Lenin om imperialisme og krig

Av Aslak Storaker

Hundre år etter Lenins død er det mye som har forandra seg i forhold til internasjonal politikk. Vi har fått opprettelsen av FN med sitt aggresjonsforbud. Vi har hatt frigjøringen av koloniene til de gamle
europeiske imperiene. Vi har ikke lenger noen sterk internasjonal arbeiderbevegelse av typen som fantes med Internasjonalen. Og ikke minst har oppfinnelsen av atomvåpenet gjort at alle spørsmål
om krig og fred må stilles på en ny måte.

Samtidig er det mye som er likt mellom stormaktskonfliktene i dag og situasjonen slik den var rundt første verdenskrig, da Lenin skrev sine mest kjente tekster om imperialisme, krig og det nasjonale spørsmål. Selv står jeg nok på mange måter nærmere det Lenin foraktfullt omtalte som
«sosialpasifister» som hengir seg «til et bedragersk håp om overenskomster og internasjonale kongresser» (Lenin, 1971f, s. 32) , og jeg er aktiv i de fredsbevegelsene han avviste som «de borgerlige pasifistene (fredstilhengere og fredsforkynnere)». (Lenin, 1951, s. 5) Jeg mener likevel at det er mye å lære av Lenin, særlig fordi han befatta seg med spørsmålet om hvordan arbeiderbevegelsen bør stille seg til krig under kapitalismen og imperialismen.

Det nasjonale spørsmål
Lenin var en overbevist internasjonalist. Samtidig var han svært opptatt av retten til nasjonal selvbestemmelse. Han legger vekt på retten til å bruke sitt eget språk, med henvisning til det flerspråklige Sveits, og til retten til nasjonal løsrivelse, med henvisning til Norges løsrivelse fra Sverige
i 1905. Norge framholdes som et eksempel til etterfølgelse ved at en beslutning om løsrivelse må foretas av det lokale parlamentet eller ved en folkeavstemning utelukkende fra den nasjonen som vil løsrive seg, ikke fra det sentrale parlamentet i staten nasjonen inngår i. De svenske arbeiderne
framholdes også som eksemplariske ved at de agiterte mot at den svenske herskerklassen skulle forhindre Norges løsrivelse med makt. Dette var særlig viktig fordi «de norske arbeiderne ble overbevist om at de svenske ikke er smittet av svensk nasjonalisme, og at de setter brorskapet med
de norske proletarene høyere enn det svenske borgerskapets og aristokratiets privilegier». (Lenin, 1971d, s. 91) Under disse konkrete forholdene styrket dermed splittelsen av unionen mellom den
norske og svenske staten samholdet mellom den norske og svenske arbeiderklassen.

Vektlegginga av nasjonal selvbestemmelse kan ved første øyekast synes paradoksalt, for Lenin framholder som ideal New York og andre multikulturelle storbyer som «ligner på en mølle som maler
sammen de forskjellige nasjoner … et veldig historisk framskritt». (Lenin, 1971c, s. 28) Grunnen til at Lenin er opptatt av nasjonal selvbestemmelse er at nasjonal undertrykking splitter arbeiderklassen og gjør at nasjonale i stedet for klassemessige skillelinjer blir de mest framtredende. Han var altså slett ikke noen nasjonalromantiker – og overhodet ikke i forhold til sin egen nasjonalitet, han hatet russisk nasjonalisme dypt og inderlig. Samtidig idealiserer han heller ikke undertrykte kulturer, men skriver
at alle kulturer har både en sjåvinistisk og en demokratisk side – en betimelig påminnelse i dag:

«Til alle nasjonal-sosiale sier vi at det i enhver moderne nasjon finnes to nasjoner. Vi har Purisjkevitsjenes, Gutsjkovenes og Struves stor-russiske kultur, men vi har også en stor-russisk kultur som karakteriseres av navn som Tsjernysjevskij og Plekhanov. De samme to slags kulturer finner vi i Ukraina, i Tyskland, Frankrike, England, hos jødene osv. Hvis flesteparten av de ukrainske arbeiderne står under innflytelse av den stor-russiske kultur, så kan vi være helt sikre på at det stor-russiske demokratiets og sosial-demokratiets idéer øver sin påvirkning ved siden av idéene i det stor-russiske presteskapets og borgerskapets kultur. Den ukrainske marxist som kjemper mot den første typen ‘kultur’, vil alltid sørge for å skille ut den andre kulturen og forklare sine arbeidere at de ‘med alle
krefter må fange opp, utnytte og befeste enhver mulighet til samkvem med den bevisste, stor-russiske arbeider, med hans litteratur, med hans tankegang, fordi dette vil tjene både den ukrainske og den stor-russiske arbeiderbevegelsens grunnleggende interesser.’

Dersom den ukrainske marxist lar seg rive med av det helt rettmessige og naturlige hat til de stor-russiske undertrykkerne i så stor grad at han fører bare en aldri så liten del av dette hatet over på de stor-russiske arbeidernes proletariske kultur eller proletariske sak, eller bare stiller seg fremmed overfor dem, vil denne marxist ganske raskt havne i den borgerlige nasjonalismens myr. Akkurat på samme måte vil også en stor-russisk marxist havne i nasjonalismens, og ikke bare i den borgerlige,
men i den reaksjonære nasjonalismens myr dersom han bare et eneste øyeblikk glemmer kravet om full likestilling for ukrainerne eller deres rett til å danne en selvstendig stat». (Lenin, 1971c, s. 33)

Det er ellers viktig å merke seg at Lenin ikke argumenterer for at arbeiderbevegelsen skal arbeide for nasjonal løsrivelse, men utelukkende for retten til å gjøre det. Tvert imot: «vi er absolutt, under ellers like vilkår, for sentralisering og mot det småborgerlige føderasjonsidealet». (Lenin, 1971e, s. 124) Men samme sted siterer Lenin Marx og Engels på at «et folk som undertrykker et annet, kan ikke selv være fritt», og at oppgaven for proletariatet i de imperialistiske stormaktene derfor er «å bekjempe monarkiet, godseierne og kapitalistene i vårt eget fedreland, dvs. vårt fedrelands verste fiender». Når det gjelder koloniene, går Lenin derimot ubetinget inn for deres løsrivelse fra «moderlandet», og skriver at proletariat må kreve frihet for de nasjoner og kolonier som er undertrykt av deres egen nasjon (Lenin, 1971e, s. 131) .

Imperialismen
Lenin definerte imperialismen som at konsentrasjonen av produksjon og kapital hadde skapt monopoler; videre at bankkapital og industrikapital var smeltet sammen til «finanskapital»; videre at kapitaleksporten blir viktigere enn vareeksporten; videre at disse monopolistiske kapitalsammenslutningene deler verden mellom seg; og til sist at de største kapitalistiske landene hadde delt verden opp mellom seg (Lenin, 1969, s. 98) . Ut fra dette definerte han imperialismen som kapitalismens høyeste stadium.

I koloniene og andre «tilbakeliggende land» fantes det lite lokal kapital, men mye billige råvarer og lave lønninger. Seks stormakter (England, Russland, Frankrike, Tyskland, USA og Japan) hadde delt verden mellom seg, og sammen med andre mindre kolonimakter (Belgia, Nederland m.fl)
kontrollerte de rundt 2/3 av verdens areal. Ved å dele verden mellom seg ble også markedene for de ulike nasjonale kapitalene delt, og konkurransen mellom kapitaler utvikler seg derfor også til en
konkurranse mellom imperialistiske stater. «Kapitalistene deler verden mellom seg, ikke på grunn av noen særskilt ondskap, men fordi det stadium konsentrasjonen har nådd, tvinger dem til å gå denne veien for å få profitt, og fordelingen foretas ‘etter kapital’, ‘etter makt’ – noen annen måte å dele på kan det jo heller ikke finnes i vareproduksjonen og kapitalismens system.» (Lenin, 1969, s. 84) Dette skjer derfor mer som følge av en systemmessig tvang, eller i det minste tendens, enn av vond vilje:
«for det første tvinger den fullførte oppdeling av jorden til ved en nyoppdeling å strekke hånden ut etter ethvert territorium, og for det andre er det karakteristisk for imperialismen at noen stormakter kappes om hegemoniet, dvs. søker å bemektige seg territorier, ikke så mye direkte til hans egen fordel som for å svekke motstanderen og undergrave hans hegemoni». (Lenin, 1969, s. 101)

Ifølge Lenin fører denne kampen mellom ulike nasjonale kapitaler, som altså også tar form av en kamp mellom imperialistiske stater, til krig mellom dem. I polemikk mot Karl Kautskys teori om en fredelig «ultraimperialisme» argumenterer han for at siden styrkeforholdene mellom de kapitalistiske økonomiene endrer seg (han viser da særlig til Tysklands og USAs framvekst), vil endrede styrkeforhold også føre til et forsøk på nyoppdeling av markedene med voldsmakt. «Det er tilstrekkelig å stille spørsmålet klart for å se at det bare kan besvares benektende. For under kapitalismen er ethvert annet grunnlag for oppdelingen av interesse- og innflytelsessfærer, av kolonier osv. enn de oppdelende parters makt, deres alminnelig-økonomiske, finansielle, militære og
øvrige makt, ikke tenkelig. Men de deltakendes styrke utvikler seg ujevnt; for en jevn utvikling av de enkelte foretak, truster, industrigrener og land er umulig under kapitalismen. … Er det ‘tenkelig’ at styrkeforholdet mellom de imperialistiske makter vil være uforandret etter ti, tjue års forløp?
Absolutt utenkelig.» (Lenin, 1969, s. 131)

Lenins imperialismeteori har blitt kritisert fra flere hold for å hvile på en falsk antagelse om at monopolenes og «finanskapitalens» makt har satt verdiloven slik Marx beskrev den ute av spill (Knolle-Grothusen, 2022) . Selv mener jeg at grunntesen om at kapitalistisk konkurranse om markeder fører til konkurranse mellom imperialistiske stater om territoriell kontroll holder vann selv om monopolkapital- og finanskapitalteorien skulle vise seg å være feilaktig. Et annet spørsmål er om den kolonialistiske formen for imperialisme i det hele tatt var særlig lønnsom for de imperialistiske statene. Tore Linné Eriksen er inne på dette i sitt svært informative oversiktsverk «Den nye imperialismen 1870-1920», der han viser at den britiske eksporten til koloniene bare lå på 35% av totalen i perioden 1909-1913, og at importen fra koloniene lå på 25%. Av dette var halvparten av både import og eksport til og fra settlerkoloniene Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Canada.
Eriksen skriver om kolonierobringene at «Kunnskapen var som regel begrenset og gevinstene høyst usikre, men også passivitet hadde sin pris. I ettertid viste det seg at forhåpningene om råvarekilder, investeringsmuligheter og kjøpekraftige markeder ikke alltid hadde noen rot i virkeligheten. … Men også feilaktige forestillinger og kollektiv stormannsgalskap har gjennom historien vært viktige drivkrefter, og mislykkede investeringer er ikke noe bevis på fravær av grådighet. Og hvem visste hvor det neste gullrushet ville finne sted, eller hva slags mineraler som ventet under overflaten? I usikre tider var det et spørsmål om å komme konkurrentene i forkjøpet, og kanskje kan vi tale om
‘forkjøpsimperialisme’?» (Eriksen, 2022, s. 37) Eriksen anslår for øvrig antall drepte under kolonierobringen i Asia og Afrika for å være mellom 50 og 60 millioner mennesker.

Krig
Lenin argumenterte for at det er riktig å støtte en krig dersom klassekampen leder over i borgerkrig mellom borgerskapet og proletariatet, dersom et sosialistisk land fører forsvarskrig mot et
kapitalistisk/imperialistisk land, og dersom det dreier seg om en nasjonal frigjøringskrig. Her polemiserer han mot Rosa Luxemburg, som i Lenins gjengivelse sier at «i den imperialistiske epoken fører enhver nasjonal krig mot en av de imperialistiske stormaktene til intervensjon fra en annen
konkurrerende stormakt, og på denne måten blir enhver nasjonal krig forvandlet til en imperialistisk krig.» Mot dette skriver Lenin: «Dette kan hende, men det hender ikke alltid. Mange kolonikriger i perioden mellom 1900 og 1914 fulgte ikke denne veien.» (Lenin, 1952, s. 240) Han viser til et tenkt eksempel med at koloniale og «halvkoloniale» land som India, Persia og Kina kan gå til en felles opprørskrig mot stormaktene. Men implisitt sier han dermed også at dersom det hender, altså at dersom et imperialistisk land intervenerer til fordel for en nasjonal krig mot et annet imperialistisk
land, vil krigen bli forvandlet til en imperialistisk krig.

I en annen polemikk mot Kautsky karikerer han det han ser som småborgerlig nasjonalisme hos enkelte sosialister slik: «Mitt land lider urett, alt annet raker meg ikke, det er det dette resonnementet går ut på, heri ligger dets småborgerlig-nasjonalistiske sneverhet. … En sosialist, en
revolusjonær proletar, en internasjonalist resonnerer annerledes: krigens karakter (om den er reaksjonær eller revolusjonær) avhenger ikke av hvem som angrep og i hvis land ‘fienden’ står, men den avhenger av hvilken klasse som fører krigen, hvilken politikk vedkommende krig fortsetter. Hvis
vedkommende krig er en reaksjonær imperialistisk krig, dvs. en krig som føres av to verdensomspennende grupper av det imperialistiske voldselskende, rovgriske reaksjonære borgerskap, så forvandles ethvert borgerskap (selv det i et lite land) til en deltaker i plyndringen, og
min oppgave som representant for det revolusjonære proletariat er å forberede den proletariske verdensrevolusjonen som den eneste redning fra verdenskrigens redsler.» (Lenin, 1982, s. 90)

Lenin drøfter dette konkret i tilfellet Østerrike-Ungarns krig mot Serbia, som var den utløsende faktoren for første verdenskrig: «Hvis denne krigen var en isolert krig, altså om den ikke var forbundet med den allmenne europeiske krigen, ville det vært plikten til alle sosialister å ønske seier
for det serbiske borgerskapet som den eneste korrekte og uunngåelige konklusjonen å trekke fra det nasjonale aspektet i den nåværende krigen. … [Men] det nasjonale elementet i den serbisk-østerrikske krigen er ikke, og kan ikke være, av noen alvorlig betydning for den allmenne europeiske
krigen. … For Serbia, for kanskje rundt en prosent av deltakerne i den nåværende krigen, er krigen en fortsettelse av politikken til de borgerlige frigjøringsbevegelsene. For de andre nittini prosentene er krigen en fortsettelse av den imperialistiske politikken, altså det avfeldige borgerskapet som bare er i stand til å voldta nasjoner, ikke å befri dem.» (Lenin, 2003)

Tilsvarende skriver han om Belgia: «Det engelske og franske borgerskapet bedrar folket når det sier at det fører krig for folkenes og Belgias frihet: i virkeligheten fører de krig for å beholde de koloniene det har stjålet på en skammelig måte. De tyske imperialistene ville straks ha gitt Belgia osv. fri hvis engelskmennene og franskmennene hadde delt sine kolonier med dem på ‘hederlig vis’. Det særegne ved situasjonen er at i denne krigen blir kolonienes skjebne avgjort gjennom en krig på kontinentet.
Sett ut fra den borgerlige rettferdighet og den nasjonale frihet (eller nasjonenes rett til å eksistere) ville Tyskland absolutt ha rett overfor England og Frankrike, for det er ‘forfordelt’ når det gjelder kolonier, dets fiender undertrykker uten sammenligning flere kolonier enn det selv gjør, og hos dets allierte, Østerrike, har de undertrykte slaverne større frihet enn de har i Tsar-Russland, dette virkelige ‘fengsel for folkene’. Men heller ikke Tyskland fører krigen for å befri, men for å undertrykke
nasjonene. Det er ikke sosialistenes oppgave å hjelpe en yngre og sterkere røver (Tyskland) med å plyndre eldre og mer forspiste røvere. Sosialistene må utnytte kampen mellom røverne til å styrte dem alle sammen». (Lenin, 1951, s. 9)

Første verdenskrig
Den grunnleggende splittelsen i arbeiderbevegelsen, en kan si den grunnleggende årsaken til at vi i det hele tatt har flere enn ett arbeiderparti i hvert land, handlet om hvordan en skulle ta stilling til sin
egen nasjons krigføring. Da første verdenskrig brøt ut valgte de fleste arbeiderpartiene, på tross av tidligere resolusjoner i den 2. Internasjonalen om å stanse krigen med bl.a. generalstreik, å støtte sitt
eget borgerskap i krigen. (Storaker, 2023) Dette førte til en organisatorisk splittelse i mange land. Lenin og bolsjevikene var blant dem som tok stilling mot sitt eget lands krigføring, og Lenin agiterte aktivt for at denne politiske splittelsen i den internasjonale arbeiderbevegelsen også måtte føre til en organisatorisk splittelse. Lenin manet til å omdanne den imperialistiske krigen til en revolusjonær borgerkrig, og at den revolusjonære arbeiderbevegelsens oppgave i alle land måtte være å styrte sin egen krigførende regjering.


I 1914 vedtok sentralkomiteen i Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti en resolusjon der det het at «Oppgaven for sosialdemokratiet i alle land må i første rekke være å bekjempe sjåvinismen i vedkommende land. … Slik som situasjonen ligger an, kan det fra det internasjonale proletariats standpunkt ikke avgjøres hvilken av de to grupper av krigførende nasjoners nederlag ville være det minste onde for sosialismen. Men for oss russiske sosialdemokrater kan det ikke være tvil om at for arbeiderklassen og alle arbeidende masser blant Russlands folk vil det minste onde være et nederlag for tsarmonarkiet, den mest reaksjonære og barbariske regjering som undertrykker flest nasjoner og
den største befolkningsmasse i Europa og Asia.» (Lenin, 1953, s. 10) Samtidig anser de at de tyske og østerrikske arbeiderpartienes støtte til sine egne krigførende stater under forsvar av å bekjempe den russiske tsarismen for å «grense til direkte forræderi mot sosialismen … Vi russiske sosialdemokrater erklærer at vi anser et slikt forsvar for å være den rene spillfekteri.» (Lenin, 1953, s. 6)

Etter februarrevolusjonen i 1917 gikk Lenin fra å se på Russland som den mest reaksjonære regjeringen til å være «den frieste av alle verdens krigerske stater». Han holdt likevel fast på det grunnleggende standpunktet: «Når det gjelder vårt standpunkt til krigen, som under Lvov & Cos.s nye regjering fortsatt for Russlands vedkommende, på grunn av regjeringens kapitalistiske karakter, er en del av en imperialistisk røverkrig, er det ikke aktuelt å gi selv den minste innrømmelse til idéen om
‘revolusjonær forsvarskrig’ … uten å styrte kapitalismen er det umulig å avslutte krigen og oppnå en virkelig demokratisk fredsslutning, en fredsslutning som ikke er basert på voldsbruk.» (Lenin, 2007)

Etter oktoberrevolusjonen vedtok den nye revolusjonære regjeringen et dekret om freden, der det blant annet heter: «En rettferdig eller demokratisk fred, som det overveldende flertall av de av krigen
utmattede, utpinte og martrede klasser av arbeidere og arbeidende i alle land lengter etter og som de russiske arbeidere og bønder etter tsarmonarkiets fall har krevd med største besluttsomhet og iherdighet – en slik fred er etter regjeringens mening en øyeblikkelig fred uten anneksjoner (dvs. uten erobring av fremmede territorier, uten innlemmelse av fremmede folkeslag med vold) og kontribusjoner. Russlands regjering foreslår alle krigførende parter øyeblikkelig å slutte en slik fred, samtidig med at den erklærer seg villig til straks, uten den minste utsettelse, å ta alle avgjørende skritt – like til endelig bekreftelse av alle vilkår for en slik fred fra de ansvarlige forsamlinger av folkerepresentanter i alle land og nasjoner.» (Lenin, 1968a, s. 220)

Statsmannen
Om dette store emnet, Lenin som statsmann etter oktoberrevolusjonen, skal jeg være kort. Bolsjevikenes oppfordring til alle krigførende nasjoner om å slutte umiddelbar fred uten anneksjoner ble som kjent ikke oppfylt. Lenin måtte deretter sette inn all sin prestisje på å få gjennomslag i
regjeringen og sentralkomiteen for å gå inn for en separatfred med Tyskland som medførte svært ugunstige betingelser og tap av territorier. Lenin anså at det viktigste var å konsolidere stillingen internt i Russland, og at en fortsettelse av krigen ville kunne føre til revolusjonens undergang.

Fredsslutningen med Tyskland ble dessuten etterfulgt av en langvarig borgerkrig mellom «røde» bolsjeviker og «hvite» tsarister og andre antibolsjeviker, samt intervensjonskrig fra 14 imperialistiske stater som forsøkte å knuse oktoberrevolusjonen. Under borgerkrigen ble det brukt terror fra begge sider. De hvite begikk spesielt massedrap på jøder, særlig skal dette ha blitt gjennomført av tropper ledet av den tsaristiske generalen Anton Denikin og den ukrainske nasjonalisten Symon Petljura. Det er anslått at så mange som 200 000 jøder ble drept under borgerkrigen. (Krausz, 2015, s. 269) Men det ble også benyttet terror, i hovedsak klasse-basert, fra rød side. Særlig kjent og beryktet er et
telegram Lenin sendte til fronten i Penza i 1918:

«Kamerater! Opprør i fem kulakk-distrikter må nådeløst knuses. Hele revolusjonens interesser krever dette, siden ‘den siste, avgjørende kampen’ mot kulakkene nå er i gang overalt. Et eksempel må
statueres. 1. Heng (og sørg for at hengingen foregår fullt synlig for befolkningen) ikke færre enn 100 kjente kulakker, rike menn, blodsugere. 2. Offentliggjør navnene deres. 3. Konfisker alt kornet deres. 4. Utpek gisler i samsvar med gårsdagens telegram. Gjør det på en slik måte at folk i hundrevis av kilometers omkrets kan se, skjelve, vite, rope: De knuser og vil kverke de blodsugende kulakkene. Telegrafer mottatt og utført ordre. Deres, Lenin. Finn noen virkelige hardinger.» (Service, 2004, s.
417)

Under borgerkrigen ble det altså tatt initiativ til og begått vold som både var instrumentell, utenomrettslig og vilkårlig. Dette ble også en del av arven etter Lenin – dessverre.

Det må også sies at Lenin som statsmann ikke alltid respekterte retten til løsrivelse han sto for som teoretiker. Under den russiske borgerkrigen kom dette blant annet til uttrykk ved bolsjevikenes invasjon av Georgia, som under en sosialdemokratisk regjering hadde erklært uavhengighet fra
Russland. Flere eksempler kunne vært nevnt her. Samtidig bør man være klar over at nasjonale, politiske og klassemessige motsetninger ikke alltid er så lette å skille fra hverandre under borgerkrigen. I Ukraina ble det f.eks. opprettet to konkurrerende regjeringer, en borgerlig i Kyiv som gikk inn for selvstendighet og en sovjet-ukrainsk som gikk inn for den nye unionen i Kharkov. Morten Strand skriver i sin bok om Ukrainas historie at bolsjevikene var «Overlegne når det gjaldt propaganda, med løfter om jord, og det mest radikale programmet når det gjaldt sosial revolusjon, vant de fram, like mye med argumenter som med våpen». (Strand, 2015, s.
93)

Samtidig var Lenin helt til det siste opptatt av spørsmålet om nasjonenes selvbestemmelsesrett. Dette ga seg blant annet uttrykk i at den 3. Internasjonale vektla kolonifrigjøringen som en grunnleggende del av frigjøringen fra kapitalismen. Dette budskapet kom også fra blant annet den indisk-meksikanske kommunisten M. N. Roy, men Lenin var blant dem som vektla dette sterkt. «Den revolusjonære bevegelsen i de fremskredne land ville i virkeligheten være et rent bedrag hvis ikke Europas og Amerikas arbeidere i sin kamp mot kapitalen sluttet seg fullstendig og intimt sammen med de hundre millioner ‘koloniale’ slaver som undertrykkes av denne kapitalen», skrev han (Lenin, 1971a, s. 195) . Dette var ingen selvfølgelig posisjon å innta i arbeiderbevegelsen. Den revisjonistiske høyresiden i sosialdemokratiet agiterte for å nedtone kritikken av kolonialismen (Eriksen, 2022, s. 161) .

I en polemikk mot Josef Stalin, som i 1922 hadde foreslått å omgjøre den ukrainske, belarusiske og transkaukasiske sovjetrepublikken til autonome områder innenfor den russiske sovjetrepublikken, advarte Lenin mot at statsapparatet de hadde overtatt fortsatt var preget av borgerskapet og
tsarismen («og salvet med et svært tynt lag sovjet-olje»), og at «Under disse omstendighetene er det helt naturlig at den ‘frihet til å tre ut av unionen’ som vi rettferdiggjør oss med, vil vise seg å være en verdiløs papirlapp, som er fullstendig uegnet til å verne de ikke-russiske innbyggerne i Russland mot invasjon av selve ekte-russeren, den storrussiske sjåvinist, ja i grunnen den skurk og voldsmann som
den typiske russiske byråkrat jo er». (Lenin, 1968b, s. 315) Lenin la her vekt på at man i det nasjonale spørsmål måtte skille mellom nasjonalisme fra undertrykte og undertrykkende nasjoner. «Derfor må internasjonalismen fra den undertrykkende eller såkalte ‘stornasjon’ (enda den er stor bare ved sine voldsgjerninger, bare på den måten en politikonstabel er stor) bestå i ikke bare å overholde den formelle likhet mellom nasjonene, men også i å anerkjenne den ulikhet som fra undertrykkernasjonens side, stornasjonens side, oppveier den ulikhet som faktisk gir seg av selve livet. … Det er også påkrevet at man ved sin holdning eller ved sine innrømmelser overfor ikke-russerne på ymse vis rydder vekk den mistro og mistenksomhet, bøter på de krenkelser som de har vært utsatt for i tidligere tider av ‘stormakt’nasjonens regjering. … Derfor er det i dette tilfelle bedre med litt overmål av imøtekommenhet og ettergivenhet overfor de nasjonale minoritetene enn et undermål. … Det ville være utilgivelig opportunisme om vi på terskelen til denne Østens framtreden, nå da Østen er i ferd med å våkne, skulle undergrave den autoritet vi nyter der ved selv den minste grovhet overfor våre egne ikke-russiske folk.» (Lenin, 1968b, s. 318)

Lenin vant denne sin siste kamp, ved at Sovjetunionen fortsatte å bestå som en union som formelt hadde rett til løsrivelse for delrepublikkene. Han holdt også fast på prinsippene sine om bruken av nasjonale språk. Morten Strand skriver om Ukrainas status som sovjetrepublikk at: «viktigst i denne prosessen var det at bruk av ukrainsk språk ble oppmuntret … I 1929 har 83 prosent av alle grunnskolene i Ukraina undervisning på ukrainsk. I 1932 er 88 prosent av alle aviser og blader i republikken på ukrainsk, og 77 prosent av bøkene … I 1931 fikk russere, jøder, tyskere, polakker, bulgarere, grekere, tsjekkere, albanere og svensker rett til å bruke sitt eget språk i retten og overfor myndighetene hvis de bodde i sine definerte nasjonale områder». (Strand, 2015, s. 107, 114) Dette er ikke ulikt den langt senere innføringen av samiske språkforvaltningsområder i Norge.

Bolsjevikene var apropos det også tidlig ute med samisk språkundervisning. Den sovjetiske sameforskeren Vasilij K. Alymov skrev i 1932 at «’De sterke raseners’ ideologer, som har spådd og ønsket det samiske folkets snarlig undergang, har mislyktes. Disse ideologer forutså ikke at oktoberrevolusjonen og det leninske bolsjevikpartiets nasjonale politikk åpnet ny mulighet for utvikling av de små folkeslag.» (Sárá, 2017, s. 46) I 1931 begynte man med morsmålsundervisning på samisk for samiske studenter, og i 1933 utkom den første samiske ABC-boka. Denne politikken ble seinere på tragisk vis reversert under Stalins store terror, der Alymov var blant dem som ble henrettet.

Etter borgerkrigens avslutning begynte Lenin ellers å utvikle spirene til teorien om fredelig sameksistens mellom sosialistiske og kapitalistiske stater. I 1922 inngikk Sovjetunionen Rapallo-traktaten med Tyskland, som åpnet for normalisering av de diplomatiske og handelspolitiske forholdene mellom de to statene. Lenin skrev i den forbindelse at «Faktisk likestilling mellom de to eiendomssystemene – selv bare som en midlertidig tilstand, inntil den tiden kommer da hele verden oppgir privateiendommen og det økonomiske kaos som det avler til fordel for det høyere eiendomssystemet – forekommer bare i Rapollo-traktaten … hilser med glede Rapollo-traktaten som den eneste riktige veien ut av vanskene, kaoset og faren for kriger». (Lenin, 1977, s. 128)

En konkret analyse av den konkrete situasjonen
Som fredsaktivist er jeg uenig med Lenins parole om å gjøre en imperialistisk krig om til en revolusjonær borgerkrig i konkret forstand. Men jeg mener han har rett i det overordna synet om at den revolusjonære arbeiderbevegelsens oppgave i de enkelte land først og fremst er å kjempe mot sitt eget borgerskaps imperialisme og eget lands deltakelse i imperialistisk krig – uten å på noe punkt unnlate å kritisere også motstandernes imperialisme. Jeg er enig i analysen om at konkurranse
mellom ulike nasjonale kapitaler fører til konkurranse om markeder mellom ulike imperialistiske stater, men håper at han tar feil i at dette med nødvendighet vil føre til krig. Samtidig som vi må være bevisst hvordan de kapitalistiske motsigelsene tenderer mot krig, og arbeider for å oppheve dette systemet i sine grunnvoller, må vi også arbeide for å hindre at kriger bryter ut innenfor systemet så lenge kapitalismen fortsatt eksisterer.

Et aktuelt dilemma Lenin tar opp er om og når en nasjonal frigjøringskrig går over til å være en krig mellom imperialistiske makter. Her har vi ikke bedre rettesnor enn å forsøke å gjøre en konkret analyse av den konkrete situasjonen. Men jeg vil trekke fram to eksempler Lenin bruker selv på
forholdet mellom interimperialistisk krig og nasjonenes rett til selvbestemmelse.

«’Men vi kan jo ikke være for en krig mellom stormaktene, for nedslaktning av tjue millioner mennesker av hensyn til en problematisk frigjøring av en liten nasjon med en befolkning på 10-20 millioner mennesker!’ Selvsagt kan vi ikke det. Men ikke fordi vi stryker den fullstendige nasjonale
likhet av vårt program, men fordi ett lands demokratiske interesser må underordnes demokratiets interesser i flere og alle land. Sett at det mellom to store monarkier ligger et lite monarki, og den vesle kongen der er ‘knyttet’ til monarkene i begge nabolandene ved slektskap og andre bånd. La oss videre anta at proklamering av republikken i det lille landet ville føre til krig mellom de to store nabolandene for å gjeninnsette den ene eller andre monark i det lille landet. Det er ingen tvil om at
hele det internasjonale sosialdemokrati, så vel som den virkelig internasjonalistiske delen av sosialdemokratiet i det lille landet, ville være imot å erstatte monarkiet med en republikk i dette gitte tilfellet. Monarkiets erstatning med republikk er ikke noe absolutt, men ett av de demokratiske krav som er underordnet demokratiets interesser (og selvsagt i enda høyere grad det sosialistiske proletariatets interesser) i det hele tatt.» (Lenin, 1971b, s. 171)

Og samme sted: «La oss i stedet for disse generelle argumentene heller ta for oss Polens særlige forhold. I dag er dets uavhengighet ‘ugjennomførlig’ uten kriger eller revolusjoner. Men å gå inn for en alleuropeisk krig utelukkende for å gjenopprette Polen som stat ville si at man var en nasjonalist av verste sort, ville si at man satte et lite antall polakkers interesser høyere enn interessene til hundrevis av millioner av mennesker som lider under krigen.» (Lenin, 1971b, s. 176) Denne analysen er minst like aktuell i dag, for oss som lever i atomvåpnenes tidsalder.

Denne artikkelen er basert på et foredrag holdt for tidsskriftet Revolusjon i februar 2024.

Kilder
Eriksen, T. L. (2022). En kort introduksjon til den nye imperialismen 1870-1920. Cappelen Damm.
Knolle-Grothusen, A. (2022). Monopol og konkurranse. Marxistisk senter.
https://marxistisksenter.no/2022/10/02/monopol-og-konkurranse/
Krausz, T. (2015). Reconstructing Lenin. An intellectual biography. Monthly review press.
Lenin, V. I. (1951). Sosialisme og krig. Ny dag.
Lenin, V. I. (1952). Den proletariske revolusjonens militærprogram (utdrag). I V. I. Lenin, Marx.
Engels. Marxisme. Ny dag.
Lenin, V. I. (1953). Krigen og det russiske sosialdemokratiet. I V. I. Lenin, Verker i utvalg. 6: Perioden
med den imperialistiske krig og den annen revolusjon i Russland. Ny dag.
Lenin, V. I. (1968a). Dekret om freden og dekret om jorda. I V. I. Lenin, Staten og revolusjonen. Ny dag.
Lenin, V. I. (1968b). Spørsmålet om nasjonalitetene eller «autonomiseringen». I V. I. Lenin, Staten og revolusjonen. Ny dag.
Lenin, V. I. (1969). Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium (I. Digernes, Overs.). Ny dag.
Lenin, V. I. (1971a). Den kommunistiske internasjonales 2. Kongress. I H. Holm (Overs.), Enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Ny dag.
Lenin, V. I. (1971b). En oppsummering av diskusjonen om selvbestemmelsesrett. I P. Lind (Overs.),
Nasjonal politikk og proletarisk internasjonalisme. Ny dag.
Lenin, V. I. (1971c). Kritiske merknader til det nasjonale spørsmål. I P. Lind (Overs.), Nasjonal politikk og proletarisk internasjonalisme. Ny dag.
Lenin, V. I. (1971d). Om nasjonenes selvbestemmelsesrett. I P. Lind (Overs.), Nasjonal politikk og proletarisk internasjonalisme. Ny dag.
Lenin, V. I. (1971e). Om storrussernes nasjonalstolthet. I P. Lind (Overs.), Nasjonal politikk og proletarisk internasjonalisme. Ny dag.
Lenin, V. I. (1971f). Zimmerwald-internasjonalens sammenbrudd. Det er nødvendig å grunnlegge en tredje internasjonale. I H. Holm (Overs.), Enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
Lenin, V. I. (1977). Utkast til vedtak i den allrussiske sentraleksekutivkomiteen om beretningen fra delegasjonen til Genova-konferansen. I H. Holm (Overs.), Lenin om fredelig sameksistens. Ny
dag.
Lenin, V. I. (1982). Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky. Falken.
Lenin, V. I. (2003). The Collapse of the Second International.
https://www.marxists.org/archive/lenin/works/1915/csi/vi.htm#v21pp74h-233
Lenin, V. I. (2007). Arbeiderklassens oppgaver i den pågående revolusjonen (April-tesene). https://www.marxists.org/norsk/lenin/1917/04/apriltesene.html
Sárá, M. (2017). Samer i Russland 1917-2017. ČálliidLágádus.
Service, R. (2004). Lenin. En biografi. Damm.
Storaker, A. (2023). Marxisme og fred. Sosialistisk framtid, (2), 38–47.
Strand, M. (2015). Ukraina—Grenselandet mellom øst og vest. Cappelen Damm.