Problemstillinger og utfordringer i marxistisk imperialismeteori – del 2

av Sindre Mørk

Berlinmurens fall i 1989 ble ikke bare ansett som slutten på den kalde krigen, men også som begynnelsen på en ny æra der nasjonale interesser skulle knyttes sammen gjennom økonomisk og kulturell integrasjon. De gamle ideologiske skillelinjene, som en gang hadde drevet supermaktene til konflikter, skulle erstattes av samarbeid og felles økonomiske interesser. Historien syntes å bevege seg mot fred og velstand, drevet av handel, demokratiske verdier og markedsliberalisme. Francis Fukuyamas tese om «historiens slutt» ble et sentralt uttrykk for optimismen som rådet etter Berlinmurens fall. Han argumenterte for at menneskeheten hadde funnet det endelige prinsippet for politisk organisering i den moderne liberale staten, og at dette utgjorde et universelt mål oppnåelig gjennom global økonomisk integrasjon og utvikling. Samuel P. Huntington sluttet seg til denne tesen, men påpekte at konflikter og kriger fortsatt kunne forekomme, spesielt over ulike kulturelle verdier mellom sivilisasjoner.

De siste årene har imidlertid vist at mange av disse antagelsene ikke har holdt mål. I 1993 spådde Huntington at sannsynligheten for krig mellom Ukraina og Russland ville være lav i en liberal verden fordi «sivilisasjon er nøkkelen» til konflikt. I dag er de i krig. Nord Stream-prosjektene, som lenge representerte økonomisk samarbeid mellom Europa og Russland i den nye globalistiske epoken, har blitt symboler på hvor naiv og feilslått etterkaldkrigstidens optimisme var – en illustrasjon på hvordan gjensidig økonomisk avhengighet ikke bare kan være et redskap for fred, men også for makt og kontroll. Samtidig ser vi en ny æra av rivalisering mellom USA og Kina, som synes å være drevet av økonomiske faktorer, preget av proteksjonisme, handelskonflikter og kynisk maktpolitikk. Trusselen om stormaktskrig henger som et Damoklessverd over verden.¹

Denne utviklingen reiser spørsmål om sammenhengen mellom kapitalisme og krig, og hvordan de underliggende mekanismene bak kapitalistisk utvikling påvirker sannsynligheten for konflikter og kriger. Konflikten mellom Kina og USA viser skremmende paralleller til de mellomstatlige rivaliseringene som ledet til første verdenskrig². Den gang argumenterte økonomer og teoretikere som John A. Hobson og Rudolf Hilferding for at kapitalismens iboende behov for vekst og ekspansjon førte til imperialisme – at drivkraften for konflikt var endogen³ og lå i selve systemet. På venstresiden har dette perspektivet igjen blitt tatt opp, med debatter om hva imperialisme betyr i dagens kontekst, hvilke stater som bør anses som imperialistiske, og hvilke underliggende krefter som driver denne dynamikken.

De klassiske marxistiske imperalismeteoriene
De klassiske imperalismeteoriene skiller seg fra annen kritikk av liberalismen og teorier innen Internasjonale relasjoner (IR) ved at de mener krig og konflikter er endogent i kapitalismen selv⁴. Samtidig argumenterer de ironisk nok for at dette er tilfellet – delvis gjennom et rammeverk en kan argumentere for er nyklassisk – siden kapitalismen har gått over i en ny fase. Opprinnelsen til denne nye fasen spores til et syndefall fra den perfekte konkurransens edens hage. Rudolf Hilferding var den første til å postulere at kapitalismen hadde gått over i et nytt stadium der helt nye lover er gjeldende. Dette stadiet oppsto ifølge ham som et resultat av økt konsentrasjon og sentralisering av kapital, som hindret den kapitalmobiliteten som er nødvendig for å utjevne profittrater. Verdiloven, så sentral for Marx, ble dermed tilsidesatt i finanskapitalens epoke. Hilferding tilskrev investeringsbanker, aksjeselskaper og børsen en nøkkelrolle i denne utviklingen. Bankene rådde over enorme pengemidler de ønsket avkastning på, gjennom å investere i og låne til store selskaper, noe som ytterligere økte konsentrasjonen. Penge- og industrikapital smeltet sammen, og til slutt endte bankene opp med å kontrollere monopolindustriene de finansierte – derav begrepet finanskapital. Den påfølgende kartelliseringen, dannelsen av syndikater og monopoler, gjorde eksport av kapital til et presserende spørsmål. Alternativet – å reinvestere fortjenesten i egne sektorer – ville nemlig øke tilbudet og dermed redusere priser og profittrater. Slik førte fremveksten av finanskapital til konkurranse over markeder og til kriger og imperialisme.

Vladimir Lenin delte denne forståelsen og definerte finanskapital som «kapital som blir kontrollert av bankene og brukt av industriherrene». Han fremstilte imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, der økonomisk oligarki og monopolkapitalisme dominerte. Lenin mente at kriser fortsatt ville oppstå som følge av disproporsjonalitet, og at konflikter mellom stater ville bli uunngåelige siden de utvikler seg ujevnt og maktbalansen mellom dem skifter. Lenin avviste Karl Kautskys teori om superimperialisme, som hevdet at rivaliseringen mellom de ledende finanskapitalene ville bli fortrengt av en ultraimperialistisk politikk, der verden ville bli felles bytte for en internasjonalt forent finanskapital. Lenin argumenterte for at imperialismen ville eksplodere før dette kunne skje. John A. Hobson forklarte imperialismen som et resultat av økonomisk ulikhet: De fattige lever «fra hånd til munn», mens de rike sparer. Denne skjeve inntektsfordelingen resulterer i et stadig økende overskudd av investerbare midler som presser kapitalen mot utenlandske markeder. Ifølge Hobson kunne hjemmemarkedet ha absorbert disse midlene dersom ulikheten var mindre, siden innenlandsk etterspørsel da ville vært høyere og de rike ikke ville hatt behov for å lete etter investeringsmuligheter utenlands. Løsningen for Hobson lå derfor i sosiale reformer for å skape en mer rettferdig fordeling av inntekter.

Nyere marxistiske imperalismeteorier
Etter andre verdenskrig kom en ny bølge med marxistisk imperialismeteorier som tok utgangspunkt i de klassiske imperalismeteoriene men med fokus på makten til monopolene og til staten. Til tross for at formell kolonialisme tok slutt, argumenterte mange marxistisk inspirerte teoretikere for at den de facto vedvarte i ny form. Avhengighetsteoretikere⁵ som André Gunder Frank og Theotonio Dos Santos, og verdenssystemteoretikere som Immanuel Wallerstein, vektla at tidligere kolonier fortsatt var innlemmet i et globalt kapitalistisk system der det rike sentrum dominerte den teknologiske og industrielle produksjonen, mens perifere land var henvist til råvareeksport og enkle industriprodukter. Denne strukturelle asymmetrien skapte en varig underutvikling i periferien, der økonomisk vekst og kapitalakkumulasjon på tvers av landegrenser først og fremst tjente de rike metropolene. Kwame Nkrumah introduserte begrepet nykolonialisme: Selv om de tidligere koloniene nå var formelt uavhengige, ble de økonomisk og politisk underordnet gjennom handelsavtaler, utenlandske investeringer, bistand og militær innblanding. I samme periode dukket også teorier om statlig monopolkapitalisme opp, særlig innen stalinistisk influerte kommunistpartier på 1950- og 1960-tallet. Her så man for seg at kapital og stat smeltet sammen i en slik grad at kriser kunne dempes av statlig intervensjon, noe som i praksis skulle stabilisere systemet.

På 1990- og 2000-tallet oppsto en tredje bølge med imperalismeteorier som forsøkte å analysere og forklare globalismens fremvekst og nasjonalstatens karakter.  Gramsciansk inspirerte perspektiver begynte å vektlegge kulturelt og ideologisk hegemoni – ikke bare økonomiske og militære faktorer – for å forklare hvordan stater sikret en dominerende posisjon i verdenssystemet⁶. Michael Hardt og Antonio Negri introduserte begrepet «Empire» for å beskrive en ny konfigurasjon av global makt som ikke lenger kan forstås i form av tradisjonell imperialisme mellom nasjonalstater. De argumenterte for at suverenitet nå i større grad lå hos et nettverk av transnasjonale institusjoner, bedrifter og normer, heller enn i en enkelt hegemonisk stat.  William I. Robinson utviklet konseptet om en «transnasjonal kapitalistklasse»: en global herskerklasse som utgjør et globalt nettverk som transenderer nasjonalstaten. David Harvey og Alex Callinicos argumenterte på sin side mot disse ideene, og argumenterte i stedet for at en bør forstå markedskonkurranse og politisk-militær rivalisering som to relativt autonome dynamikker i det globale systemet. Basert på dette argumenterer Mateev⁷ for at Russlands invasjon av Ukraina går mot interessene til kapitalakkumulasjon og interessene til russiske eliter, og kan kun forklares ut i fra Putins og de russiske elitenes geopolitiske og ideologiske verdenssyn.

Empirisk støtte for de klassiske imperalismeteoriene
Vi vil nå gå over til å se på noen moderne studier som tar utgangspunkt i rammeverket til de klassiske marxistiske imperalismeteoriene. Det er selvsagt mange flere som kunne ha blitt inkludert⁸, men vi vil her fokusere på spesielt tre. Først ut er paperet «Inequality, Foreign Investment, and Imperialism Prior to World War I⁹» , skrevet av Branko Milanovic, Thomas Hauner og Suresh Naidu. De undersøker empirisk de klassiske imperialismeteoriene basert på økonomiske data fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Østerrike-Ungarn, Russland og USA. De tester korrelasjonen mellom økonomisk ulikhet, utenlandske investeringer og militær oppbygging, uten å fastslå kausalitet eller teste hypotesen om profittratens fallende tendens. Resultatene gir sterk støtte til Hobsons teori om at høy økonomisk ulikhet i kapitalistiske land førte til en konsentrasjon av rikdom hos de aller rikeste, som deretter investerte overskuddskapitalen i utlandet for høyere avkastning. Empirisk viser studien at ulikheten nådde historiske toppunkter rett før første verdenskrig; i Storbritannia eide den rikeste 1 % hele 70 % av landets samlede rikdom, med lignende nivåer i flere av de andre. De rikeste eide nesten all utenlandsk kapital og aksjer, og andelen slike investeringer økte med formuens størrelse. Disse utenlandske investeringene ga ofte høyere risikojustert avkastning enn innenlandske; britiske obligasjonsinvestorer oppnådde i snitt 1,9 prosentpoeng høyere avkastning på utenlandske obligasjoner enn på innenlandske. En sentral observasjon er at inntektsstrømmene fra disse investeringene var avhengige av statens diplomatiske og militære makt for beskyttelse, noe som førte til økt militarisering. Land med høy andel utenlandske eiendeler i forhold til BNP hadde også større militære styrker relativt til befolkningen¹⁰. Dette støtter Hobsons tese om at økonomisk ulikhet og kapitaleksport bidro til imperialistisk politikk. Historiske eksempler inkluderer den andre boerkrigen (1899–1902), hvor Storbritannia beskyttet sine økonomiske interesser i de gull- og diamantressursrike boerrepublikkene, og Venezuela-krisen (1902–1903), hvor europeiske makter brukte militær makt for å sikre tilbakebetaling av gjeld. Milanovic trekker paralleller til dagens globale situasjon og argumenterer for at de økonomiske drivkreftene bak imperialistisk politikk—høy ulikhet og kapitaloverskudd—fortsatt er relevante for å forstå nåtidens internasjonale spenninger, spesielt rivaliseringen mellom USA og Kina. Økende økonomisk ulikhet og maktkonsentrasjon kan føre til lignende dynamikker som før første verdenskrig, med kapitaleksport og statlig beskyttelse som kilder til spenning og konflikt. I sin bok Capitalism Alone argumenterer Milanovic at en ny storkrig er den største trusselen mot kapitalismen og den mest sannsynlige årsaken til dens kollaps, slik første verdenskrig førte til den russiske revolusjonen. 

Et annet verk som trekker på Hobson er boken «Trade wars are class wars» av Matthew C. Klein og Michael Pettis. De mener at betingelsene de neoklassiske handelsteoriene bygger på for å være gyldige ikke er til stede som følge av reduksjonen i transportkostnader, spesielt med innovasjonen med konteinere, og fri flyt av kapital. Et premiss for Ricardo var nettopp at kapital ikke ville forlate «hjemlandet» på jakt etter høyere avkastning utenlands. Pettis og Klein argumenterer for at de globale kredittsyklusene ikke drives eksternt av etterspørsel etter kapital i utlandet, men derimot gjennom «investeringsboomer og kollapser i de største bankøkonomiene», forårsaket av deregulering av bank og finanssektoren, samt endring i pengepolitikk og rentenivå. I etterkant av finanskriser klandrer kapitaleksporterende land forutsigbart de importerende landene for overflødig forbruk – «late grekere» osv. men dette er bare en måte å unngå å ta innover seg eget underforbruk. Forfatterne argumenterer – bla. gjennom å vise til statistikk for handel med kolonistatene og kronologien til «kappløpet» – for at Hobsons teori om imperialisme var korrekt. Klein og Pettis utvider dette rammeverket til dagens forhold og hevder at dagens økonomiske situasjon ligner historiske imperiedynamikker, men uten åpen militær intervensjon. I dag er det Kina og Tyskland – som ved å holde nede innenlandske lønninger gjennom Hukou-systemet¹¹ og arbeidsmarkedets struktur – er de kapitaleksporterende imperialistene i Hobsons forstand, mens USA – som dumpingstasjon for deres handelsoverskudd, er et offer – tvunget til å importere deres overskudd. Men i motsetning til de fattige landene trengs ikke kolonier: «Verdens rike har kunnet tjene på bekostning av arbeidere og pensjonister over hele verden fordi amerikanske finansfolks interesser passet godt sammen med interessene til kinesiske og tyske industriledere. Begge deler støttet interessene til de rikeste, til og med i de fattigste landene. Dagens overskuddsland trenger ikke kolonier som kan absorbere overproduksjonen; de kan samarbeide med bankfolk, villige samarbeidspartnere i underskuddslandene.»¹² . Klein og Pettis legger ut om hvordan Tyskland og Kinas kapitaleksport har destabilisert den internasjonale økonomien. Lav tysk etterspørsel tvang tyske banker til å eksportere kapital utenlands, med boligboblene i Spania, Italia, Hellas osv. som resultat, og dermed finanskrisen i 2008. Deretter påtvang Tyskland disse landene innstramningspolitikk – som igjen økte ulikheten og kjøpekraft.

I Kina ser vi de samme mekanismene. Som følge av nedgang i utenlandsk etterspørsel lanserte de Belt and Road Initiative i 2013. Dette har derimot ikke løst problemet: tvert imot er det verre enn noen gang. I en nyligere artikkel påpeker Pettis¹³ hvor alvorlig problemet er: Kina står for 18 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt (BNP), 13 prosent av det globale forbruket, 32 prosent av globale investeringer og 31 prosent av den globale industriproduksjonen. Med samme modell og en vekstrate på 4 til 5 prosent det neste tiåret, vil landets andel av global BNP øke til 21 prosent, forbruket derimot kun 15 prosent, mens investeringer vil stige til 38 prosent og industriandelen til 36 prosent. Om ikke Kina innfører dramatiske strukturelle endringer må landet nødvendigvis ekspandere og utfordre Vestens markeder.

Sam King¹⁴ argumenterer i hans avhandling for at Lenins klassiske analyse har vist seg korrekt og at den globale ujevne utviklingen, det vedvarende skillet mellom globale sør og nord, er forankret i fremveksten av monopolkapital. Med monopol mener ikke King simpelthen færre bedrifter i en gitt industri, men først og fremst evnen til eksklusiv kontroll over den mest kapitalintensive og effektive teknologien i produksjonsprosessen. Dette monopolistiske grepet over arbeidsprosessen er kjernen i hans analyse av imperialismen. I nord er det «monopolkapital» som dominerer, og denne makten sikres gjennom statlig finansiert forskning og utvikling, samt multilaterale institusjoner. Resultatet er en dobbel struktur i verdensøkonomien: en sektor med superprofitterende monopolbedrifter i sentrum og en ikke-monopolkapital i periferien. Det er altså to ulike gjennomsnittlige profittrater: én i de monopoliserte sektorene og én i de ikke-monopoliserte. Denne varige asymmetrien av økonomisk makt forklarer hvordan de rike landene ekstraherer merverdi fra fattigere land, til tross for deres integrasjon i globale verdikjeder under nyliberalismen.

Kritikk av de klassiske marxistiske imperalismeteoriene
Den raske gjennomgangen av de klassiske marxistiske imperialismeteoriene avslører at de – i likhet med liberalistiske teorier – står overfor det samme grunnleggende metodologiske problemet: å skille klart mellom kausalitet og korrelasjon. Selv om studiene kan påvise en korrelasjon mellom økonomisk ulikhet og kapitaleksport, og kapitaleksport og militærutgifter, kan de ikke med sikkerhet slå fast at ulikhet f.eks. er den direkte årsaken til kapitaleksporten. Det mangler ikke på empiriske studier som viser at kapitaleksport og utenlandske innvestering øker når profittraten faller hjemme¹⁵.  I sin kritikk av «Trade wars are class wars» påpeker Aaron Benanav at i tilfellet med Japan ser en motsatt kausalitet dvs. en reduksjon i ulikhet og deretter kapitaleksport¹⁶.

På samme måte klarer de heller ikke slå fast at den økte rivaliseringen var den direkte årsaken til første verdenskrig, selv om det er åpenbart at kolonial ekspansjon og våpenkappløp bidro til å øke sannsynligheten for internasjonale konflikter. Mangelen på entydig kausal dokumentasjon svekker dermed teorienes forklaringskraft når det gjelder konkrete historiske hendelser. Videre er det et problem at de klassiske imperialismeteoriene ofte tar utgangspunkt i nyklassiske forestillinger om konsentrasjon og sentralisering av kapital, og en reduksjon i antallet aktører i markedet, uten at de samtidig på overbevisende vis dokumenterer vedvarende superprofitt for monopolistiske aktører. Historien viser at virkeligheten har vært langt mer kompleks og dynamisk enn teoriene forutså: Kolonirikene falt sammen og frigjorde seg, asiatiske tigre vokste frem i periferien, gamle monopolforetak ble avløst av nye konkurrenter, og en omfattende «deindustrialisering» har funnet sted i det vestlige sentrum. Alle disse utviklingstrekkene utfordrer monopolkapitalismeteorienes og verdenssystemets spådommer om en nærmest uforanderlig kjernesektor med evig superprofitt, støttet av de mektige imperaliststatene som har makt til å regulere og strukturere verdensøkonomien. Som Howard Botwinick¹⁷ påpekte begynte selv det «evige» sentrum å utvise «perifere» trekk: Industribransjer i Vesten, som stål og bilindustri, ble stadig mer presset og svarte med å kutte lønns- og arbeidsvilkår, flytte produksjon til lavkostland og innføre to-nivå lønnssystemer. Stagflasjonskrisen på 1970-tallet viste klart at staten hadde begrenset makt til å styre kapitalismen, og den påfølgende nyliberale æraen, preget av deregulering, privatisering og fri flyt av kapital, viste at staten ikke hadde fusjonert med kapitalen – i stedet viste den relativ autonomi. På samme måte strider utviklingen i verdensøkonomien og empirisk forskning mot ideen om en transnasjonal klasse: tvert imot ser man tilbakekomst av tradisjonell maktpolitikk, proteksjonisme, geopolitikk og kapitalens «territorielle» forankring.

Siden teoriene ikke er i stand til å forklare den faktiske utviklingen i verdensøkonomien, blir de politiske løsningene som følger av dem urealistiske og feilaktige. Matthew C. Kleins og Michael Pettis argumenterer for at man kan gjenopprette økonomisk balanse gjennom omfattende, globalt koordinerte reformer: høyere lønninger, styrket sosiale sikkerhetsnett, justering av valutakurser og innføring av en ny global finanspolitikk, gjerne i form av en slags «ny Bretton Woods-avtale». Dette virker i midlertidig ikke mindre utopisk enn en kommunistisk verdensrevolusjon. Hvor realistisk er det at alle de sentrale aktørene i verdensøkonomien – inkludert overskuddsland som Kina og Tyskland – vil gi avkall på sine konkurransefordeler for å nå en mer rettferdig global balanse? Hvilke følger ville det hatt for deres økonomi? For den globale økonomien som sådan? For at en slik politisk løsning skulle vært troverdig, måtte Klein og Pettis ha rett i at de underliggende mekanismene som driver internasjonal ubalanse utelukkende skyldes grådighet fra et snevert finansielt sjikt, og at omfordeling uten videre ville være til fordel for «alle parter». Men denne forenklede antakelsen ignorerer profittens helt sentrale rolle i kapitalismen. Michael Roberts¹⁸ kritiserer Klein og Pettis nettopp for ikke å ta høyde for profittens rolle i kapitalismen. Ifølge Roberts er det profittraten – avkastningen på investeringer – som driver investeringsviljen, og dermed regulerer både tilbud, etterspørsel og kapitalens internasjonale bevegelse. Roberts viser til data fra IMF og Verdensbanken som viser at investeringene i de store økonomiene har vært svake det siste tiåret, uten tilsvarende økning i sparing. Dette tyder på at utfordringen ikke er et «overskudd» av sparing, men snarere en mangel på lønnsomme investeringsmuligheter i den produktive sektoren. Når profittmulighetene innenlands svekkes, vil kapitalister søke seg til mer lovende markeder utenfor landets grenser. Dermed blir imperialistisk ekspansjon drevet frem av jakten på profitt, ikke bare underforbruk eller ulikhet. 

Oppsummert er de klassiske imperialismeteoriene, selv med sine mange innsikter, ikke tilstrekkelige for å forklare den komplekse og dynamiske utviklingen av verdensøkonomien. De klarer i de beste tilfeller å påvise interessante korrelasjoner og peke på strukturelle sammenhenger, men er ute av stand til å etablere klare årsakssammenhenger. Ikke minst har ikke utviklingen i verdensøkonomien stemt over ens med de klassiske imperalismeteorienes grunnforutsetninger, og når forsøket på å oversette teoriene til praktiske, politiske løsninger møter virkeligheten, fremstår disse ofte som urealistiske. Dermed fremheves behovet for videre teoretiske og empiriske undersøkelser som tar høyde for profittens rolle og de svært varierte utviklingsveiene forskjellige samfunn har tatt, samt den stadig skiftende naturen til global kapitalisme. 

Ernest Mandel utviklet en teori om eksogene langbølger. Han analyserte bevegelser i profittraten, kapitalakkumulasjon og effektene dette hadde på statenes utenrikspolitikk. Mandel var en god venn av Anwar Shaikh, som senere utviklet en endogen teori om langbølger. 

Anwar Shaikh og reell konkurranse
Anwar Shaikhs¹⁹ analyse av internasjonal kapitalistisk konkurranse skiller seg fra de klassiske imperialismeteoriene og andre teorier som er populære på venstresiden. Mens disse teoriene bygger på et nyklassisk rammeverk med utgangspunkt i «perfekt konkurranse», bryter Shaikh fundamentalt med dette: Ifølge Shaikh har «perfekt konkurranse» aldri eksistert under noen fase i kapitalismens historie. For Shaikh er i stedet kapitalismen av natur en «alles krig mot alle». For å overleve må kapitalistene være profitable: kampen mot arbeiderne i produksjonssfæren og mot andre kapitalister i sirkulasjonssfæren er eksistensiell. I denne alles krig mot alle, horisontalt og vertikalt, er reduksjon av enhetskostnadene kapitalistenes viktigste våpen. Det er kapitalene med lavest enhetskostnader, «de regulerende kapitaler», som bestemmer gjennomsnittsprisen innen industrien. På denne bakgrunnen oppstår ulike profittrater på grunn av varierende reproduksjonsforhold, som størrelse og teknologi. Disse ulike profittratene fører til en kapitalflyt til de kapitalene med høyest profittrater, mens kapital trekkes ut av industrier med lav profittrate og investeres i industrier med høyere profittrate. Den påfølgende ekspansjonen i industrier med høy profittrate øker tilbudet utover etterspørselen og presser prisene ned, mens motsatt effekt oppstår i industrier med lav profittrate. Resultatet er dannelsen av den gjennomsnittlige profittraten og en transformasjon i verdiformen fra direkte priser til produksjonspriser – markedsprisene fluktuerer rundt dette gravitasjonsfeltet. Shaikh presenterer omfattende bevis for at profittratene utjevnes rundt en enkelt gjennomsnittlig rate blant de «regulerende kapitalene» på tvers av ulike industrier, uavhengig av hvor kapital- eller arbeidsintensive de er. I kapitalintensive bransjer, hvor faste kapitalinvesteringer har lengre omsetningstid, oppstår det lengre perioder med både høye og lave profittnivåer, «fete og magre år», sammenlignet med arbeidsintensive industrier. Til tross for disse svingningene, har alle industrier en tendens til å bevege seg mot en felles gjennomsnittlig profittrate. Følgelig aviser Shaikh monopolkapitalismetesen. Over tid vil profittraten ha en tendens til å falle fordi en økende andel av profitten vil gå til konstant kapital relativt til variabel. I kampen om salgs- og markedsandeler øker den enkelte kapitalist fastkostnadene i bytte mot lavere variable kostnader for slik å oppnå lavere enhetskostnader. De lavere enhetskostnadene og den økte produktiviteten muliggjør masseproduksjon, lavere salgspriser og dermed økte markedsandeler. Selv hvis dette medfører et fall i profittraten bryr ikke den enkelte kapitalist seg om dette, så lenge hennes profittrate øker relativt til de andres. Innføring av den nye produksjonsmåten vil imidlertid raskt spre seg til konkurrenter som – i likhet med enhver kapitalist – investerer basert på forventet avkastning. Slik fører den kapitalistiske konkurransen til en reduksjon av profittraten på lang sikt, som igjen virker negativt på kapitalakkumulasjonen og en nedadgående spiral oppstår. Profittraten faller inntil den totale profittmasse begynner å stagnere. Dette utløser «generalkrisa». Disse syklusene, kondratiev- eller langbølgene, foregår over lengere perioder, og de påvirker de mindre syklusene (forretningssykluser og lagerbeholdningssykluser), og er endogene. Statlig politikk kan ikke forhindre krisene eller konjunkturene, men kan dempe de verste symptomene, selv om dette kan gjøre nedgangen langvarig.

Handelsteorier
For Shaikh, som for Marx, drives internasjonal konkurranse og handel av de samme mekanismene som handel innenlands – absolutte kostnadsfordeler, i motsetning til konvensjonell økonomisk tenkning som skiller mellom nasjonal og internasjonal konkurranse, der nasjonal handel styres av absolutte kostnader, mens den internasjonale styres av komparative fortrinn. Ifølge Shaikh vil en stats realvalutakurs på lang sikt reflektere dens relative enhetskostnader, og dette betyr at realvalutakursen i praksis er bundet til de faktiske produksjonskostnadene – lønnsnivå og produktivitet – og justeres ikke automatisk for å balansere handelsubalanse mellom land. I underskuddslandene vil rentenivået gå opp, og overskuddslandene vil eksportere ledig kapital til underskuddslandene for å få høyere avkastning. Resultatet er at land med lavere enhetskostnader har en vedvarende konkurransefordel og handelsoverskudd. Land med høyere kostnader vil på sin side møte vedvarende handelsunderskudd, ettersom deres produkter vil være dyrere i det internasjonale markedet, og de vil derfor ha lavere eksport og høyere import: kostnadsstrukturen i hvert enkelt land bestemmer konkurranseposisjonen. Akkurat som på den nasjonale arenaen oppstår dette mønsteret i handelsrelasjoner mellom individuelle kapitalister som alle søker å maksimere profitt – ingenting hindrer internasjonal gjeld fra å stige til kritiske nivåer.

Grafen viser forholdet mellom reelle valutakurser og justerte reelle enhetskostnader i arbeidskraft for USA og Japan fra 1960 til 1995. Kurven har et markant avvik rundt midten av 1980-tallet som kom som følge av store forskjeller i rentenivå. Gitt dette er korrelasjonen betydelig. 

Staten og geopolitikk
Det teoretiske utgangspunktet hos Shaikh, med vekt på virkelig konkurranse, gir et fruktbart rammeverk for å forstå sammenhengen mellom kapitalistisk markedsrivalisering og staters militære, geopolitiske konkurranse. Statens karakter og rolle blir her avgjørende: Fra Lenins og Hilferdings perspektiv, der staten fremstår instrumentelt underlagt finanskapitalens interesser, den stalinistiske teorien om fusjonen av kapital og stat, den tyske debatten som fulgte på 1960-tallet som reaksjon og den kjente Miliband–Poulantzas-debatten²⁰, – alt dette dreide seg i stor grad om hvordan staten kan forstås som et autonomt, avledet eller strukturelt uttrykk for kapitalens makt. Politisk marxisme, representert ved blant andre Benno Teschke²¹, understreker historisk variasjon, spesifikke sosiale eiendomsforhold og klassekamp som avgjørende for statenes geopolitikk og utenrikspolitikk. Andre mer «ortodokse marxister», som Jørgen Sandemose²² og Günther Sandleben, har spesielt vektlagt betydning av heterogene produksjonsmåter og ulike nivåer av kapitalistisk utvikling i de ulike landene som møtes på verdensmarkedet. Den politiske marxisme åpner for en analytisk tilnærming som går utover instrumentell/strukturell dikotomien og muliggjør studiet av utenrikspolitikk og internasjonale relasjoner ikke som en klasseløs arena for rasjonelle aktører, men som en historisk formet, sosialt forankret prosess preget av motsetninger, kapitalistisk utvikling og politiske valg. En verk som bruker dette rammeverket, er Apeldoorn og Graafs bok «American Grand Strategy»²³. Gjennom nettverksanalyse kartlegges de såkalte stormaktstrategene – og deres forbindelse til korporative eliter og tenketanknettverk – og hvordan de kontinuerlig har formet amerikansk utenriks- og forsvarspolitikk på tvers av tre administrasjoner. Studien viser hvordan militærpolitikk og geostrategiske veivalg, langt fra å være autonome teknisk-rasjonelle prosesser, henger sammen med langvarige, historisk bestemte klasse- og maktstrukturer, der avgjørelser tas innenfor et spesifikt rammeverk med strukturelt press og imperativer. 

Sistnevnte følger fra Shaikh sin teori. I motsetning til monopoltesen, verdensystemteorien eller Hobsons tese, har statene ikke makt i Shaikh sitt rammeverk til å regulere eller styre utviklingen – verken nasjonalt eller internasjonalt. Staten opprettholder de kapitalistiske produksjonsforholdene og håndterer etter beste evne følgene av kapitalismens motsigelser, men er ute av stand til å kontrollere lovene som dikterer kapitalistisk utvikling og reproduksjon. Militær og geopolitisk rivalisering mellom kapitalistiske stater er følgelig ikke autonomt, men uløselig knyttet til akkumulasjon av kapital og behovet for å sikre gunstige vilkår for kapitalen internasjonalt. Ved å søke etter nye markeder, billige råvarer eller investeringsmuligheter – kan statlig utenrikspolitikk motvirke profittratens fallende tendens. I Kapitalen bind III forklarer Marx hvordan økt utenrikshandel og utenriksinvesteringer kan motvirke den generelle profittratens tendens til å falle. For det første, gjennom handel med råvarer og forbruksvarer, som kan billigjøre elementer i konstant kapital og redusere kostnadene for variabel kapital. Dette øker profittraten ved å øke merverdiraten samtidig som verdien av konstant kapital reduseres. Videre utvides også markedene. Kapitalistenes kamp for å avskaffe kornlovene på 1800-tallet, blir nevnt av Marx som et eksempel på hvordan utenrikshandel kan bidra til å øke merverdiraten. Avskaffelsen av kornlovene muliggjorde import av billig hvete og dermed en reduksjon i kostnadene av brød. Reproduksjon av arbeidskraft faller i pris som følge av et fall i andelen profitt bøndene kunne kapre i form av renter. Resultatet er dermed en økning i profitt for kapitalistene. For det andre, verdioverføring til de rikere landene som resultat av den globale utjamningen av profittraten. Til slutt nevner også Marx muligheten av å oppnå en høyere profittrate i de mindre utviklede regioner, ettersom disse landene har en lavere organisk sammensetning av kapital. Eksempelvis spilte imperialistisk ekspansjon en viktig rolle i å stoppe den lange depresjonen i 1873, og den nyliberale globaliseringen var viktig for å gjenopprette profittraten etter stagflasjonskrisen på slutten av 1970-tallet.  Kim Moody og David McNally²⁴ påpeker hvordan etableringen av globale forsyningskjeder vesentlig reduserte kostnadene for råvarer og forbruksvarer i det globale nord, noe som bidro til å senke utgiftene til både konstant og variabel kapital. 

Kapitalisme innebærer ikke absolutte gevinster der alle stater tjener på frihandel – et premiss for alle liberalistiske teorier innen internasjonale relasjoner. Presset fra det internasjonale markedet er ikke en fetisj: tvert imot, det å sikre konkurransedyktigheten til nasjonal industri er eksistensielt. Virkelig global kapitalistisk konkurranse er en alles kamp mot alle, der utvidelse og kontroll over markeder og ressurser er avgjørende. Proteksjonisme er ikke «eksogent», men oppstår når kapitalister i ulike land forsøker å beskytte sine markeder mot konkurranse fra mer effektive eller internasjonalt konkurransedyktige kapitaler. Dette er en del av den interne dynamikken i kapitalismen, drevet av kapitalers kamp for markedsandeler og profitt. Proteksjonisme kan også bli innført når utenlandsk investering kommer på bekostning av langsiktige kapitalforhold og konkurransedyktighet i hjemlandet. Som Shaikh påpeker: 

«Når utenlandske investeringer utvikler seg til et punkt der de konkurrerer med hjemlig produksjon, blir proteksjonisme raskt dagens virkelighet. Bare frihandelsforkjemperne blir igjen, utrettelig opptatt med å selge mirakelmiddelet om komparative kostnader»²⁵.

For å sikre seg konkurransefordeler forsøker kapitalistiske stater å sikre tilgang til billige råvarer, ressurser og markeder. I denne sammenheng er geopolitikk og kontroll over knutepunkter, handelsruter og geografiske områder viktig. Etablerte kapitalistiske nasjoner hindrer truende, fremvoksende konkurrenter både med militære midler, men også sanksjoner, ved å avskjære dem fra ressurser og markeder, og gjennom institusjonelle rammeverk. På denne måten er skillet mellom det globale nord og det globale sør reelt. Det betyr midlertidig ikke at de «anti-vestlige» sørstatene, som Russland eller Kina, er antiimperialistiske – de er underlagt de samme strukturelle imperativene med hensyn til konkurransedyktighet som statene i nord, og nettopp fordi de ønsker å bedre konkurranseforholdene og tilrettelegge for kapitalakkumulasjon for sine egne industrier, kjemper de for en annen verdensordenen bedre egnet for deres kapitalinteresser. Konkurransen mellom de kapitalistiske statene gir opphav til gjenkjennbare mønstre: Frankrike sender i dag spesialstyrker for å ivareta sine urangruver i Nigeria. Russland bruker leiesoldater fra Wagner for å sikre gull og mineraler på det afrikanske kontinentet, på samme måte som Storbritannia sendte sin flåte for å kreve inn betaling på 1800-tallet. Den økologiske krisa har allerede ført til et kappløp om å sikre det som er igjen²⁶, og klima- og miljøkrisa, som i seg selv er et nødvendig resultat av kapitalismens akkumulasjonstvang, øker risikoen for krig dramatisk. 

På samme måte som presset fra verdensmarkedet ikke simpelthen er en fetisj, kan en argumentere for at de kapitalistiske langbølgene er endogene og leder til gjentagende, observerbare mønstre²⁷. Perioder med lange depresjoner har historisk vært karakterisert av politisk ustabilitet, proteksjonisme, handelskrig, dannelsen av maktblokker og stormaktsrivalisering. Marx bemerket at:

«Så lenge alt går som det skal, fungerer konkurransen som kapitalistklassens praktiske brorskap, slik utjamningen til en generell profittrate viser. De deler det felles byttet I forhold til hvor mye hver har satset. Men så snart det ikke lenger dreier seg om å fordele profitten, men om å dele tapet, vil hver o gen prøve å begrense sitt eget tap og skyve det over på noen andre. For Klassen som helhet er tapet unngåelig. Men hvor mye av det den enkelte må bære, eller om han i det hele tatt behøver å være med på noe av det, blir et spørsmål om makt og list. Konkurransen forvandler seg da til en kamp mellom fiendtlige brødre.»²⁸

Konfliktene, som altså ikke er irrasjonelle, men forankret i ulike økonomiske, klassebaserte interesser, gir dermed uttrykk i politiske konflikter som kan bryte ut i kriger. Den lange depresjonen i 1873 resulterte i «det store spillet», kappløpet om Afrika og oppdelingen av verden i kolonier. Resesjonen som begynte i 1913, og sannsynlig også hadde vært starten på en lang depresjon, endte i 1 verdenskrig. Deretter brøt den andre verdenskrig ut i 1940 etter den store depresjonen²⁹. Stagflasjonskrisen på 1970-tallet førte igjen til en ny globalistisk ekspansjon og en intensivering av inter-kapitalistisk konkurranse mellom USA, Tyskland og Japan – der USA i praksis svarte med handelskrig. Tida etter finanskrisen har vært preget økonomisk stagnasjon, og vi ser på ny dannelsen av fiendtlige maktblokker, tilbakekomsten av proteksjonisme og handelskriger. Historisk har vekst-, innvestering- og profittratenivå i vår samtid over tid vært forbundet med politisk ustabilitet. Kapitalismen virker altså å ha flere endogene mekanismer som øker sannsynlighet for krig. Direkte kausalitet er midlertidig vanskelig å etablere. Maktbalanse mellom stormaktene, rådende institusjoner, oppadstigende og fallende hegemonier, rom for ekspansjon og teknologisk utvikling, – alt dette har betydning for hvorvidt krig bryter ut i disse periodene eller ei. Etter 2. verdenskrig okkuperte USA i praksis Japan og Tyskland ved å opprette militærbaser i landene og kreve at de ikke utviklet militæret, men tilbød til gjengjeld tilgang til markeder og ressurser. Etter 1. verdenskrig var det motsatt. Tilsvarende, under den lange depresjonen i 1873 var mulighet for ekspansjon stor. I forkant av verdenskrigen var derimot verden delt opp – og den sto ikke i proporsjon til den økonomiske kapasiteten til statene. Faktorer endogent i kapitalismen påvirker midlertidig rammeverket og handlingsrommet til å ta disse valgene. 

Et gjennomgående tema i analysen av imperialisme er hvordan de underliggende mekanismene i kapitalismen øker sannsynligheten for konflikt, spesielt når det gjelder systembetingede faktorer som konkurranse, kapitalakkumulasjon, økonomisk ulikhet og kapitalens ekspansjonsbehov. Disse mekanismene – og i hvilken grad de driver konflikter mellom stater – fortjener langt større oppmerksomhet. Denne gjennomgangen reiser en hel rekke forskningsspørsmål som fortjener sine egne studier. Anwar Shaikhs teori om reell konkurranse representerer et viktig steg i retning av en mer empirisk forankret forståelse, der markedene aldri har vært «perfekte», og der kapitalistisk rivalisering er en alles kamp mot alle drevet av kapitalismens imperativ om profitt og markeder.

Sluttnoter

1. Se. https://thebulletin.org/doomsday-clock/, og https://www.theguardian.com/world/2024/nov/14/nuclear-weapons-war-new-arms-race-russia-china-us ↩︎
2. Clash of Empires From ‘Chimerica’ to the ‘New Cold War’, https://www.cambridge.org/core/books/clash-of-empires/12211AC3B8957E8DE6C7F26998EB50C3 ↩︎
3. Endogen, her forstått som systembetinget, brukes om noe som har en intern årsak eller opprinnelse. Endogen er det motsatte av eksogen, som betyr noe som er oppstått utenfor selve systemet. ↩︎
4. Her drøftes kort kun teoriene til Hilferding, Kautsky, Lenin og Hobson. Det var derimot andre viktige bidrag som bør nevnes, spesielt fra Bukharin, Luxemburg og Trotskij ↩︎
5. For å se en gjennomgang av hvilke lærdommer en fremdeles kan trekke fra avhengighetsteoriene og verdenssystemteoriene, se «Dependency and World-Systems Perspectives on Development», Ray Kiely ↩︎
6. Se Global Restructuring, State, Capital and Labour Contesting Neo-Gramscian Perspectives, av Andreas Bieler, Werner Bonefeld, Peter Burnham og Adam David Morton. ↩︎
7. Se https://alameda.institute/dossier/iii-the-war-in-ukraine-and-russian-capital-from-military-economic-to-full-military-imperialism/ For en kritikk av Mateevs analyse, se Felix Jaitner: https://www.rosalux.de/en/publication/id/51669/failed-modernization-and-an-imperialist-project. Dmitry Pozhidaev https://links.org.au/class-analysis-and-russian-imperialism-response-ilya-matveev. Og til sist Volodymyr Ischenko Towards the Abyss:Ukraine from Maidan to War. Relatert til temaet er det også verdt å nevne Andrew Monaghan: Russian Grand Strategy in the era of global power competition (Russian Strategy and Power). Samt “Russian Imperialism Revisited” av Domitilla Sagramos. ↩︎
8. Det finnes flere nyere verk som baserer seg på de klassiske imperalismeteoriene. David Harvey sin «ny-imperialisme» trekker på Rosa Luxemburg. Tony Norfield baserer seg på Lenins imperialismeteori i hans anbefalelsesverdige bok: The City: London and the Global Power of Finance, Verso, London ↩︎
9. https://stonecenter.gc.cuny.edu/files/2017/11/milanovic-inequality-foreign-investment-and-imperialism-2020.pdf ↩︎
10. Jeffrey Kentor, Rob Clark og Andrew Jorgenson viser i sin studie at land som er mer sentralt plassert i det globale nettverket for utenlandske direkteinvesteringer (FDI) tenderer til å bruke mer på militæret. Ved å konstruere et globalt FDI-nettverk for 129 land mellom 2001 og 2017finner de en positiv sammenheng mellom landenes grad av integrasjon i det internasjonale investeringsnettverket og deres militærutgifter. Se https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0305750X22002959#:~:text=We%20find%20that%20degree%20centrality,billion%20dollars%20over%20this%20period ↩︎
11. Hukou-systemet er et system for bostedskontroll i Kina. En person som vil flytte fra landsbygda til en by, må søke om å få registrert seg og eventuelt sin familie på det nye stedet før hen og resten av familien kan motta fulle sosiale rettigheter. SNL. ↩︎
12. Trade wars are class wars s 226. ↩︎
13. https://carnegieendowment.org/china-financial-markets/2023/12/what-will-it-take-for-chinas-gdp-to-grow-at-4-5-percent-over-the-next-decade?lang=en ↩︎
14. Sam King, Lenin’s theory of imperialism today. https://vuir.vu.edu.au/37770/1/KING%2C%20Samuel%20-%20thesis_nosignature.pdf ↩︎
15. Se Charles Post  “Exploring Working-Class Consciousness: A Critique of the Theory of the `Labour-Aristocracy” https://www.researchgate.net/publication/233484936_Exploring_Working-Class_Consciousness_A_Critique_of_the_Theory_of_the_Labour-Aristocracy‘. Ernest Mandel, senkapitalismen. Michael Roberts, The Long Depression: How It Happened, and What’s Next.  Minqi Li, Profit, Accumulation, and Crisis in Capitalism ↩︎
16. https://static1.squarespace.com/static/59821b9ff14aa110e16b69c0/t/5f8498e9e8efb02be97e32e8/1602525418983/Benanav+NLR+Review.pdf ↩︎
17. Howard Botwinick, Persistent Inequalities: Wage Disparity Under Capitalist Competition ↩︎
18. https://thenextrecession.wordpress.com/2020/06/21/trade-wars-and-class-wars-part-one-the-global-savings-glut/ ↩︎
19. Anwar Shaikh. Capitalism: Competition, Conflict, Crises ↩︎
20. For en gjennomgang av disse debattene, se «State and Capital: A Marxist Debate» av Holloway& Picciotto. Samt «the state debate», Simon Clarke. ↩︎
21. Benno Teschke, The Myth of 1648: Class, Geopolitics, and the Making of Modern International Relations ↩︎
22. Jørgen Sandemose «Kritikk av globaliseringsteorien – om nødvendig forståelse av produksjonsmåter og verdensmarked». Verken Sandemose eller Sandleben presenterer noe omfattende empirisk materiale. Det hadde vært interessant å teste Shaikhs metode for å se i hvilken grad gjennomsnittsprofittraten utjevnes i f eks. Russland eller Sør Korea og sammenligne dette med andre funn. En slik studie er for øvrig gjort med norske data: Se https://www.scienceopen.com/hosted-document?doi=10.13169/worlrevipoliecon.15.2.0291#:~:text=The%20findings%20suggest%20that%20average,stronger%20for%20incremental%20profit%20rates ↩︎
23. American Grand Strategy and Corporate Elite Networks. The Open Door since the End of the Cold War, Apeldoorn & Graaf. ↩︎
24. Moody, Workers in a Lean World: Unions in the International Economy. McNally, Global Slump: The Economics and Politics of Crisis and Resistance ↩︎
25. Shaikh, “Foreign Trade”, side 47. Red. ovrs. ↩︎
26. Se bl.a. Michael T. Klare The Race for What’s Left: The Global Scramble for the World’s Last Resources. Den prisbelønnede dokumentarfilmen “the grab” fra 2022. Harald Welzer, Climate Wars, why people will be killed in the 21^st century. ↩︎
27. Det finnes en del forskning på kondratiev bølgene –og om forbindelse til bevegelser i profittraten, teknologisk utvikling og «hegemoniske» bølger.  For debatt om eksogen vs. Endogen se Mandel http://gesd.free.fr/mandel92e.pdf. Se Kondratieff Waves, Warfare and World Security, Tessaleno C. Devezas. Om hegemoniske bølger se George Modelski, Long Cycles in World Politics. Organski https://www.acsu.buffalo.edu/~fczagare/PSC%20346/Kugler%20and%20Organski.pdf, Ernest Mandel Senkapitalismen. See også Ramaa Vasudevan om hegemoni: https://journals.sagepub.com/doi/abs/10.1177/0486613409335044
     
    https://www.marxists.org/svenska/mandel/1972/senkapitalismen.pdf ↩︎
28. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1894-c3/ch15.htm#:~:text=So%20long%20as%20things%20go,size%20of%20his%20respective%20investment. ↩︎
29. Se The Wages of Destruction: The Making and Breaking of the Nazi Economy, Adam Tooze. ↩︎