Var DNA et revolusjonært parti?

Av Harald Berntsen

Det følgende er et utdrag fra et større, hittil upublisert arbeid fra 1977 ved Harald Berntsen: Tittel: ‘Midt imellom syndikalisme og reformisme’. Edvard Bull d.e. som politisk teoretiker.

Det er fortsatt en utbredt oppfatning at Det norske Arbeiderparti i perioden 1918/19–1932/33 var et revolusjonært parti, og tilsvarende at partiets programmer og politikk fra 1932/33 representerte et brudd med fortida og en overgang til en reformistisk kurs. Historikeren og politikeren Berge Furre uttrykker denne oppfatningen på følgende måte:

«… På 20-talet gjekk arbeidarrørsla til kamp mot det politiske systemet, mot institusjonane, mot sjølve spelereglane. Det gjorde dei ikkje på 30-talet. Både fagrørsla og DNA gjekk inn for ein reformpolitikk – innanfor systemet.»¹

En ting er at allerede i 20-åra ble denne forståelsen ikke delt på kommunistisk hold. Allerede den gangen plasserte deler av NKP Det norske Arbeiderparti på det politiske systemets grunn, bare omgitt av et røyteppe av revolusjonære fraser.²

En ting er også at nyere partioffisielle framstillinger fra DNA-hold tydelig bestreber seg på å dempe det revolusjonære preget på politikken fra 1918 og framover, og å påstå at den egentlig var «demokratisk».³

Men slike fenomener kan – uavhengig av deres sannhetsverdi – lett feies til side som betinget av tidsbestemte, politiske behov: NKP hadde på 20-åra behov for å skaffe seg selv en plass i det politiske bildet ved å propagandere at DNA var ikke-revolusjonært. DNA har, etter at det overtok regjeringsmakten i 1935 og som parlamentarisk ansvarlig parti, senere hatt behov for å renvaske seg for en eventuell revolusjonær fortid.

Forskningsresultater fra tilsynelatende mer vitenskapelige sammenhenger har i denne forbindelse langt lettere for å oppnå anerkjennelse. Før vi går over til enkelte tendenser på dette området, er det imidlertid grunn til å melde en viss skepsis når det gjelder deres «jomfruelighet» i forhold til utviklingen av det politiske klima. Dette antydes av det mønster innen forskningen og historieskrivningen som vi på det feltet kan skimte konturene av – nemlig at det i SV-orienterte historikerkretser finnes en tendens til å ville identifisere SVs politikk i dag med DNAs i perioden 1918–1932/33, og i neste omgang denne siste som revolusjonær. Mens det både på DNA-hold og kommunistisk orientert hold naturlig nok er en tendens til å se denne politikken som i virkeligheten reformistisk. Denne konstellasjonen er ikke på noen måte sensasjonell; den kan også gjenfinnes i utforskningen av det tyske sosialdemokratiets historie før 1914.⁴

Den kjensgjerning at det i de siste 7–8 år er skrevet flere historiske hovedoppgaver med emne fra arbeiderbevegelsens historie her i landet enn i løpet av hele den øvrige etterkrigstid, forteller også adskillig om de politiske konjunkturers innflytelse på den retning den vitenskapelige historieforskningen tar.

Når det gjelder forskningsresultater fra seinere år, understreker disse en langt sterkere grad av kontinuitet i Arbeiderpartiets politikk før og etter 1932/33 enn det brudd som sitatet fra Berge Furre antyder. Dette gjelder for det første på det økonomiske, særlig krisepolitikkens område.⁵ Det gjelder videre på militærpolitikkens område.⁶ Det foreligger også ansatser til det samme for den generelle programpolitikken.⁷

Ikke minst dreier det seg om DNAs og LOs holdning til spørsmålet om rasjonalisering i næringslivet⁸, og til samarbeid kontra klassekamp mellom arbeidere og kapitalister.⁹ På jordbrukspolitikkens område er den store graden av kontinuitet – også i forhold til tida før 1918 – åpenbar og anerkjent av alle.¹⁰

I den grad kontinuiteten i DNAs politikk på denne måten ses som sterkere enn bruddet, understrekes ofte en motsetning mellom teori og praksis.¹¹

Når det gjelder teorien, opprettholdes oppfatningen av et brudd i 1932/33. Kontinuiteten blir ansett for å gjelde den praktiske politikken – i Storting, kommunestyrer og faglig-politisk sammenheng. Praksis ses som overveiende reformistisk gjennom hele perioden fra 1918, mens teorien oppfattes som revolusjonær fram til 1932/33.

Til grunn for denne slutningen ligger vesentlig en registrering av forekomsten av ord som «revolusjon» og «proletariatets diktatur» i Arbeiderpartiets programmer og dets samlede propaganda- og agitasjonsmateriale. Innholdsmessige analyser er det tynt med, så vel som med analyser av forholdet mellom teori og praksis – utover konstateringen av en motsetning.

Om en tar som gitt at praksis gjennom hele perioden var hovedsakelig reformistisk – og det synes det å være godt grunnlag for – burde imidlertid allerede dette utgangspunktet være en foranledning til å se litt nærmere på spørsmålet om teoriens karakter enn bare å merke seg tilstedeværelsen eller fraværet av visse ord.

Spørsmålet er: Var teorien virkelig revolusjonær? Og i den grad det kan fastslås motsetninger mellom teori og praksis: Var teorien likevel av en slik art at den nettopp i kraft av sin tilsynelatende revolusjonære karakter var egnet til å begrunne og rettferdiggjøre en reformistisk praksis? Og i tilfelle dette: Hvilke bestemte historiske omstendigheter ligger til grunn for et slikt forhold mellom teori og praksis?

I internasjonal forskningssammenheng er disse problemstillingene ikke nye. De er med stor kraft og fruktbare resultater reist i forbindelse med et liknende motsetningsforhold mellom teori og praksis i det tyske sosialdemokratiet før 1914.¹² Det var i virkeligheten dette motsetningsforholdet som lå til grunn for Eduard Bernsteins forsøk på å revidere SPDs program gjennom sin bok Die Voraussetzungen des Sozialismus,¹³ og for den årelange revisjonismedebatten som han dermed utløste.¹⁴

Spørsmålet om karakteren av motsetningsforholdet ble satt på spissen allerede da det tilsynelatende revolusjonære – i den periodens «ortodoks marxistiske» forstand – SPD i løpet av få dager omkring krigsutbruddet svant over på den åpent erklærte borgfredens linje.

Det tilsynelatende bruddet i Arbeiderpartiets politiske utvikling omkring 1932/33 hadde og har hatt i det minste mye av det samme plutselige og uventede skjær over seg som SPDs dreining i 1914.

Den revolusjonære teoretikeren
Studiet av Edv. Bull d.e.s politiske teori og stilling som teoretiker og politiker i Arbeiderpartiet bør kunne være et viktig bidrag til å svare på spørsmålet om den virkelige karakteren av partiets teori og om forholdet mellom teori og praksis i partiet.

Bull står utvilsomt fram som den fremste av partiets forholdsvis få teoretikere, både for sin egen samtid og for ettertida. Flere tilfeller av følgende eksempel på innledende bemerkninger i artikler som han skrev for Arbeiderpartiets lokalaviser om teoretiske emner, antyder dette:

«Hr. redaktør! De ber mig om at definere forskjellen mellom sosialisme og syndikalisme i en kort artikkel, …»¹⁵

I et debattinnlegg i Social-Demokraten i 1922 sier Hans Heggum at Bull «nyder stor og fortjent autoritet innen vårt parti, bl.a. som vår bevegelses historiker».¹⁶ Riktig nok ironisk kaller Arvid G. Hansen Bull for «centrismens ‘store’ teoretiker».¹⁷

Like viktig som at han framstår som partiets fremste teoretiker, er det forhold at han dermed øvde avgjørende innflytelse på Arbeiderpartiets ideologi gjennom klart å artikulere teoretisk det syn som oftest ellers uttalt lå til grunn for den såkalte nye retning, nærmere bestemt for Tranmels politikk.

Som vi skal se, er Bull ikke på alle punkter helt i overensstemmelse med det grunnsyn som vi kan trekke fram hos Tranmæl, men i det vesentlige står han på samme grunnlag som Tranmæl, og får i alle fall dominerende innflytelse ved å være den som eksplisitt formulerer den «nye» retningens teori.

Således sier Tranmæls biograf, Axel Zachariassen, at «Tranmæl betraktet Edvard Bull som sitt teoretiske støttepunkt».¹⁸

Dette innebærer det ikke minst viktige at Bull også ble akseptert som teoretiker av en sterkt akademikerskeptisk Tranmæl og i et ofte utpreget anti-intellektualistisk og teorifiendtlig parti. Bakgrunnen for dette var åpenbart bl.a. at Bull aldri forsøkte å påtvinge partiet sin vilje gjennom noen organisert akademikerfraksjon, men så grunnleggende på sin partifunksjon som tjenende, og konkurrerte aldri med Tranmæl om det reelle lederskap i partiet – alt dette i rak motsetning til en skikkelse som Erling Falk.¹⁹ Dette henger kanskje igjen sammen med at for Bull inntok det politiske arbeidet alltid plassen som et sekundært og bare midlertidig overordnet interessefelt i forhold til den vitenskapelige forskergjerningen.²⁰

Som Einar Gerhardsen sier, ble Bull virkelig politisk aktiv «først i striden med Komintern og dens norske tilhengere».²¹ Dette gjelder aktivitet i form av jevnt partiarbeid. Han hadde langt tidligere nådd fram til en sosialistisk overbevisning og engasjert seg i politisk debatt og virksomhet – også i direkte tilknytning til «arbeiderbevegelsen», dvs. Arbeiderpartiet.

I et intervju i danske Politiken i 1921 forteller han bl.a. at han studerte en tid i Danmark, «og var medlem av Studentersamfundet i Ove Rodes formannstid».²² Spor av Bulls studentpolitiske virksomhet finner vi videre i hans tale fra 1904 til professor dr. LL. Møhres fødselsdag på vegne av Det Norske Studentersamfund,²³ og i at han representerte norske studenter på et internasjonalt studentmøte i Lille i 1907.²⁴

Utviklingen av hans vitenskapelige karriere markeres ved at han ble stipendiat ved Universitetet i 1910, tok doktorgraden i 1912, og ble professor i 1917.²⁵

Men Bull drev aldri partiarbeid blant akademikere.²⁶ Han kom omkring århundreskiftet med i den sosialdemokratiske studentkretsen omkring Kyrre Grepp, en krets som aldri gjorde seg gjeldende i partiet som egen akademikergruppe, slik som senere Mot Dag. Under innflytelse fra Grepp som i likhet med Bull selv kom fra et radikalt venstremiljø²⁷ – formet han sin sosialistiske overbevisning.²⁸ Som medlem av kretsen utgjorde han sammen med Gustav Heiberg, Karl Johansen, Kyrre Grepp og Rolf Thommesen styret i Studentenes nasjonale forening i 1905 (der Halvdan Koht senere ble formann).²⁹ I denne kretsen finner vi også sentrale navn som Emil Stang jr. og Jakob Friis.³⁰

Den politiske virksomheten han drev før 1918, besto ikke minst i en lang rekke artikler i borgerlige aviser og tidsskrifter, der han søker å forklare og forsvare det som foregår i arbeiderbevegelsen for sine lesere.

Men fram mot 1918 flyttes i stadig økende grad tyngdepunktet i hans rolle som «folkeopplyser» over til arbeiderbevegelsens fora, inntil artikkelskrivingen i borgerlige aviser og tidsskrifter blir av nesten forsvinnende betydning. (Denne forskyvningen – og tidspunktet for den – har i seg selv interessante perspektiver som vi skal drøfte spesielt.)³¹

Allerede i 1907 opptrer Edvard Bull som «folkeopplyser» i arbeiderbevegelsen – med et foredrag om Norges politiske utvikling i Åsnes Arbeiderlag.³² I 1911 er han foreleser sammen med Friis og Sverre Krogh på «arbeiderakademi» som var startet i Kristiania.³³  I åra etter 1910 og fram til 1. verdenskrig holder han flere foredrag om internasjonal arbeiderbevegelse i Trondheim.³⁴

Syndikalismen er et tema som han ofte tar opp i denne perioden, og tydelig har innflytelse på utviklingen av hans politiske oppfatning. Foruten innflytelsen fra Kyrre Grepp påvirkes han gjennom studieopphold i Tyskland og lesning av tysk sosialistisk litteratur av de rådende strømninger innen det tyske sosialdemokratiet, bl.a. Karl Kautsky,³⁵ men også av andre strømninger i tysk åndsliv som er av betydning for hans teoretiske posisjon.³⁶

Som «folkeopplyser» skrev han ikke bare artikler og foredrag, men også en rekke brosjyrer og flere bøker om mer omfattende og tidvis teoretiske emner på «arbeiderbevegelsens» område, både før og etter 1918. Han var i flere perioder redaktør av partitidsskriftet Det 20. Aarhundre. På landsmøtet i 1918 ble han valgt til formann i partiets nye høyskolekomité.³⁷

I partipolitisk sammenheng konsentrerte Bull seg videre opprinnelig om skolepolitikk.³⁸ Men allerede under Jakob Vidnes’ redaktørtid skrev han flere usignerte lederartikler og andre redaksjonelle artikler i partiets hovedorgan Social-Demokraten, noe han fortsatte med da først Olav Scheflo og senere Martin Tranmæl var redaktører.

I takt med utviklingen av striden med Komintern trekkes Bull i økende grad med i det direkte partipolitiske arbeidet, først gjennom å bli «sluppet løs» av Tranmæl med artikler i Social-Demokraten mot Komintern og dens talsmenn i Norge. Han var utvilsomt en av hovedmennene bak det såkalte Kristiania-forslaget fra Kristiania-partiets representantskap fra januar 1923 (uansett motstridende utsagn om hvem det var som direkte formulerte forslaget).³⁹

På landsmøtet i februar 1923 opptrådte han som Tranmæl-fløyens hovedtalsmann mot Kominterns representant, Bukharin,⁴⁰ likeledes på landsmøtet i Arbeiderpartiets ungdomsforbund like etter, denne gangen mot Peder Furubotn.⁴¹

Dette økende engasjementet fra Bulls side var i stor grad framkalt av Kyrre Grepps bortgang: «Da Grepp døde, rykket Bull til aktiv unnsetning for Tranmæl i hans strid med Internasjonalens tilhengere.»⁴² En rekke forfattere har understreket hvordan Grepp og Tranmæl på en ypperlig måte supplerte hverandre i Arbeiderpartiets ledelse.⁴³ Da Grepp døde, oppsto det et tomrom som det ble Bulls oppgave å fylle som nyvalgt nestformann i partiet på landsmøtet i februar 1923.⁴⁴

Etter at striden med Komintern var avgjort med brudd i november 1923, engasjerte Bull seg i samlingsbestrebelsene overfor høyresosialdemokratene, og var med i de forhandlingene som førte fram til samlingskongressen i 1927. På Arbeiderpartiets landsmøte samme år og på selve samlingskongressen som fulgte umiddelbart etter, spilte han en viktig rolle som den som på samme tid forsvarte det kompromisspregede samlingsprogrammet overfor venstreopposisjonen, og framholdt at venstrefløyen nå måtte fungere som en surdeig i partiet.⁴⁵

Da vedtaket om å danne regjering i januar 1928 ble fattet, var Bull bortreist i Stockholm. Han skal ha utbrutt da han kom hjem: «Er dere blitt spenna gærene?»⁴⁶ Men han gikk inn i Hornsruds regjering som «garanti» for venstrefløyen⁴⁷ (som utenriksminister), og det var han som formulerte regjeringserklæringen som av de borgerlige partiene ble betraktet som en provokasjon.⁴⁸

Bulls siste store politiske innsats er knyttet til programrevisjonen i retning venstre i 1930 og til valgkampen samme år, som av denne og andre grunner i stor grad kom til å dreie seg om hans navn. Ifølge Aksel Zachariassen var han alt i 1930 merket av sykdom,⁴⁹ men han fortsatte som nestformann i partiet fram til sin død i 1932.

Gjennom hele perioden som partipolitisk aktiv hadde Bull dessuten en ledende hånd i Arbeiderpartiets internasjonale kontaktarbeid.

Teori og praksis
På bakgrunn av Edvard Bulls sentrale stilling i partiet i perioden 1918 til 1932 skulle spørsmålet om forholdet mellom teori og praksis i Det norske Arbeiderparti i stor grad kunne belyses gjennom en analyse av Bulls teoretiske posisjon og av forholdet mellom den og partiets praktiske politikk.

Det som ganske snart springer en i øynene, er at Edvard Bull selv legemliggjør et skille mellom teori og praksis. Han framstår på den ene siden som marxismens vokter eller «rettroenhetens vakthund»⁵⁰ i partiet.

På den andre siden griper han ytterst sjelden inn i praktisk-politiske spørsmål og debatter som angår partiets linje (bortsett fra i striden med den kommunistiske Internasjonale). I de få tilfellene der han griper inn, er det nesten uten unntak i forholdsvis perifere kulturpolitiske spørsmål som f.eks. angår språk og stedsnavn, der han inntar det vi gjerne kan kalle en urban, kulturradikal posisjon. Han opptrer altså på ingen måte – i hvert fall ikke ut fra de kilder som foreligger – som en vakthund på det praktisk-politiske området.

Et slikt skille mellom teori og praksis er imidlertid begrunnet i selve hans teoretiske posisjon. I selve hans teori står forestillingen om den revolusjonære teorien som vesentlig en «ånd» eller «mentalitet» som må holdes i hevd uavhengig av den praktiske politikk som til enhver tid kreves, sentralt.

Ut over dette går Bulls teoretiske posisjon ut på en sterk nedvurdering av det teoretiske og i det hele tatt bevisste elementets betydning for arbeiderklassens kamp, og på en tilsvarende grunntanke om en nærmest automatisk vekst inn i revolusjonen og sosialismen.

Således passer Bulls egen teoretiske posisjon som hånd i hanske til skillet mellom teori og praksis, og begrunner selv dette skillet. På den grunnen kunne Bull dermed også rettferdiggjøre sin underordning under og teoretiske liberalitet overfor «arbeiderbevegelsen» generelt og Martin Tranmæl spesielt⁵¹ – hvis han noen gang følte behov for det.

Denne teoretiske posisjonen til forholdet mellom teori og praksis er også egnet til å belyse Bulls strenge adskillelse mellom seg selv som vitenskapsmann og som politiker, og mellom teori og empiri i sitt historiske forskningsarbeid.⁵²

På den ene siden begrunner Bulls teori et skille mellom teori og praksis. På den andre siden må denne typen teori ses i lys av de historiske omstendigheter som betinget et slikt skille i Det norske Arbeiderparti i denne perioden.

Det tyske sosialdemokratiets revolusjonære overbygning, slik den først og fremst var utformet av Karl Kautsky, viste ingen motstandsevne da de tyske «hertuginnene» lot knyttneven bli en åpen favn for SPD i 1914. Kautsky selv vaklet, og havnet selv etter hvert i favnen – uten å revidere sin «revolusjonære» teoretiske grunnposisjon.

En teori behøver ikke i seg selv å forandre seg for at den skal skifte karakter. En endring i omstendighetene kan framkalle samme virkning.

Det er innledningsvis i hvert fall grunn til å sette spørsmålstegn når Even G. Hallingby i sin hovedoppgave om Det tre-årige Arbeiderparti ved stortingsvalget i Buskerud i 1924 – som ellers gir en interessant påvisning av skillet mellom teori og praksis ved å vise motsetningen mellom DNAs sentralledelse og lokalpartiet i Buskerud – skriver om Bull:

«Solumsmoen kaller ham det ‘salt’ som holdt den revolusjonære ideologi ‘levende’ i DNA. Bulls død i 1932 må ha kommet som en lettelse for dem som ønsket å tilpasse seg den norske virkelighet. Sentrale menn i DNA har neppe våget den politiske og ikke minst personlige belastning et ideologisk oppgjør med Bull ville bety.»⁵³

SLUTTNOTER

1. Berge Furre: Norsk historie 1905–1940, Oslo 1971, s. 243. (Det er annen grunn i denne sammenhengen mindre viktig sak at Furres framstilling for øvrig ikke er helt konsistent med den siterte konklusjonen.) ↩︎
2. Jfr. f.eks. Hansen, Olaussen, Zachariassen: Den røde ungdom i kamp og seier, Oslo 1923, og Arvid Hansen: Fra Lassalle til Lenin, Oslo 1920. ↩︎
3. Jfr. f.eks. Aksel Zachariassen: Martin Tranmæl, Oslo 1939, og spesielt Einar Gerhardsen: Unge år, Oslo 1974, s. 290. ↩︎
4. Jfr. Georg Fülberths innledning til nyutgaven av Karl Kautsky: Der Weg zur Macht, Frankfurt/M 1972. ↩︎
5. Jfr. Thore Ohnstad: Det norske arbeiderpartis program – bakgrunnen for det og debatten omkring det, utrykt hovedoppgave i historie, 1975, og Egil Nystør: Sosialisme og pengepolitikken, utrykt hovedoppgave i historie, Bergen 1972. ↩︎
6. Jfr. Rolf Martin Hagen: DNA og militærspørsmålet 1917/18–1927, utrykt hovedoppgave i historie, Oslo 1972 ↩︎
7. Jfr. særlig Stein Dorum: Det norske arbeiderparti og reformismen 1927–1933, utrykt magistergradsavhandling i statsvitenskap, Oslo 1969. ↩︎
8. Jfr. Wenche Røsto: Bedre kår ved økt produksjon?, utrykt hovedoppgave i historie, Oslo 1974. ↩︎
9. Jfr. Nils Henrik Fuglestad: Politiske motsetninger i norsk fagbevegelse i 1920-åra, og Inger Bjørnhaug: Jernstreiken og arbeiderbevegelsen, begge utrykte hovedoppgaver i historie, Oslo 1975. ↩︎
10. Jfr. likevel Ivar Østerlie: Eiendomsrett og sosialpolitikk, utrykt hovedoppgave i historie, Trondheim 1972. ↩︎
11. Med unntak av Stein Dorum, op. cit. ↩︎
12. Jfr. Innledning i form av en litteraturoversikt i Harald Berntsen: Engels, Bernstein, Kautsky. Tysk marxisme etter Marx, Institutt for filosofi, UIO 1974. ↩︎
13. Norsk utgave: Sosialismens forutsetninger, Oslo 1973. ↩︎
14. Jfr. innledning ved Harald Berntsen i Ibid (1973). ↩︎
15. Socialisme og syndikalisme, Fremtiden, 4.6.1919. ↩︎
16. Social-Demokraten, 21.7.1922. ↩︎
17.  Fra Lassalle til Lenin, op. cit., s. 53. ↩︎
18. Fra Marcus Thrane til Martin Tranmæl, Oslo 1962, s. 221. Jfr. også Hans Martin Tranmæl, op. cit., s. 177 ↩︎
19. Jfr. f.eks. Per Soustad: Ungdoms fanevakt, s. 320: «Men han nørte ikke sjøl noen politiske ambisjoner og var bare aktiv i partiet så lenge og så mye han hadde inntrykk av at det var bruk for ham.» Jfr. også Trygve Bull: Mot Dag og Erling Falk, Oslo 1955, s. 144f., s. 156 og s. 233 ↩︎
20. «Hans sinn var i første rekke knyttet til hans virke som vitenskapsmann og universitetslærer.» Ibid., s. 240. ↩︎
21. Unge år, op.cit., s. 246. Jfr. samtidig Aksel Zachariassen: «I det aktive partiarbeid blev han først med etter 1918, men for alvor først da striden med Internasjonalen begynte.» Martin Tranmæl, op.cit., s. 168. ↩︎
22. Norsk bolsjevisme, intervju med professor Edvard Bull, Politiken, 17.4.1921. – Fra den omtalte perioden stammer tre tidels sterkt romantiske dikt av Bull – «Til Henrik Ibsen», «Drømmerier» og «Aftensstemning» – offentliggjort under pseudonymet «Peder Pars» i Tidsskriftet Nordens Ungdom, hhv. 1898/99, s. 12, 1899/1900, s. 31 og ibid., s. 155f. ↩︎
23. På latin, gjengitt i Aftenposten, 8.12.1904. ↩︎
24. Jfr. hans rapport i Aftenposten, 13.5.1907. ↩︎
25. Jfr. Trygve Bull, op.cit., s. 240. ↩︎
26. Jfr. Aksel Zachariassen: Fra Marcus Thrane til Martin Tranmæl, op.cit., s. 138f. ↩︎
27. Jfr. Tranmæl og Henriksen: Kyrre Grepp, Oslo 1954, s. 2. ↩︎
28. «Selv takker jeg Kyrre Grepp for vennskap gjennom tyve år, for et vennskap som jeg – ved siden av andre, personlige ting – også skylder at jeg kom fram til en sosialistisk livsoppfatning.» Kyrre Grepps livsgjerning, Social-Demokraten, 7.2.1922. ↩︎
29. Jfr. Kyrre Grepp, op.cit., s. 14. ↩︎
30. Jfr. Sogstad, op.cit., s. 180. ↩︎
31. Jfr. Sogstad, op.cit., s. 160. ↩︎
32. Referert i Solungen, 31.12.1907–4.1.1908. ↩︎
33. Jfr. Sogstad, op.cit., s. 160. ↩︎
34. Jfr. Zachariassen: Martin Tranmæl, op.cit., s. 125, og Hansen, Olaussen, Zachariassen, op.cit., s. 229. ↩︎
35. «Alle vi som våknet til sosialistisk bevissthet i tiåret før krigen eller enda tidligere, husker hvordan de stadige artiklene i hans skrift Die Neue Zeit virket; de klargjorde spørsmål, de sporet til tenkning, og overalt i verden hvor det fantes en arbeiderbevegelse ble de lest, oversatt og diskutert.» Karl Kautsky, Arbeiderbladet 15.10.1929 ↩︎
36. Representert av navn som bl.a. Karl Lamprecht og Werner Sombart. ↩︎
37. Trygve Bull, Zachariassen, Gerhardsen, Sogstad (op.cit.) o.a. avviker alle fra hverandre på dette punkt. ↩︎
38. Jfr. protokoll fra det ordinære landsmøtet 1923. ↩︎
39. Jfr. f.eks. Sogstad, op.cit., s. 325f. ↩︎
40. Zachariassen: Martin Tranmæl, op.cit., s. 168. ↩︎
41. Jfr. ibid., s. 143, og Per Maurseth: Fra Moskva-teser til Kristiania-forslag, Oslo 1972, s. 94. ↩︎
42. Jfr. Sogstad, op.cit., s. 269. ↩︎
43. Jfr. Zachariassen: Fra Marcus Thrane, op.cit., s. 174 – Denne interessen, samt hans interesse for kommunalpolitikk for øvrig, avspeiles i hans skribentvirksomhet helt fram til hans død. ↩︎
44. ibid. ↩︎
45. Jfr. protokoll for samlingskongressen, s. 45. ↩︎
46. Jfr. f.eks. ibid., s. 89. ↩︎
47. Jfr. Arne Roset: DNA og Hornsruds regjeringsdannelse, Oslo 1962, s. 89. ↩︎
48. Jfr. Zachariassen: Fra Marcus Thrane, op.cit., s. 274. ↩︎
49. Jfr. uttrykket hos Even G. Hallinby, op.cit., s. 145f. og hos Roset, op.cit., s. 71. ↩︎
50. Uttrykket er Dorums, op.cit., s. 34. ↩︎
51. Jfr. følgende historie hos Trygve Bull: «En 20-årig motdagistisk student som tidlig i 1926 kom opp til Edv. Bull for å spørre ham til råds om sine studier, kunne ikke la være å føre samtalen inn på dagens stridigheter. Diskusjonen endte med at studenten, mer ikke så liten forargelse i stemmen, spurte Bull om hvordan denne kunne alliere seg så nært med en mann som Tranmæl, hvis argumentasjonsform og polemikk lå på et så usaklig plan. Professoren ble ikke sint, men han ga gjennom sitt svar studenten et lynkursus i historisk-politisk holdning: ‘Nu skal De huske på en ting, og det er at i politikken er det konklusjonene som teller, og ikke premissene. Jeg oppdager gang på gang at jeg kommer til de samme resultater som Tranmæl når det er spørsmål om hva som bør gjøres i en bestemt situasjon, og da blir det for meg nokså likegyldig at den måten hy begrunner sitt standpunkt på, stundom er nokså underlig! (…)’» Op.cit., s. 238f. ↩︎
52. Jfr. foreløpig Ottar Dahl: Historisk materialisme, Oslo 1952, s. 3. ↩︎
53. Op.cit., s. 146. ↩︎