Koordinasjon uten tvang

av Håkon Edøy Hanssen

Et viktig sosialt fenomen som sosialismen må håndtere er den dynamiske koordinasjonen av økonomien. Dette inkluderer blant annet ned- og oppskalering av ulike næringer, introduksjon av tekniske nyvinninger og nye arbeidsmetoder. Dette er et særdeles viktig spørsmål for sosialister, delvis fordi det viste seg å være spesielt vanskelig for Sovjetunionen, og var en av grunnene til at unionen stagnerte, og til slutt kollapset.

Denne teksten vil ta utgangspunkt i tekstene jeg tidligere har skrevet for Røyst[1] og Sosialistisk Framtid.[2] Jeg vil derfor hoppe over enkelte aspekter, eller ta dem for meg relativt kort. Artikkelen vil ta utgangspunkt i to ulike scenario som vil forekomme i en sosialistisk økonomi. Den første er av en større skala, nedskaleringen av en næring, som fossile energikilder, og en oppskalering av fornybare energikilder, deriblant sol, vind, geotermisk o.l.[3] Det andre scenariet vil være nedstengningen av fabrikker og andre arbeidsplasser som følge av endringer i produksjonsmidlene eller i samfunnets behov.[4]

Problemstillingen

Et vedvarende problem i den sovjetiske økonomien var manglende dynamisme og evne til å håndtere og iverksette endringer. Unionen opplevde rask vekst når den bygget opp klassisk tungindustri, som stål og kull i årene etter revolusjonen og etter andre verdenskrig. Den evnet på under 50 år å gå fra et føydalsamfunn til å bli det første landet til å sende en kunstig satellitt i bane, samt vinne det meste av romkappløpet, med unntak av månelandingen. Likevel stagnerte unionen. Mens de kapitalistiske landene gikk over til lettindustri, som plastikk og elektronikk, produserte sovjet stadig større mengder stål, og gravde det ned.

Den politiske økonomen Maximilian Krahé har argumentert overbevisende for at grunnen til at de kapitalistiske landene gikk bort fra den tradisjonelle industrien på 1970- og 80-tallet ikke hadde å gjøre med effektivitet, men med det påståtte skillet mellom politikk og økonomi.[5] Ved å forstå på markedskreftene som naturgitte kunne man redusere kostnadene og tvinge gjennom upopulære endringer. Endringene arbeiderne måtte tåle, framstod nå som uungåelige.[6] I Polen derimot, på tross av at staten var mindre demokratisk, klarte ikke lederne tvinge gjennom reformene som måtte til for å omstille økonomien fra tungindustri til nyere næringer som plastikk og elektronikk. Grunnen var at befolkningen ikke stolte på lederne og trodde at den økonomiske situasjonen var langt bedre enn den faktisk var. De fleste trodde at lederne skummet fløten i så stor grad at innsparing og omstrukturering ikke var nødvendig.[7]

Fritz Bartel utfyller dette bildet gjennom å argumentere for at denne deindustrialiseringen bare kunne gjennomføres av en demokratisk valgt regjering. Det er kun en slik statsledelse som ville ha tilstrekkelig legitimitet til å bryte de løftene som hadde preget etterkrigstiden.[8] Lidelse kunne aksepteres, så lenge den var legitim.

For at sosialismen skal kunne representere et godt og verdig alternativ vil det være essensielt at denne typen situasjoner unngås. Økonomien må kunne gjennomgå nødvendige endringer, uten at de påtvinges gjennom markedstvang og/eller trusler om vold.

Koordinasjon under kapitalismen

Den økonomiske koordinasjonen vi finner under kapitalismen kan karakteriseres som det Karl Marx kalte taus tvang.[9] Ifølge Søren Mau er denne tvangen er ikke voldelig av natur slik som under føydalismen, men økonomisk. Den innebærer en «evne til å reorganisere de materielle forholdene for den sosiale reproduksjonen».[10] Denne reorganiseringen inkluderer opprettelse og nedlegging av arbeidsplasser, introduksjon av nye produksjonsteknikker osv.

Denne økonomiske makten, eller tvangen, foregår innenfor markedets rammer. Bedriftene må tilpasse seg bevegelsene i markedet som foregår bak produsentenes rygg.[11] Kapitalister som ikke presterer i konkurransen, risikerer å miste så mye kapital at de selv blir en del av arbeiderklassen. Arbeidere som ikke klarer innrette seg etter kravene i arbeidsmarkedet, risikerer fattigdom, nød og i ytterste konsekvens; død.

Et av argumentene i økonomifaget for at det kapitalistiske markedet er fritt, er at man kan velge hvorvidt en vil delta i markedet. Antagelsen er at et alternativ eksisterer.[12] Realiteten er at dersom noen velger å ikke selge sin arbeidskraft, og hen ikke er kapitalist, vil det bety en sterkt redusert livskvalitet og kan i ytterste konsekvens ende med dødsfall. Denne trusselen er noe alle som er avhengig av å selge sin arbeidskraft opplever. Den er til stede uavhengig hvor høy lønn, eller grad av privilegier, de lever med. Det er denne relasjonen, at arbeiderklassen må underkaste seg kapitalistene, som legger grunnlaget for kapitalismens tause tvang.[13] Velferdsstaten endrer ikke på dette fenomenet. Dersom velferdsordningene kunne gitt alle et verdig liv, uavhengig av jobb, ville det svekket kapitalens makt over arbeiderne. Hvordan skulle man ellers funnet nok arbeidskraft til å utføre det lavlønte og helseskadelige arbeidet uten å true mennesker med en verre skjebne?

Det er av samme grunn økonomer snakker om en «høy nok arbeidsledighet» eller «et presset jobbmarked». Dersom trusselen om et fattig liv undergraves av full sysselsetting, kan man risikere at det ikke-attraktive arbeidet måtte forbedres. Et resultat av at det ikke finnes et tilstrekkelig antall desperate arbeidere. Å underkaste seg dette regimet av kontroll og tvang var noe Friedrich Hayek kalte for markedets moral.[14] Den «friheten» som fantes innenfor de snevre rammene som markedet la til rette for var tilstrekkelig. Dermed var det å jobbe politisk utenfor disse rammene noe som måtte forhindres, med vold og diktatur om nødvendig.[15] For Hayek var ikke frihet et mål i seg selv, men et verktøy for å sikre økonomisk dynamisme og vekst.[16] Det er innlysende at om sosialismen skal være verdt å kjempe for, kan den ikke videreføre denne, eller andre former for tvang. 

Nødvendighet og frihet

En forutsetning for at tvangløs koordinasjon skal være mulig er at alle, fullstendig uavhengig av hvem det måtte være, får sine livsnødvendigheter dekket. Å være en innbygger i et sosialistisk samfunn må innebære at det som faller under «nødvendighetens rike» alltid vil være sikret.[17] Uavhengig av hvorvidt hen deltar i det nødvendige og planlagte arbeidet. Hvis ikke, risikerer at den samme tvangen som kjennetegner markedet vil prege den sosialistiske eller kommunistiske planøkonomien.[18] Disse nødvendighetene vil naturlig nok inkludere velferdstjenester som utdanning, helsestell, kulturelle innslag og bolig. Et personlig konsum i tillegg til dette, dekket av en form for samfunns- eller borgerlønn, for det forbruket som ikke kan gjøres tilgjengelig i form av tjenester vil nok også være nødvendig.

Størrelsen på samfunnslønnen til den enkelte kan utformes etter «lønn-for-livet-modellen»[19] til Bernard Friot.[20] Under denne modellen, begynner alle på det samme nivået. Det er vil være mulig å øke denne «lønnen» gjennom å oppnå spesifikke kriterier. Et slikt krav kan være, som Ingrid Hanon foreslår, at man er nødt til å ta på seg flere forskjellige typer jobber, inspirert av Pat Devines jobbrotasjon, for å komme til de øverste nivåer.[21]

Denne formen for samfunnslønn vil være uavhengig av den enkeltes arbeidsplass, og dermed reduserer dent sjansen for at de vil motsette seg endringer og planer som vil nedskalere eller eliminere arbeidsplassen deres.[22] Det har vært flere eksempler på hvor arbeiderne har alliert seg med kapitalen for å forhindre en nedskalering av næringen, selv om det hadde vært nødvendig på sikt.[23] Dette er tendenser som en sosialistisk økonomi bør jobbe for å motvirke. Friots modell gjør det mulig at arbeidere som tilhører næringer som er vedtas nedlagt ikke vil få sitt livsgrunnlag satt i spill. Tvert imot kan den legge til rette for at de belønnes for å oppfylle planen om nedtrappingen eller at de omstiller seg til nye næringer som skal utvides.[24] Denne typen endringer vil derfor kunne være frustrerende, og kanskje også belastende dersom det medfølger flytting. Det vil likevel aldri katastrofale konsekvenser, slik konkurser kan føre med seg under kapitalismen.

Å legge til rette for slike endringer i samfunnets produksjonsmidler er essensielt for å sikre at en sosialistisk økonomi ikke stagnerer. I Sovjetunionen var dette et enormt problem. Fabrikker ble holdt i livet uavhengig av om de produserte noe som var nyttig for befolkningen, eller ikke. En slik situasjon representerer ikke bare dårlig optimalisering i snever økonomisk forstand, men utgjør et misbruk av våre felles ressurser. Sovjetiske arbeidere motsatte seg endringer som kunne bedret dette ved flere anledninger. Dette handlingsmønsteret sprang ut av det sovjetiske klassekompromisset mellom arbeiderne og staten. Det innebar at når arbeiderne først fikk en jobb, så hadde de rett til den resten av livet.[25] Oppsigelse, eller omplassering og omskolering, ble aktivt motarbeidet i lovverket. Gjentatte ganger ble arbeidere gjeninnsatt ved dom. Motvilligheten til å endre jobb var rasjonelt fra arbeidernes synspunkt. De hadde ikke noen reell kontroll over produksjonsmidlene, og siden arbeid ble sett både som en rettighet og samfunnsmessig plikt, var retten til arbeid et kompromiss. De hadde liten, eller ingen, kontroll over sitt arbeid, men de hadde i det minste en jobb og en lovnad om økende forbruk i bytte mot deres passivitet.[26] Dette kompromisset viste seg å være fatalt for omstillingsevnen til den sovjetiske økonomien.

Demokrati og styring

Et universelt materielt minimumsnivå, og friheten det muliggjør, vil gjøre det nødvendig å endre hvordan arbeid gjennomføres under sosialismen.[27] Disse endringene vil påvirke hvordan arbeidet utføres og styres, men også arbeidsforholdene. Hva arbeidet krever av oss, men også hva det gir oss. Dersom man ikke lenger tvinges til å ta seg en jobb, vil det kreve en demokratisering av arbeidet. Hvorfor skal noen godta å være en annens tjener dersom de ikke trenger å være det? Når markedets stumme tvang faller bort, må det samme gjelde den samfunnsmessige arbeidsdelingen mellom de som gir ordre, og de som adlyder.

I Sovjetunionen ble ikke dette gjennomført. Arbeiderne var formelt og rettslig sett ikke sårbare for markedskreftene, men de hadde ingen reell kontroll over sitt eget arbeid. De hadde heller medvirkning over hvordan det samfunnsmessige merproduktet skulle brukes.[28] Resultatet ble passive og motvillige arbeidere som hadde liten interesse i å forbedre produksjonskreftene.

Autonomi og selvstyre blant arbeidere har vist seg å være en særdeles viktig faktor for å sikre godt arbeid og motivasjon.[29] Det vil også forbedre produktiviteten i de ulike virksomhetene. Et velkjent eksempel på dette fenomenet er Buurtzorg, en nederlandsk organisasjon for hjemmesykepleiere. Her jobber sykepleierne i selvstyrende team, med liten grad av øvrig ledelse, annet enn støtte ved behov. Dette skiller seg betraktelig fra andre organisasjoner, hvor klassisk hierarki og New Public Management råder. Mens de andre sykepleiebedriftene preges av frustrasjon hos de ansatte, er sykepleierne hos Buurtzorg langt mer fornøyde og effektive.[30]

Arbeiderstyre i den enkelte arbeidsplass vil også være med på å gjøre dem klare for å aktivt delta i planleggingsprosessen som forekommer på en større skaler, som regionale, nasjonale og internasjonale planleggingsorganer. Viktigheten av slik praksis og opplæring har vist seg i den Indiske delstaten Kerala, hvor en form for desentralisert planlegging har vært institusjonalisert i over 20 år.[31] Opplæring og praktisk erfaring for den jevne innbygger i delstaten var vesentlig for å sikre demokratisk deltagelse, og at planleggingen ble videreført. Det samme gjelder Buurtzorg, hvor opplæring og god møtepraksis er en metodene som sørger for at de ulike teamene administrer seg selv, uten en sjef.[32] 

Behagelig og lett arbeid

Det sies at taus tvang er nødvendig for å at mennesker skal jobbe og gjøre en innsats, siden mennesker er late av natur. Visstnok skyr og unngår vi arbeid for enhver pris. Jeg er uenig. Det finnes utallige eksempler på at mennesker utfører arbeid uten at de er nødt, eller lenger enn de var nødt til. Problemet ligger heller i det arbeidet som er slitsomt, skadelig og langvarig. Å fjerne behovet for tvang må følgelig komme gjennom en fundamental endring av arbeidet vi utfører.[33]

Arbeidet kan forandres fra slit og strev til noe mer behagelig ved hjelp av flere grep. Det første er å redusere og eliminere mengden ubehagelig og slitsomt arbeid, gjennom å omorganisere arbeidsprosessen og oppgavene. Økt frihet i hvordan oppgavene gjennomføres har vist seg å gjøre arbeid mer interessant og dermed mindre slitsomt.[34] En annen mulighet å gjennom å bruke teknologiske verktøy, som kan ta form av automatisering av det kjedelige og fysisk belastende arbeidet. Bruk av hjelpemidler og maskiner som endrer det for den som gjennomfører jobben er også en mulighet. Slik kan utviklingen av automasjon og liknende verktøy utføres med mål om å gjøre arbeid lettere og mer interessant for alle for alle, istedenfor å kontrollere de som utfører jobben.[35]

Det vil nok være arbeidsoppgaver hvor det vil være vanskelig, om ikke umulig, å gjøre dem behagelige eller interessante. I slike tilfeller vil det være nødvendig for samfunnet å spørre seg om disse jobbene er nødvendige, eller om det er mulig å klare seg uten dem, slik William Morris foreslo. Det sosialistiske samfunnet måtte vurdere om det ville være verdt å godta en lavere produktivitet for at ingen skal måtte ta på seg slikt arbeid. Enkelte arbeidsoppgaver kan man se for seg bli avviklet, men ikke alle. Arbeid relatert til rengjøring, kloakk o.l. er oppgaver som vil være med oss i all overskuelig framtid. Slike oppgaver må gjøres, uavhengig om vi liker det eller ei.

Gitt at slike oppgaver forblir lite attraktive, på tross av forvandlingen av arbeidsprosessen, finnes det noen muligheter. Et alternativ er at de ubehagelige oppgavene spres mellom flere arbeidere, slik at ingen kun sitter igjen med drittjobbene. Robin Hahnel foreslår i sin planøkonomiske modell å balansere jobbene slik at de i så stor grad som mulig inneholder både interessant og kjedelig eller tungt arbeid. På denne måten påtar seg alle plikten til å gjennomføre det lite givende, men nødvendige arbeidet.[36] Et annet incentiv er redusert arbeidstid uten reduksjon i godtgjørelse for de som tar på seg disse oppgavene, som i den utopiske romanen Looking Backward.[37] Det kan også ta form av at de som tar slike jobber går raskere opp i nivåene i Friots modell, nevnt ovenfor. På denne måten er det de som hadde tatt de mest upopulære jobbene som hadde fått størst materiell bekvemmelighet og fritid under sosialismen. Dette ville også gitt samfunnet incentiver til å utvikle produksjonsmidlene slik at disse arbeidstypene minsket i omfang, eller ble mer interessante og attraktive, siden det ville være relativt «kostbart» å opprettholde dem i deres eksisterende form. På denne måten ville sosialismen tendert mot å avskaffe slitet, noe kapitalismen er strukturelt ute av stand til å gjøre.[38]

Kortere arbeidstid er i det hele tatt et viktig tiltak for å redusere slitet. David Spencer påpeker at hvorvidt en jobb, eller arbeidsoppgave, kan klassifiseres som slit, avhenger av hvor lenge noen må utføre den.[39] Aktiviteter som er tolerable i et par timer, kan være en stor påkjenning når de må utføres i åtte. Dette gjelder de aller fleste oppgaver. Dersom den allmenne arbeidsdagen var for eksempel fire timer, vil en slik forpliktelse være langt mer attraktiv enn åttetimersdagen er for oss i dag, og arbeidet vil kanskje heller kunne nærme seg ambisjonen om å være det «fremste livsbehov»[40] for de som lever under kommunismen.

Konflikter og uenigheter

Spørsmålet rundt hvordan en sosialistisk planøkonomi håndterer uenigheter og konflikter er også noe som vil være særdeles viktig. Dersom en slik økonomi skal kunne legge grunnlaget for den friheten jeg argumenterer for, må den kunne fatte beslutninger innen rimelig tid. Dersom det forekommer endeløse diskusjoner rundt den minste ting, vil ikke bare demokratiet lide, men vi kan også risikere at kriser ikke blir håndtert.

For å unngå faren med for mange og lange møter vil det være viktig under sosialismen at ikke enhver avgjørelse skal diskuteres i alle de ulike organene. Et viktig aspekt av demokratiseringen av arbeidet vil være at arbeiderne vil ha langt større diskresjon til å ta avgjørelser og planlegge lokalt. Gitt at avgjørelsene ikke er i strid med beslutninger tatt i de høyere nivåene i økonomien, et det lite hensiktsmessig for andre organer å ha noe innspill til disse. Dette er også i tråd med Pat Devines konsept om sosialisering av eierskapet, som han definerer som at avgjørelsen fattes av de som omfattes av den, på lavest mulig nivå.[41] Det er også i tråd med Stafford Beers kybernetiske rammeverk.

Den delen av økonomien som i størst mulig grad vil kjennetegnes av demokratisk planlegging vil derimot være investeringer. Dette sikter til avgjørelsene over hvordan samfunnets investeringer skal fordeles, for eksempel vektingen mellom ulike næringer (kraftproduksjon, elektronikk osv.) og mellom langsiktige og kortsiktige investeringer. En sosialistisk form for investeringer innebærer en demokratisering av de overordnede veivalgene som samfunnet skal ta.

Denne typen investeringer vil ikke gjøres med det mål for å øyet å produsere mest mulig med minst mulig ressurser, men heller ha flere kvalitative målsetninger. Dette kan inkludere klima og miljømessig bærekraft, sosial rettferdighet og behagelig arbeid. Disse målsetningene kan ikke oppnås gjennom å kun optimalisere for høyst mulig økonomisk effektivitet, men vil heller ha en politisk dimensjon. For å sikre at denne formen for demokratisk planlegging av investeringer ikke ender opp med å bli til endeløse møter, kan det Aaron Benanav har valgt å kalle planleggingsprotoller benyttes.[42]

Disse protokollene strømlinjeformer investerings og koordineringsprosessene ved å definere regler og prosedyrer for hvordan disse skal gjennomføres. Hvilke hensyn som må tas, hvem som skal inkluderes og i hvilken grad, hvor store endringer skal være fra år til år er eksempler hvordan disse reglene kan se ut. Disse protokollene vil være en del av loven under sosialismen, men de vil ikke brukes til å skape en form for samhold blant adskilte produsenter slik den gjør under kapitalismen.[43]

Planleggingsprotollene vil naturlig nok være gjenstand for konflikt og endring. Spørsmål om hvorvidt noe skal inkluderes og hvordan det bør vektlegges, vil måtte være gjenstand til debatt.[44] Sosialismen vil kreve et livlig sivilsamfunn, og et vidt spekter av foreninger som kan være med å stake ut hvordan veien videre skal se ut.[45]

Konflikter og uenigheter rundt de ulike framtidsvisjonene vil være en naturlig del av denne planleggingen, men de vil ha andre kjennetegn enn i dag. Siden ingens livsgrunnlag vil stå på spill vil ikke uenigheter resultere i stadig mer eskalerte konflikter.[46] Dette betyr ikke at slike konflikter vil være behagelige for de involverte. Minoriteten, som for eksempel ønsker å fortsette utvinning og forbrenning av fossile energikilder, vil kanskje være lidenskapelig opptatt av det, og et tap vil tvinge dem til å endre store deler av livet sitt. Likevel vil deres livsgrunnlag aldri være truet. De vil måtte gjennomgå belastende endringer som en del av denne selvadministreringen under kommunismen, slik marxisten Max Adler uttrykker det.[47] Men de utsettes ikke for en stum tvang som de må underkaste seg, med en implisitt trussel om sult og nød.

Et eksempel på hvordan et slikt nederlag kan håndteres i en planøkonomi er illustrert i et av kapitlene til Kim Stanley Robinsons roman The Ministry of the Future.[48] Her får vi presentert historien til innbyggerne i en rural by som beslutter å legge den ned. Dette er et ledd i plan for å sette av store deler av planeten til naturreservat. Selve opplevelsen er tragisk for innbyggerne, men de ser likevel nytten i å gjennomføre disse endringene, og hvilken effekt det har for det globale fellesskapet. Innbyggernes storsinn er godt hjulpet av at de er sikret betydelig velstand siden de kan selge betongen og andre byggematerialer som byen består av til en betydelig sum.

Vi kan tenke oss et lignende scenario under en kommunistisk økonomi. Arbeidere i fossile næringer vil antagelig oppleve en nedskalering som belastende, men de og deres families livsgrunnlag vil ikke settes på spill som følge av disse endringene. Slik legges grunnlaget for en utvidet bevissthet hos arbeiderne. Noe som vil være til stor hjelp i en planøkonomi, gjennom å bedre mulighetene for samarbeid.[49] Potensialet for et slikt sinnelag kom til uttrykk hos arbeiderne som jobbet med Lucasplanen. Dette var en alternativ produksjonsplan for å omstille Lucas Aerospace fra å være en underleverandør for det britiske flyvåpenet, til å produsere mer miljøvennlige og samfunnsnyttige produkter.[50] Hillary Wainwright og David Elliot påpeker at arbeidernes definisjon av samfunnsnyttig produksjon gjorde at de ikke kun så på arbeidet fra ståstedet som produsenter, men også som «borgere, brukere og forbrukere.»[51]

Knapphet og konflikt

I en noe ukjent artikkel som senere ble besvart av den østerrikske økonomen Ludvig von Mises, og dermed ble startskuddet for det som ofte kalles «den sosialistiske kalkuleringsdebatten», beskrev østerrikske sosialisten Otto Neurath hvordan ulike sosiale hensyn kunne vurderes opp mot hverandre under sosialismen. Et av eksemplene på hvordan dette kunne gjøres var hvordan man skulle håndtere en funksjonsnedsatt gutt i sitt lokalsamfunn:

«To this end they sit together in council and think about their plan. There is a mentally handicapped boy in the village – what to do to give him his share of human dignity? He may look after the geese. In the capitalist order all the children would have been subjected to qualification tests to find out who is best suited to look after the geese. Let us assume that under the best child only five out of a hundred geese would be lost in a year, but the handicapped boy would lose ten. The socialists could nevertheless say: the five additional geese that the handicapped boy lost are sacrificed for his humanity; they make it possible for him to be a member of the community, and he is not pushed aside to go to the dogs. They could say the same even if it were ‘cheaper’ to let the boy vegetate in a home, without occupation. »[52]

Neurath skisserer her et samfunn hvor både kvalitative og kvantitative hensyn avgjør hvordan beslutninger relatert til produksjon og reproduksjon gjennomføres. Den overordnede rettesnoren blir hva slags samfunn de ønsker å skape – og planlegge for[53] – og ikke det som snevert kalles for «effektivitet».[54]

Et fremtidig kommunistisk samfunn vil ha et betydelig arbeid foran seg med å rette opp de mange fødselsmerkene som kapitalismen og imperialismen etterlater seg. Spørsmålet om hvordan disse skadene, både hos mennesker og verden rundt oss, skal repareres, vil kanskje være en av vanskeligste som fremtidens sosialister vil møte på. Hvordan skal utslippene falle fort nok, samtidig som land i den tidligere kapitalistiske periferien oppnår økt materiell velferd? Hvilken midlertidig byrde vil falle på den tidligere kapitalistiske kjernen som en del av dette arbeidet? Hvor høyt skal kravet om lettere og mer behagelig arbeid prioriteres kontra disse? Hvordan kan kvinner frigjøres parallelt med disse initiativene?

Slike problemstillinger vil tvinge seg frem for morgendagens sosialister og kommunister. Delvis fordi uenigheter ikke forsvinner selv om samfunnet fundamentalt endrer seg. Det er mer tenkelig at den sosialistiske koalisjonen splitter seg i nye politiske retninger, som et resultat av at støtten til kapitalismen falmer i takt med at samfunnet endrer seg, slik støtten til monarkismen har falmet de siste århundrene.[55] En annen grunn er at knapphet, i form av at vi har et begrenset antall materielle ressurser, menneskelige arbeidstimer osv., setter noen skranker på hva som kan gjennomføres til enhver tid. Dette vil medføre en form for prioritering. Mantra som «ja til alt» vil være vanskelig å gjennomføre i et samfunn hvor en natur- og klimakrise herjer, samt at den globale handelen kan være forstyrret som følge av omveltningene. En tredje er at når markedets tause tvang forsvinner, vil kapitalens innsnevring av det demokratiske og økonomiske mulighetsrommet falme bort. Dette gjør at konflikter om prioriteringer ikke lenger kan avsluttes med henvisninger til blant annet «konkurransekraft».

Disse problemstillingene betyr ikke at en «naturgitt» mekanisme som krever underkastelse[56] og lidelse[57] er nødvendig for effektivitet. Rochelle DuFord argumenterer for at konflikt er en naturlig og nødvendig del av alle politiske prosjekt og bevegelser.[58] Målet er ikke å dekke over alle uenigheter gjennom å anta at økonomien kan bli et overflødighetshorn, gjennom evig vekst, men å transformere samfunnet slik at de kan løses i fellesskap. Dette betyr en viss form for knapphet forsvinner fra folks liv, gjennom å endre de sosiale forhold slik at ens «vilkår for eksistens aldri vil avhenge ens personlige relasjoner», slik Aaron Benanav beskriver det.[59] Ingen vil måtte tåle vold fra en partner eller ødelegge sin kropp og sinn fordi alternativet er å leve på gata, eller dø. Kommunismen vil dermed innebære en omforming av knapphet, skriver Costas Panayotakis.[60] Knappheten vi kjenner i dag vil endres fundamentalt. Tilstanden hvor enkelte lever i en enorm overflod, med flere herskapshus, yachter og privatfly, samtidig som at et stort antall mennesker ikke får tilfredsstilt basale behov som tilgang til mat, vann og toalett, vil opphøre.

En kommunistisk økonomi vil heller organisere produksjonen og konsumpsjonen for en annen form for overflod. Hvor de elementære nødvendighetene som alle trenger for å leve verdig liv prioriteres høyere enn dagens prangende forbruk. Samt, slik Kristin Ross uttrykker det, en form for kollektiv luksus[61] hvor arbeidstiden ikke lenger er kilden til rikdom og hvor skillet mellom mentalt og fysisk arbeid hviskes ut. Under disse forutsetningene kan den kollektive selvadministrasjonen blomstre, og gradvis fjerne markedets tause tvang.

*

I denne artikkelen har jeg prøvd å skissere hvordan en sosialistisk økonomi kan koordinere og endre seg, uten å benytte den stumme tvangen som kjennetegner kapitalismen, og også uten voldsmakten som opprettholder den. Jeg har prøvd å skissere en rekke elementer som angriper problemstillingen fra to vinkler. På den ene siden vil den gjennomgående trusselen om å miste sitt livsgrunnlag forsvinne. Et grunnlag, som i tillegg til å inkludere de elementene man forbinder med velferdsstaten på sitt beste, også utvider dem til å inkludere de mer basale materielle behov. På den andre siden har jeg sett på hvordan arbeidet med å produsere, reprodusere, planlegge osv. samfunnet kan endres på en slik måte at stum tvang blir unødvendig. Å fjerne trusselen om nød, samtidig som friheten over eget liv og arbeid uteblir, vil gi grunnlag til passivitet og stagnasjon slik vi så i Sovjetunionen. En fundamental endring av arbeidet, slik at det blir lettere, kortere og mer interessant, vil være en viktig del av en allmenn frigjøring. Det arbeidet som ikke lar seg endre slik at et tilstrekkelig antall mennesker tar del i det, vil man måtte vurdere å redusere, eventuelt kunne man skape motivasjon ved hjelp av lavere arbeidstid eller andre bonuser. Den omleggingen av samfunnet som kommunismen innebærer kan ikke gjennomføres halvveis. Når den menneskelige horisonten utvider seg som følge av at trusselen om nød faller bort, må den også inkludere muligheten til å lage fremtiden sammen med andre.[62] Dette innebærer ikke at uenigheter og konflikt forsvinner, snarere tvert imot. Frafallet av kapitalismens tendens til å underordne alle andre hensyn til kapitalakkumulasjon vil legge til rette for andre mål og lidenskaper. Det vil være begrensninger på hvordan disse målene og lidenskapene kan oppnås, bl.a. av produksjonskreftene og tilstanden til klimaet og miljøet. Et utvidet og mer åpent mulighetsrom, hvor den enkeltes frihet legger til rette for alles frihet,[63] vil likevel ha langt bedre forutsetninger for å håndtere disse utfordringene enn kapitalismen. Og det uten å ty til taus, eller annen tvang.

---

[1] Hanssen, Håkon Edøy. En kybernetisk økonomi. Røyst #14.

[2] Hanssen, Håkon Edøy. Innovasjon og miljø i en kybernetisk planøkonomi. Sosialistisk Framtid, 2021.

[3] Spørsmålet rundt nedskalering av enkelte næringer er spesielt viktig rundt fossile og ekstrative næringer som er inkompatible med å holde den globale temperaturendringer under 1,5 grader etter den industrielle revolusjon. Se for eksempel Schnell, Alf Jørgen, Vernegg, Daniel og Heiret, Yngve Solli. Bryte ned og bygge opp. Manifest Tidsskrift. Publisert 21.01.2022, hentet 06.03.2023. https://www.manifesttidsskrift.no/bryte-ned-og-bygge-opp/

[4] Behovet og etterspørselen av enkelte produkter endrer seg med tiden. LP-spillere har for eksempel blitt langt mindre populært enn det var på 1950-tallet.

[5] Krahé, Maximilian. TINA and the Market Turn: Why Deindustrialization Proceeded under Democratic Capitalism but Not State Socialism. Critical Historical Studies, vol. 8, number 2, Fall 2021.

[6] Krahé. TINA and the Market Turn. 2021. 216

[7] Krahé. TINA and the Market Turn. 2021. 226

[8] Bartel, Fritz. The Triumph of Broken Promises: The End of the Cold War and the Rise of Neoliberalism. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 2022.

[9] Marx, Karl. Kapitalen Kritikk av den politiske økonomien. Første bok: Kapitalens produksjonsprosess. Oslo, Oktober, 2015 (1867). 910

[10] Mau, Søren. Mute Compulsion: A Theory of the Economic Power of Capital. University of Southern Denmark, 2019. 12

[11] En parafrase av Marx’ sitat: “foregår bak ryggen på produsentene. Marx. Kapitalen, 2015. 55

[12] Se for eksempel Mau. Mute Compulsion. 2019. 14-16

[13] Mau. Mute Compulsion. 2019. 32

[14] Whyte, Jessica. Morals of the Market. London: Verso Books, 2019. 17

[15] Hayeks forsvar av Pinochet. Robins tekst om Hayek og hans instrumentalistiske syn på frihet.

[16] Robin, Corey. Nietzsche’s Marginal Children: On Friedrich Hayek. The Nation. Publisert 07.05.2013, hentet 05.07.2022.

[17] Benanv, Aaron. The Future of Work. London: Verso Books, 2022. Kapittel 6 Necessity and Freedom.

[18] En dansk økonomen på høyresiden har allerede påpekt dette. Se Druedahl, Jeppe. Tvangsfri koordination er en illusion. Paradoks. Publisert 16.12.2021, hentet 02.07.2022. https://paradoks.nu/2021/12/16/tvangsfri-koordination-er-en-illusion/

[19] Forfatters oversettelse. På engelsk “Wage-for-life model.”

[20] Hanon, Ingrid. Work Emancipation and Human Creativity: The Wage-for-Life Alternative. Science & Society, Vol. 86, No. 2, Juli 2022. 204-224.

[21] Devine, Pat. Democracy and Economic Planning: The Political Economy of a Self-governing Society. Cambridge: Polity Books, 1998. 171

[22] Daniel Saros’ digitale sosialisme har en lignende struktur for å skape en uavhengighet mellom godtgjørelsen til den enkelte arbeider og hens arbeidsplass. Se Saros, Daniel E. Information Technology and Socialist Construction: The End of Capital and the Transition to Socialism. Routledge, 2014. 183

[23] Et nylig eksempel er oljeskattpakken som ble vedtatt i 2021, hvor flere LO-forbund argumenterte hard for skattelette for oljenæringen.

[24] Den kan også f.eks. muliggjøre en førtidspensjonering for de eldre arbeiderne.

[25] Lebowitz.  Michael A. The Contradictions of “Real Socialism”: The Conductor and the Conducted. New York: Monthly Review Press, 2012. 57

[26]  Lebowitz. The Contradictions of “Real Socialism”. 2012.

[27] Tony Smith har også påpekt nettopp dette for å vise at de sosiale ambisjonene til sosialdemokrater ikke er forenelig med kapitalismen, se Smith, Tony. Beyond Liberal Egalitarianism: Marx and Normative Social Theory in the Twenty-First Century. Boston: Haymarket Books, 2018. 318

[28] Arthur, Christopher J. Epitaph for the USSR: A clock without a spring. Critique: Journal of Socialist Theory, 30:1, 2002. 91-122. 103.

[29] Se for eksempel Pink, Daniel H. Drive: The Surprising Truth About What Motivates Us. New York, New York: Riverhead Books, 2011. Han fokuserer riktig nok på en liten kategori av arbeidere, typisk profesjoner som ingeniører. 

[30] Laloux, Fredric. Reinventing Organizations: A Guide to Creating Organizations Inspired by the Next Stage in Human Consciousness. Brussel: Nelson Parker, 2014.  62-73

[31] For en overordnet historie om planlegging i Kerala, se Isaac, T.M. Thomas & Franke, Richard W. People’s Planning: Kerala, Local Democracy & Development. New Dehli: Leftword, 2021.

[32] Laloux. Reinventing Organizations, 2014. 67

[33] Denne delen av artikkelen bygger i stor grad på Spencer, David A. Making Light Work: An End to Toil in the Twenty-First Century. Cambridge: Polity, 2022.

[34] Spencer. Making Light Work. 102-4

[35] Noble, David F. Forces of Production: A Social History of Industrial Automation. London: Transaction Publishers, 2011.

[36] Hahnel, Robin. Democratic Economic Planning. Routledge, 2021. 90.

[37] Bellamy, Edward. Looking Backward: 2000-1887. Peterborough, Ontario, Broadview Press, (1887) 2003. 83

[38] Smith, James E. Smart Machines and Service Work: Automation in an Age of Stagnation. London: Reaktion Books, 2020. Kapittel 7 An Absolute Law.

[39] Spencer. Making Light Work. 102

[40] Marx, Karl. Verker i utvalg Bind 4 Politiske skrifter. Oslo, Pax Forlag, 1971. 215

[41] Devine. Democracy and Economic Planning. 1988. 223

[42] Benanav, Aaron. How to Make a Pencil. Logic Magazine, No. 12 Commons. 197

[43] Buckel, Sonja. Subjectivation and Cohesion: Towards the Reconstruction of a Materialist Theory of Law. Boston: Brill, 2020. 232

[44] Benanav, Aaron. Socialist Investment, Dynamic Planning,

and the Politics of Human Need, Rethinking Marxism, 34:2, 193-204, DOI:

10.1080/08935696.2022.2051375

[45] Ibid. 193

[46] Adler, Max. The Marxist Conception of the State: A Contribution to the Differentiation of the Sociological and the Juristic Method. Chicago: Haymarket Books, 2020. 104

[47] Ibid.

[48] Robinson, Kim Stanley. The Ministry for the Future: A Novel. Orbit, 2020. Kapittel 87

[49] Devine. Democracy. 1988. 271

[50] For mer om Lucasplanen, se Hanssen, Håkon Edøy. En alternativ plan, Gnist nr. 2, 2020. https://marxisme.no/en-alternativ-plan/

[51] Wainwright, Hillary and Elliot, David. The Lucas Plan: A new trade unionism in the making? Nottingham: Spokemans Books, 2018. 109

[52] Neurath, Otto. Economic Writings: Selections 1904-1945 (Vienna Circle Collection, 23). Dordrecht: Kluwer Academic Publishers, 2004. 455

[53] Tremblay-Pepin, Simon. Five Criteria to Evaluate Democratic Economic Planning Models, Review of Radical Political Economics, 2022, Vol. 54(3) 265–280.  277

[54] Et mer passende ord er nok optimalisering. Spørsmålet blir da heller hva optimaliserer vi for. For en diskusjon rundt temaet, med fokus på rollen til ingeniører har innen optimalisering under kapitalismen. Wu, Jimmy. Optimize What? Commune Magazine. Publisert 15.03.2013, hentet 05.02.2023. https://communemag.com/optimize-what/

[55] Bhaskar Sunkara argumenter for en lignende dynamikk i Sunkara, Bhaskar. The Socialist Manifesto : The Case for Radical Politics in an Era of Extreme Inequality, New York, New York: Basic Books, 2019. Kapittel 1 A Day in the Life of a Socialist Citizen.

[56] Whyte, Jessica. “The invisible hand of the market”: Friedrich Hayek’s neoliberal faith. Publisert 10.03.2020. Hentet 05.02.2023. https://www.abc.net.au/religion/jessica-whyte-invisible-hand-hayek-neoliberal-faith/12044338

[57] Ibled, Carla. The ‘Optimistic Cruelty’ of Hayek’s Market Order: Neoliberalism, Pain and Social Selection. Theory, Culture & Society, 0 10.1177/02632764221126305.

[58] Duford, Rochelle. Solidarity in Conflict: A Democratic Theory. Stanford: Stanford University Press, 2022.

[59] Benanav, Aaron. Automation and the Furure of Work – 2. New Left Review 120. 140.

[60] Panayotakis, Costas. Remaking Scarcity: From Capitalist Inefficiency to Economic Democracy. London: Pluto Press, 2011.

[61] Ross, Kristin. Communal Luxury: The Political Imaginary of the Paris Commune. London: Verso, 2015. 217

[62] Beer, Stafford. Designing Freedom. Toronto: House of Anansi Press, 1993. 91

[63] Marx, Karl & Engels, Friedrich. Det Kommunistiske Manifest. Larvik: Tidsskriftet Rødt, 2008. 44