seg til en rekke medier. Ikke til forsvar for reallønnsvekst for egne medlemmer, men mot sentralbankens rentehevinger. Selv om ikke LO påvirker rentesettingen direkte har de ved en rekke anledninger forsøkt å påvirke rentesettingen indirekte. Med lavere renter synker sannsynligheten for økt arbeidsledighet. Samtidig, alt annet likt, bidrar lave renter til å svekke norske kroner mot utenlandsk valuta, som igjen bedrer lønnsomheten til norsk eksportindustri. Til opplysning kostet en dollar på sitt høyeste i 2000 i underkant av 9,5 kroner og på sitt laveste i 2008 litt over 5 kroner. I 2022 har prisen ligget mellom 8,57 og 10,89 kroner. Utviklingen av kronekursen har stor betydning for den relative prisen på norske lønnsarbeidere, illustrert i fig. 8.1. i rapporten Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2022[iii].
2. Statsbudsjettet
Heller ikke statsbudsjettet påvirker LO direkte. LO bruker imidlertid betydelig energi på å påvirke statsbudsjettet indirekte, enten det gjelder statens inntekter i form av skatter, avgifter, tollsatser osv. eller statens utgifter i form av nivå på ulike stønader, pensjon osv. Noen ganger inntar LO noenlunde progressive standpunkter andre ganger ikke. I 2019, da Havbruksskatteutvalget foreslo grunnrenteskatt på deler av havbruksnæringen, gikk for eksempel LOs representant i utvalget, Grethe Fossli (skatteregistrert inntekt 1,1 mill), mot dette.
3. Lønnsnivået til norske arbeidere
Dette punktet kan LO påvirke direkte gjennom streik. At LO forsøker å oppnå et høyere lønnsnivå for egne medlemmer er imidlertid ikke gitt. Lønnsoppgjøret i 2021 illustrerer at når LO må velge mellom å prioritere konkurransekraften til norsk industri eller medlemmenes reallønnsvekst, så velger de konkurransekraften.
På den andre siden finner vi (minst) tre forutsetninger som tas for gitt, og som LO verken mener å kunne påvirke direkte eller indirekte.
1. Norske bedrifters krav til en lønnsomhet på et visst nivå
Både LO og staten forutsetter, i tråd med elementær kapitalistisk logikk, at en kapitaleier ikke investerer penger i produksjon med mindre kapitaleieren forventer å få mer penger igjen etter et visst tidsrom. I motsetning til reallønnen til norske lønnsarbeidere, som LO kan gå med på å justere ned, tas nivået på avkastningskravet til norske bedrifter for gitt. Det holder altså ikke med lønnsomhet, det må være lønnsomhet på et visst nivå og dette nivået mener LO de ikke kan påvirke.
2. Lønnsnivået til arbeidere i andre land
På tross av at LO kan påvirke lønnsnivået til lønnsarbeidere i Norge, mener de å ha null innflytelse på lønnsnivået i alle andre land. LOs internasjonale engasjement er preget av konferansedilldall og burde trolig vært lagt ned til fordel for lavere medlemskontingent. Realpolitisk arbeid for interessene til lønnsarbeidere på tvers av landegrenser er fraværende. Selv ikke det faktum at LOs moderasjonslinje i Norge gjør det vanskeligere for lønnsarbeidere i andre land å fremme mer radikale krav i sine land ser ut til å være en del av LO-ledelsens forståelseshorisont.
3. At økonomien skal organiseres kapitalistisk
Selv om Norge ofte omtales som en blandingsøkonomi med en betydelig offentlig sektor, viser organiseringen av lønnsoppgjørene at alle andre sektorer underordnes behovene til den eksportrettede industrien hvor investeringsbeslutninger kun vedtas når de forventes å gi en viss lønnsomhet. Menneskenes behov er underordnet så lenge de ikke manifesterer seg i lønnsom etterspørsel. Å organisere samfunnet primært rundt menneskelige behov er så fjernt fra LOs linje (og så godt som alle andres) at det nesten er flaut å nevne det som et alternativ. Som Fredric Jameson, og senere Slavoj Žižek, har påpekt; i vår tid er det lettere å se for seg jordens undergang enn slutten på kapitalismen.
I sum forutsetter LO et rammeverk hvor økonomien skal organiseres kapitalistisk og norske bedrifter skal oppnå en viss avkastning på sine investeringer. I landene rundt oss fluktuerer arbeidernes lønningene som om de var værfenomener. Kun innenfor dette rammeverket mener LO selv at de har et handlingsrom, men dette handlingsrommet dikteres i praksis av nettopp de forholdene LO mener er utenfor sin kontroll. Man må ikke være snåsamannen for å spå at LO-ledelsens lønnskrav i lønnsoppgjørene fremover kommer til å bli svært moderate. Dette er den eneste måten de kan bevare både kapitalismen og norske kapitaleieres avkastningskrav, i en situasjon der reallønningene i landene rundt oss går ned. Statistiches Bundesamt meldte eksempelvis 29.11.2022 at tyske reallønninger var ned 5,7 % siste 12 måneder[iv]. Spørsmålet er om LOs medlemmer vil finne seg i tilsvarende reallønnsnedgang her i landet av hensyn til konkurranseevnen.
Hva er alternativet?
Av humoristiske hensyn er det umulig å ikke trekke inn LOs forsøk på å beskrive hvordan Norge ville sett ut uten frontfagsmodellen. I en annonse på adressa.no[v] konkluderer de som følger: «I et Norge uten frontfagsmodellen hadde vi med andre ord mistet mange av godene vi har i dag. Som fem uker ferie, rimelige helsetjenester, økonomisk hjelp når vi blir syke og et samfunn hvor alle har en lønn å leve av.»
Det er tydelig at LO-ledelsen forsvar begynner å bli desperat. Ikke bare pøses tusenvis av LO-medlemmenes innbetalte kontingentkroner ut på reklame for en modell for gjennomføring av lønnsoppgjør. Det er som å reklamere for en bestemt måte å knyte skoene sine på. Om modellen virkelig var god burde resultatene den leverte være reklame god nok. Modellen har imidlertid ikke mye å vise til de senere årene, og verre skal det bli i årene fremover. Dette vet selvfølgelig LO-ledelsen, så i stedet for å reklamere for hva frontfagsmodellen skal levere av i fremtiden, ser de seg nødt til å skremme med at fremskritt som kom i et helt annet økonomisk klima enn i dag, kan forsvinne om vi ikke sverger lojalitet til den akk så fantastiske frontfagsmodellen. Dette samtidig som LO bruker akkurat den samme modellen til å senke reallønningene! For å si det med Valborg i Olsenbanden, finner du deg i det Kjell?
Vil man bryte ut av frontfagmodellens innsvevrede forståelse av arbeiderkamp, må man utfordre også de forutsetningene som LO tar for gitt, og innse at også disse kan påvirkes. Progressive arbeidere må være villige til å rokke ved avkastningskravet til norske kapitaleiere og spørre seg hvordan de kan legge til rette for høyere lønnsnivå til arbeidere i andre land. I siste instans må man være villig til å gå bort fra kapitalistisk produksjon som sådan.
I en reorientering av hva som tas for gitt og hva som ansees som påvirkelig bør det retningsgivende interessefellesskapet være klasse og ikke nasjonal tilhørighet, slik frontfagsmodellen legger opp til. Som arbeiderbevegelse får man da to oppgaver:
1. Stille seg spørsmålet om hvordan man best kan legge til rette for arbeiderkamper i andre land.
2. Bryte samarbeid med norske kapitaleiere og etablere samarbeid med arbeiderorganisasjoner i andre land.
Punkt 1 innebærer å slutte å se på det som skjer utenfor landets grenser som fenomener norsk arbeiderbevegelse må ta innover seg og forhandle med utgangspunkt i. I stedet må man innse at egne handlinger, i betydningen hvilke krav vi som lønnsarbeidere stiller, hvilke krav vi streiker for osv, påvirker handlingsrommet til lønnsarbeidere i andre land. Jo hardere lønnskamp norske lønnsarbeidere fører, desto hardere lønnskamp kan arbeidere i andre land føre. Målet bør være at norske arbeideres moderasjon aldri skal brukes som argument for moderasjon av arbeidsgivere i Sverige, Danmark, Nederland, Tyskland osv. Dette er det første steget i internasjonalistisk arbeiderkamp. Med det utfordres punktet om at avkastningskravet til kapitaleierne skal behandles som absolutt, og legger til rette for at arbeidere i andre land kan gjøre det samme.
Punkt 2 innebærer å koordinerer lønnskrav, streiker og arbeideraksjoner med arbeidernes organisasjoner i andre land slik at kapitaleiernes trusler om utflagging nøytraliseres, lønnsarbeidernes andel av verdiskapningen går opp og andelen til kapitaleierne går ned.
Hvis høyere reallønninger og høyere andel av verdiskapningen til arbeiderne fører til investeringsstopp og at kapitalistklassen simpelthen ikke ser seg tjent med å investere i produksjonen er det på tide å avlaste denne klassen, la dem slippe slit, risiko og ansvar, og overta organiseringen av produksjonen selv.
[i]Wikipedia, Fagforening, https://no.wikipedia.org/wiki/Fagforening
[ii]Frifagbevegelse.no, Lønnskravet fra LO vil ikke være ekstra høyt i 2023, https://frifagbevegelse.no/nyheter/lonnskravet-fra-lo-vil-ikke-vare-ekstra-hoyt-i-2023-6.158.924762.b012a24792
[iii]NOU 2022:4, Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2022, s. 111.
[iv]Destatis.de, Hohe Inflation führt im 3. Quartal 2022 zu Reallohnrückgang von 5,7 %, https://www.destatis.de/DE/Presse/Pressemitteilungen/2022/11/PD22_497_62321.html
[v]Adressa.no, Norges ukjente supermodell, https://www.adressa.no/brandStudio/feature/v/lo/frontfagsmodellen/
Sosialistisk framtid 
Legg igjen en kommentar